Mat & Drikke: Hva Spiser du og Hvorfor?

Jeg må bare beklage at det har vært langt mellom innleggene mine de siste to månedene (og vel så det). Dette kommer av en rekke faktorer i kombinasjon med manglende motivasjon.

Mange mangler også motivasjon til å spise sunt, mens andre har en imponerende selvdisiplin med henhold til hva de putter i munnen. Jeg er ikke den som følger spesielle dietter, men jeg har da fått med meg at mange slike begynner med å danne seg en oversikt over hva man spiser i løpet av en uke. For noen kan dette være motivasjon nok til å forandre livsstil.

Til de som ikke er fullt så beherskete, vil jeg anbefale en annen taktikk: Etterat du har fått et innblikk i hva du spiser; tenk gjennom hvorfor du spiser akkurat disse matvarene. Jeg kan tenke på syv grunner til at voksne mennesker velger et alternativ over et annet når det kommer til mat:
1) smak
2) helsegevinster
3) pris
4) tilgjengelighet
5) vane
6) bekvemmelighet/enkelhet
7) andre spiser det

I stedet for å tvinge meg selv på strenge dietter, prøver jeg å passe på at storparten av det jeg spiser havner i kategori 1 eller 2, og så holder jeg av en liten kvote for kategori 7 (det er ikke alltid verken kjekt eller nødvendig å gjøre seg vanskelig i samvær med andre). Det betyr i praksis at jeg i utgangspunktet spiser sunt, og at når jeg spiser usunt så er det fordi jeg virkelig har lyst på det jeg spiser.

Jeg kan ikke vise til noen statistikk for å bygge opp denne påstanden, men jeg tror ikke storparten av usunn mat nordmenn får i seg er et resultat av at de virkelig koser seg. Etter mitt syn er der mye større sjanse for at de får i seg både naturlige og kunstige faktorer gjennom mat de fleste ikke engang tenker på at er usunn. Det kan dreie seg om overdreven og totalt unødvendig bruk av (hvitt) sukker, hvitt mel og uheldige salter, det kan dreie seg om store forekomster av kunstige tilsetningsstoffer i ferdigmat, og det kan dreie seg om matvarer som oppfattes som sunne men som inneholder altfor lite av det som faktisk er sunt. Eller mest sannsynlig en kombinasjon av alle tre.

Og de fleste matvarer som synder på ett eller flere av de tre punktene spises ikke fordi de er så mye bedre enn andre. De spises fordi de er billige, fordi man kan kjøpe dem på bensinstasjonen klokken halv elleve om kvelden, fordi de krever lite tilberedning eller fordi det er blitt en vane å prioritere disse punktene når man handler og tilbereder mat.

Jeg vil på det varmeste anbefale å bruke noen kroner og/eller noen minutter ekstra på å spise sunnere hverdagsmat, for så å skeie ut på punkter der det virkelig teller å kunne tillate seg litt ekstra. Med mindre man er så disiplinert at man klarer å spise sunt hele tiden...

Refleksjon: Porsjonsstørrelse

Jeg er glad i mat, jeg er sosial og jeg tar enhver sjanse til å kle meg pent. Til sammen gjør disse faktorene at jeg liker meget godt å gå ut og spise. På alt fra kaféer via fast food steder til pene restauranter.

Likevel er der visse problemer knyttet til å gå ut og spise; der ligger alltid så mye mat igjen på fatet mitt at jeg synes det er flaut. Jeg er på ingen måte småspist av meg, men for det første er jeg av den typen som spiser mange ganger om dagen i stedet for et par store måltider, og for det andre er jeg ute av stand til å spise meg overmett.

Derfor er det særdeles sjelden jeg spiser opp maten jeg får servert når jeg går ut. Noen steder oppfatter betjeningen dette som et tegn på at jeg ikke liker maten, andre steder får jeg spørsmål om hvorvidt jeg er på slankekur eller lignende.

Hva med å tilby mindre porsjoner? Det er litt for galt å be om barnemeny i min alder, men alle voksne spiser da ikke like mye? Om en liten porsjon hadde hatt en høyere kilopris enn en full porsjon, ville jeg fremdeles kjøpt den første. Simpelthen fordi jeg synes det er både flaut og galt å sløse med mat.

Nostalgi: A Trip down Memory Lane; NrK-Monopolets Enveiskjørte Gate

Jeg er gammel nok til å huske NrK-monopolet (kommentarer om at jeg ikke ser ut til å være en dag eldre enn TV2 mottas med takk. Haha). Fra et politisk ståsted er jeg selvsagt totalmotstander av noe slikt. Jeg favoriserer en økonomisk modell der ulike alternativer konkurerer på et fritt marked, ikke et statsskapt monopol eller oligopol.

Når det er sagt skal jeg på ingen måte hevde at jeg har utelukkende negative erfaringer med statskanalen (jeg er bare ikke en av disse som mener at samfunnsutviklingen skal holdes på et kunstig lavt nivå for at jeg skal kunne leve i en nostalgisk boble).

Da jeg var liten kom alle i barnehagen/på skolen og hadde sett nøyaktig samme barne-TV (med unntak av et par som hadde satelitt og ytterligere et par som ikke hadde fjernsynsapparat), og jeg ser jo i ettertid at dess mer man har, dess mer vil man ha.

Vi var stort sett fornøyde med en halvtimes barne-tv daglig (jeg er endatil gammel nok til å huske da de ikke viste barne-TV om mandagen), og når jeg nesten tredve år senere ser tilbake er det ikke til å komme fra at kvaliteten på enkelte programmer var...noe provisorisk. Men vi visste jo ikke bedre. TV-kanaler som viste tegnefilmer hele dagen var i samme kategori som iskrem til middag og aldri mer å måtte vaske ørene.

Men hvilke minner, følelser og tanker har andre i min generasjon om dette?

Er det for eksempel flere enn jeg som husker Shagma?



Det er nok noen år siden jeg så det, for jeg husker disse piratene som veldig skumle...



NrK sørget også for at vi ble gjort kjent med andre kulturer, kald krig til tross. Eller på grunn av den kalde krigen. Kanskje hadde NrK et aldri så lite pre-perestrojkaprosjekt gående? Det var nemlig ikke lett å se på Tsjekkoslovakia som en fiende når alt vi forbandt med det landet var koselige tegnefilmer. Men det jeg husker aller best fra andre siden av jernteppet var Majka, Jenta fra Verdensrommet.



Jeg minnes en sommer der alle barna i nabolaget løp rundt i gummistøvler i femogtyve plussgrader og kranglet om hvem som skulle være Majka. Det var nok de gode spesialeffektene som appelerte til oss!

Men man behøvde da ikke dra helt til kontinentet for å finne en spennende barnekultur! Våre naboer i øst hadde et misunnelsesverdig arsenal av programmer. Fra klassikere...



(Det jeg husker best er mamma sine formaninger: 'slik må aldri du gjøre!' De var muligens på sin plass...)



...til moderne fortolkninger av svensk dagligliv.



Jeg husker dette som kjempekjekt, men nå ser jeg bare en ufordragelig sutrete unge og hans moderne, urbane mor.

Men NrK handlet ikke bare om underholdning; vi fikk også vår dose kunnskap.

Det var en gang et Menneske sørget for at vi kunne alt en syvåring behøvde å vite om evolusjonsteorien.



(Jeg elsker romkappløpet til sist i introen!)

Og i Kroppen fikk vi lære langt mer enn vi behøvde. I alle fall mer enn vi behøvde å lære når mamma og pappa som satt og drakk kaffe i sofaen. Kombinasjonen vafler og forplantningslære...



(Det har alltid forundret meg litt at der faktisk kom en generasjon etter min; vi tross alt en hel aldersgruppe som har lært alt vi kan om forplantning fra Trond Viggo og finsk fjernsynsteater.

Finsk fjernsynsteater ja...NrK prøvde sikkert å utvide horisonten vår med sitt multinasjonale program, men jeg skal ikke nekte for at det har tatt meg lang tid å komme over de stereotypene NrK utsatte meg for. Jeg hadde lenge vanskelig for å tro at nettopp Finland var mer enn vodka, banning og dans på lokalet (med neveslagsmål rundt det ene hjørnet og forplantning bak det andre), at Tsjekkoslovakia var mer enn de koselige skjeggete mennene som alltid dukket opp i tegnefilmene og at barnehjem ikke nødvendigvis er fullt så tragi-romantiske som underholdningsmedia kan gi inntrykk av.

Jeg vil gjerne avslutte denne turen down Memory Lane med en gammel favoritt. Vi vestlendinger liker jo godt å klage over at alt er Oslo-/Østlandssentrert, men midt på åttitallet kom han altså. Mer erkebergensk enn Buekorps og Fløybanen til sammen. Gullars.



Når jeg ser dette innser jeg at jeg muligens ikke burde gjort narr av østeuropeiske spesialeffekter tidligere...

Kuriositeter: For de Særlig Spesielt Interesserte som er Særlig Interessert i det Spesielle

Lagt til 2o.o4.2o1o: Er det forresten flere enn jeg som lurer på hva som skjedde med han stakkaren som glemte å sørge for at mikrofonen var skrudd på?

Livsstil: Et Ryddig Hjem

Jeg innrømmer at jeg kan være dømmende, og jeg gjør meg fort opp meninger når jeg kommer hjem til folk for første gang. Ikke så å forstå at jeg foretar noen helsekontroll; jeg kan uten problemer overse litt rot og støv. Krondefinisjonen på et hjem tilsier jo at man bor der, og dette vil vise. Noe jeg derimot reagerer på, er om et hjem er overlesset av gjenstander som ikke synes å ha sin faste plass og/eller slost om plassen med gjenstander i samme eller en annen kategori.

Jeg hater nipsgjenstander inderlig og intenst, så for meg er det ikke noen fristelse å fylle hjemmet mitt med slikt. Smak og behag varierer imidlertid fra person til person, og jeg skal ikke nekte andre å samle på unyttige gjenstander. Men må de dekke hver eneste vannrette flate i hjemmet? Jeg forstår at slikt har det med å akkumulere gjennom et langt liv og at det bare er naturlig at man får mer etterhvert. Hva jeg ikke forstår er at man skal ha alt fremme samtidig. Man bruker ikke alle smykkene sine samtidig men varierer etter antrekk, anledning og humør. Eller for variasjonens skyld alene. Dette må man vel kunne gjøre når man smykker hjemmet sitt også?

