Refleksjon: Butikktyveri

For ikke lenge siden leste jeg en artikkel om butikktyveri, og denne motiverte meg til å gå videre til ung.no og lese kommentarer fra ungdom. Jeg ble skremt. Ikke først og fremst av det faktum at så mange unge stjeler; det visste jeg tross alt. Det som virkelig var forstyrrende var manges holdning til å stjele.

En rekke mente at det er urettferdig at butikkene har mye mens en selv har lite, og enda flere mente at det ikke har noe å si når man 'bare' tar litt...

Stilt overfor fullstendig banale spørsmål og holdninger blir jeg nærmest paralysert. Det virker så totalt meningsløst å forklare at jorden er rund at jeg ikke vet hvordan jeg skal begynne. Slik føler jeg meg i konfrontert med disse ungdommene også.

Urettferdig at noen har mer enn andre...hadde jeg ikke vært en sterk tilhenger av ansvar for egne handlinger (og holdninger), ville jeg lagt skylden på sosialdemokratiet. Men om jeg ikke klandrer sosialdemokratiet for at ungdom stjeler, så har jeg ingen problemer med å påpeke at det forsyner kriminelle og smålige mennesker med tilsynelatende gode unnskyldninger for dårlig oppførsel.

Dessuten, hva vet man om de individuelle butikkers økonomi? Mange butikker sliter, og at den overordnede kjeden er stor og innbringende betyr på ingen måte at hver enkelt butikk med sine lokale eiere og ansatte har penger i overflod. Men dette burde ikke engang være nødvendig å påpeke; vi lever i Norge og snakker om mennesker som har lyst på mer, ikke som behøver mer for å overleve. Og det er på ingen måte greit å stjele fra noen selv om de har mer enn en selv!

Det er ikke mindre forstyrrende med disse som mener det har lite å si så lenge man bare stjeler litt. Da jeg ikke driver i denne bransjen selv er jeg litt usikker på hva som menes med 'litt'. Jeg går utifra at det som det meste i disse menneskenes liv er relativt. Men la oss si femti kroner. Det holder til et måltid eller noen småting. Kanskje har de rett i at butikken ikke merker dette. Men hva om alle, eller i alle fall en del, kunder stjeler for en femtilapp? La oss for enkelhets skyld si at hundre kunder stjeler for femti kroner hver. Og holdningen tilsier at det med all sannsynlighet ikke snakk om et engangstilelle.

Så la oss se for oss en kiosk eller en butikk som ligger like ved en skole der elevene stikker innom før og etter samt i storefri og eventuelle fritimer. De før omtalte hundre menneskene stjeler for de før omtalte femti kronene. Hver skoledag, altså fem ganger i uken (la oss se bort fra ferier i denne omgang). 1oo (mennesker) x 5o (kroner) x 5 (dager) = 25.ooo kroner. På en eneste uke. Det er 1oo.ooo på en måned; 95o.ooo på et skoleår med 19o dager. Og der er ingen grunn til å tro at tyveri bare skjer på skoledager.

Dette regnestykket er like enkelt som det er skremmende. Der er ingen grunn til å tro at den absolutte majoriteten av de som stjeler med denne holdningen ville klart å regne seg fremt til det samme. Jeg tror ikke det er regneferdighetene det står på, for å si det slik.

Så hvis de er i stand til å regne seg frem til et svinn på nesten en million bare på dager med lovpåbudt skole, hvordan kan de da mene at det er så lite at det ikke vil skade? For de kan da ikke mene at butikken på hjørnet ikke merker butikktyveri for en million?

Dette er genuine spørsmål; ikke retoriske sådanne. Jeg har ingen svar, men jeg har en teori om at det kan ha noe med at visse mennesker lever i sin egen verden. Men går det virkelig an å leve så til de grader i sin egen verden? (Nok et genuint spørsmål for de som måtte lure)

Mitt Liv: Tid for Selvangivelse

Navn - silje helén
Fødselsdato - 11 april
Fødselssted - bergen
Fødselstidspunkt - 13.10
Kjælenavn - kattene mine kaller meg 'tante silje'
Øyenfarve - blå-grå-skiftende
Hårfarve - brun
Height - 165 cm
Høyre- eller venstrehendt - høyre, men bytter om på kniv og gaffel

Favoritt-
-mat - hjemmebakt brød
-farve - grå
-tall - 17
-bokstav - k fordi den er vanskelig å uttale uten å smile
-vær - overskyet mellom 1o og 15 grader; varmt nok til å være pent kledd men ikke til å svette
-årstid - høst
-TVreklame - har ikke dekoder så jeg har ikke sett noen på...lenge
-drikk - te
-alkoholholdig Drikk - særdeles sjelden
-sjokolade - enda sjeldnere
-restaurant - Egon på Karl Johan
-tyggegummi - får meg til å føle at jeg tygger drøv
-ord - 'eldhug' og 'bygerilja'

Sengetid - altfor sent
Svakhet - temperament
Frykt - edderkopper og døden
Tenkte da jeg våknet - ah! sovnet med linser igjen! (nok en svakhet)

Appelsin- eller Eplejuice - appelsin; allergisk mot epler
Hund eller Katt - katter (flertall)
Pepsi eller Coca Cola - Coca Cola
McDonald's eller Burger King - McDonald's en veldig sjelden gang
Skrekkfilmer eller komedier - skrekkfilmer, men aller helst krigsfilmer
Sjokolade eller Vanlilje: vanilje
Svart eller Hvit: svart
Truth or Dare: truth
Leve Evig eller Dø Ung - leve evig
PS2 eller Xbox 360 - er for geeks
Slanger eller Edderkopper: pest eller kolera...slanger hvis jeg må velge
Gjørme eller Skit - her nekter jeg å velge
Gull eller Sølv - sølv, men jeg kan gjerne oppgradere til hvitt gull eller platina

Jeg har...
...klippet mitt eget hår - i min tidligste ungdom
...brent noe fordi jeg kjedet meg - nei
...danset i regnet - ja. no further comments.
...vært i et langdistanseforhold - ja
...spist noe fra bakken/gulvet - NEI!

...blitt forfulgt - ja; der finnes mennesker som tror et smil og tre vennlige ord betyr at vi er sjelefrender
...badet Naken - nei
...brukket et Ben - nei
...vært i en Ulykke - ja, med en gassovn
...vært Forelsket - ja

Jeg...
...dusjer daglig - JA!
...synger i dusjen - ja, 'cottonfields'
...synger bra - nei; egner seg best i dusjen
...banner - ja, og så angrer jeg
...tror på meg selv - ja, men jeg tror også at jeg har mange feil
...vil gå på College - been there; done that

...kommer overens med foreldrene mine - ja
...kommer overens med søsken - har ingen; foreldrene mine sluttet å få barn etter å ha fått meg. Har aldri forstått hvorfor...
...liker tordenvær - elsker det, men aller penest er det ofte før selve tordenværet når himmelen er blygrå
...spiller et instrument - nei
...snakker et fremmedspråk - ja
...sover med bamser og kosedyr - nei, men tidvis med levende dyr
...skriver dagbok - nei, bare bloggen

Kan rulle tungen til en sirkel - ja
Begge veier - nei
Kan sjonglere - teller to baller?
Kan gå i spagat - nei
Kan si alfabetet baklengs - ja
Kan skrive med begge hender - ja; forlengs, baklengs og speilvendt også

Det dummeste jeg har gjort - egner seg ikke på trykk
Hvem vil jeg sitte fast i heisen med - Josef Stalin (stor sjanse for at det skal skje)
Farve på tannkosten - neongrønn
Lite kjent opplysning om meg: jeg er livredd for å såre eller skuffe andre
Tror på kjærlighet ved første blikk - nei

Hadde langt hår som barn - ja, og har hatt det siden
Sist jeg svømte i basseng - to uker siden på Sentralbadet
Sist jeg var på kjøpesenteret - torsdag
Noen sinne fått fisk - ja
Hvordan kurerer man hikke - holder pusten
Kan putte knytteneven i munnen - nei

Krig og Fred og sånt: Fliser og Bjelker og sånt

For en tid tilbake nevnte jeg hvordan en del amerikanere synes å hevde eneretten til status som terroroffer.

Det ble ramaskrik i USA da ryktene begynte å florere om at beboere i palestinske flyktningleirer i Libanon såvel som palestinske innbyggere i Øst Jerusalem hadde feiret terrorangrepene 11 september 2oo1 med ulike uttrykk for glede og seier. Og der er ingenting å si på det; en slik reaksjon ville i høyeste grad vært usmakelig (fant de noen sinne ut om det virkelig hadde skjedd eller bare var et rykte?).

Men apropos 'usmakelig'; dette er Paul Tibbets, piloten på Enola Gay timer før angrepet på Hiroshima 6 august 1945.

Mote/Interiør/Livsstil: Gjenbruk uten Fretex-Looken

Fra tid til annen har selv de store motebladene reportasjer om gjenbruk. Ofte som respons til en eller annen krise; det være seg økonomisk eller miljømessig. Optimistisk som jeg er tenker jeg 'endelig' hver gang, og kresen som jeg er tenker jeg 'grøss og gru' fem minutter senere.

Jeg har gjort en livsstil utav gjenbruk på interiørfronten så vel som på motefronten. Men jeg har til gode å lese en artikkel om dette temaet i hvilken jeg kjenner igjen meg selv, mitt hjem og min garderobe.

Hovedpersonene i disse artiklene har gjerne en alternativ stil der tilfeldighetene eller farveblindhet råder. Vi ser mennesker som dekorerer hjemmet sitt med gamle Norgesglass ('kan dere forstå at folk har kastet disse?!?' Nei; de har tydeligvis ikke hørt om kildesortering), Hawaiidamer i ulike former og kulører og møbler som passer inn i et halvt dusin farveskalaer. Andre (eller de samme) mener at mote og stil er relative begreper og poserer i antrekk som til forveksling ligner de jeg fikk leke med før farmor gav dem til Fretex en gang tidlig på åttitallet.

