lørdag 31. oktober 2009

Refleksjon: Halloween

Jeg må innrømme at jeg har blandede følelser for Halloween. En av de vanligste kritikkene her i landet er denne dagens kommersielle rolle i vår kultur. Det kommer kanskje ikke som noen overraskelse på de som kjenner meg, men jeg anser faktisk dette aspektet for å være blant de mer positive. At noe er kommersielt bør ikke uten videre diskvalifisere det. Kommersialisering på et fritt marked skjer som resultat av mange nok mennesker ønsker å bruke ressurser på noe til at det blir lønnsomt for menneskene bak konseptet. Det blir faktisk et uttrykk for folkekultur.

Men at jeg er for dannelsen av folkekultur betyr ikke på noen måte at jeg liker alt som kommer inn under denne kategorien! Jeg hater country og danseband, jeg hater grilldress og crocks og jeg hater folkelige uttrykk. Og Halloween...jeg er ikke spesielt begeistret for skjeletter og spøkelser. Edderkopper hater jeg mer enn danseband og crocks til sammen og svarte katter og gresskar liker jeg hele året. Frankenstein og hans monster (som ikke er samme individ!!! Når jeg hører noen omtale monsteret som Frankenstein går jeg fra alle prinsipper om toleranse og ikke-aggresjon) er interessante som litterære skikkeliser og min interesse i slaviske kulturer lar meg ikke komme utenom vampyrskikkelsene. Men å kle seg ut som disse... Nei, jeg har nok ikke tatt denne nye festdagen til mitt hjerte.

Mange klager også over ufordelaktig oppførsel som kommer i kjølvannet av denne dagen. Helt alvorlig; la oss ikke skylde på dagen. Mennesker som bruker høytiden som unnskyldning for å være til plage for andre må selv ta ansvar for dette, og de som plages må legge ansvaret på de som plager; ikke på dagen. Vandalisme og trakassering bør håndteres på samme måte som årets resterende dager, og de som bruker dagen på å drikke seg full ville med all sannsynlighet gjort dette uten innføringen av en kommersialisert keltisk høytid. Vi nordmenn er ikke akkurat kjent for å behøve en unnskyldning for å drikke oss full.

Men hvis vi går bak det rent kommersielle, så har faktisk denne dagen en interessant historie. Absolutt verd å se:



Dessuten er Halloween en perfekt dag til å dele min interesse i gruppen Squirrel Nut Zippers. Jeg elsker referansene til mellomkrigstiden, de gotiske innslagene (jeg er tilhenger av det gotiske som et aspekt av den mørke romantikken, ikke som den moderne subkulturen goth) og de svingende rytmene.

lørdag 24. oktober 2009

Mote & Skjønnhet: Skjønnhetstips

Motebladene bugner av skjønnhetstips. Hvordan gjøre puppene større og hoftene mindre. Matte eller glossy lepper? Fremheve midjen eller bena? Eller kanskje begge deler? Men faktum er at all verdens kosmetikk og designerplagg vil være bortkastet med mindre visse faktorer er til stede. Og dette er ikke noe politisk korrekt feel-good prat om at ekte skjønnhet kommer innenfra. Dette er derimot fem punkter jeg mener lar klær og skjønnhetsprodukter komme til sin rett.