Man kan variere dekoren etter årstider og høytider, etter humør og anledninger eller bare for å variere og ha en sjanse til å stille ut alle sine kjære eiedeler (om enn ikke samtidig) uten at hjemmet ser overlesset ut. Jeg kan se minst tre gode grunner til å følge dette rådet:

• Overlessede rom er rett og slett stygge. Om så hver enkelt gjenstand er pen (i den grad nipsgjenstander faktisk kan være pene) vil en masse slike gi et rotete og lite pent inntrykk
• Færre gjenstander vil gjøre den enkelte mer synlig, og pene gjenstander får dermed den oppmerksomheten de fortjener
• Hver ting man fjerner representerer en ting mindre å flytte hver eneste gang man rydder. Og en ting mindre til å bli stadig mer tynget av støv
  

Jeg er litt mildere stemt mot funksjonelle gjenstander som lysestaker, og jeg kan sette pris på en kveld med god mat og drikke, pledd, bok eller film (og/eller selskap) og et dusin levende lys. Men jeg brenner ikke stearinlys hele tiden, og dermed behøver jeg ikke alle lysestakene tjuefire timer i døgnet, syv dager i uken. Jeg har noen få lysestaker fremme; de aller peneste (disse kan man selvsagt også ha fremme etter tur). Resten tar jeg frem etter behov på lik linje med tekopper og middagstallerkner. Mer luft og mindre strev med støvtørkingen (og mindre for nysgjerrige/fandenivoldske/hevngjerrige katter å knuse).

Livsstil: I all Enkelhet

De fleste av oss kan med fordel gjøre livet enklere ved å fjerne unødvendige elementer; det være seg gjenstander, tanker, vaner eller gjøremål. Men mange bruker så mye tid og krefter på å velge hva som skal inn og hva som skal ut at denne vurderingsprosessen blir et problem i seg selv.

Når jeg velger hva jeg skal beholde i livet mitt og hva jeg skal fjerne, bruker jeg en nesten uforskammet enkel metode. Jeg veier simpelthen alt det positive opp mot alt det negative.

Det jeg beholder skal være så viktig for meg at det er verd plassen det opptar, tiden jeg bruker på det (for eksempel ved eventuell rengjøring) samt fokuset det med sin eksistens tar fra andre faktorer i livet mitt.

Det sier derfor svært mye at jeg velger å ha to katter. De røyter, de river ned ting og de sprer kattesand utover gulvet. Jeg er opptatt av å ha et rent og ryddig hjem, så jeg bruker betraktelig med tid på å rydde opp etter dem. Jeg vil ikke ha et av disse hjemmene som skriker 'jeg er en kattedame; vær så god å sitt om du tør, men på eget ansvar'.

Å rydde etter kattene utgjør faktisk en betydelig prosent av den samlede tiden jeg bruker på husarbeid. Likevel kan jeg ikke leve uten noen som møter meg i døren når jeg kommer hjem om ettermiddagen. Jeg kan ikke leve uten vekten av og varmen fra en søvnig pus i fanget. Og jeg kan ikke leve uten den myke lyden av maling.

I noen innlegg fremover vil jeg legge ut tips og råd om hvordan man kan forenkle livet sitt utenat det går utover levestandard og interesser.

Refleksjon: Hva er Kreativitet?

De fleste definisjoner på kreativitet involverer evnen til å gjøre noe ingen har gjort før, eller å gjøre noe andre har gjort før men på en ny måte. Jeg stiller meg gladelig bak denne idéen, men jeg mener kreativitet er mer enn som så.

Jeg favoriserer teorien om at ingen stor kultur kan utvikle seg i et vakuum (eller rettere sagt at ingen kultur kan utvikle/vokse seg stor i et vakuum), og jeg smiler litt medfølende av nasjonalister som forsvarer den rene norske kulturen. Stenalderfunn viser at den norske kulturen har blitt påvirket av andre kulturer siden lenge før ord som 'norsk' og 'kultur' ble innført. Dette ser jeg som klart positivt da jeg ikke er overbevist om at vi hadde kommet så meget mye lenger enn til nettopp stenalderen på egen hånd. Ikke fordi vi er så veldig mye dummere enn andre (dog vi lå langt etter de virkelig store noen tusen år), men fordi intellektuell og kulturell utveksling er en absolutt nødvendighet for utviklingen av nettopp intellekt og kultur.

Bevisene får man ved å studere kulturer som har hatt minimal kontakt med andre. Alternativt kan man studere understimulerte barn; der er nemlig liten tvil om at også individer er avhengige av stimuli og kontakt med andre.

Alle som har mer eller mindre ansvarlige foreldre har nok blitt advart mot å la seg påvirke av andre, og jeg skal ikke nekte for at dette kan være et godt råd. Samtidig skal jeg heller ikke nekte for at å la seg påvirke av andre er en ubestridt krav for å leve i et sivilisert samfunn. Verken kleskoder eller trafikkregler er genetisk bestemt eller medfødte instinkter, derfor må man lære dem av andre. Eller la seg påvirke...

For å komme tilbake til spørsmålet om kreativitet, så mener jeg at dette i stor grad avhenger av hvordan man prosesserer og bearbeider informasjonen man får gjennom kontakt med andre.

Å kunne følge, videreføre eller bryte med andres tankerekker kan alle være tegn på et kreativt sinn. Likeså er evnen til å assosiere ett sanseinntrykk med et annet; det være seg ved hjelp av samme sanseorgan eller et annet eller endatil med en ikke-sanselig følelse.

Et av Pablo Picassos viktigste særtrekk var evnen til å assosiere ulike synsinntrykk med hverandre. Der andre så et totall så han en fugl med sammenfoldede vinger; der andre så et nulltall eller en O så han et øye.

Verdens fremste parfymemakere innehar evnen til å skape dufter som gir assosiasjoner til farver, følelser, epoker, steder og objekter. Jeg har parfymer som lukter så rosa at jeg aldri ville funnet på å bruke dem til en rød kjole (men nå skal det sies at jeg er mer enn middels opptatt av matching), og jeg bruker aldri Chanel no 5 til moderne plagg som skinnjakke eller jeans; den er forbeholdt klassiske antrekk, gjerne med hint av mellomkrigstid.

Det aller beste eksempelet på sanseassosiasjoner og kreativitet er kanskje en av verdens og historiens største komponister; Ludwig van Beethoven. Han var døv men klarte likevel å overføre følelser som frykt og glede til notearket og formidle dem videre til publikum. Min erfaring er at man mister denne egenskapen etterhvert som man blir eldre. Det er kanskje ikke så rart; når man kommer inn i verden og prøver etter beste evne å orientere seg bruker man de redskapene man har til rådighet, også evnen til å assosiere.

Da jeg var liten var mandag en tikroning (de gamle blå tikronessedlene hadde bilde av en eller annen mann; noen som husker hvem?!?), tirsdag var en lastebil (store biler lager en tsss-lyd når de starter), onsdag var en strekkebevegelse (da jeg vekket pappa om morgenen strakte han seg og sa ooo) og så videre. En leppestift med høyt fettinnhold minnet meg om katter (da jeg skulle på karneval utkledd som katt brukte mamma en slik til å gi meg kattenese), og Niveakrem luktet som bursdagen min (som ofte falt midt i påskehøytiden som seg hør og bør ble feiret på hytte på fjellet med appelsiner og nevnte krem). Alt hadde farver, bilder og dufter.

Ett eller annet sted langs veien til å bli en voksen og ansvarlig kvinne (med selvironi) mistet jeg denne evnen. Eller kanskje den forsvant gradvis ettersom jeg anså meg selv som ferdigorientert her i verden?

Evnen til å assosiere har jeg ikke mistet, men det er ikke slik jeg orienterer. Denne evnen prøver jeg å vedlikeholde, for jeg mener den er en viktig del av et kreativt sinn. Bigband kan gi meg en nærmest uimotståelig lyst til å kle meg i knelange skjørt og påføre meg rød leppestift (her passer Chanel no 5 inn!), og mørke tordenskyer inspirerer meg til å skrive klassiske essays om dagens samfunn (en rekke av mine favorittessays ble skrevet av blant andre T. S. Elliot under den store depresjonen; en tid da metaforiske skyer lå over den vestlige verden og endte i et seks år langt tordenvær mellom 1939 og 1945. Noen som er med meg fremdeles?).

Jeg skulle sikkert klart både å bruke rød leppestift og skrive essays uten disse assosiasjonene, med jeg prøver å nære dem da jeg mener de har sin plass i en kreativ natur. Dessuten farver de hverdagen min bokstavelig talt.

Musikk/Jeg bare Spør: Waterloo, Fransk Oversettelse

Æh...så man for seg at denne skulle nå et bredt publikum i Frankrike? Muligens en og annen royalist, men ellers?!?

Musikk/Kommunisme: Leon Trotsky

Refleksjon: Sex and the City

Har du noensinne hatet noe 'alle' andre har elsket og så lurt på om du har gått glipp av et poeng eller to?

Jeg leser min andel moteblader, og i nær sagt hvert eneste nummer blir serien Sex and the City hyllet i øst og vest og opp og ned og i mente. Og der sitter jeg og lurer på om vi snakker om samme serie.

Jo; med hensyn til klær og tilbehør er der mye pent å se, men det kan jeg se i dusinvis av glansede magasiner eller på den første og beste motebloggen jeg finner det for godt å besøke. For når jeg sitter og ser på de fire hovedpersonene og deres overflod av Versacekjoler, Louboutinsko og perlekjeder, kan jeg bare tenke på uttrykket om perler og svin. For meg har det nemlig lite å si om et antrekk matcher perfekt eller koster tusenvis av dollar dersom den som bærer det fører et språk man burde lagt igjen på ungdomsskolen (eller aller helst aldri begynt å bruke, men hvem har vel ikke vært ung og ditto dum?).

Nå vil sikkert mange beskylde meg for å være moraliserende, og i håp om å unngå dette skal jeg legge spørsmålet om kvinnenes moral til side. Det handler nemlig om langt mer enn moral; det handler om stil og mannerer; det handler om å kunne diskutere mer enn utallige variasjoner av å dekke visse behov. Og ikke minst handler det om å kunne føre et språk som ikke indikerer at man ble oppdradd i en husvogn med en pantelåner og to døgnåpne spritutsalg som nærmeste naboer.

Det er heller ikke bare moteverden som hyller denne serien. Jeg hører stadig mennesker som mener det er befriende å oppleve frittalende kvinner i en så frittalende serie; særlig en amerikansk sådann. Og det er visstnok positivt at kvinner kan snakke slik, for menn skal ikke ha enerett på denslags... Jeg har aldri forstått den type kvinnefrigjøring som handler om å oppta lite sjarmerende menn sine minst sjarmerende sider.