Jeg er ikke opptatt av mote i betydningen at 'forrige sesong er bare så ut', men det er først og fremst fordi jeg har lovet meg selv aldri å se på et bilde og rødme fordi det jeg synes var virkelig trendy en sesong blir en vits neste sesong (eller at jeg aldri mer skal gjøre det; en gang sent på åttitallet følte jeg meg virkelig kul i knall rosa tights med svarte striper, svart miniskjørt og like knall rosa genser). Jeg er desto mer opptatt av stil, og dette har hittill ikke kollidert med min forkjærlighet for gjenbruk.

Særlig interiør må gjerne oppgraderes litt før det passer inn i et hjem, men dette er ofte både billigere og mer miljøvennlig enn å kjøpe nytt. Sofaen min er for eksempel eldre enn jeg (alvorlig; vi har et bilde av meg på dåpsdagen min der jeg sitter på nettopp den sofaen. Faktisk ganske nøyaktig der jeg sitter nå. Jeg håper ikke det har noen dyp symbolsk mening at jeg sitter på stedet hvil) og etterhvert både slitt og umoderne, men jeg bytter ut trekkene fra tid til annen. Løse trekk er også praktisk for dyreeiere da de lett kan kastes i vaskemaskinen (sofatrekkene, altså; ikke dyrene), og jeg kan skifte farve på hele sofagruppen for en tusenlapp eller to. Spisestuestolene mine var i samme stil som sofaen, men de lot seg uten problemer trekke om. Men det jeg kanskje er aller mest stolt av er denne kommoden:

Jeg fikk den av en venn som skulle kaste den. Jeg angrer bittert på at jeg ikke tok før-bilde av den, men jeg ville ikke ha den i opprinelig form et sekund lenger enn jeg måtte. Den var grufull. Lakket i en særdeles falsk teakfarve (en gang for lenge siden; minst halvparten av lakken var skallet av) og med blanke, glorete håndtak. Så jeg fjernet et par edderkoppkolonier (godt hjulpet av Celia...uæh), pusset den og malte den. For å få en nærmest metallisk glans brukte jeg blank emaljelakk, og for å slippe de glorete håndtakene tok jeg minimalt med lakk på en malingsrull med litt bust (altså ikke en lakkrull) og lot det tørke en time (emaljelakk tørker fullstendig på fem timer) for så å rulle den over håndtakene og dermed skape det antikke uttrykket. Voila!

Heller ikke på motefronten behøver gjenbruk å komromittere. Majoriteten av det jeg har i skapene mine er kjøpt second hand (høres ikke det mye bedre ut enn 'brukt'?), men alle som kjenner meg kan forsikre om at jeg er hysterisk kresen når det kommer til hva jeg viser meg i ute blant folk.

Der er særlig to typer plagg jeg ser etter på second-handmarkedet, og ingen av dem har vist seg vanskelige å finne selv etterat finanskrisen slo til for halvannet år siden.

Det ene er klær som fremdeles har på merkelappene fra den opprinnelige butikken. Til tross for at inntektene stadig stiger her i landet har ikke klær og tilbehør blitt betraktelig dyrere de siste tre tiårene. Med den filosofien som råder blant de fleste av oss må jo resultatet bli at man for det første kjøper mer enn man bruker og at der for det andre ligger betraktelige samlinger ubrukt tøy rundt i de tusen hjem. Og noen har heldigvis vett til å gi disse til bruktbutikker eller i det minste til å selge dem.

Det andre er klær av en kvalitet og design som gjennom bruktmarkedet blir mer tilgjengelig. Dersom man har en viss kjennskap til merker og kvalitet og i tillegg en viss teft for å skille ekte varer fra replika eller piratkopier, kan man gjøre virkelige kupp. Jeg har en Filippa K-blazer som kostet meg kr 3o,- (Fretex solgte alle damejakker til kr 3o,-), et par Guccijeans som kostet meg kr 59,-, en Burberrytrenchcoat som kostet meg kr 100,- og en Pradakjole som også kostet meg kr 1oo,- (altså fire designerplagg for under kr 300,-). Alt har jeg fått bekreftet at er ekte varer, og dette er bare noen eksempler (jeg ser ikke for meg at noen har interesse av å lese en liste over alt jeg har i skapet).

Slike plagg er gjerne av en kvalitet som gjør at de kan brukes av flere eiere. For ikke å snakke om at i alle fall jeg bruker slike plagg med en viss forsikighet. Jeg vet ikke hvor mye forrige eier brukte Pradakjolen, men jeg har brukt den mye uten at der forekommer noen form for slitasje.

Når det gjelder sko er det viktig å skille mellom sko som noen har gått med før og sko som noen har eid før. Vi har alle hørt at det er uheldig å bruke sko som andre har gått inn eller ut. Men der er ikke så rent få ubrukte skopar i det ganske land. Mange jenter kjøper sko et nummer eller to mindre enn de egentlig bruker for så å finne ut at det kanskje ikke var så lurt. For ikke å snakke om at mange kjøper sko på nettet uten mulighet til å prøve dem. Særlig italienske sko er ofte mindre i størrelsen enn norske, og så sitter man der med et par i størrelse 39 som kjennes som 37. Eller overnevnte fenomen inntreffer; man kjøper mer enn man bruker.

I alle tilfeller er der nok av muligheter til å gjøre både miljøet og ens egen økonomi en tjeneste uten å kompromittere ens stilsans.

Der finnes en rekke steder man kan kjøpe second hand, og det varierer hvorvidt opprinnelig eier tjener penger eller ikke. Jeg har endelig kjøpt varer på finn.no, men etter å ha lest en artikkel om ungdom og butikktyveri er jeg mer på vakt for ikke å gjøre meg skyldig i helerivirksomhet. Jeg styrer for eksempel unna selgere som har et stort antall helt nye plagg fra de store kjedebutikkene. Det er dessverre ikke uvanlig at ungdom (og noen voksne...) stjeler klær for videresalg, og da først og fremst fra de store kjedebutikkene som har mindre sikkerhet og hvor eventuelle straffereaksjoner gjerne blir mindre da plaggene er billigere. Man kan selvsagt aldri vite, men nettopp derfor velger jeg å slutte å bekymre meg etter å ha tatt disse forholdsreglene. Second-handkonseptet er for viktig og har for mange fordeler til at det skal ødelegges av noen uærlige sjeler.

Å kjøpe brukt er faktisk en vinn-vinn-vinn situasjon da hvert kjøp representerer hele tre vinnere:

• En selv - å kjøpe brukt er billigere, og en kan kjøpe plagg i kvaliteter og kvantiteter en kanskje ikke hadde hatt råd til ellers
• Selger - privatpersoner kan tjene penger på ting de ikke lenger bruker (samtidig som de får bedre plass til ting de faktisk bruker) og veldedige organisasjoner får penger til å fortsette og muligens bedre sitt arbeide
  
• Miljøet - brukthandel har faktisk en dobbel miljøgevinst: en unngår alle forurensingsproblemer involvert i produksjonsprosessen og en unngår å produsere avfall

Det kan da ikke herske tvil om at dette er et bra tiltak?!?

Mitt Liv: Ikke min Dag i Dag

Jeg har aldri kommet inn i vanen med å bruke bloggen som dagbok, men jeg har hatt en noe frustrerende dag og har dermed behov for å beklage meg.

I dag tidlig la brødbakemaskinen inn årene (eller eltekroken), så jeg ser ikke bortifra at jeg kan komme til å sulte i hjel.

Lettere delerisk av sult hadde jeg et hårsprayuhell (utrolig hva stavesjekken godtar. Eller så er den redd for å si meg imot i dag) som gjorde meg litt 'stiv i maska' (jeg klarer ikke å bruke a-endinger uten hermetegn rundt). Åpningen var tett så jeg skulle se etter hva som var galt. Mens jeg så prøvde jeg å spraye, og plutselig var den ikke tett lenger.

Nå var jeg enda mer delerisk, så på vei ut døren tok jeg de første og beste skoene jeg fant. Det vil si; de første skoene jeg fant. Skoene var nemlig svarte, og i mangel på mat og høy på hårspray tenkte jeg ikke på at jeg gikk i marineblå strømpebukse. Jeg blandet marineblått og svart! En av de mest alvorlige motefeilene man kan begå! Hadde det ikke vært for at jeg fremdeles kjente hårsprayen svi i øynene ville jeg trodd jeg drømte, for dette marerittet har jeg minst en gang i uken. At jeg plutselig befinner meg på offentlig sted med sko og veske som ikke matcher, med rød genser og lyse jeans eller med svart og marineblått side om side. Dette er min versjon av naken-på-offentlig sted-drømmen. Og et kvarer for sen som jeg var (på grunn av hårsprayhendelsen) hadde jeg ikke tid til å gå hjem og skifte.

Og så ble jeg skjelt ut av et kvinnfolk. Ikke for å blande svart og marineblått (det ville jeg nesten synes jeg fortjente), men for å...legge an på mannen hennes. En bil stoppet ved et overgangsfelt, og høflig som jeg er smilte og nikket jeg til føreren (jeg setter pris på de som tar hensyn til myke trafikkanter). Hvorpå hans kone (i alle fall ett eller annet kvinnfolk som satt ved siden av ham i bilen og refererte til ham som mannen sin) rullet ned vinduet og skrek til meg at jeg måtte se å holde meg borte fra mannen hennes, at det var uhørt å legge an på menn på den måten og at hun ville huske meg. Jeg har lurt litt på hva hun så for seg. At mannen hennes og jeg hadde planlagt dette møtet nøye? At jeg skulle åpne bildøren og hoppe på ham? At jeg nikket morse for 'møt meg så snart du er fri for det hespetreet'?