  1. Vær selvbevisst - vi er heldige som har det frie marked til å forsyne oss med et enormt utvalg klær og kosmetikk (der fikk jeg sagt det også! En ny dag; et nytt slag for kapitalismen!). Dette er særlig bra siden vi mennesker er så ulike. Vi har ulike former, farver, livsstil og så videre. Og det må bety at noe som passer til én ikke nødvendigvis passer til alle andre. Når man velger stil kan man ikke ignorere dette. Når man investerer i mote (som i denne sammenheng også inkluderer kosmetikk) må man ta alle sine fysiske trekk med i betraktningen samtidig som man må vurdere hvilket inntrykk man ønsker å gi. Og enda viktigere; hvilket inntrykk ens fysiologi og mote sammen kan gjøre troverdig. Er man over 18o vil man få problemer med å fremstå som liten og søt; heller bør man utnytte det faktum at man er høy og flott og garantert blir beundret og misunnet for dette. Har man sart porselenshud bør man fremheve og utnytte dette fremfor å hige etter eksotisk olivenhud og ferskenfarvede sommerkjoler. Og selvsagt vise versa. Jeg er ingen relativist, men jeg mener faktisk at de fleste utseender kan bli pene og tiltrekkende med de riktige produktene. Og de riktige produktene er de som er tilpasset ens unike utseende.
  2. Hent inspirasjon fra andre men vær deg selv - de fleste som kjenner meg vet at jeg har en viss fascinasjon med førstedame Jackie Kennedy. Jeg simpelthen elsker feminine drakter, ermeløse kjoler og perlekjeder. Både i kleskjøp og styling henter jeg ofte inspirasjon fra denne kvinnen, men jeg lar det bli med inspirasjonen. For det første vil jeg tro der er visse ulikheter mellom å være førstedame i det Hvite Hus og pedagogikkstudent fra Hardanger (uten at jeg skal påstå at jeg har særlig erfaring med førstnevnte), og dette må man selvsagt ta hensyn til når man foretar motevalg. For det andre er hver enkelt av oss skapt som et unikt menneske og bør verdsette den man er. Man kan aldri bli noen andre, og det bør man heller ikke hige etter. Jeg er ihuga tilhenger av kulturell utveksling, noe jeg mener er hovedingrediensen i kulurell utvikling. Kulturer henter inspirasjon fra hverandre, påvirker hverandre og lar seg påvirke av hverandre. Dette har pågått så lenge der har fantes noen form for kultur, og jeg ler alltid av de som vil bevare den rene norske kulturen. Alvorlig talt. Steialderfunn viser handel med og rituell påvirkning fra andre kulturer. Hardingfelen ligner da mistenkelig på en fiolin, og poteten som spises til nær sagt hver eneste middag her i landet ble importert fra Sør Amerika for bare et par århundrer siden (nordmenn har faktisk spist ris lenger enn poteter). Men nå har jeg argumentert meg langt ut på viddene her. Poenget mitt er at inspirasjon og påvirkning er bra, også på et individuelt nivå. Problemene begynner når man prøver å bli en kopi av et annet menneske. Likeens når én kultur prøver å bli en annen. For det første har man da mistet noe unikt, og for det andre blir kopier skjeldent like gode som originalen. Så hent inspirasjon fra de kildene som måtte passe deg. Fra jenten i klassen som ser bra ut og vet det selv, fra filmer og TV-serier, fra Paris Hilton (grøss) eller fra amerikanske førstedamer. For ikke å snakke om fra sesongens kolleksjoner. Moteblader og butikkutstillinger er manges fremste inspirasjonskilde. Men ikke mist deg selv i jakten på inspirasjon. Ikke prøv å bli den eller dem du lar deg påvirke av. Sjansene er store for at det blir lite vellykket, og sjansene er enda større for at nettopp du har noe som er verd å ta vare på og videreutvikle (nå høres jeg nesten filantropisk ut... Folk som kjenner meg lurer muligens på om jeg har mistet meg selv).