Men mens vi snakker om menn...bli med meg på et tankeeksperiment. Hva om serien hadde handlet om fire urbane (heteroseksuelle) menn som tilbrakte store deler av tiden med å diskutere sine erorbringer? I minste detalj og med ord og uttrykk man kan forvente å finne i et herrefengsel? Ville serien da blitt oppfattet som frigjørende, innovativ og progressiv? Og ville en Armanidress og et par Diorbriller kompensert for timer med griseprat?

Mote: Uæææh!

Jeg trodde jeg hadde en viss peiling på de til enhver tid gjeldende trender, men her er et fenomen som har gått meg hus forbi. Da en venninne gjorde meg oppmerksom på disse kosedraktene for noen uker siden trodde jeg det var en spøk, men litt googling bekreftet den tacky sannheten; dette er en av vårens trender blant ungdom, men også voksne er observert ute i full offentlighet (og langt fra nærmeste brennende bygning) med disse plaggene.

For all del; de ser behagelige ut, og jeg innrømmer gladelig at jeg har klær som er mer behagelige enn trendy. Men for det første ville jeg vurdert å skifte før jeg viste meg blant folk om så huset brant, og for det andre finnes der grenser selv for hva jeg viser meg i for kattene. Alltid to deler (bukse og genser/T-skjorte), aldri mer enn ett mønstrete plagg (rutete bukse til ensfarvet topp eller stripete genser til ensfarvet bukse), aldri hel drakt i samme farve/nyanse (i så fall med en lenger topp i en annen farve som stikker ut under den i samme farve som buksen eller to nyanser av en farve som tillater nyansematching, for eksempel grå). Og ikke minst visse krav til matching, snitt og passform. Jeg tillater farver, mønstre og materialer jeg ikke viser meg ute blant folk i, men for meg er det bare logisk at koseklær har en viss stil. Jeg er nemlig ikke i stand til å kose meg hvis jeg skal se på noe som ikke matcher eller kjenne på noe som sagger bak.

Det går fint an å være komfortabel uten å ignorere alle klesregler, og det går fint an å finne pene klær som også er komfortable. Jeg trodde derimot ikke vi skulle få se en trend verre en crocksbølgen, men her er den altså. Sparkebukser for voksne.

Mat & Drikke/Livsstil: Fett

De fleste jeg kjenner er i alle fall litt opptatt av hva de spiser, og jeg er intet unntak. Det som slår meg er hvordan ulike mennesker fokuserer på svært ulike aspekter ved mer eller mindre sunn livsstil. Vitaminer, mineraler, rå mat, grønnsaker, sukkerfritt, proteindrikker...men det som kanskje forårsaker aller mest uenighet er forrige århundres hovedfiende. Nei, jeg snakker ikke om verken nazister eller kommunister; jeg snakker om fett.

For slik USAs forhold til Sovjetunionen splittet et folk en gang på sekstitallet, splitter i dag synet på fett helseguruer verden over.

Jeg er blant de som har fettinntak som hovedfokus i min relativt sunne livsstil. Jeg skulle gladelig veid noen kilo for mye om dette var prisen jeg måtte betale for å være sikker på at jeg får i meg nok fett. Når det er sagt er jeg fullstendig klar over at ikke alle typer fett er like sunne, og at der er behandlinger som gjør selv sunne fettyper mindre sunne. Men samtidig som jeg prøver å få i meg sunne typer med essensielle fettsyrer, tror jeg selv mindre sunne typer, som de funnet i meieriprodukter, kan ha en positiv effekt på kroppen.

Selvsagt må man ta visse hensyn dersom man har problemer med kolesterol eller befinner seg i faresonen for blodpropp, men jeg merker en positiv effekt på min kropp og helse når jeg generelt spiser mye fett. Jeg har lest min andel litteratur på dette området og konsultert eksperter, men jeg skal ikke påstå å være en selv. Samtidig er det like logisk for meg at kroppen behøver fett som at en motor behøver olje (jeg er ikke ekspert på motorer heller, men jeg har da fått med meg noe).

Når jeg spiser mye fett merker jeg det særlig på huden og leddene, og i holismens navn regner jeg med dette er representativt for resten av kroppen også. Jeg prøver å spise fet fisk minst én gang om dagen, jeg bruker solsikkefrø i brødet og salaten, jeg bruker kalde oljer som dressing (de fleste oljer tåler lite oppvarming) eller som utgangspunkt for sitronmajonesen jeg nevnte for noen innlegg siden, og jeg prøver å spise fettholdige matvarer som oliven, avocado og nøtter.

Særlig nøtter hadde jeg problemer med å få i meg nok av før jeg begynte å lage følgende blanding:

• 2 deler grønne, stenfrie oliven
• 1 del hvitløksbåter
• 1 del mandler
• 1 ss olivenolje pr 1oo gram oliven
• krydder etter smak og ønske; for eksempel svart pepper, basilikum og oregano (jeg bruker i tillegg hvitløkspulver, for tørket hvitløk smaker annerledes enn den ferske/kokte, og jeg får aldri nok. Jeg tør ikke tenke på hvordan jeg lukter.

(jeg bruker som regel 3oo gram oliven, 15o gram hvitløk (!), 15o gram mandler og 3 spiseskjeer olivenolje)

• skrell hvitløksbåtene og kok dem i 2-5 minutter (gjerne i vann tilsatt havsalt); prøv deg frem til hvor myke du vil ha dem; de mister også noe av den sterke smaken i kokeprosessen, og det er jo ikke alle som spiser rå hvitløk som andre spiser epler og pærer...kremt
• skåld mandlene
• bland alle ingrediensene

Spises som snacks med skje eller gaffel, eller brukes som utgangspunkt for salater eller tapas. Her er tre gode fettkilder; mandler, oliven og olivenolje sammen med hvitløk og dens mange helsegevinster. Jeg synes særlig denne blandingen passer som TV-snacks, særlig da den gjerne erstatter mindre sunne alternativer. Men for all del; tilpass oppskriften etter egen smak. Dersom du hater hvitløk og elsker mandler er der ingenting som tilsier at disse må stå i mengdeforhold til hverandre.

En annen fin måte å få i seg sunt fett, er å spise fet fisk som pålegg. Stabburet har etterhvert mange varianter, men det går også an å lage sit eget pålegg (ferdigfabrikerte varianter inneholder dessuten ofte sukker og tilsetningsstoffer. For den som bryr seg om slikt).

Jeg bruker ovnsbakt laks som jeg kverker sammen med krydder (svart pepper, chilli, paprika...), litt sitron og nok raps- eller solsikkeolje til å gi blandingen en fin, smørbar konsistens. Og så deler jeg med de som klatrer oppetter bena mine mens jeg lager den. Dette pålegget smaker særlig godt sammen med hjemmelaget sitronmajones, og ikke minst er det en fin måte å bruke middagsrester.

Jeg forventer ikke at fettskeptikere skal ta mitt ord for at fett faktisk er sunt. Men jeg håper flere mennesker kan få øynene opp for denne muligheten og konsultere eksperter før de avskriver fett fullstendig.

Mitt Liv: Maooo

Jeg er en slik indivudualist som ikke er opptatt av å skille meg fra andre. Faktisk mener jeg at slike mennesker ikke er sanne individualister da de lar (hvordan de oppfatter) andre diktere egen fremtreden. Etter mitt syn er sanne individualister seg selv uavhengig av hvordan andre oppfører seg og ser ut.

Mens åttitallsfeberen (bokstavelig talt; for å like åttitallsstilen må man da ha feber. Jeg mistenker også at den forårsaker feber) har rast store deler av det siste tiåret, har jeg for eksempel favorisert den enkle feminine stilen typisk for det tidlige sekstitall. Ikke utifra et ønske om å skille meg ut, men fordi jeg mener denne stilen er penere.

De siste årene har serien Mad Men gitt denne stilen en rekke nye fans, noe som ikke plager meg det minste. Jeg løper ikke ut for å finne en ny stil jeg kan 'ha i fred' til neste fashionable serie dukker opp. Tvert imot blir jeg glad av å se andre i klær jeg selv liker; det gir meg noe pent å se på.

Det er sikkert bra jeg er en slik individualist, for nettet viser at der finnes mennesker som deler hvert eneste aspekt av min personlighet. Å finne dette var for eksempel som å møte seg selv i døren:

Tips: Quick Escape Bag

Jeg tilhører ikke noen spesielt forfulgt gruppe, og jeg prøver å holde min mafiavirksomhet til et minimum. Likevel hender det at jeg må eller ønsker å forlate leiligheten på relativt kort varsel. Det kan dreie seg om en spontan reise, en uventet invitasjon med kort gyldighet, eller kombinasjonen sykdom og bekymrede foreldre som ikke synes jeg skal ligge alene og være syk (ja, jeg vet det er i beste mening).

Fellesnevner for en rekke tidligere slike situasjoner har vært irritasjon over alt jeg har glemt. Jeg er nemlig et materialistisk menneske med stort behov for bagasje. Nok klær til enhver situasjon jeg vil befinne meg i, tilbehør som passer til alle disse klærene, ekstra kontaktlinser, øyekrem, lypsyl, enda noen kontaktlinser... Og all erfaring tilsier at jeg ikke alltid klarer å huske på alt dette når jeg står (løper) der med liten tid. Tid jeg heller kunne brukt på å si farvel til pusene mine hvis jeg i det hele tatt har den.

Derfor har jeg til enhver tid en ferdig pakket bag som inneholder det jeg måtte behøve til et par dager og netter hjemmefra. Den vil ikke kunne brukes til fjellturer, gallacruise eller andre situasjoner som krever spesiell bagasje, men den fungerer fint til spontane overnattinger av den typen jeg oftest kommer borti; en natt eller to hos venner eller familie.

Enda mer nyttig vil denne vise seg dersom jeg skulle havne i en situasjon der andre må gå inn i leiligheten min og finne det de tror jeg behøver. Jeg er som nevnt materialistisk, og min definisjon av 'behøver' er ikke nødvendigvis synonym med mange andres. Dessuten kan jeg tenke meg hyggeligere situasjoner enn at andre skal rote i undertøysskuffen min.

Skulle jeg for eksempel havne på sykehus (eller bli arrestert. Haha. Man vet aldri) er det mye enklere å be noen gå inn og hente den svarte bagen under sengen min enn å be dem pakke for meg.

Tro det eller ei; jeg har aldri vært speider.