Som om ikke dette var nok har Celia lært seg to måter å komme seg opp i gardinkappen; hun skifter mellom å klatre opp persiennene og å hoppe fra sofaryggen.

Hm...det hjalp å skrive dette ned. For når jeg leser gjennom det innser jeg at jeg har lite å klage over. Der finnes faktisk godt kjøpebrød, og jeg kan bake for hånd også. For ikke å snakke om at jeg kan lage andre ting enn brød. Jeg er faktisk brukbar på kjøkkenet. Og hårsprayen er ute av ansikt og øyne og ute av sinn. Og folk har sikkert bedre ting å gjøre på en palmelørdag enn å legge merke til en kvinne uten farvesans (og jeg så flere andre som blandet fy-farver!). Og det er sikkert mer synd på dette hespetreet som skjelte meg ut enn på meg. Jeg fikk tross alt en god latter utav det. Og gardinklatring veies opp av kos og maling. Og...jeg har fått en ny dokumentar om Josef Stalin! Som varer i fem timer! En som fokuserer på hans møter med først nazistene og siden de allierte (jeg har litt problemer med å skille mellom Churchill og Roosevelt/Truman og nazistene; kanskje det var Josef sitt problem også). Så det blir nok en kveld med kjøpebrød og kjefting til fjernsynet ('Still Truman for riksrett!', 'New Deal og Stalins femårsplaner er to sider av samme sak!', 'Hey, Winston! Hvis du virkelig gikk inn i krigen for å hjelpe Polen; hvorfor gav du landet gladelig til Stalin etter krigen?!?'

Når jeg leser gjennom det jeg har skrevet nok en gang slår det meg at dette muligens er en litt patetisk måte å tilbringe en lørdagskveld på. Det er best jeg slutter å skrive før jeg blir nedfor igjen.

God palmehelg, alle sammen. Hilser dere med Glenn Miller og In the Mood (for å komme in the mood for fem timer med dokumentar om 194o-tallet og krigsoppgjøret).

Livsstil: Unngå å bli Sukkerjunkie

For noen innlegg siden skrev jeg om overforbruket av sukker selv i matvarer som ikke forbindes med søtsmak. Her er mine beste tips til å unngå å bli sukkerjunkie:

• Ikke bruk sukker i te og kaffe – dersom du synes disse drikkene er kjedelige i seg selv, finnes der mange muligheter som ikke involverer sukker. Personlig bruker jeg melk eller fløte for en rundere smak og en mer behagelig konsistens. Ellers kan jeg anbefale krydder som kanel, kardemomme (araberene bruker kardemomme til å søte både kaffe og te, et eksempel som er verd å etterfølge), nellik og ingefær for en varm søtsmak, eller svart pepper og chilli for en spennende sterk smak. Mange bruker også sitron for en ekstra spiss. Dessuten finnes der te som er søt i seg selv, for eksempel lakrisrot og anis.
• Ikke bruk ferdigmat – bak ditt eget brød og lag supper, sauser og gryteretter fra bunnen av i stedet for med hjelp av pulver. Og bruk for all del ikke hermetiske, vakuumpakkede eller frosne alternativer. Slike inneholder ofte store mengder sukker, usunne typer fett (eller sunne typer fett som er blitt usunt gjennom feil behandling), salt og ikke minst tilsetningsstoffer. Å bruke mer råvarer og mindre ferdigprodukter gir deg full kontroll over hva du spiser, og ikke minst får du maten nøyaktig slik du ønsker. I de tilfellene du kjøper ferdigmat anbefaler jeg deg å lese innholdfortegnelsen nøye.
  
• Alternativ til iskrem – kjør kremfløte og frosne bær (eller frukt) i blenderen. Den kremede konsistensen og det høye fettinnholdet veier opp for manglende søtsmak. Eller bruk kokosmelk som i sorbeten jeg la ut oppskrift til for en stund siden.
• Unngå sukkerholdig pålegg – at sjokoladepålegg og sunda inneholder sukker kommer ikke som noe sjokk. Men hva med den gode norske brunosten? Eller prim? Disse påleggene inneholder mye unødvendig sukker. Endatil de fleste fiskepåleggene fra Stabburet inneholder sukker. Syltetøy kommer heldigvis i usukrede versjoner, men de fleste sverger likevel til originalutgaven med mer sukker enn bær.
• Spis frukt – frukt inneholder fruktsukker, så man bør ha en viss kontroll over inntaket. Frukt er imidlertid langt sunnere enn godteri, og inntak av frukt kan minke trangen til andre matvarer med mer usunne sukkervarianter. Sjekk imidlertid innholdsbetegnelsen på tørkede og hermetiske varianter da disse ofte tilsettes unødvendig sukker.
• Alternativ til fruktyoughurt – fruktyoughurt inneholder ofte betraktelige mengder sukker, noe som burde være helt unødvendig. Kjøp derfor sukkerfri youghurt naturell og bland heller i frukt og bær etter eget ønske og egen smak.
• Bruk krydder – som nevnt under alternativer til sukker i te og kaffe kan man bruke krydder til å sette smak. Dette gjelder selvsagt andre matvarer også. Tradisjonelt søte bakverk kan tilsettes kanel, kardemomme, ingefær, nellik og/eller vanilje i stedet for sukker, og de fleste nordmenn kan med fordel bruke mer krydder i maten. Når matretter blir mer smakfulle forsvinner gjerne behovet for den søtsmaken man har vennet seg til. Dette gjelder også søte drikker som kakao. Jeg drikker gjerne kakao med bare melk og kakaopulver, men med litt vaniljepulver, kanel eller lignende blir den søtere. Et annet alternativ er å ha litt krem i. Den blir gjerne ikke søtere av dette, men både konsistens og smak blir rundere og mer kremet.
• Unngå søte drikker – flytende sukker fortæres lettere enn det i fast form, og man drikker gjerne mer enn man er klar over. Jeg beundrer de som aldri drikker brus; selv drikker jeg det fra tid til annen, men aldri ukritisk. Det betyr at jeg tillater meg å drikke det til visse matretter eller når jeg virkelig skal kose meg, og at jeg holder rede på hvor mye jeg drikker. Jeg bruker det ikke som tørstedrikk og heller ikke fordi det er enkelt og/eller jeg har det for hånden.
• Ikke bruk sukker på grøt – når melk kokes brytes sukkerkjeden slik at den blir søt. Grøt smaker derfor søtt i seg selv, og det bør ikke være nødvendig å søte den ytterligere. Dersom man vil ha ekstra smak på den kan man for eksempel bruke kanel eller tørket frukt.
• Ha/ta kontroll over sukkerinntaket – jeg kontrollerer inntaket ved å bare spise sukker i matvarer som forbindes med (høyt) sukkerinnhold. Godteri hvis jeg får velge selv; kaker hvis jeg er i selskap og ikke vil støte vertinnen. Og brus til visse utvalgte måltider og anledninger. På denne måten konsentreres sukkerinntaket og blir lettere å holde rede på. Andre matvarer sørger jeg for at er nesten kjemisk frie for sukker ved enten å lage dem selv fra bunnen av, eller ved å kjøpe fra produsenter jeg stoler på.

Refleksjon: Frykten for å bli gjort til Læresvenn

Jeg slutter aldri å forundre meg over det aggressive forsvaret som oppstår blant mange mennesker når de konfronteres med kristne individer, grupper eller verdier. Når jeg leser nettartikler skummer jeg alltid gjennom kommentarene som gjerne følger slike, og hver gang blir jeg slått av den aggresjonen kristne tema synes å vekke hos folk. Jeg leste for eksempel en artikkel om kristne som får hjelp til å takke nei til pornografi (dette var et tiltak for mennesker som selv søkte hjelp, og ingen form for tvang eller forslag om slik var involvert), og en rekke av reaksjonene handlet om at en heller bør takke nei til Jesus, at her er kristenfolket ute med moraliseringen sin igjen og så videre i samme modus. Litt surfing viste at denne trenden også gjorde seg gjeldende etter andre artikler med kristent innhold, og i grunnen alt som i det hele tatt kan relateres til kristne og deres tro.

Verden florerer av mer eller mindre organiserte trossystem med varierende grad av substans og indre sammenheng, og de færreste av oss tror på alt hver av disse predikerer. Konfrontert med livssyn man finner lite troverdig vil man gjerne si seg respektfullt uenig eller trekke smilende på skuldrene. Jeg har likevel oppdaget at møte med kristendommen ofte får frem en defensiv og aggressiv holdning blant ikke-kristne. Disse manifesterer seg i deres kritikk av kristendommen og dens ulike aspekter såvel som i deres karakterisering av kristne.

Mange behøver ikke engang konfronteres med kristendommen for å bli provosert av den. Der er nok av mennesker som irriterer seg over at det kristne tror på ikke synes troverdig eller at disse menneskene velger å følge visse moralske retningslinjer. Hvorfor skal noen føle seg plaget av at andre venter med sex til ekteskapet eller avstår fra banning, alkohol og gambling? Der er mye mennesker gjør som jeg ikke forstår, men jeg klarer ikke helt å føle meg provosert av den grunn. Der finnes mennesker som frivillig tar i edderkopper, som drikker øl og som ikke matcher eyelineren med sko og veske, men jeg har da ikke tenkt å gå ut i media med sinte kommentarer om at jeg ikke liker det de gjør. Ei heller vil jeg komme med utsagn av typen 'alle som tar i edderkopper krever at andre skal gjøre det også'.

Disse menneskene har gjerne også et lite nyansert syn på kristne, og de føler seg ofte krenket og presset så snart noen innrømmer at de er personlig kristne. Hvem har ikke hørt utsagn som 'alle kristne er moralister', 'kristne skal alltid presse sin religion på andre' og 'pass deg; han er bare ute etter å omvende deg'?

