torsdag 28. januar 2010

Krig og Fred og sånt: Pasifisme versus Ikke-agressjonisme

Hei igjen, alle sammen. Det går fremdeles noe sakte fremover med meg, så jeg ligger litt på etterskudd med henhold til blogging. Men her er jeg, klar til å oppfylle løfter om innlegg som omhandler krig og fred og sånt. Og hva er vel da mer naturlig enn å begynne med å presentere mitt eget syn på disse temaene.

Pasifisme er et uttrykk de fleste kjenner, og mange krigsskeptikere erklærer seg pasifister. Jeg har all respekt for de som virkelig etterlever denne ideologien, men ikke fullt så mye for alle de som bruker uttrykket uten å vite hva det innebærer. Etter mitt syn er dette blant de mest misbrukte og muligens misforståtte ideologiske termene. Man blir for eksempel ikke pasifist av å mene den væpnede konflikten som nå pågår i Irak er urettmessig. Ei heller av å reagere på bilder av barn som fånyttes leter etter sine foreldre etter et bombeattentat.

Pasifisme innebærer en total avholdenhet fra vold, også i selvforsvar. Når jeg møter mennesker som tilskriver seg denne ideologien tenker jeg at de med all sannsynlighet er motstandere av de USA-styrte militæroperasjonene som foregår i dag, at de med stor sannsynlighet stiller seg skeptiske til selv forsvarskrig på et nasjonalt nivå, og at de med en viss sannsynlighet ville vendt meg det annet kinn om jeg hadde slått dem. Men om de så består alle disse tre prøvene (i teorien; jeg pleier ikke å slå folk!) har jeg fremdeles liten tro på at de virkelig er pasifister. Jeg lurer nenmlig på hva de ville gjort hadde jeg tatt kvelertak på dem med den hensikt å drepe (fremdeles i teorien!!!) . Eller hadde jeg gått til angrep på et barn de hadde ansvaret for.

Ville de prøvd å redde sitt eget eller barnets liv ved å kjempe imot? Mest sannsynlig. I alle fall i det siste tilfellet, og i alle fall dersom man anser angriperen som mulig å overmanne.

For det fleste vil personlig selvforsvar (inkludert mennesker man har personlig ansvar for) være en selvfølge. Har man muligheten til å redde eget eller andres liv, så vil fysisk motstand nærmest være en refleksreaksjon. Og selv om man ikke ville gått til det steget å drepe en overfallsmann (i alle fall ikke med vilje/overlegg), ville man sannsynligvis i alle fall prøvd å bekjempe vedkommende og forhindre ham i å fullføre ugjerningen.

En selvfølge vil mange si, og fullstendig legitimt vil jeg si. Jeg mener man har all rett til å forsvare seg selv og mennesker man har direkte ansvar for. Og nettopp derfor omtaler jeg ikke meg selv som pasifist. Selvforsvar er nemlig ikke i overensstemmelse med pasifisme. En sann pasifist vil ikke ty til vold om så formålet er å redde eget eller familiemedlemmers liv. For mange vil dette virke absurd, og det (be)viser etter mitt syn at der ikke er på langt nær så mange virkelige pasifister som selverklærte sådanne. Men de finnes. De finnes i et lite antall i vårt eget samfunn og i hele grupper innenfor visse religioner og filosofier som amish-folket, kvekerene og buddhistene.

Men hva så med de av dere som ikke kan akseptere at mennesker drepes fordi de ikke deler USAs uklanderlige verdier, som ikke kan rettferdiggjøre sivile dødsfall og som synes definisjonen på begrepet forsvarskrig har blitt mer enn lovlig vid? Men som samtidig ville brukt de nødvendige midler for å forsvare seg selv og mennesker i sin umiddelbare nærhet? Velkommen i klubben. Der finnes muligens andre og bedre uttrykk for å beskrive denne gruppen, men jeg velger å kalle meg selv og mine likesinnede for ikke-aggresjonister.

Som ordet tilsier er jeg motstander av enhver aggressiv krigføring og angrep. Jeg kan forsvare forsvarskrig (jeg er klar over at denne setningen er et tilfelle av manglende ordvariasjon, men jeg føler at den dårlige semantikken understreker mitt poeng ytterligere) i visse tilfeller og under visse forhold, men jeg mener dette er et begrep som lett kan misbrukes. Det er for eksempel ikke forsvarskrig å forsvare egne verdier ved å bombe barnehager og sykehus i andre deler av verden. Ei heller å erklære krig mot et nasjon som har våpen som kanskje kan brukes mot en selv en gang i fremtiden.

Videre mener jeg at den som kjemper en slik krig har et enormt ansvar på seg. Selv en legitim krig gir grobunn for illegitime handlinger, og en rekke av disse skal jeg komme tilbake til ved fremtidige innlegg. Som forhåpentligvis ikke kommer med en måneds mellomrom... Takk til dere som har lest dette og fremdeles følger bloggen min.