Tips: 5-Minuttersplan

Hva ville du tatt med deg dersom du fikk vite at du måtte forlate hjemmet ditt om fem minutter og ikke visste om du kunne vende tilbake til huset i den tilstand du forlot det i? Smykker? Bilder? Bærbar PC? De fleste vil kunne svare på dette, i alle fall etter litt betenkningstid. Men ville du vært i stand til både å tenke på dette og finne valgte objekter i løpet av fem paniske minutter? Utallige studier og tragiske hendelser viser at mennesker som havner i uforutsette situasjoner får problemer med å tenke klart. Selv etterat katastrofen var et faktum 11 september 2oo1 tok en rekke av ofrene seg tid til å skru av PCer og lukke vinduer før de begav seg mot nødutgangene. Vi vet hvordan det gikk med en rekke av disse. Likeledes viser både eksperimenter og virkeligheten at flypassaskjerer som faktisk tenker gjennom hva de skal gjøre i tilfelle flystyrt har større sjanser til å overleve. Konklusjon: uforutsette hendelser og panikk er en dårlig kombinasjon som ikke gir grobunn for å yte sitt beste.

Så ville du vært i stand til å ta med deg dine kjæreste (bærbare) eiendeler i en slik situasjon uten å angre etterpå eller miste dyrebare minutter på virring og ombestemmelser?

Jeg har aldri vært i en slik situasjon, så jeg kan ikke svare på hvorvidt jeg ville vært i stand til dette. Jeg tror og håper at jeg heller aldri havner i en slik situasjon i fremtiden, men jeg akter ikke å vente til det eventuelt skjer for så å finne det ut.

Derfor ligger en stor bag lett tilgjengelig for meg, og denne er tom med unntak av en liste. På denne listen står mine viktigste eiendeler (som får plass i denne bagen) i rekkefølge samt hvor i leiligheten jeg finner dem.

I en krisesituasjon behøver jeg derfor bare huske hvor denne bagen ligger, og så forteller listen meg resten.

Kan hende virker dette overdrevet føre var. Men jeg brukte under en time på denne listen, og dersom jeg skulle få bruk for den er dette en time jeg vil være takknemlig for å ha brukt. Dessuten var det interessant å teste seg selv på denne måten; hvilke eiendeler er virkelig viktige for meg?

Refleksjon: Unholy Alliances

Konseptet om å samarbeide med djevelen er blitt mer eller mindre akseptert, særlig etter den annen verdenskrig og alliansen med Sovjetunionen og dets bebartede (er ikke dette et pent ord?!?) leder. Vi vet alle hva som skjedde med mennesker som i middelalderen inngikk en pakt med djevelen, men i ren verdslig sammenheng kan jeg se klare fordeler med slike allianser. Men fordeler for hvem? Og hva skjer med de som ikke blir tilgodesett av nevnte fordeler?

Jeg synes alltid det er trist å se Pianisten og andre filmer som finner sted i Øst Europa under den annen verdenskrig. For jeg vet at når nazistene jages ut/arresteres og folket tar til gatene for å feire, så er der bare et spørsmål om tid før Churchill og Truman serverer hodene deres på sølvfat til Stalin (se her, Josef, her skal du få Polen og Tsjekkoslovakia. Forresten; jeg er i godlage i dag og du har så fin bart at du skal få Ungarn og Romania også. Enjoy!).

Bare så det er klart, så forstår jeg uten problemer at de to vestlige seierherrer ikke hadde klart å redde Øst Europa og at krigsalliansen gjorde deres velsignelse og underskrifter til nødvendigheter. Men det er her etikken i slik en pakt kommer inn i bildet. Bildet av tusner som lever under et terrorvelde med Vestens velsignelse.

Jeg stiller også spørsmålstegn ved nødvendigheten av noen av disse alliansene som oppstår når ledere fra demokratiske land med vikarierende motiver støtter diktatorer. En diktator som møtte betydelig sympati i den vestlige verden var Nicolae Ceausescu, mye grunnet hans lunkne forhold til hovedfienden; Sovjetunionen. Men Ceausescus holdning til sistnevnte hadde lite med ønsket om et åpnere samfunn å gjøre.

















Herr og Fru Ceausescu; fruen har tydeligvis ikke sovet så godt i det siste

Ekteparet Ceausescu er etter mitt syn blant de verste tyrannene i nyere historie. Kanskje ikke helt på høyde (dybde) med udyr som Pol Pot og hans utsletting av en femtedel av Kambodsjas befolkning, men uten tvil i samme kategori.

Til tross for sin (taktiske) åpenhet mot vestlige nasjoner og verdier, var det alt annet enn åpenhet som rådet i Romania under dette ekteparet. Hvert eneste aspekt av rumenerenes liv ble kontrollert fra den store sammenhengen til minste detalj; fra klasserom til soverom (preventiver var ulovlig, og foster såvel som livmor og reproduktive organer ble erklært statseiendom).

Når denne statslederen likevel valgte å snu ryggen til Sovjetunionen i så stor grad som han gjorde, så var det fordi han ikke ønsket at storebror skulle stjele all oppmerksomheten. Sammenlignet med de virkelig store guttene i Sovjetunionen var nemlig Ceausescu ingenting, noe han nok var smertelig klar over. Ved å isolere Romania fra resten av østblokken ble han selv mer synlig, og ikke minst svarte han ikke til noen (andre enn sin kone) når det gjaldt å tyrannisere sitt folk.

Selvsagt legger jeg hoveddelen av ansvaret på Ceausescuduoen. Men hva med de vestlige styresmakter som så The Gruesome Twosome som en nesten-alliert? Må de med sin støtte og velsignelse ta sin del av ansvaret for det rumenske folks lidelser?

Om ikke annet så mener jeg at det er uetisk å gi sin (og sitt folks) støtte til slike ledere.

Mat & Drikke: Sitronmajones

Sitronmajones fra Mills inneholder over et dusin ingredienser: soyaolje, vann, eggeplomme, eddik, sukker, salt, sitronkonsentrat, fortykningsmiddel (guarkjernemel, xantangummi), konserveringsmiddel (kaliumsorbat, natriumbenzoat), surhetsregulerende middel (sitronsyre), aroma og farvestoff (betakaroten).

Etter min mening er over halvparten av disse unødvendige. Jeg lager min egen sitronmajones, og de fleste som har smakt denne er skjønt enige om at min er langt bedre enn Mills sin. Sunnere er den også da alle ingredienser er lette å uttale og finnes som råvarer i de fleste kjøkken til enhver tid.

Og ikke la deg skremme om du ikke liker majones. Jeg har aldri likt dette og laget i utgangspunktet min egen med tanke på andre som spiser maten min. Meget skeptisk smakte jeg en brøkdel av en teskje, og jeg var solgt. Denne er så god at den kan spises rett fra glasset!

Den er langt friskere enn majones en får over disk og kan nesten minne om en rømmedressing, noe som gjør den til et velegnet alternativ for melkeallergikere. Den kan brukes på smørbrød, som kald saus til fisk og annen sjømat, som salatdressing, som dip (til alt fra sukkererter til reker) og så videre. Og ikke minst utgjør den et godt utgangspunkt for andre oppskrifter som tunfisksalat og potetsalat. Ah; the possibilities!

Sitronmajones

• 3 eggeplommer
  
• 1 ts hvitvinseddik
• Juicen av 1 stor sitron (eventuell halvannen liten)
• 2,75 dl rapsolje (eller annen nøytral olje)

• Kjør de tre første ingrediensene i blender/mikser til de er blandet til en jevn væske, men ikke så lenge at eggeplommene begynner å tykne; dette vil skape problemer når oljen skal blandes i
  

• Mens motoren går på laveste hurtighet: hell oljen i blandingen i en tynn konstant stråle
• Visp til majonesen tykner og blir kremfarvet og luftig

Man kan bruke både blender med kniv og mikser med visp, men dersom majonesen skal brukes på smørbrød anbefaler jeg å bruke visp (og/eller forlenge vispetiden) da dette resulterer i en tykkere konsistens som ikke absorberes av brødet. Skal den derimot brukes som saus eller dressing kan en tynnere konsistens være å foretrekke.

Eksperiment: Pavlov og Hundene del II

Vi har alle hørt om russeren Ivan Pavlov som fikk hundene til å sikle ved tanken på mat. Jeg liker ikke sikkel. Jeg liker derimot katter. Og maling. Og kommunistmemorabilia. Derfor har jeg den sovjetiske nasjonalsangen som ringetone på mobilen.

Den ene katten min er av den typen som maler så snart han hører stemmen min. Noe av det beste han vet er når jeg snakker i telefonen, for da får han høre stemmen min samtidig som han slepper å ha fremmede i leiligheten (hadde jeg vært det eneste menneske på jorden ville han vært den lykkeligste katten på jorden. I alle fall frem til han oppdaget at noen må produsere favorittmaten hans).

I det siste har jeg merket at han begynner å male med en gang han hører telefonen ringe. Han vet utvilsomt at dette leder til at han får høre meg snakke, men jeg har ikke vært sikker på hvorvidt han reagerer på selve ringingen eller det faktum at jeg oppfører meg likt hver gang den ringer (løper rundt og banner fordi jeg ikke finner telefonen og må gå etter lyden).

Derfor bestemte jeg meg for å utføre et eksperiment (som kombinerer to av mine hovedinteresser; katter og kommunisme) og spille den sovjetiske nasjonalsangen for ham mens jeg sitter ganske rolig.

Ah, han maler! Ah, jeg har en katt som maler av den sovjetiske nasjonalsangen! Der må da finnes en pris for slikt?!? Synd International Stalin Prize for Strengthening Peace Among Peoples ikke lenger deles ut.

Livsstil: Planlegg og Perfeksjoner Hyggestundene

Jeg er ikke en type som alltid sørger for å ha det komfortabelt. Jeg kan gå i fire timer med bena i kryss fordi jeg bare skal ditt og datt før jeg tillater meg å gå på toalettet (en vane som ikke akkurat blir lettere av å være tejunkie), jeg kan gå enda lenger halvt i hjelsultet (konsekvensene her er tross alt lettere å leve med; det er mindre flaut å besvime av sult enn å tisse på seg) og grad av behagelighet kommer langt ned på listen når jeg kler meg for å gå ut. Men når jeg skal kose meg står komfort alene i høysetet og ingenting er overlatt til tilfeldighetene.