Til tross for at jeg ikke er kristen selv har jeg vært innom en rekke kristne miljøer opp gjennom årene, og jeg har mange kristne venner. Dette har lært meg mye, og der er særlig to ting som er verd å nevne i denne sammenheng.

For det første er det både absurd og krenkende å bruke uttrykk som 'alle kristne' og 'kristne skal/gjør/vil/er alltid' med mindre disse innledningene følges av grunnleggende doktriner innenfor kristendommen ('alle kristne tror på Jesus' eller lignende). Der er like mange typer kristne som der er kristne. De kommer i alle former og med alle typer personlighet. I et samfunn som er besatt av ikke å krenke, generalisere eller stereotype er det utrolig hvor mye som er akseptabelt å si om denne gruppen. Selv mennesker som ønsker lover mot å ytre utsagn av typen 'alle muslimer er potensielle terrorister' gjør seg gjerne skyldige i å stereotype kristne.

For det andre er min erfaring at mange kristne nærmest er redde for å virke moraliserende eller for å presse sin religion på andre. Jeg har som nevnt mange kristne venner, og jeg kan ikke huske å ha befunnet meg i en situasjon der jeg følte meg presset til å omvende meg. Ei heller har jeg opplevd kristne som med hevet pekefinger fordømmer meg som person eller mine gjerninger. Det betyr ikke at jeg betviler at de finnes, men jeg kan også si med absolutt sikkerhet at overnevnte påstander ikke holder mål.

Kirken tar selvsagt gjerne imot konverter, og gjennom sjelesorg kan man få svar på hvorvidt ens tanker og gjerninger er syndige. Men dette er da virkelig situasjoner en oppsøker frivillig. De kristne kommer ikke løpende etter oss med korset hevet og Bibelen i hånd. Og å innrømme at en er kristen er på ingen måte synonymt med å presse sin religion på andre. Men ofte skal det ikke mer til før enkelte føler seg presset.

Så hva ligger til grunn for slike holdninger? Hvorfor blir visse mennesker så sinte fordi andre velger å tro noe de selv ikke finner troverdig, og hvorfor føler noen det som press så snart andre presenterer seg som følgere av en viss religion?

Refleksjon: En Karikatur av en Bedre Verden

Som liberalist er jeg opptatt av å forkynne at man ikke behøver personlig å promotere alt man ønsker å legalisere, og at man heller ikke behøver å ønske lover mot alt man ikke liker. Det er for eksempel mulig å ønske legalisering av narkotika uten å ha noen interesse av å prøve slike stoffer, og å ønske færre restriksjoner og et bedre liv for homofile er ikke synonymt med å komme ut av skapet.

Selv er jeg en ivrig forkjemper for ytringsfriheten, men dette betyr på ingen måte at jeg selv uttrykker hva det skal være eller at jeg mener alt som kan sies bør sies.

Jeg synes ikke hakekorset bør være et ulovlig symbol, men jeg har særdeles lite til overs for 'mennesker' som bruker dette. Videre mener jeg ikke at rasistiske ytringer skal straffeforfølges med mindre de brukes som del av en videre trakassering og dermed bryter andre lover (å spraymale 'nigger' på veggen til en innvandrerbutikk er vandalisme og å bruke det samme ordet mens man banker opp en mørkhudet er vold), men jeg ville aldri brukt slike uttrykk selv uten hermetegn og en videre kontekst.

Ytringsfrihetskonseptet ble heftig diskutert i kjølvannet av publiseringen(e) av muhammedkarikaturene. Som liberalist mener jeg ikke at dette burde være en ulovlig handling, men det betyr ikke nødvendigvis at jeg mener det var en klok eller nødvendig handling.

Jeg vil bruke min ytringsfrihet til å uttrykke ting som er viktige for meg og/eller som jeg håper vil gjøre verden til et bedre sted. Etter mitt syn møter ikke de aktuelle publiseringene noen av disse kvalifikasjonene. Det gir meg ingenting å publisere bilder av denne profeten, og jeg ser ikke hvordan det skal gjøre verden til et bedre sted å gjøre så. Jeg vet at mange mennesker mener at dette stuntet kan være med på å gjøre islam til en mer åpen religion og kanskje særlig bedre situasjonen for kvinner, men jeg tror faktisk ikke dette er veien å gå. Jeg tror ikke denne handlingen vil føre til mer åpenhet; jeg frykter faktisk at den skal skape mer hat og ytterligere polarisering. Da får man heller starte en debatt (eller hoppe på en eksisterende debatt; der er nok å ta av) om islam og denne religionens doktriner, lover og restriksjoner.

Dersom noen er uenige med meg her, så har jeg ingen problemer med dette; evnen til å bli enige om å være uenige er god ¨å ha. Jeg tviler heller ikke på at noen faktisk støtter publiseringene av denne grunn; de håper en dør eller to skal åpnes. Men prøv ikke å fortelle meg at dette er motivasjonen for alle som støtter publiseringene. For mange er hat og skadefryd større motivasjoner enn visjonen om en bedre og åpnere verden. Og så lenge disse faktorene finnes vil ikke verden bli verken bedre eller åpnere.

Refleksjon: Verdier som Dreper

En betydelig andel av massakrer og andre skyteepisoder finner sted i USA. Og etterspillet er det samme hver eneste gang; en diskusjon om USAs liberale våpenlover oppstår. Jeg skal gjerne være med på en våpendebatt, men den diskusjonen som tradisjonen tro oppstår i kjølvannet av en tragedie tar oppmerksomheten fra et annet, og etter min mening større, problem med det amerikanske samfunnet.

Det er ikke uvanlig å hevde at der er en sammenheng mellom antall våpen i privat eierskap og antall voldsepisoder i et samfunn. Jeg skal på ingen måte nekte for at der kan finnes en naturlig korrelasjon mellom disse, for om noen bestemmer seg for å begå ett eller flere drap vil tilgang på våpen være essensielt for å sette planene ut i livet. Men gjør våpen i seg selv mennesker voldelige? Er eneste forskjellen på hvorvidt en mann blir morder eller forblir lovlydig hvorvidt han har våpen lett tilgjengelig?

Der finnes mennesker som er så forskrudde at de dreper simpelthen fordi de kan (jfr Brenda Ann Spencer). Og der finnes mennesker som bestemmer seg for å drepe i et anfall av raseri for så å roe seg ned. Tilgang på våpen i det fatale øyeblikket kan selvsagt skille morder fra lovlydig i slike tilfeller. Men hva med de planlagte attantatene Statene etterhvert har så mange av? Gjerne utført med skytevåpen og/eller eksplosiver? Columbine, Oklahoma City, ... Kan vi legge skylden på skytevåpen her også?

Jeg mener det blir for enkelt. Det blir også for enkelt å generalisere da bakgrunnen for hver av disse tragediene er unike og vi har med mennesker å gjøre som i utgangspunktet er uforutsigbare. En faktor som imidlertid synes å være en gjenganger, er hat mot en viss gruppe mennesker (en erklært fiende); det være seg medstudenter som har mobbet en, byråkratiet, abortleger og så videre. Hva får et mennesker til å gjøre seg selv til både aktor, dommer og bøddel når de dømmer individer eller grupper (spesifikke eller generelle sådanne; noen er for eksempel ute etter en bestemt gruppe vellykkede studenter som de misliker personlig, mens andre er fornøyde så lenge de får eliminert noen som helst som passer inn i denne kategorien; uavhengig av tidligere kjennskap til dem)?

Igjen er grunnene komplekse, men jeg er overbevist om at en viktig faktor er at så mye av USAs nasjonale selvtillit er knyttet opp til vold. Mye av retorikken som kommer fra øverste hold i USA handler om hvem som er fienden, hvordan man skal vinne over denne og ikke minst hva som rettferdiggjør å erklære noen sin fiende for så å gå til væpnet aksjon mot dem.

Et av argumentene som har rettferdiggjort mang en militæraksjon er at 'de deler ikke våre verdier'. Dette ble brukt mot nazistene under den annen verdenskrig, mot kommunistene under den kalde krigen og det brukes i dag mot radikale islamister. Og det er selvsagt USA som har rett til å definere 'radikale' i denne sammenhengen. Og en rekke andre sammenhenger.

USA får ofte ord på seg for å være verdenspoliti, men dette er ikke hele sannheten. De innehar også et selverklært verv som verdensdommer, og deres ord veier tyngre enn både FNs og andre land til sammen. Dersom noen av de sistnevnte er uenige er det bare tydelig at de ikke deler USAs verdier.

USA har gjentatte ganger vist at de er akseptabelt å drepe sivile på fiendens side om dette viser seg nødvendig for å vinne, og at deres verdier veier så tungt at de kan påtvinge dem andre i situasjoner som ikke angår dem. Eller rettere sagt; USA er en så viktig at alt angår dem. Under den kalde krigen gikk de så langt som til å vedta at kommunisme ikke skulle finnes i den vestlige verden. Dette betydde i praksis at land som tilfeldigvis ligger i relativ nærhet av USA ikke stod fritt til selv å velge sine myndigheter. Jeg er klar over at de fleste kommunistiske regimer ikke er demokratisk valgt, men jeg ser ikke for meg at USA ville godkjent en folkevalgt kommunistleder; ei heller en slik som hadde kommet til makten gjennom en revolusjon eller et kupp med bred støtte blant folket.

Og mens vi snakker om demokrati; dette er en av de verdiene USA visstnok har rett til å påtvinge alle de som ikke deler den. Sivile blir drept, deriblant bryllupsgjester og fødende kvinner, men det er bare prisen de må betale for et USA-sponset demokrati. Er der noen som har spurt de som har mistet sine kjære om de var villige til å betale den ultimate prisen i bytte mot stemmerett? For ironisk nok har ikke de som blir demokratiserte rett til å stemme over denne saken.