  3. Vær fysisk komfortabel - jeg elsker sko. Når folk av den grunn beskylder meg for å være materialist svarer jeg med å formidle at mine sko faktisk har sjel, og å elske noe med sjel er ikke materialistisk. Da tror de muligens jeg er gal og tør ikke å kritisere meg ytterligere. Men i alle fall. Jeg elsker sko. Særlig de med høye hæler. Jo høyere jo bedre. Men...det er ikke akkurat komfortabelt å vakle rundt på 12cm stiletter en hel dag. Jeg er ikke blant de som sverger til at komfort er det aller viktigste når man skal velge antrekk (da ville jeg gått rundt i de flanellsbuksene bare katten får se meg i), men der får da være måte på hvor man skal li for skjønnheten. Jeg pleier å si at man skal li med måte for skjønnheten. Det gjelder å finne en balansegang. Og nå snakker jeg om den berømte middelveien; ikke om kunsten å gå på høye hæler. Jeg er villig til å gi opp noe komfort for å føle meg velkledd (og -skodd!), men ikke så mye at jeg lyser "woman in pain". Faktum er nemlig at smerter og ubehag ikke får frem dine beste trekk. Dersom du absolutt ikke klarer å gå med høye hæler vil jeg anbefale flate sko og et naturlig smil fremfor stiletter og en stiv grimase. Og selv om trenchcoaten er mer flatterende for din figur enn vinterkåpen i ull, er ikke blå lepper og ukontrollerte skjelvinger spesielt flatterende. Samtidig trenger man ikke gå rundt i parkdress. Dersom du likevel bestemmer deg for et alterntiv som er fysisk smertefult, det være seg klær som ikke er sesongtilpasset eller sko som ikke er fottilpasset, så vil jeg anbefale medbrakt komfort. Høye hæler blir straks enklere å håndtere (fottere?!? Det må da være et ord for skoelskere? Jeg får kontakte språkrådet) med vissheten om at man har et par ballerinasko i vesken. Og nordavinden mildner bare ved tanken på boblejakken som ligger i bilen bare to kvartal unna. Vissheten om at 'dette skal vare i ytterligere seks timer' er ofte mer smertefull enn selve smerten.
  4. Vær mentalt komfortabel - er du usikker på hvorvidt et visst antrekk kler deg? Viser du litt for mye hud? Er dette virkelig din farve? Ikke bruk det. Selv om bekymringene dine er grunnløse vil de i seg selv være nok til at verden ikke får se deg fra din beste side. En selvsikker holdning vil heve ethvert antrekk, og det motsatte vil...gjøre det motsatte. Hvem sa at man ikke kan kombinere mote og logikk?!? Her kommer et bokstavelig talt farverikt eksempel: tidligere i år stod jeg og ventet på båten. Jeg hadde på meg kort skjørt med nøytrale strømpebukser under og en lys trenchcoat. Og nye sko. Jeg følte meg velkledd. Så tok en hund feil av meg og en brannhydrant (nei, det var aldeles ikke morsomt!!!) Jeg som alltid går med ekstra strømpebukser i vesken i tilfelle rakning eller andre uhell oppdaget til min store skrekk at de nettopp i dag hadde måttet vike plassen for et ekstra par med sko. I tilfelle de nyinnkjøpte skulle bli vonde i løpet av dagen. Se foregående punkt. Jeg løp til nærmeste butikk for å kjøpe nye strømpebukser, og til min enda større skrekk hadde de to farver å velge mellom; knall rosa og knall oransje. Hva førstnevnte angår; jeg har tidligere hevdet at ordet rosa er forkortelse for 'Royalty of Satan', og jeg har inngått utallige veddemål som går ut på at hvis noen ser meg i rosa skal de få...jeg husker ikke engang hva jeg lovte, så sikker var jeg i min sak (jeg vedder heller aldri; bare som uttrykk for hvor sikker jeg er på noe). Jeg var også sikker på at det ikke var noe jeg var villig til å risikere, så det ble de oransje. Nå kunne jeg i alle fall bli tatt for å være en brannhydrant, tenkte jeg i galgenhumor. Eller, jeg så nedover meg selv og fikk assosiasjoner til en hegre (advarsel: ikke google dette ordet for å få opp bilder. Der er en fotograf med dette etternavnet som tar...man kan muligens kalle dem naturbilder, men de har lite med fugler å gjøre) eller en tjeld. Borte var gleden over de nye skoene (hvis noen så dem måtte de nødvendigvis se de oransjekledde bena mine også) og borte var følelsen av å være velkledd. Resten av dagen gikk jeg rundt