Jeg rydder og vasker for å ha det hyggelig rundt meg og for å slippe å tenke at jeg burde gjort a, b og c, jeg dusjer og bruker bodylotion for å føle meg ren og for å unngå kløe forårsaket av tørr hud, jeg tar på meg komfortable klær i naturmaterialer slik at jeg ikke skal bli klam (og helt nye sokker da jeg elsker følelsen av nye sokker på bena), jeg finner frem teppe slik at jeg ikke skal bli kald, jeg legger frem en stabel med DVDer slik at jeg ikke må gå helt inn på soverommet der jeg oppbevarer filmer og serier dersom jeg skulle bli klar for en runde eller to til, jeg legger frem siste nummer av Costume for å ha noe lettlest for hånden under rulletekst og copyrightinformasjon, jeg sørger for at kattene har alt de behøver og ikke har tilgang på objekter som virker forstyrrende når brukt som katteleke slik at jeg ikke skal måtte reise meg for å ta meg av dem, jeg sørger for at telefonen ligger innenfor rekkevidde slik at jeg ikke må reise meg dersom den skulle ringe, og jeg sørger for at jeg har alt annet jeg måtte behøve eller få lyst på innen rekkevidde. To liter te, to kartonger med matfløte (ja, jeg bruker matfløte i teen. Fettfrykt er overdrevet), ulike typer mat eller snacks i tilfelle jeg skal ombestemme meg eller bli lei av én type (etter mye søtt er det for eksempel godt med noe salt og vise versa), fjernkontroll, paracet (særlig krigsfilmer gjør meg så engasjert at jeg til tider får vondt i hodet), våtservietter i tilfelle jeg blir klissete på hendene...

Det sier seg jo selv at jeg må reise meg fra tid til annen, særlig da to liter te gjerne har en viss effekt på kroppen og firetimersstuntene mine har lite med komfort å gjøre, men jeg prøver å holde slikt til et minimum. Kan hende dette virker overdrevet, men for meg er det en måte å belønne og være god mot meg selv. Og planleggingen øker forventningene og vissheten om at til tross for at jeg har det stritt eller travelt, så er bedre tider på vei.

Mitt Liv: Aprilspøk

Da jeg var liten klarte mamma å lure meg hvert eneste år. Ikke fordi jeg var spesielt naiv, men fordi hun hadde funnet den ultimate aprilspøken som jeg gikk på simpelthen fordi jeg ikke hadde råd til ikke å tro på den dersom den faktisk var sann. Hvert eneste år sa hun at der var en katt på plenen foran huset. Og hvert eneste år løp jeg til vinduet vel vitende om at det med all sannsynlighet var en aprilspøk, men tenk om der virkelig var en katt utenfor i år!

Refleksjon: Butikktyveri

For ikke lenge siden leste jeg en artikkel om butikktyveri, og denne motiverte meg til å gå videre til ung.no og lese kommentarer fra ungdom. Jeg ble skremt. Ikke først og fremst av det faktum at så mange unge stjeler; det visste jeg tross alt. Det som virkelig var forstyrrende var manges holdning til å stjele.

En rekke mente at det er urettferdig at butikkene har mye mens en selv har lite, og enda flere mente at det ikke har noe å si når man 'bare' tar litt...

Stilt overfor fullstendig banale spørsmål og holdninger blir jeg nærmest paralysert. Det virker så totalt meningsløst å forklare at jorden er rund at jeg ikke vet hvordan jeg skal begynne. Slik føler jeg meg i konfrontert med disse ungdommene også.

Urettferdig at noen har mer enn andre...hadde jeg ikke vært en sterk tilhenger av ansvar for egne handlinger (og holdninger), ville jeg lagt skylden på sosialdemokratiet. Men om jeg ikke klandrer sosialdemokratiet for at ungdom stjeler, så har jeg ingen problemer med å påpeke at det forsyner kriminelle og smålige mennesker med tilsynelatende gode unnskyldninger for dårlig oppførsel.

Dessuten, hva vet man om de individuelle butikkers økonomi? Mange butikker sliter, og at den overordnede kjeden er stor og innbringende betyr på ingen måte at hver enkelt butikk med sine lokale eiere og ansatte har penger i overflod. Men dette burde ikke engang være nødvendig å påpeke; vi lever i Norge og snakker om mennesker som har lyst på mer, ikke som behøver mer for å overleve. Og det er på ingen måte greit å stjele fra noen selv om de har mer enn en selv!

Det er ikke mindre forstyrrende med disse som mener det har lite å si så lenge man bare stjeler litt. Da jeg ikke driver i denne bransjen selv er jeg litt usikker på hva som menes med 'litt'. Jeg går utifra at det som det meste i disse menneskenes liv er relativt. Men la oss si femti kroner. Det holder til et måltid eller noen småting. Kanskje har de rett i at butikken ikke merker dette. Men hva om alle, eller i alle fall en del, kunder stjeler for en femtilapp? La oss for enkelhets skyld si at hundre kunder stjeler for femti kroner hver. Og holdningen tilsier at det med all sannsynlighet ikke snakk om et engangstilelle.

Så la oss se for oss en kiosk eller en butikk som ligger like ved en skole der elevene stikker innom før og etter samt i storefri og eventuelle fritimer. De før omtalte hundre menneskene stjeler for de før omtalte femti kronene. Hver skoledag, altså fem ganger i uken (la oss se bort fra ferier i denne omgang). 1oo (mennesker) x 5o (kroner) x 5 (dager) = 25.ooo kroner. På en eneste uke. Det er 1oo.ooo på en måned; 95o.ooo på et skoleår med 19o dager. Og der er ingen grunn til å tro at tyveri bare skjer på skoledager.

Dette regnestykket er like enkelt som det er skremmende. Der er ingen grunn til å tro at den absolutte majoriteten av de som stjeler med denne holdningen ville klart å regne seg fremt til det samme. Jeg tror ikke det er regneferdighetene det står på, for å si det slik.

Så hvis de er i stand til å regne seg frem til et svinn på nesten en million bare på dager med lovpåbudt skole, hvordan kan de da mene at det er så lite at det ikke vil skade? For de kan da ikke mene at butikken på hjørnet ikke merker butikktyveri for en million?

Dette er genuine spørsmål; ikke retoriske sådanne. Jeg har ingen svar, men jeg har en teori om at det kan ha noe med at visse mennesker lever i sin egen verden. Men går det virkelig an å leve så til de grader i sin egen verden? (Nok et genuint spørsmål for de som måtte lure)

Mitt Liv: Tid for Selvangivelse

Navn - silje helén
Fødselsdato - 11 april
Fødselssted - bergen
Fødselstidspunkt - 13.10
Kjælenavn - kattene mine kaller meg 'tante silje'
Øyenfarve - blå-grå-skiftende
Hårfarve - brun
Height - 165 cm
Høyre- eller venstrehendt - høyre, men bytter om på kniv og gaffel

Favoritt-
-mat - hjemmebakt brød
-farve - grå
-tall - 17
-bokstav - k fordi den er vanskelig å uttale uten å smile
-vær - overskyet mellom 1o og 15 grader; varmt nok til å være pent kledd men ikke til å svette
-årstid - høst
-TVreklame - har ikke dekoder så jeg har ikke sett noen på...lenge
-drikk - te
-alkoholholdig Drikk - særdeles sjelden
-sjokolade - enda sjeldnere
-restaurant - Egon på Karl Johan
-tyggegummi - får meg til å føle at jeg tygger drøv
-ord - 'eldhug' og 'bygerilja'

Sengetid - altfor sent
Svakhet - temperament
Frykt - edderkopper og døden
Tenkte da jeg våknet - ah! sovnet med linser igjen! (nok en svakhet)

Appelsin- eller Eplejuice - appelsin; allergisk mot epler
Hund eller Katt - katter (flertall)
Pepsi eller Coca Cola - Coca Cola
McDonald's eller Burger King - McDonald's en veldig sjelden gang
Skrekkfilmer eller komedier - skrekkfilmer, men aller helst krigsfilmer
Sjokolade eller Vanlilje: vanilje
Svart eller Hvit: svart
Truth or Dare: truth
Leve Evig eller Dø Ung - leve evig
PS2 eller Xbox 360 - er for geeks
Slanger eller Edderkopper: pest eller kolera...slanger hvis jeg må velge
Gjørme eller Skit - her nekter jeg å velge
Gull eller Sølv - sølv, men jeg kan gjerne oppgradere til hvitt gull eller platina

Jeg har...
...klippet mitt eget hår - i min tidligste ungdom
...brent noe fordi jeg kjedet meg - nei
...danset i regnet - ja. no further comments.
...vært i et langdistanseforhold - ja
...spist noe fra bakken/gulvet - NEI!

...blitt forfulgt - ja; der finnes mennesker som tror et smil og tre vennlige ord betyr at vi er sjelefrender
...badet Naken - nei
...brukket et Ben - nei
...vært i en Ulykke - ja, med en gassovn
...vært Forelsket - ja

Jeg...
...dusjer daglig - JA!
...synger i dusjen - ja, 'cottonfields'
...synger bra - nei; egner seg best i dusjen
...banner - ja, og så angrer jeg
...tror på meg selv - ja, men jeg tror også at jeg har mange feil
...vil gå på College - been there; done that

...kommer overens med foreldrene mine - ja
...kommer overens med søsken - har ingen; foreldrene mine sluttet å få barn etter å ha fått meg. Har aldri forstått hvorfor...
...liker tordenvær - elsker det, men aller penest er det ofte før selve tordenværet når himmelen er blygrå
...spiller et instrument - nei
...snakker et fremmedspråk - ja
...sover med bamser og kosedyr - nei, men tidvis med levende dyr
...skriver dagbok - nei, bare bloggen

Kan rulle tungen til en sirkel - ja
Begge veier - nei
Kan sjonglere - teller to baller?
Kan gå i spagat - nei
Kan si alfabetet baklengs - ja
Kan skrive med begge hender - ja; forlengs, baklengs og speilvendt også

Det dummeste jeg har gjort - egner seg ikke på trykk
Hvem vil jeg sitte fast i heisen med - Josef Stalin (stor sjanse for at det skal skje)
Farve på tannkosten - neongrønn
Lite kjent opplysning om meg: jeg er livredd for å såre eller skuffe andre
Tror på kjærlighet ved første blikk - nei

Hadde langt hår som barn - ja, og har hatt det siden
Sist jeg svømte i basseng - to uker siden på Sentralbadet
Sist jeg var på kjøpesenteret - torsdag
Noen sinne fått fisk - ja
Hvordan kurerer man hikke - holder pusten
Kan putte knytteneven i munnen - nei

Krig og Fred og sånt: Fliser og Bjelker og sånt

For en tid tilbake nevnte jeg hvordan en del amerikanere synes å hevde eneretten til status som terroroffer.