Men når denne denne holdningen stolt blir formidlet til det amerikanske folket, fra og med barnehagen, hvilken effekt har det på dem? Jeg vil tro en betydelig prosent av de som står bak massakrer og forsøk på slike er inspirert av fedrelandet. De dreper de som ikke deler deres verdier. Om uskyldige skulle havne i skuddlinjen som i Oklahoma City der 19 av de 168 døde var barn, så har Uncle Sam sagt at det er prisen man til tider må betale. Hvert av barna som døde i Oklahoma City representerer en tragedie. Det gjør også hvert av de barna som døde i Japan under den annen verdenskrig, de som døde i Vietnam under den kalde krigen og de som dør i Irak i dag. Eneste forskjell på førstnevnte og de tre sistnevnte er hvorvidt USA støtter drapene som et ledd i en kampanje.

Mat & Drikke: Piña Colada-Sorbet uten Melk og Sukker

Jeg er stadig på jakt etter oppskrifter som ikke inneholder sukker. Denne eksperimenterte jeg meg frem til selv en gang jeg ventet besøk av en med melkeallergi. Jeg synes i alle fall den er fantastisk god.

Piña Colada-Sorbet
2 porsjoner

• 35o g ananas
• 2 dl kokosmelk (den skikkelige med 17% fett; ikke jukseutgaver med 6% eller 11%!)
• 1 ss presset limejuice
• Eventuelt ekstra ananas og lime til pynt

• Kjør alt i blender/stavmikser til en jevn, kremet masse
• Sett i fryseren
• Rør ca en gang i timen til den er blitt for frossen til å røre i
• Ta den ut av fyseren og kjør i blender/stavmikser enda en gang (dette fordi den vil krystallisere seg under fryseprosessen og ytterligere blending er nødvendig for å gjenopprette den kremede konsistensen
• Server straks

Variasjoner:

• Dersom man ikke har tid/tålmodighet til å røre med jevne mellomrom, kan man la massen fryse helt for så å la den tine i kjøleskap til den kan kjøres i blender. Dette tar etter min erfaring ca 4-6 timer
• Man kan utelate hele fryseprosessen for en tykk, kremet drikk; et langt sunnere alternativ til milkshake
• Man kan bruke andre frukter, men det bør være en med relativt mye syre da dette er essensielt for at ikke kokossmaken skal bli for sterk; mango er for eksempel ikke godt da den er for søt

Passer utmerket som mellommåltid eller som dessert etter de fleste middager, men er kanskje spesielt interessant etter et meksikansk eller karibisk måltid (da den alkoholholdige drikken denne er basert på stammer fra Karibien).

En velsmakende måte å få i seg både en av de fem om dagen og viktig fett. Dette er en fullverdig dessert, og verken smaken eller konsistensen tilsier at dette er et alternativ som passer for både diabetikere og melkeallerigikere. I tillegg får man en dobbel bonus ved at man kan spise med verdens beste samvittighet, samtidig som man ikke blir 'dessertkvalm' som man gjerne blir etter svært søt mat.

Mat & Drikke/Livsstil: Et Sunnere Liv

Vi ser et stadig økende fokus på helse og sunnhet, og de fleste jeg kjenner innfører visse tiltak for å leve sunt. Blant de vanligste tiltakene er redusert inntak av søtsaker. Jeg har funnet en litt annen løsning. Denne går ut på at jeg tillater meg selv å spise søtsaker, men at alt det andre jeg spiser skal være sunt. Dette innebærer et nærmest totalforbud mot sukker og tilsetningsstoffer samt fokus på sunne typer fett (å redusere fettinntaket til et minimum er det dummeste man kan gjøre. Kroppen behøver fett, og en rekke organer og funksjoner kan ikke fungere uten), proteiner og fiber. Og selvsagt vitaminer og mineraler.

For å unngå uheldige ingredienser og for å sikre meg om at maten faktisk inneholder det kroppen min behøver, lager jeg nesten all mat bra bunnen av. Jeg baker mitt eget brød, jeg bruker aldri tørre blandinger til sauser, supper og gryteretter, og jeg spiser ikke ferdigmat som Grandiosa eller lettvinte løsninger på boks.

Man har ingen kontroll over hva man får i seg så lenge man spiser ferdigmat. Produsentene benytter seg gjerne av billige typer fett, og kvaliteten og dets virkning på kroppen blir deretter. Slik mat er heller ikke kjent for sitt høye innhold av vitaminer og mineraler. Men det som kanskje plager meg aller mest med ferdigmat er sukkerinnholdet. Selv matvarer og retter som ikke forbindes med søtsmak inneholder gjerne betydelige mengder sukker, og selv om jeg ikke er ekspert vil jeg gjette meg til to grunner til dette:

For det første er sukker blant de billigste smakstilsetningene som finnes. Med priser ned mot en tier for kiloen står ikke for eksempel krydder og urter en sjanse. For det andre lever vi i et samfunn av sukkerjunkies som i økende grad forventer at nær sagt alt de spiser skal smake søtt. Markedet bugner jo av sukkerholdige varer som godteri, brus og søte bakverk, men la oss se bort fra disse et øyeblikk. La oss se på den maten som passerer som hverdagskost og som endatil kalles sunn.

Særlig billige brød, de føromtalte sause- og suppeblandigene og enkle alternativer fra hermetikkhyllen og frysedisken inneholder sukker. Der er da ingen god grunn til at noe av dette skal smake søtt! Jeg vet det påstås at brød hever seg bedre når deigen inneholder en viss mengde sukker, men mine brød er kjemisk frie for slikt, og de hever seg fint. Jeg får endatil ofte skryt for at brødene mine er spesielt saftige of smakfulle. Men sukkerjunkiene skal ha sitt.

Selv en rekke matvarer som anses som sunne inneholder det jeg vil kalle unødvendig sukker. Tørket frukt anbefales ofte som et alternativ til godteri, men jeg anbefaler å lese ingredienslisten før man kjøper og tror man spiser sunt. En rekke slike produkter er nemlig søtet med sukker, noe jeg ikke kan se en eneste god grunn til. Slike produkter er nok et hakk eller to sunnere enn godteri, men ikke på langt nær så sunne som de kunne vært.

Frukter som ananas, papaya og mango er mer enn søte nok i seg selv, men det kan være vanskelig å finne usukrede alternativer, i alle fall i vanlige matvareforretninger. Bedre er det ikke i hermetikkhyllen. De eneste hermetiske fruktene jeg har funnet som selges i sin egen juice i stedet for i sukkerlake, er ananas og mandarinbåter. Nok en gang undrer jeg på hvorfor en søt frukt som mango skal selges og serveres i sukkerlake. For meg handler det ikke bare om at disse fruktene er søte nok i seg selv og at jeg ikke vil få i meg unødvendig sukker; jeg synes også de mister mye av sin gode og naturlige smak når sukker tilsettes. Sukkeret har det med å overvelde andre smaker, noe som er spesielt negativt for frukt som gjerne spises for sin friskhet og naturlige smak.

Noen helsekost alternativer bruker sunnere alternativer som rørsukker eller fruktose. Kan hende dette er noen hakk bedre for kroppen, men det gjør ingenting med folkets forventninger om at alt skal smake sukkersøtt. Også i helsekostbutikker finner man mye tørket frukt som er tilsatt ekstra søtning, og en lang rekke ikkeanimalisitiske alternativer til melk inneholder søtstoff. Jeg må for eksempel lete meg frem til usøtet soyamelk, og da jeg var ute etter kremfløtealternativer nyttet det ikke engang å lete. Jeg skulle lage en melke- og sukkerfri dessert, men alle de fire alternativene som kan piskes til krem og som er tilgjengelige lokalt inneholdt søtstoff av et eller annet slag. Beskjeden fra butikken var at man ville jo uansett tilsette sukker i fløten før man pisket krem. Nei, det ville jeg aldeles ikke. Kremfløte har en mild smak og en fin konsistens som ikke behøver ytterligere søtning. Særlig ikke ettersom man gjerne kombinerer krem med andre søte matvarer.

Så jeg fortsetter min søken etter sukkerfrie alternativer og sunn hverdagskost, og så spiser jeg heller godteri med litt bedre samvittighet. Der er særlig fire grunner til at jeg har valgt en sådan tilnærming til et sunnere liv:

• Å spise sukkertøy er en ærlig sak. Jeg innrømmer at jeg spiser noe usunt og der er ingen fare for at jeg skal komme til å tro jeg egentlig spiser sunt
• Jeg holder lettere rede på hvor mye sukker jeg får i meg. Hundre gram sukkertøy er er hundre gram usunn mat. Da er det verre med 17 gram i brødet, 14 gram i suppen, 28 gram i ferdigmiddagen og så videre
• Jeg venner meg ikke til søtsmak, og jeg øker heller ikke forventningene om at alt jeg spiser skal smake søtt
• Det er tross alt hverdagskost og vanlig mat jeg spiser mest av og som driver meg gjennom dagen. Derfor anser jeg denne som viktigere

Mitt Liv: Geek eller Keeg?

Som individualist burde jeg sikkert vært motstander av å kategorisere mennesker. Samtidig er jeg notorisk systematist (dersom det ikke er et ord så burde det være det. Systematiske mennesker er systematikere; mennesker som lager systemer er systematister!) som liker å sette merkelapper på alt; både bokstavelig og billedlig talt. Dessuten kan jeg være særdeles (for)dømmende.

Som individualist er jeg glad der finnes mennesker som ikke passer inn i gitte kategorier; som systematist er jeg smertefult frustrert over ikke å klare å plassere de selvsamme menneskene. Ekstra frustrerende er det når jeg ikke klarer å plassere meg selv, og her skaper særlig geekkonseptet store problemer. Er jeg geek eller keeg (det motsatte av geek)?