med en 'ikke se på meg' holdning som sikkert var like lite tiltalende som tiraden jeg tidligere hadde rettet mot eieren av den aktuelle hunden (jeg sa unnskyld senere; jeg liker hunder og har selv erfaringer som sier at de kan være noe uforutsigbare). Poenget mitt er at dersom man er usikker på sin egen fremtoning (eller som i mitt tilfelle; sikker på at jeg så grusom ut), så vil dette forhindre en i å vise seg fra sin beste side. Dette gjelder ikke bare antrekk som skiller seg ut i nevneverdig grad. Er du blyg av natur kan du lett føle deg eksponert i miniskjørt. Oppdaterer du garderoben hver sesong vil du kanskje føle deg uttdatert i fjorårets haremsbukser. Er du livredd for å bryte etiketten vil du garantert føle deg utilpass med lang kjole i et coctaiselskap. I et anfall av filantropi predikerte jeg tidligere å være seg selv. Dette bør være et overordnet mål for alle, men en (sær)egen stil uten tilhørende ønske derom er lite tiltrekkende. Jeg mener personlig at den selvtilliten som hører til en egen stil bør utvikles før eller mens man utvikler sin egen stil. Vel og merke fra et moteperspektiv. Kanhende en psykolog ville anbefalt noe annet. Er du for eksempel blant de som følger moten slavisk og/eller i stor grad bryr deg om hva andre sier men har et hemmelig ønske om å uvikle din egen stil og begynne å skille deg ut? Da vil jeg anbefale deg å opparbeide nødvendig selvtillit og selvstendighet mens du gradvis utvikler den stilen du måtte ønske. Tanken på å troppe opp i farmors omsydde forklekjole etter å ha uniformert deg i boblejakke, jeans og UGGs kan ta motet fra enhver. Begynn med et spesielt smykke. Et sjal. En annen farve på genseren enn du er vant til... Kvinner (og menn for den saks skyld) med sin egen stil er fantastisk flott, men dersom hun selv er usikker på nettopp dette vil resultatet bli deretter.
  5. La gleden over andres fordeler bli din største fordel - du verden så filantropisk jeg er i dag! Der er mange menneskelige egenskaper som virker lite tiltalende. En av de aller verste er smålighet. Manglende evne til å påpeke og glede seg over andres fordeler. Å være raus med komplimenter vil ikke bare gjøre godt for mottakerene av disse; det vil gjøre deg mer tiltrekkende! Du skal ikke opptre som en underdanig hund og overlesse alle du møter med komplimenter; det kan lett virke irriterende på motparten og få deg selv til å fremstå som på desperat jakt etter venner eller anerkjennelse. Men hvis noen tar ordet og sier noe fornuftig, si det til dem. Hvis noen har gjort en ekstra god jobb, la dem få vite det. Og hvis noen tar seg ekstra godt ut i dag...helt alvorlig. Du blir ikke mindre pen av å innrømme at andre er pene! Tvert imot vil du fremstå som en raus person som er så sikker på deg selv at du ikke føler deg truet av andres fortrinn. Og selvsikkerhet i moderate mengder er tiltrekkende. Og for all del; tilpass komplimentene til den aktuelle mottakeren! Du er pen, du er smart, du er...hva betyr det egentlig? Det kan selvsagt være hyggelig å høre noen si at man er pen, men egentlig er dette en særdeles intetsigende påstand. Sier vedkommende det samme til alle han møter? Mener han det? Er han ute etter å smigre deg? Har han i det hele tatt sett på deg? Etthvert kompliment bør ha som hovedformål å få mottakeren til å føle seg sett. Kommentér at resepsjonisten på arbeidsplassen tar seg godt ut i blått, at en elev skriver interessant fordi han er så flink til å beskrive, at en kollega er tålmodig fordi du så hvor godt hun håndterte en vanskelig kunde tidligere i dag. La det underliggende budskapet være 'jeg ser deg og jeg liker det jeg ser', ikke 'jeg prøver å smigre deg'. Mennesker som er så rause har en udefinerbar skjønnhet ved seg som ikke har noe med verken sminke eller klær å gjøre. En skjønnhet som man kan oppnå helt gratis og samtidig gjøre hverdagen lysere for andre.