Det ble ramaskrik i USA da ryktene begynte å florere om at beboere i palestinske flyktningleirer i Libanon såvel som palestinske innbyggere i Øst Jerusalem hadde feiret terrorangrepene 11 september 2oo1 med ulike uttrykk for glede og seier. Og der er ingenting å si på det; en slik reaksjon ville i høyeste grad vært usmakelig (fant de noen sinne ut om det virkelig hadde skjedd eller bare var et rykte?).

Men apropos 'usmakelig'; dette er Paul Tibbets, piloten på Enola Gay timer før angrepet på Hiroshima 6 august 1945.

Mote/Interiør/Livsstil: Gjenbruk uten Fretex-Looken

Fra tid til annen har selv de store motebladene reportasjer om gjenbruk. Ofte som respons til en eller annen krise; det være seg økonomisk eller miljømessig. Optimistisk som jeg er tenker jeg 'endelig' hver gang, og kresen som jeg er tenker jeg 'grøss og gru' fem minutter senere.

Jeg har gjort en livsstil utav gjenbruk på interiørfronten så vel som på motefronten. Men jeg har til gode å lese en artikkel om dette temaet i hvilken jeg kjenner igjen meg selv, mitt hjem og min garderobe.

Hovedpersonene i disse artiklene har gjerne en alternativ stil der tilfeldighetene eller farveblindhet råder. Vi ser mennesker som dekorerer hjemmet sitt med gamle Norgesglass ('kan dere forstå at folk har kastet disse?!?' Nei; de har tydeligvis ikke hørt om kildesortering), Hawaiidamer i ulike former og kulører og møbler som passer inn i et halvt dusin farveskalaer. Andre (eller de samme) mener at mote og stil er relative begreper og poserer i antrekk som til forveksling ligner de jeg fikk leke med før farmor gav dem til Fretex en gang tidlig på åttitallet.

Jeg er ikke opptatt av mote i betydningen at 'forrige sesong er bare så ut', men det er først og fremst fordi jeg har lovet meg selv aldri å se på et bilde og rødme fordi det jeg synes var virkelig trendy en sesong blir en vits neste sesong (eller at jeg aldri mer skal gjøre det; en gang sent på åttitallet følte jeg meg virkelig kul i knall rosa tights med svarte striper, svart miniskjørt og like knall rosa genser). Jeg er desto mer opptatt av stil, og dette har hittill ikke kollidert med min forkjærlighet for gjenbruk.

Særlig interiør må gjerne oppgraderes litt før det passer inn i et hjem, men dette er ofte både billigere og mer miljøvennlig enn å kjøpe nytt. Sofaen min er for eksempel eldre enn jeg (alvorlig; vi har et bilde av meg på dåpsdagen min der jeg sitter på nettopp den sofaen. Faktisk ganske nøyaktig der jeg sitter nå. Jeg håper ikke det har noen dyp symbolsk mening at jeg sitter på stedet hvil) og etterhvert både slitt og umoderne, men jeg bytter ut trekkene fra tid til annen. Løse trekk er også praktisk for dyreeiere da de lett kan kastes i vaskemaskinen (sofatrekkene, altså; ikke dyrene), og jeg kan skifte farve på hele sofagruppen for en tusenlapp eller to. Spisestuestolene mine var i samme stil som sofaen, men de lot seg uten problemer trekke om. Men det jeg kanskje er aller mest stolt av er denne kommoden:

Jeg fikk den av en venn som skulle kaste den. Jeg angrer bittert på at jeg ikke tok før-bilde av den, men jeg ville ikke ha den i opprinelig form et sekund lenger enn jeg måtte. Den var grufull. Lakket i en særdeles falsk teakfarve (en gang for lenge siden; minst halvparten av lakken var skallet av) og med blanke, glorete håndtak. Så jeg fjernet et par edderkoppkolonier (godt hjulpet av Celia...uæh), pusset den og malte den. For å få en nærmest metallisk glans brukte jeg blank emaljelakk, og for å slippe de glorete håndtakene tok jeg minimalt med lakk på en malingsrull med litt bust (altså ikke en lakkrull) og lot det tørke en time (emaljelakk tørker fullstendig på fem timer) for så å rulle den over håndtakene og dermed skape det antikke uttrykket. Voila!

Heller ikke på motefronten behøver gjenbruk å komromittere. Majoriteten av det jeg har i skapene mine er kjøpt second hand (høres ikke det mye bedre ut enn 'brukt'?), men alle som kjenner meg kan forsikre om at jeg er hysterisk kresen når det kommer til hva jeg viser meg i ute blant folk.

Der er særlig to typer plagg jeg ser etter på second-handmarkedet, og ingen av dem har vist seg vanskelige å finne selv etterat finanskrisen slo til for halvannet år siden.

Det ene er klær som fremdeles har på merkelappene fra den opprinnelige butikken. Til tross for at inntektene stadig stiger her i landet har ikke klær og tilbehør blitt betraktelig dyrere de siste tre tiårene. Med den filosofien som råder blant de fleste av oss må jo resultatet bli at man for det første kjøper mer enn man bruker og at der for det andre ligger betraktelige samlinger ubrukt tøy rundt i de tusen hjem. Og noen har heldigvis vett til å gi disse til bruktbutikker eller i det minste til å selge dem.

Det andre er klær av en kvalitet og design som gjennom bruktmarkedet blir mer tilgjengelig. Dersom man har en viss kjennskap til merker og kvalitet og i tillegg en viss teft for å skille ekte varer fra replika eller piratkopier, kan man gjøre virkelige kupp. Jeg har en Filippa K-blazer som kostet meg kr 3o,- (Fretex solgte alle damejakker til kr 3o,-), et par Guccijeans som kostet meg kr 59,-, en Burberrytrenchcoat som kostet meg kr 100,- og en Pradakjole som også kostet meg kr 1oo,- (altså fire designerplagg for under kr 300,-). Alt har jeg fått bekreftet at er ekte varer, og dette er bare noen eksempler (jeg ser ikke for meg at noen har interesse av å lese en liste over alt jeg har i skapet).

Slike plagg er gjerne av en kvalitet som gjør at de kan brukes av flere eiere. For ikke å snakke om at i alle fall jeg bruker slike plagg med en viss forsikighet. Jeg vet ikke hvor mye forrige eier brukte Pradakjolen, men jeg har brukt den mye uten at der forekommer noen form for slitasje.

Når det gjelder sko er det viktig å skille mellom sko som noen har gått med før og sko som noen har eid før. Vi har alle hørt at det er uheldig å bruke sko som andre har gått inn eller ut. Men der er ikke så rent få ubrukte skopar i det ganske land. Mange jenter kjøper sko et nummer eller to mindre enn de egentlig bruker for så å finne ut at det kanskje ikke var så lurt. For ikke å snakke om at mange kjøper sko på nettet uten mulighet til å prøve dem. Særlig italienske sko er ofte mindre i størrelsen enn norske, og så sitter man der med et par i størrelse 39 som kjennes som 37. Eller overnevnte fenomen inntreffer; man kjøper mer enn man bruker.

I alle tilfeller er der nok av muligheter til å gjøre både miljøet og ens egen økonomi en tjeneste uten å kompromittere ens stilsans.

Der finnes en rekke steder man kan kjøpe second hand, og det varierer hvorvidt opprinnelig eier tjener penger eller ikke. Jeg har endelig kjøpt varer på finn.no, men etter å ha lest en artikkel om ungdom og butikktyveri er jeg mer på vakt for ikke å gjøre meg skyldig i helerivirksomhet. Jeg styrer for eksempel unna selgere som har et stort antall helt nye plagg fra de store kjedebutikkene. Det er dessverre ikke uvanlig at ungdom (og noen voksne...) stjeler klær for videresalg, og da først og fremst fra de store kjedebutikkene som har mindre sikkerhet og hvor eventuelle straffereaksjoner gjerne blir mindre da plaggene er billigere. Man kan selvsagt aldri vite, men nettopp derfor velger jeg å slutte å bekymre meg etter å ha tatt disse forholdsreglene. Second-handkonseptet er for viktig og har for mange fordeler til at det skal ødelegges av noen uærlige sjeler.

Å kjøpe brukt er faktisk en vinn-vinn-vinn situasjon da hvert kjøp representerer hele tre vinnere:

• En selv - å kjøpe brukt er billigere, og en kan kjøpe plagg i kvaliteter og kvantiteter en kanskje ikke hadde hatt råd til ellers
• Selger - privatpersoner kan tjene penger på ting de ikke lenger bruker (samtidig som de får bedre plass til ting de faktisk bruker) og veldedige organisasjoner får penger til å fortsette og muligens bedre sitt arbeide
  
• Miljøet - brukthandel har faktisk en dobbel miljøgevinst: en unngår alle forurensingsproblemer involvert i produksjonsprosessen og en unngår å produsere avfall

Det kan da ikke herske tvil om at dette er et bra tiltak?!?

Mitt Liv: Ikke min Dag i Dag

Jeg har aldri kommet inn i vanen med å bruke bloggen som dagbok, men jeg har hatt en noe frustrerende dag og har dermed behov for å beklage meg.

I dag tidlig la brødbakemaskinen inn årene (eller eltekroken), så jeg ser ikke bortifra at jeg kan komme til å sulte i hjel.

Lettere delerisk av sult hadde jeg et hårsprayuhell (utrolig hva stavesjekken godtar. Eller så er den redd for å si meg imot i dag) som gjorde meg litt 'stiv i maska' (jeg klarer ikke å bruke a-endinger uten hermetegn rundt). Åpningen var tett så jeg skulle se etter hva som var galt. Mens jeg så prøvde jeg å spraye, og plutselig var den ikke tett lenger.

Nå var jeg enda mer delerisk, så på vei ut døren tok jeg de første og beste skoene jeg fant. Det vil si; de første skoene jeg fant. Skoene var nemlig svarte, og i mangel på mat og høy på hårspray tenkte jeg ikke på at jeg gikk i marineblå strømpebukse. Jeg blandet marineblått og svart! En av de mest alvorlige motefeilene man kan begå! Hadde det ikke vært for at jeg fremdeles kjente hårsprayen svi i øynene ville jeg trodd jeg drømte, for dette marerittet har jeg minst en gang i uken. At jeg plutselig befinner meg på offentlig sted med sko og veske som ikke matcher, med rød genser og lyse jeans eller med svart og marineblått side om side. Dette er min versjon av naken-på-offentlig sted-drømmen. Og et kvarer for sen som jeg var (på grunn av hårsprayhendelsen) hadde jeg ikke tid til å gå hjem og skifte.

