Språk/Livsstil: Clutter

Ordet clutter finnes på norsk som en beskrivelse av objekter eller fenomener som virker forstyrrende på en radarskjerm og dermed forvirrende for den som ser på denne radarskjermen. På engelsk brukes ordet også i overført betydning om alt som ved å tiltrekke seg (unødvendig) oppmerksomhet skaper kaos og forvirring eller hindrer effektivitet. Altså obstruenter av ulikt slag, det være seg fysiske, verbale/kommunikative, emosjonelle...

Jeg elsker dette ordet, og jeg hater hva det representerer. Dette hatet motiverer meg til jevnlig å gå gjennom klesskapene mine og fjerne alt jeg ikke er 1oo% sikker på at jeg vil bruke igjen, samt alt jeg ikke har brukt siste året. Når jeg har gått gjennom alle årstidene med alle sine høytider og anledninger uten å bruke et plagg, så er det en indikasjon på at jeg ikke behøver det. Jeg bruker lang nok tid på å velge antrekk som det er, om jeg ikke skal måtte bruke tid og tankekraft på plagg som ikke er reelle alternativer.

Likeledes er jeg ikke redd for luft og tomrom når jeg innreder. Jeg lever på 65 kvadrat så det sier jeg selv at jeg ikke har allverdens plass til luft, men jeg fyller ikke hver eneste vannrette flate med gjenstander. Jeg sparer betraktelig tid på rengjøring, og jeg omgir meg ikke med objekter som tiltrekker seg oppmerksomhet eller som tar oppmerksomheten fra de få gjenstandene jeg faktisk ønsker å vise frem. Unntaket i mitt hjem er at jeg tillater meg å ha opptil flere fulle bokhyller. Dette fordi jeg rett og slett liker å omgi meg med bøker (og det oppholder gjestene mine mens jeg fullfører alt jeg burde gjort før de kom). Dessuten står de pent på rekke i hyllene.

Og så prøver jeg å ikke tenke på negative faktorer som likevel ikke lar seg forandre. Samtidig som jeg prøver å forandre de som faktisk lar seg forandre, slik at jeg kan slutte å tenke på dem. Ikke alltid med like stort hell, men å innse at man har et problem er første...you know.

Mange bruker også altfor mye tid og krefter på mennesker de ikke liker. Mitt råd er selvsagt å minimere kontakten med slike, men vi vet alle at det ikke alltid lar seg gjøre. Disse menneskene har det nemlig med å dukke opp som ugress hvorenn vi ferdes. På jobben, i form av lærere og forelesere, som naboer... Min løsning er kanskje ikke den mest filantropiske, men den gjør livet mitt lettere; jeg ler av dem. Jeg karikerer dem i tankene og gjør dem til et humoristisk innslag i livet mitt i stedet for et irritasjonsmoment.

Så, til sist et spørsmål til mine språkkyndige lesere: er der noen som har et godt norsk ord som beskriver denne formen for clutter?