Det er kanskje ikke typisk geeky å være moteinteressert og ha overfylte klesskap (med mindre man da snakker om motegeeks), men hva om man tillater seg selv å ha x antall innenfor hver kategori (sko, vesker, skjørt...) og x her representerer årstall av historisk betydning? 63 jakker fordi John F. Kennedy ble skutt i 1963, 48 vesker fordi Det Kommunistiske Manifest ble utgitt i 1848, og 44 kjoler fordi D-Dagsinvasjonen skjedde i 1944. Noen som kan tenke seg hvorfor jeg tillater meg selv å ha 53 par solbriller? Hint: mann med bart. Bedre hint: to avsnitt lenger ned.

Og mens vi snakker om Det Kommunistiske Manifest; geeks blir ofte stereotypet (nær sagt alle ord kan verbes; er det geeky å verbe ord?) som asosiale eller cybersosiale. Jeg liker besøk og tilstelninger og er derfor ikke typisk geek. I alle fall ikke på dét området. Men hva med min forkjærlighet for å lage virkelig obskure temafester? Denne kaken ble laget i anledning at det var 162 år siden Det Kommunistiske Manifest ble utgitt første gang.

Geeks er dessuten ofte mennesker med klisterhjerne for tall. Det er jeg ikke, men jeg vet ikke om min måte å huske tall på er mindre geeky. Bilnummeret til foreldrene mine er foreksempel Sosialistisk Ungdom, året da Josef Stalin døde (og Souhaila Andrawes ble født), året da Nicolae Ceauşescu ble skutt (og berlinmuren falt) og månedsdagen da Hiroshima ble bombet (og D-Dagsinvasjonen begynte). Altså SU 53896.

Så geek eller keeg?

10 Tegn på at jeg er Keeg

• Jeg har aldri spilt TVspill av noe slag, og jeg lærte ordet konsoll sommeren 2oo8
• Jeg har aldri spilt dataspill
• Jeg har aldri sett Star Wars, og jeg fikk vite hva en jedi er våren 2oo8 (et lærerikt år)
• Jeg har aldri sett Startrek, Babylon 5, Batlestar Galactica eller andre serier i samme kategori
• Jeg synes det er flaut å gå inn på Spaceworld
• Utover det rent funksjonelle har jeg liten til ingen interesse for duppeditter og gadgets
• Jeg skiller ikke mellom PC og Mac (og vet ikke hva forskjellen er, ble bare fortalt av en forferdet klassekamerat at 'selvsagt er de ikke synonyme!!!'). Jeg skiller derimot mellom veske og Pradaveske, mellom trenchcoat og Burberrytrenchcoat, og mellom sko og Guccisko
• Jeg bruker ikke internettforkortelser som LOL og ROFL, og jeg måtte lete på internett for å finne eksempler på slike
• Jeg liker å kalle andre geeks
• Jeg er mer redd for å få kronisk kontaktlinseallergi enn for å bli tjukk

1o Tegn på at jeg er Geek

• Jeg ler (hysterisk) av ordspill, språkumor og historiske/politiske referanser. Og enda mer av kombinasjoner av disse. Jeg ler for eksempel fremdeles av en House episode jeg så for et halvt år siden der tittelpersonen brukte uttrykket antisemantisk
• Jeg liker å tilegne meg, ha og dele obskur kunnskap. Og jeg liker mennesker som kan dele sin obskure kunnskap med meg. Jeg har aldri forstått at fiksjonelle karakterer som Ross Geller fra Friends og Spencer Reid fra Criminal Minds skal være irriterende; man lærer jo så mye interessant av dem!
• Jeg mimer hermetegn med hendene mens jeg snakker
• Jeg gir kjæledyr navn av historisk betydning. Der var Gavrilio som satt i døren og angrep alle som gikk forbi (det stod mellom Gavrilio og Oswald), der var Rasputin som var gjennomført gal og der var Trotskij som var leder for en gjeng med røde katter (en røde armé). Og så er der jo Leo. Grå og bustete akkurat som navnebroren Leo Tolstoi. Planen var å få en svart korthårskatt som skulle hete Fjodor, men så ble det altså Celia med sine geriljatendenser
• Orddelingsfeil (ord delings feil), dårlige oversettelser og faktafeil er farlig for blodtrykket mitt
• Jeg er ikke kommunist og jeg er aldeles ikke nazist, men jeg leser Det Kommunistiske Manifest og Mein Kampf for gøy
• Jeg har gitt PCen min navn. Che er et symbolsk navn på en PC jeg drar med meg alle steder. For hvis jeg fikk velge ett menneske som skulle følge meg gjennom tykt og tynt, ville jeg i alle fall seriøst vurdert Che Guevara med sin funksjonelle og praktiske kombinasjon av lege og geriljasoldat
• Jeg blir...litt opphengt i hendelser, fenomener og mennesker
• Til tross for at jeg blir sint og frustrert og de ødelegger dagen min, så kan jeg le av orddelingsfeil av typen sukker biter (tunfisk biter i det minste bare i vann eller olje, så man er i alle fall trygg så lenge man har sitt på det tørre), lamme lår og ananas ringer (hallo, det er Mango? Å hei; lenge siden sist, Ananas!). For ikke å snakke om prosentfeil. I Dagens Næringsliv for noen uker siden var der en kvinne som klaget over at blant de som søker på lederstillinger er bare 26% kvinner og 7o% menn. Jeg ser for meg de resterende fire prosent. Alver, aliens, nisser, tusser og troll...
• Denne listen var var lettere å lage enn den forrige

Krig og Fred og sånt: Kapitalisme = Krig. Eller...?

Venstresiden påpeker ofte sammenhengen mellom kapitalistiske partier og land på den ene siden og aggressiv krigføring på den andre. På Nygårdshøyden i Bergen er der endatil et stykke grafitti som sier det enkelt og greit: Kapitalisme = Krig.

Jeg skal på ingen måte nekte for at mange individer og partier som støtter markedsøkonomien også støtter militæraksjoner rundt om i verden, og jeg skal i alle fall ikke nekte for at USA, landet som regnes som en manifestasjon av kapitalismen liker å rasle med sablene. Hvilket selvsagt kan være grunnen til at overnevnte partier støtter den selvsamme raslingen.

Når jeg presenterer mine ideologiske og politiske syn får jeg en rekke ulike reaksjoner, og særlig to nært relaterte gjengangere er direkte farlige for blodtrykket mitt. Den ene kommer i form av kritikk av at jeg ikke er ideologisk konsekvent; at jeg ikke har forstått hva kapitalismen i praksis innebærer. Den andre kommer i form av spørsmål om hvordan jeg bestemmer meg for hva jeg skal stemme ved valget; jeg har jo tydeligvis meninger fra en rekke partier og kunne like gjerne stemt Rødt som FrP.

For å ta det siste først, så stemmer jeg ikke. Mer om dette her, her, her og her. For det andre ville det vært helt utenkelig for meg å stemme på et parti på venstresiden om jeg så hadde vært fanebærer for demokratiet og stemmeretten. Jeg hører ikke hjemme noe sted i sosialistspekteret, og tanken på å stemme sosialistisk er 1oo% fremmed for meg. Men er jeg inkonsekvent?

Jeg synes faktisk ikke det. Der er mennesker som støtter markedsøkonomien som også støtter hva jeg anser som urettmessig krigføring. Der er også mennesker som anvender kapitalistisk filosofi på en måte som promoterer og legger grunnlaget for militære aksjoner. Og ikke minst er der mennesker som i kapitalismens navn kjøper hele pakken og lever opp til enhver stereotype som finnes om kapitalister. I så stor grad at det er på sin plass å moderere åpningspåstanden min. Det er nemlig ikke bare venstresiden som tror man må støtte preventiv krigføring dersom man favoriserer frihandel. Ikke så rent få kapitalister anser USA som det markedsliberale ultimatum og tror dermed at alt USA gjør er kapitalistisk. USA er kapitalistisk. USA støtter preventiv krigføring. Jeg er kapitalist. Dermed må jeg støtte preventiv krigføring.

For all del; dersom noen kommer frem til at de støtter både markedsøkonomi og visse typer militæraksjoner uavhengig av hverandre, så vil jeg simpelthen si meg respektfullt uenig. Jeg kan være både påståelig og dømmende, men jeg respekterer faktisk mennesker som holder andre meninger enn jeg selv. Jeg respekterer derimot ikke de som henter sine meninger fra en autoritet, det være seg et individ eller en organisasjon (inkludert et lands myndigheter), og tar disse for sannhet uten å kvalitetsgodkjenne dem gjennom personlig refleksjon.

Så tilbake til hovedspørsmålet. Må man støtte andre typer krigføring enn rent forsvar for å kunne kalle seg kapitalist? Nei.

Der er en rekke grunner til at jeg er kapitalist. Jeg mener det er mer effektivt, jeg mener det øker leverstandarden og jeg mener det sikrer tilgjengeligheten av de varer og tjenester vi som kunder ønsker. Men hovedgrunnen til at jeg er kapitalist er at det garanterer større frihet for individet. Ikke bare til å kjøpe og selge, men også til å leve sitt liv utifra egne preferanser. For meg er denne friheten essensiell; likeledes de rettighetene som ligger til grunn for denne friheten. Retten til liv, retten til å leve dette livet som en selv ønsker og retten til å tilegne seg eiendom er alfa og omega og fundamentet for alle mine meninger.

Denne friheten og disse rettighetene ønsker jeg også for andre. Ikke bare fordi jeg vil at andre skal ha det godt, men også fordi dess flere som deler denne friheten, dess større og mer komplekst marked, dess mer konkurranse, dess høyere kvalitet på varer, tjenester og idéer som utveksles på dette markedet.