Og så ble jeg skjelt ut av et kvinnfolk. Ikke for å blande svart og marineblått (det ville jeg nesten synes jeg fortjente), men for å...legge an på mannen hennes. En bil stoppet ved et overgangsfelt, og høflig som jeg er smilte og nikket jeg til føreren (jeg setter pris på de som tar hensyn til myke trafikkanter). Hvorpå hans kone (i alle fall ett eller annet kvinnfolk som satt ved siden av ham i bilen og refererte til ham som mannen sin) rullet ned vinduet og skrek til meg at jeg måtte se å holde meg borte fra mannen hennes, at det var uhørt å legge an på menn på den måten og at hun ville huske meg. Jeg har lurt litt på hva hun så for seg. At mannen hennes og jeg hadde planlagt dette møtet nøye? At jeg skulle åpne bildøren og hoppe på ham? At jeg nikket morse for 'møt meg så snart du er fri for det hespetreet'?

Som om ikke dette var nok har Celia lært seg to måter å komme seg opp i gardinkappen; hun skifter mellom å klatre opp persiennene og å hoppe fra sofaryggen.

Hm...det hjalp å skrive dette ned. For når jeg leser gjennom det innser jeg at jeg har lite å klage over. Der finnes faktisk godt kjøpebrød, og jeg kan bake for hånd også. For ikke å snakke om at jeg kan lage andre ting enn brød. Jeg er faktisk brukbar på kjøkkenet. Og hårsprayen er ute av ansikt og øyne og ute av sinn. Og folk har sikkert bedre ting å gjøre på en palmelørdag enn å legge merke til en kvinne uten farvesans (og jeg så flere andre som blandet fy-farver!). Og det er sikkert mer synd på dette hespetreet som skjelte meg ut enn på meg. Jeg fikk tross alt en god latter utav det. Og gardinklatring veies opp av kos og maling. Og...jeg har fått en ny dokumentar om Josef Stalin! Som varer i fem timer! En som fokuserer på hans møter med først nazistene og siden de allierte (jeg har litt problemer med å skille mellom Churchill og Roosevelt/Truman og nazistene; kanskje det var Josef sitt problem også). Så det blir nok en kveld med kjøpebrød og kjefting til fjernsynet ('Still Truman for riksrett!', 'New Deal og Stalins femårsplaner er to sider av samme sak!', 'Hey, Winston! Hvis du virkelig gikk inn i krigen for å hjelpe Polen; hvorfor gav du landet gladelig til Stalin etter krigen?!?'

Når jeg leser gjennom det jeg har skrevet nok en gang slår det meg at dette muligens er en litt patetisk måte å tilbringe en lørdagskveld på. Det er best jeg slutter å skrive før jeg blir nedfor igjen.

God palmehelg, alle sammen. Hilser dere med Glenn Miller og In the Mood (for å komme in the mood for fem timer med dokumentar om 194o-tallet og krigsoppgjøret).

Livsstil: Unngå å bli Sukkerjunkie

For noen innlegg siden skrev jeg om overforbruket av sukker selv i matvarer som ikke forbindes med søtsmak. Her er mine beste tips til å unngå å bli sukkerjunkie:

• Ikke bruk sukker i te og kaffe – dersom du synes disse drikkene er kjedelige i seg selv, finnes der mange muligheter som ikke involverer sukker. Personlig bruker jeg melk eller fløte for en rundere smak og en mer behagelig konsistens. Ellers kan jeg anbefale krydder som kanel, kardemomme (araberene bruker kardemomme til å søte både kaffe og te, et eksempel som er verd å etterfølge), nellik og ingefær for en varm søtsmak, eller svart pepper og chilli for en spennende sterk smak. Mange bruker også sitron for en ekstra spiss. Dessuten finnes der te som er søt i seg selv, for eksempel lakrisrot og anis.
• Ikke bruk ferdigmat – bak ditt eget brød og lag supper, sauser og gryteretter fra bunnen av i stedet for med hjelp av pulver. Og bruk for all del ikke hermetiske, vakuumpakkede eller frosne alternativer. Slike inneholder ofte store mengder sukker, usunne typer fett (eller sunne typer fett som er blitt usunt gjennom feil behandling), salt og ikke minst tilsetningsstoffer. Å bruke mer råvarer og mindre ferdigprodukter gir deg full kontroll over hva du spiser, og ikke minst får du maten nøyaktig slik du ønsker. I de tilfellene du kjøper ferdigmat anbefaler jeg deg å lese innholdfortegnelsen nøye.
  
• Alternativ til iskrem – kjør kremfløte og frosne bær (eller frukt) i blenderen. Den kremede konsistensen og det høye fettinnholdet veier opp for manglende søtsmak. Eller bruk kokosmelk som i sorbeten jeg la ut oppskrift til for en stund siden.
• Unngå sukkerholdig pålegg – at sjokoladepålegg og sunda inneholder sukker kommer ikke som noe sjokk. Men hva med den gode norske brunosten? Eller prim? Disse påleggene inneholder mye unødvendig sukker. Endatil de fleste fiskepåleggene fra Stabburet inneholder sukker. Syltetøy kommer heldigvis i usukrede versjoner, men de fleste sverger likevel til originalutgaven med mer sukker enn bær.
• Spis frukt – frukt inneholder fruktsukker, så man bør ha en viss kontroll over inntaket. Frukt er imidlertid langt sunnere enn godteri, og inntak av frukt kan minke trangen til andre matvarer med mer usunne sukkervarianter. Sjekk imidlertid innholdsbetegnelsen på tørkede og hermetiske varianter da disse ofte tilsettes unødvendig sukker.
• Alternativ til fruktyoughurt – fruktyoughurt inneholder ofte betraktelige mengder sukker, noe som burde være helt unødvendig. Kjøp derfor sukkerfri youghurt naturell og bland heller i frukt og bær etter eget ønske og egen smak.
• Bruk krydder – som nevnt under alternativer til sukker i te og kaffe kan man bruke krydder til å sette smak. Dette gjelder selvsagt andre matvarer også. Tradisjonelt søte bakverk kan tilsettes kanel, kardemomme, ingefær, nellik og/eller vanilje i stedet for sukker, og de fleste nordmenn kan med fordel bruke mer krydder i maten. Når matretter blir mer smakfulle forsvinner gjerne behovet for den søtsmaken man har vennet seg til. Dette gjelder også søte drikker som kakao. Jeg drikker gjerne kakao med bare melk og kakaopulver, men med litt vaniljepulver, kanel eller lignende blir den søtere. Et annet alternativ er å ha litt krem i. Den blir gjerne ikke søtere av dette, men både konsistens og smak blir rundere og mer kremet.
• Unngå søte drikker – flytende sukker fortæres lettere enn det i fast form, og man drikker gjerne mer enn man er klar over. Jeg beundrer de som aldri drikker brus; selv drikker jeg det fra tid til annen, men aldri ukritisk. Det betyr at jeg tillater meg å drikke det til visse matretter eller når jeg virkelig skal kose meg, og at jeg holder rede på hvor mye jeg drikker. Jeg bruker det ikke som tørstedrikk og heller ikke fordi det er enkelt og/eller jeg har det for hånden.
• Ikke bruk sukker på grøt – når melk kokes brytes sukkerkjeden slik at den blir søt. Grøt smaker derfor søtt i seg selv, og det bør ikke være nødvendig å søte den ytterligere. Dersom man vil ha ekstra smak på den kan man for eksempel bruke kanel eller tørket frukt.
• Ha/ta kontroll over sukkerinntaket – jeg kontrollerer inntaket ved å bare spise sukker i matvarer som forbindes med (høyt) sukkerinnhold. Godteri hvis jeg får velge selv; kaker hvis jeg er i selskap og ikke vil støte vertinnen. Og brus til visse utvalgte måltider og anledninger. På denne måten konsentreres sukkerinntaket og blir lettere å holde rede på. Andre matvarer sørger jeg for at er nesten kjemisk frie for sukker ved enten å lage dem selv fra bunnen av, eller ved å kjøpe fra produsenter jeg stoler på.

Refleksjon: Frykten for å bli gjort til Læresvenn

Jeg slutter aldri å forundre meg over det aggressive forsvaret som oppstår blant mange mennesker når de konfronteres med kristne individer, grupper eller verdier. Når jeg leser nettartikler skummer jeg alltid gjennom kommentarene som gjerne følger slike, og hver gang blir jeg slått av den aggresjonen kristne tema synes å vekke hos folk. Jeg leste for eksempel en artikkel om kristne som får hjelp til å takke nei til pornografi (dette var et tiltak for mennesker som selv søkte hjelp, og ingen form for tvang eller forslag om slik var involvert), og en rekke av reaksjonene handlet om at en heller bør takke nei til Jesus, at her er kristenfolket ute med moraliseringen sin igjen og så videre i samme modus. Litt surfing viste at denne trenden også gjorde seg gjeldende etter andre artikler med kristent innhold, og i grunnen alt som i det hele tatt kan relateres til kristne og deres tro.

Verden florerer av mer eller mindre organiserte trossystem med varierende grad av substans og indre sammenheng, og de færreste av oss tror på alt hver av disse predikerer. Konfrontert med livssyn man finner lite troverdig vil man gjerne si seg respektfullt uenig eller trekke smilende på skuldrene. Jeg har likevel oppdaget at møte med kristendommen ofte får frem en defensiv og aggressiv holdning blant ikke-kristne. Disse manifesterer seg i deres kritikk av kristendommen og dens ulike aspekter såvel som i deres karakterisering av kristne.

Mange behøver ikke engang konfronteres med kristendommen for å bli provosert av den. Der er nok av mennesker som irriterer seg over at det kristne tror på ikke synes troverdig eller at disse menneskene velger å følge visse moralske retningslinjer. Hvorfor skal noen føle seg plaget av at andre venter med sex til ekteskapet eller avstår fra banning, alkohol og gambling? Der er mye mennesker gjør som jeg ikke forstår, men jeg klarer ikke helt å føle meg provosert av den grunn. Der finnes mennesker som frivillig tar i edderkopper, som drikker øl og som ikke matcher eyelineren med sko og veske, men jeg har da ikke tenkt å gå ut i media med sinte kommentarer om at jeg ikke liker det de gjør. Ei heller vil jeg komme med utsagn av typen 'alle som tar i edderkopper krever at andre skal gjøre det også'.

Disse menneskene har gjerne også et lite nyansert syn på kristne, og de føler seg ofte krenket og presset så snart noen innrømmer at de er personlig kristne. Hvem har ikke hørt utsagn som 'alle kristne er moralister', 'kristne skal alltid presse sin religion på andre' og 'pass deg; han er bare ute etter å omvende deg'?