fredag 16. oktober 2009

I want it All

Både valget og dagene derpå er overstått (merk dere at jeg ikke sier 'vel overstått'), og alt går tilbake til det vanlige. Hva nå det måtte være. Visse fenomener er lettere å vurdere i ettertid enn når man står midt oppi dem, og jeg mener dette er den perfekte tiden til å vurdere valgkampen og valget.

Det er også tiden når min ellers kyniske holdning til menneskeheten forsterkes ytterligere og grenser til desillusjon. For ikke å si misantropi.

Politikerforakt i ulike stadier er et velkjent fenomen i media så vel som blant velgerene. Med argusøyne følger man håpefulle folkevalgte i ukene før valget og nyvalgte så vel som rutinerte politikere etter valget. Kan man ta dem i løgn? Eller enda bedre; korrupsjon? I det minste problemer med å følge opp valgløftene? Og sensasjonen er stor når man har klart å sette en politiker opp mot veggen. Var det ikke det vi sa? Slike kan man simpelthen ikke stole på!

Som de fleste lesere sikkert vet, er heller ikke undertegnede fremmed for dette begrepet. Jeg har særdeles lite tro på politikere. Jeg tviler ikke på at der er gode individer blant disse også; heller ikke at mange faktisk bryr seg om hva som er best for innbyggerene i dette landet. Men det er ikke til å komme fra at selv blant de som går inn i politikken med de beste intensjoner, så blir stemmesanking viktigere og viktigere jo lenger oppover i systemet man kommer. Noen klarer fremdeles å beholde fokuset på hva som er best for menneskene, mens andre dessverre blir så opptatt av selve stemmene at de er villige til å love og lyve for å oppnå det overordnede målet; nemlig en stortingsplass.

Men helt alvorlig; jeg har ikke særlig høyere tanker om mange velgere. Nå snakker jeg ikke om de som er genuint uenige i det jeg selv står for; ei heller de som ikke deler min skepsis til den demokratiske prosessen. Jeg har venner fra ytterste venstre til ytterste høyre fløy (nå snakker jeg altså om liberalister som jeg selv; ikke om nynazister som ofte feilaktig refereres til som høyreekstreme. Sistnevnte gruppe er blant de få som ikke er representert i min omgangskrets og som nok aldri kommer til å bli det heller), og mange av mine venner er trofaste mot konge, folk og stemmerett. Nei, jeg snakker om de som legger til side alle prinsipper (hvis de i det hele tatt har noen) og stemmer på de som fortest mulig kan tilfredsstille flest mulig av deres personlige ønsker.

For å la det være helt klart; som liberalist er jeg selvsagt for både menings- og ytringsfrihet. Selv om jeg selvsagt skulle ønske at alle delte mine meninger slik at vi kunne fått det samfunnet jeg anser som ideelt, så favner også min liberalistiske holdning ulike politiske retninger (dette må på ingen måte forveksles med relativisme. Jeg mener ikke at alle meninger er verken riktige eller likeverdige, men jeg mener at man skal få lov til både å tro og gjøre feil så lenge det ikke skader andre). Inkludert meninger om hvordan disse retningene bør fremmes (i denne omgang snakker jeg om de som støtter demokratiet ved å stemme; politisk vold får bli et fremtidig tema). Men jeg har særdeles lite til overs for selvsentrerte mennesker uten ideologisk ryggrad; mange har ikke engang så mye som et ideologisk ribben.

Slike mennesker stemmer typisk på det partiet som lover nøyaktig det de selv har lyst på. Akkurat nå... For mange av dem har ikke noen form for lojalitet fra valg til valg heller.Dersom en slik velger ett år stemmer SV fordi de lover full barnehagedekning og vedkommende ikke orker å ha en sutrete fireåring hjemme hele dagen, vil han eller hun ikke ha problemer med å stemme Høyre fire år senere når poden er åtte år og dermed vil nyte godt av dette partiets grunnskolepolitikk.

Men er det rart velgerene tenker slik? Denne holdningen er ikke bare allment godtatt; den blir endatil oppmuntret av partier med regjeringsmakt som mål. Det er nemlig nettopp disse velgerene partiene kjemper om hvert eneste valg. Det har nemlig lite for seg å bruke tid, penger og ressurser på de kjernevelgerene som ikke bare stemmer lojalt annenhvert år, men som også støtter partiet gjennom tykt og tynt i de fire og tyve månedene som ligger mellom hvert valg. Ingen partier har heller kjernevelgere nok til å vinne makten med disse alene. Derfor kjemper de med veltalenhet og valgstesj om de som ennå ikke har bestemt seg, og da vil det være poltisk selvmord å påpeke at deres holdninger er noe selvsentrerte.

Jeg skal ikke på noen måte nekte folk å forandre mening, men jeg synes det er trist å se den politiske prosessen redusert til en nedverdigende kamp der våpenene er løfter om hvordan skattebetalerenes penger skal brukes. Som de fleste kanskje vet, elsker jeg katter. Men de kan til tider opptre noe enkelt, og lojaliteten deres er absolutt verd å sette spørsmålstegn ved. De løper til den som gir den beste maten eller som har mest tålmodighet til å kose. Men er mennesker særlig mye bedre? Løper ikke vi til det partiet som har de fagreste løftene? Uten å vie temaet ideologi en tanke? Ei heller det faktum at over fire millioner mennesker kan bli påvirket av det valget vi tar? (Dessuten er ikke mennesker like gode å klappe som katter. 1-0 til Felis Catus).