Derfor ønsker jeg også denne friheten for mennesker i land hvis styresmakter USA har erklært sine fiender (og jeg kjøper bare ikke ideen om at Uncle Sam bare prøver å gjøre forholdene bedre for innbyggerene i disse landene; dette gjelder også for Cousin Georgie og hans tvangsdemokratisering). Mennesker som lever i et okkupert land ser sine grunnleggende rettigheter tråkket på hver eneste dag. Noen blir drept eller såret; resten blir undertrykte. Ikke engang deres egne hjem, deres egen eiendom, er trygg. Et rykte om at noen som kjenner noen som kjenner noen som kjenner noen som kanskje er en fjern slektning av en som kjenner en som kjente en selvmordsbomber skjuler seg i ens hus er nok til at tungt bevæpnede soldater kommer trampende inn med geværet hevet. Og stakkars den som gjør et fåfengt forsøk på å forsvare sin eiendom. Han blir mest sannsynlig drept på stedet og erklært terrorist slik at de som kjenner noen som kjenner noen som kjenner noen som kjente ham også kan vente seg et besøk i nærmeste fremtid.

Som kapitalist kan jeg ikke akseptere at der er mennesker som lever slik.

Er der forresten andre enn jeg som ser paradokset i at de som favoriserer intervensjon i hjemlandet er sosialister mens de som promoterer intervensjon i andre land er kapitalister?

Refleksjon: "Lady" in Red

Fredag skulle bli slik en fin dag. Jeg skulle i 25-årsdag til Kjersti og gledet meg stort til å se familien. Aller mest gledet jeg meg til å se Elise, bursdagsbarnets henrivende toåring som vokser fortere enn en nesten-tante kan følge med. Alle planer ble imidlertid spolert av et akutt anfall av nikkelallergi (bukseknappen resulterte i røde væskende blemmer over hele magen) og byttet ut med en halv sesong med Gilmore Girls, fire liter te og noen dusin profane uttrykk hver gang en av kattene brøt regelen om ikke å tråkke på magen til tante Silje (jeg våknet faktisk av svien og kløen forrige natt. Det vil si; jeg våknet av en drøm om en granat som eksploderte slik at splintene traff meg i magen. Jeg aner konturene av en krigsfilmer, derav Gilmore Girls. Som viste seg å være et bra valg, for en ørret (trout på engelsk) ble referert til som Leon Troutsky og jeg lo så mye at jeg glemte granatsplintene som satt fast i magen en stund. Kombinasjonen av ordspill og kommunisme bringer frem mine aller mest geeky sider).

Klokken nærmet seg i alle fall midnatt da jeg endelig følte meg bra nok til å hente posten. Det var mørkt og kaldt og vått (meterologiens forbannede treenighet. Ja jeg vet nattemørket ikke har noe med været å gjøre, men jeg liker det ikke når det samarbeider med og forsterker visse meterologiske fenomen. Dette begynner å bli spacy; husk at jeg har tatt mye allergimedisiner), så jeg skyndet meg inn igjen, la posten på bordet og gikk for å lage nok en kanne med te. Da jeg kom tilbake falt blikket mitt på forsiden til Klassekampen. Gerd Liv Valla mener at høyere utdanning ikke er for alle, og at selv manuelle yrker har sin verdi.

Jeg fant meg selv 1oo% enig med Gerd Liv Valla. Med Gerd Liv Valla! Jeg gikk ut på badet for å lese om bivirkningene på allergimedisinene (dersom sympati med tidligere LO-ledere inntreffer, søk legehjelp snarest), og jeg så meg selv i speilet. Den mykeste genseren min er knall rød, og en dag med svie og smerte hadde fått ansiktet mitt til nærmest å stivne i en lite innbydende og enda mindre flatterende grimase. Jeg lignet endatil på Gerd Liv!!!

Men helt alvorlig; "damen" har et poeng eller to. Der finnes mennesker som har problemer med å fullføre selv de obligatoriske skoleårene, og løsningen er ikke alltid å tilpasse undervisningen og gjøre det 'gøy å lære'. Alle må selvsagt ha en viss mengde grunnkunnskaper (så kan man heller diskutere hva som er nødvendig mengde slike), men dersom de etter dette er lykkelige med å arbeide (fortrinnsvis etter noen år med yrkesrettet utdannelse/trening), hva gir da oss med universitetsutdannelse og noen bokstaver bak navnene våre rett til å si at de ikke lever fullverdige liv?

Jeg blir alltid fly forbanna på mennesker som forteller meg at mitt liv ikke er fullverdig siden jeg ikke har barn (den arrogansen som ligger bak et slikt utsagn...'du er ikke slik som jeg, så livet ditt er ikke bra nok'...nei, nå må jeg slutte å øse meg selv opp; nå ligner jeg i alle fall på Gerd Liv. Jeg tror jeg går og skifter til noe som ikke er rødt), og da ville det vært hyklerisk av meg å bruke samme argument om mennesker som velger å bruke hendene i stedet for hodet. Eller som vil sitte i kassen på Ica eller vaske opp etter restaurantgjester. Det er ikke sikkert alle som innehar slike stillinger mener at de har drømmeyrket, men kanskje de ikke anser karriere som det viktigste i livet? Kanskje de har andre interesser og er fornøyde med en jobb som sørger for mat på bordet, tak over hodet og litt ekstra? Eller som i alle fall var fornøyde med dette til noen fortalte dem at jobbene deres ikke er noe verd og at de ikke er lykkelige. Dersom de tror de er lykkelige er det bare fordi de ikke har den utdannelsen som er nødvendig for å kjenne sine egne følelser.

Men for å gå fra det personlige til det sosiale; hva gjør disse som mener alle skal ha universitetsutdannelse når bilen deres bryter sammen? Jeg vil tro en mekaniker er bra å ha da. Faktum er at mange slike mennesker ofte bruker en rekke av de tjenestene uutdannede mennesker yter. De spiser gjerne ute, de sover på hotell...og som alle oss andre handler de på butikken. Noen har endatil vaskehjelp hjemme. Ser de så ned på disse mennene og kvinnene som sørger for at disse opplevelsene blir fine for dem? Eller synes de synd på dem? 'Stakkars, hun kommer nok fra et dårlig hjem siden hun ikke heller forsker på verbklasser brukt i lokale dialekter i fjellene i Peru.' Jeg for min del er overlykkelig (ha! Skal vedde på at Gerd Liv aldri er overlykkelig! Forbannelsen er brutt; det hjalp å skifte til blå genser) for at mennesker ønsker ulike typer liv. Ikke bare for det mangfoldet dette skaper (mangfold er mer enn å blande mennesker med ulik hudfarve og religion), men også fordi det betyr at der er noen til å gjøre alt det jeg selv helst vil unngå.

Og så tilbake til det personlige igjen. Kall meg egoistisk, men jeg mener faktisk at dersom høyere utdannelse var for spesielt interesserte, så ville den vært spesielt interessant. Man kunne for eksempel heve nivået på det faglige og senke rentene på studielån. Jeg tror også en slik holdning ville gjort det mer prestisjefylt å studere samt mer akseptabelt å studere lenge eller gjenoppta studier i voksen alder. For det ville ikke vært noe 'alle' gjorde eller statssubsidierte sabbatsår.

Et velfungerende samfunn er en særdeles kompleks organisme. Der er en lang rekke posisjoner å fylle og oppgaver å utføre. Kan hende det er allergimedisinene som taler nå, men jeg mener at alle disse posisjonene og oppgavene er essensielle for at samfunnet skal ivareta sin status som velfungerende. Og det skulle vel bety at de som fyller og utfører dem også er essensielle? (Bør jeg begynne på nobelpristalen min? 'Jeg vil takke mamma, pappa og Gerd Liv. Og PCen min Che som har verdens høyeste tålmodighet med henhold til frenetisk bruk av 'back space'-tasten'. Nå skal jeg gå og velge antrekk til nobelprisutdelingen. Det blir sikkert ikke noe rødt. Ei heller noe med metallspenner og -knapper).

Gratulerer med Dagen, Kjersti!

Min kjære kusine Kjersti fyller 25 år i dag (og Che Guevaras utenomekteskapelige sønn som jeg nevnte for tre innlegg siden fyller 46 år).

Kjersti er en av disse som klarer å være alt for alle. Som klarer å være en god mor og en god kone samtidig som hun er en god student. Som hele familien er glade for å erklære sitt slektsap til. Og som har lært meg at det er lettere å være enebarn om man har en god kusine!

Gratulerer så mye med dagen, Kjersti!

Jeg gleder meg til i kveld og håper denne gratulasjonen får deg til å se mildere på at valget (nok en gang) står mellom gråpapir, aluminiumsfolie og julepapir når gavene skal pakkes inn (Kjersti er også en av disse som til enhver anledning har dertil skikket innpakningspapir).



Ingen dyr ble skadet under produksjonen av dette innlegget. Alle værhår er fremdeles på plass og intakte.

Mat & Drikke: Te

Mange typer krydder egner seg til å sette smak på te, og de mest vanlige er kanskje de varme, søte krydderene som kanel, ingefær, nellik, muskat og kardemomme. Ingenting vondt om alle disse, men det jeg liker aller best er vanlig sort pepper. Jeg bruker ca 2o hele pepperkorn pr liter vann (multipliser eller divider alt ettersom) og lar disse først koke opp sammen med vannet for så å trekke sammen med teen. Dette gir en distinkt peppersmak, og man kan enten bruke mindre pepper eller sløyfe oppkokingen eller trekkingen dersom man bare ønsker et hint av pepper. Passer utmerket til både svart te og krydderte. Jeg er ikke kvalifisert til å si noe om verken grønn te, fruktte eller de fleste typer urtete da jeg heller drikker brukt oppvaskvann.