Til tross for at jeg ikke er kristen selv har jeg vært innom en rekke kristne miljøer opp gjennom årene, og jeg har mange kristne venner. Dette har lært meg mye, og der er særlig to ting som er verd å nevne i denne sammenheng.

For det første er det både absurd og krenkende å bruke uttrykk som 'alle kristne' og 'kristne skal/gjør/vil/er alltid' med mindre disse innledningene følges av grunnleggende doktriner innenfor kristendommen ('alle kristne tror på Jesus' eller lignende). Der er like mange typer kristne som der er kristne. De kommer i alle former og med alle typer personlighet. I et samfunn som er besatt av ikke å krenke, generalisere eller stereotype er det utrolig hvor mye som er akseptabelt å si om denne gruppen. Selv mennesker som ønsker lover mot å ytre utsagn av typen 'alle muslimer er potensielle terrorister' gjør seg gjerne skyldige i å stereotype kristne.

For det andre er min erfaring at mange kristne nærmest er redde for å virke moraliserende eller for å presse sin religion på andre. Jeg har som nevnt mange kristne venner, og jeg kan ikke huske å ha befunnet meg i en situasjon der jeg følte meg presset til å omvende meg. Ei heller har jeg opplevd kristne som med hevet pekefinger fordømmer meg som person eller mine gjerninger. Det betyr ikke at jeg betviler at de finnes, men jeg kan også si med absolutt sikkerhet at overnevnte påstander ikke holder mål.

Kirken tar selvsagt gjerne imot konverter, og gjennom sjelesorg kan man få svar på hvorvidt ens tanker og gjerninger er syndige. Men dette er da virkelig situasjoner en oppsøker frivillig. De kristne kommer ikke løpende etter oss med korset hevet og Bibelen i hånd. Og å innrømme at en er kristen er på ingen måte synonymt med å presse sin religion på andre. Men ofte skal det ikke mer til før enkelte føler seg presset.

Så hva ligger til grunn for slike holdninger? Hvorfor blir visse mennesker så sinte fordi andre velger å tro noe de selv ikke finner troverdig, og hvorfor føler noen det som press så snart andre presenterer seg som følgere av en viss religion?

Refleksjon: En Karikatur av en Bedre Verden

Som liberalist er jeg opptatt av å forkynne at man ikke behøver personlig å promotere alt man ønsker å legalisere, og at man heller ikke behøver å ønske lover mot alt man ikke liker. Det er for eksempel mulig å ønske legalisering av narkotika uten å ha noen interesse av å prøve slike stoffer, og å ønske færre restriksjoner og et bedre liv for homofile er ikke synonymt med å komme ut av skapet.

Selv er jeg en ivrig forkjemper for ytringsfriheten, men dette betyr på ingen måte at jeg selv uttrykker hva det skal være eller at jeg mener alt som kan sies bør sies.

Jeg synes ikke hakekorset bør være et ulovlig symbol, men jeg har særdeles lite til overs for 'mennesker' som bruker dette. Videre mener jeg ikke at rasistiske ytringer skal straffeforfølges med mindre de brukes som del av en videre trakassering og dermed bryter andre lover (å spraymale 'nigger' på veggen til en innvandrerbutikk er vandalisme og å bruke det samme ordet mens man banker opp en mørkhudet er vold), men jeg ville aldri brukt slike uttrykk selv uten hermetegn og en videre kontekst.

Ytringsfrihetskonseptet ble heftig diskutert i kjølvannet av publiseringen(e) av muhammedkarikaturene. Som liberalist mener jeg ikke at dette burde være en ulovlig handling, men det betyr ikke nødvendigvis at jeg mener det var en klok eller nødvendig handling.

Jeg vil bruke min ytringsfrihet til å uttrykke ting som er viktige for meg og/eller som jeg håper vil gjøre verden til et bedre sted. Etter mitt syn møter ikke de aktuelle publiseringene noen av disse kvalifikasjonene. Det gir meg ingenting å publisere bilder av denne profeten, og jeg ser ikke hvordan det skal gjøre verden til et bedre sted å gjøre så. Jeg vet at mange mennesker mener at dette stuntet kan være med på å gjøre islam til en mer åpen religion og kanskje særlig bedre situasjonen for kvinner, men jeg tror faktisk ikke dette er veien å gå. Jeg tror ikke denne handlingen vil føre til mer åpenhet; jeg frykter faktisk at den skal skape mer hat og ytterligere polarisering. Da får man heller starte en debatt (eller hoppe på en eksisterende debatt; der er nok å ta av) om islam og denne religionens doktriner, lover og restriksjoner.

Dersom noen er uenige med meg her, så har jeg ingen problemer med dette; evnen til å bli enige om å være uenige er god ¨å ha. Jeg tviler heller ikke på at noen faktisk støtter publiseringene av denne grunn; de håper en dør eller to skal åpnes. Men prøv ikke å fortelle meg at dette er motivasjonen for alle som støtter publiseringene. For mange er hat og skadefryd større motivasjoner enn visjonen om en bedre og åpnere verden. Og så lenge disse faktorene finnes vil ikke verden bli verken bedre eller åpnere.

Refleksjon: Verdier som Dreper

En betydelig andel av massakrer og andre skyteepisoder finner sted i USA. Og etterspillet er det samme hver eneste gang; en diskusjon om USAs liberale våpenlover oppstår. Jeg skal gjerne være med på en våpendebatt, men den diskusjonen som tradisjonen tro oppstår i kjølvannet av en tragedie tar oppmerksomheten fra et annet, og etter min mening større, problem med det amerikanske samfunnet.

Det er ikke uvanlig å hevde at der er en sammenheng mellom antall våpen i privat eierskap og antall voldsepisoder i et samfunn. Jeg skal på ingen måte nekte for at der kan finnes en naturlig korrelasjon mellom disse, for om noen bestemmer seg for å begå ett eller flere drap vil tilgang på våpen være essensielt for å sette planene ut i livet. Men gjør våpen i seg selv mennesker voldelige? Er eneste forskjellen på hvorvidt en mann blir morder eller forblir lovlydig hvorvidt han har våpen lett tilgjengelig?

Der finnes mennesker som er så forskrudde at de dreper simpelthen fordi de kan (jfr Brenda Ann Spencer). Og der finnes mennesker som bestemmer seg for å drepe i et anfall av raseri for så å roe seg ned. Tilgang på våpen i det fatale øyeblikket kan selvsagt skille morder fra lovlydig i slike tilfeller. Men hva med de planlagte attantatene Statene etterhvert har så mange av? Gjerne utført med skytevåpen og/eller eksplosiver? Columbine, Oklahoma City, ... Kan vi legge skylden på skytevåpen her også?

Jeg mener det blir for enkelt. Det blir også for enkelt å generalisere da bakgrunnen for hver av disse tragediene er unike og vi har med mennesker å gjøre som i utgangspunktet er uforutsigbare. En faktor som imidlertid synes å være en gjenganger, er hat mot en viss gruppe mennesker (en erklært fiende); det være seg medstudenter som har mobbet en, byråkratiet, abortleger og så videre. Hva får et mennesker til å gjøre seg selv til både aktor, dommer og bøddel når de dømmer individer eller grupper (spesifikke eller generelle sådanne; noen er for eksempel ute etter en bestemt gruppe vellykkede studenter som de misliker personlig, mens andre er fornøyde så lenge de får eliminert noen som helst som passer inn i denne kategorien; uavhengig av tidligere kjennskap til dem)?

Igjen er grunnene komplekse, men jeg er overbevist om at en viktig faktor er at så mye av USAs nasjonale selvtillit er knyttet opp til vold. Mye av retorikken som kommer fra øverste hold i USA handler om hvem som er fienden, hvordan man skal vinne over denne og ikke minst hva som rettferdiggjør å erklære noen sin fiende for så å gå til væpnet aksjon mot dem.

Et av argumentene som har rettferdiggjort mang en militæraksjon er at 'de deler ikke våre verdier'. Dette ble brukt mot nazistene under den annen verdenskrig, mot kommunistene under den kalde krigen og det brukes i dag mot radikale islamister. Og det er selvsagt USA som har rett til å definere 'radikale' i denne sammenhengen. Og en rekke andre sammenhenger.

USA får ofte ord på seg for å være verdenspoliti, men dette er ikke hele sannheten. De innehar også et selverklært verv som verdensdommer, og deres ord veier tyngre enn både FNs og andre land til sammen. Dersom noen av de sistnevnte er uenige er det bare tydelig at de ikke deler USAs verdier.

USA har gjentatte ganger vist at de er akseptabelt å drepe sivile på fiendens side om dette viser seg nødvendig for å vinne, og at deres verdier veier så tungt at de kan påtvinge dem andre i situasjoner som ikke angår dem. Eller rettere sagt; USA er en så viktig at alt angår dem. Under den kalde krigen gikk de så langt som til å vedta at kommunisme ikke skulle finnes i den vestlige verden. Dette betydde i praksis at land som tilfeldigvis ligger i relativ nærhet av USA ikke stod fritt til selv å velge sine myndigheter. Jeg er klar over at de fleste kommunistiske regimer ikke er demokratisk valgt, men jeg ser ikke for meg at USA ville godkjent en folkevalgt kommunistleder; ei heller en slik som hadde kommet til makten gjennom en revolusjon eller et kupp med bred støtte blant folket.

Og mens vi snakker om demokrati; dette er en av de verdiene USA visstnok har rett til å påtvinge alle de som ikke deler den. Sivile blir drept, deriblant bryllupsgjester og fødende kvinner, men det er bare prisen de må betale for et USA-sponset demokrati. Er der noen som har spurt de som har mistet sine kjære om de var villige til å betale den ultimate prisen i bytte mot stemmerett? For ironisk nok har ikke de som blir demokratiserte rett til å stemme over denne saken.

Men når denne denne holdningen stolt blir formidlet til det amerikanske folket, fra og med barnehagen, hvilken effekt har det på dem? Jeg vil tro en betydelig prosent av de som står bak massakrer og forsøk på slike er inspirert av fedrelandet. De dreper de som ikke deler deres verdier. Om uskyldige skulle havne i skuddlinjen som i Oklahoma City der 19 av de 168 døde var barn, så har Uncle Sam sagt at det er prisen man til tider må betale. Hvert av barna som døde i Oklahoma City representerer en tragedie. Det gjør også hvert av de barna som døde i Japan under den annen verdenskrig, de som døde i Vietnam under den kalde krigen og de som dør i Irak i dag. Eneste forskjell på førstnevnte og de tre sistnevnte er hvorvidt USA støtter drapene som et ledd i en kampanje.