Billedserie: Kjente Kommunister med sine (?) Kjæledyr

Ernesto 'Che' Guevara med Hunden Hombrito



























Dette bildet er så koselig! Det skal definitivt opp på veggen på badet!



Vladimir Lenin med Katt















Dette bildet henger allerede på veggen på badet



Nicolae Ceauşescu med Hunder
































Mao Zedong med Hest



















Fidel Castro med Hund
































En meget ung og bevæpnet (og glattbarbert!!! Eller muligens prepubertal) Fidel med Hund



Advarsel: for å finne billedmateriellet til dette og forrige innlegg måtte jeg innom en del...obskure sider (slik som ceausescu.org), og jeg kan ikke garantere at bloggen min ikke har havnet på et par watchlister. Hey, Janet Napolitano. If you are reading this and if you take constructive criticism, I would advise you to wear less saturated colors; they bring out the lines in your face and add years to your age.

Billedserie: Kjente Kommunister med sine Døtre

Josef Stalin med Datteren Svetlana
























Mao Zedong med Datteren Li Na





















...og hustru nummer fire (!) Jiang Qing



Ernesto 'Che' Guevara med sine Barn pr 1963






















Che omgitt av sine døtre Hilda (fra første ekteskap med Hilda Gadea; eldste datter i hvert ekteskap er oppkalt etter moren), Celia (på fanget; min Celia har løpetid og kan takke sin Skaper for at hun er pen, for tante Silje holder på å bli gal og har ikke sovet på tre døgn. Hvilket kan være bakgrunnen for dette innlegget) og Aleida. Sønnen Camilo på fanget til hustru nummer to, Aleida March. Jeg aner ikke hvem sine pupper og ben vi ser til høyre i bildet. Hustru nummer én? Eller elskerinnen Lidia Rosa López som han fikk en sønn med året etterat dette bildet ble tatt like etter Celias fødsel i 1963? Omar Pérez (denne sønnen) fyller forresten 46 år i morgen 19 mars. Og før han ble myrdet/henrettet rakk Che å få enda en sønn, Ernesto (lurer på hvem han er oppkalt etter) som ble født 24 februar 1965. Det har blitt påstått at jeg har litt vel inngående kunnskaper om visse tema...



Nicolae Ceauşescu med Datteren Zoia






















Elena Ceauşescu med samme Datter

































Som den rumenske Hillary Clinton virker det naturlig å nevne Elena i et punkt for seg selv



Fidel Castro med Datteren Alina




































Så...sier bilder virkelig mer enn tusen ord? Jeg kan i alle fall ikke se disse bildene fortelle at både Svetlana og Alina ble ivrige kritikere av sine fedre, eller at begge flyktet til det forhatte USA for å unnslippe deres regime. Ei heller at Nicolae og Elena fikk det fryktete Securitate til å spionere på Zoia av frykt for at hun skulle bruke sin kunnskap sine foreldre mot regimet.

Refleksjon: Enebarn; bedre enn sitt Rykte?

Vi lever i en politisk korrekt tidsalder der avlat betales ved å donere til obskure interesseorganisasjoner (eller de aller største og aller mest politisk korrekte) og der dødssynder består i å gjøre narr av minoriteter ved for eksempel å bruke ikke-bifalte ord for å beskrive disses medlemmer. En gruppe synes imidlertid å falle utenfor tanke- ord- og holdningspolitiets jurisdiksjon: enebarnene.

Der oppstår ingen pinlig stillhet om noen uttaler at enebarn er sta, bortskjemte og umulige å samarbeide med, og den som proklamerer at dersom de først skal ha barn så skal de ha minst to, for det siste verden behøver er flere enebarn blir sjelden møtt med misbilligende blikk.

Jeg skal ikke nekte for at de stereotyper som finnes om denne gruppen absolutt har rot i virkeligheten, og jeg skal heller ikke nekte for at jeg har møtt enebarn jeg ikke har det travelt med å møte igjen. Men å vokse opp uten søsken kan også resultere i en rekke positive karaktertrekk som gjerne holdes utenfor debatten så vel som karakteristikkene.

For de som ikke har skjønt det enda, så er jeg selv enebarn. Jeg skal ikke påstå at jeg var noe drømmebarn (moderne barnepsykologi ville kalt meg fantasifull og grenseutforskende; foreldre for tredve år siden kalte meg vill og umulig; dog med noen gode sider), men jeg ble tidlig smertefullt klar over at siden foreldrene mine bare hadde meg, så måtte jeg være alt jeg kunne for dem. De hadde satset alt på et kort, det kortet var meg, og det var min jobb å sørge for at dette kortet var et ess. Samtidig lå der en spire av en mistanke dypt i meg. Var det fordi jeg var så vanskelig at foreldrene mine ikke fikk flere barn? Nektet jeg dem å bli en gjennomsnittsfamilie? Nok en god grunn til å være alt jeg kunne være for dem og enda litt. Selv i voksen alder følger dette meg. Jeg får dårlig samvittighet hvis det er lenge siden jeg har snakket med eller besøkt foreldrene mine; de har jo ikke andre barn til å besøke dem. Og denne trangen til å gjøre så godt som jeg kan eller som jeg skulle ønske jeg kunne, manifesterer seg også på andre områder. Jeg er opptatt av å utføre det som er pålagt meg, jeg anser det som min plikt at mennesker skal ha det godt så lenge det er opp til meg, og jeg har en dyp frykt for å såre eller skuffe.

Barn som vokser opp i en søskenflokk lærer gjerne tidlig å hevde sin rett. Det være seg retten til et visst leketøy, til det siste kakestykket eller til foreldrenes oppmerksomhet. Jeg hevder på ingen måte at alle som har søsken er aggressive og territorielle, men de fleste behandler venner med større respekt enn de gjør sine søsken. I alle fall når de har nådd en alder der de er sluttet å sloss om spader i sandkassen. Enebarn har ingen erfaring med søskenslagsmål eller med å måtte hevde seg i hjemmet. Kan hende vi er bortskjemte og derfor dårlige teamplayers, med vi er ikke nødvendigvis aggressive i vår søken etter det vi som bortskjemte individer anser som rettmessig vårt.

Dessuten spiller selvsagt faktorer som personlighet og oppdgragelse to viktige roller i et barns utvikling. Disse er minst like viktige som antall søsken, mangel på slike eller plassering i en eventuell søskenflokk. Vi er alle ulike og unike (nå nærmer jeg meg søndagsskolesjangeren med stormskritt), og jeg personlig mener at vi er mer enn summen av sosiale og biologiske omstendigheter. Samtidig er en rekke teorier bygget opp omkring karaktertrekk som resultat av familierelasjoner, og derfor mener jeg det er viktig å belyse noen av de mindre debatterte aspektene ved å være enebarn. Og overveie om vi kanskje er bedre enn vårt rykte...

Språk/Livsstil: Clutter

Ordet clutter finnes på norsk som en beskrivelse av objekter eller fenomener som virker forstyrrende på en radarskjerm og dermed forvirrende for den som ser på denne radarskjermen. På engelsk brukes ordet også i overført betydning om alt som ved å tiltrekke seg (unødvendig) oppmerksomhet skaper kaos og forvirring eller hindrer effektivitet. Altså obstruenter av ulikt slag, det være seg fysiske, verbale/kommunikative, emosjonelle...

Jeg elsker dette ordet, og jeg hater hva det representerer. Dette hatet motiverer meg til jevnlig å gå gjennom klesskapene mine og fjerne alt jeg ikke er 1oo% sikker på at jeg vil bruke igjen, samt alt jeg ikke har brukt siste året. Når jeg har gått gjennom alle årstidene med alle sine høytider og anledninger uten å bruke et plagg, så er det en indikasjon på at jeg ikke behøver det. Jeg bruker lang nok tid på å velge antrekk som det er, om jeg ikke skal måtte bruke tid og tankekraft på plagg som ikke er reelle alternativer.

Likeledes er jeg ikke redd for luft og tomrom når jeg innreder. Jeg lever på 65 kvadrat så det sier jeg selv at jeg ikke har allverdens plass til luft, men jeg fyller ikke hver eneste vannrette flate med gjenstander. Jeg sparer betraktelig tid på rengjøring, og jeg omgir meg ikke med objekter som tiltrekker seg oppmerksomhet eller som tar oppmerksomheten fra de få gjenstandene jeg faktisk ønsker å vise frem. Unntaket i mitt hjem er at jeg tillater meg å ha opptil flere fulle bokhyller. Dette fordi jeg rett og slett liker å omgi meg med bøker (og det oppholder gjestene mine mens jeg fullfører alt jeg burde gjort før de kom). Dessuten står de pent på rekke i hyllene.

Og så prøver jeg å ikke tenke på negative faktorer som likevel ikke lar seg forandre. Samtidig som jeg prøver å forandre de som faktisk lar seg forandre, slik at jeg kan slutte å tenke på dem. Ikke alltid med like stort hell, men å innse at man har et problem er første...you know.

Mange bruker også altfor mye tid og krefter på mennesker de ikke liker. Mitt råd er selvsagt å minimere kontakten med slike, men vi vet alle at det ikke alltid lar seg gjøre. Disse menneskene har det nemlig med å dukke opp som ugress hvorenn vi ferdes. På jobben, i form av lærere og forelesere, som naboer... Min løsning er kanskje ikke den mest filantropiske, men den gjør livet mitt lettere; jeg ler av dem. Jeg karikerer dem i tankene og gjør dem til et humoristisk innslag i livet mitt i stedet for et irritasjonsmoment.

Så, til sist et spørsmål til mine språkkyndige lesere: er der noen som har et godt norsk ord som beskriver denne formen for clutter?

Film & TV: The Pacific er her!!!