Musikk: Bad Moon Rising, Creedence Clearwater Revival

Novelle: Orions siste Ritt

Han slentret nedover gaten. Augustsolens siste stråler spredde seg fra et punkt like over horisonten, og det var ingenting som tydet på at høsten var like rundt hjørnet. Solen var på vei ned, men med løfter om å vende tilbake med fornyet styrke i morgen. Og dagen etter der igjen. Og så videre. Og slik solen gikk sin gang skulle han gå sin.

Han så refleksjonen av seg selv i et butikkvindu. Alderen hadde satt sine spor, men han mente selv at dette bare gav ham karakter. Disse sporene vitnet om et liv godt levd, og han var en mann som brukte sin egen vellykkede fortid som mal for fremtiden. Derfor så han også ekspektanse i disse sporene. Eller karaktertrekkene.

Luften var stinn av kroppslukter, ignorering av røykeloven og sensommeratmosfære. Han bante seg vei frem til baren og bestilte en dobbel mens han satte seg ned og begynte å sondere terrenget. Blikket hans gled oppover strømpekledde ben og ned i utringninger mens en drink ledet til en annen som igjen ledet til en tredje.

Brått brøt en dyp men utpreget feminin kvinnestemme inn i hans etter hvert behagelig tåkete tilværelse. ”Ledig?” På barkrakken ved siden av ham hvilte en velmanikyrert hånd. Han forsøkte å svare, men tungen var lite samarbeidsvillig og hans velformulerte svar måtte vike plassen for et tafatt nikk.

Sengen på hotellrommet virket innbydende, og han lot seg falle bakover mens han så på henne der hun stod over ham. Håret hennes var blondt med et gyllent skjær som fikk ham til å tenke på solen han hadde sett gå ned noen timer tidligere. ”Schol,” snøvlet han. Hvorfor klarte han ikke uttale alle de ferdigformulerte replikkene han hadde i hodet? De som hadde fungert i tre tiår og som hadde sørget for nærmest ubegrenset tilgang på det annet kjønn?

”Du er scholen i mi-hitt umi…uvine…universch!” Nå, endelig! Han følte seg dyp og poetisk der han ventet på reaksjonen. En av de reaksjonene han hadde lært seg utenat før han var ferdig med tenårene. Var hun den sentimentale typen som ville få tårer i øynene? Eller var hun den enfoldige typen som ville tro det hele var en vits? Nei, hun var nok den selvsikre typen som ville løfte et øyenbryn i nådig bifall. En kvinne av hennes kaliber var nok vant til å sole seg i glansen av…sole seg! Nå var han morsom. Hun var jo selv solen så hvordan kunne hun…denne morsomheten måtte han bare fortelle henne. Og huske til neste erobring. Han burde skrive den ned i ”kokeboken”; den lille boken med myke permer der han skrev velprøvde oppskrifter på en vellykket aften. Lenger kom han ikke før tankerekken hans ble avbrutt.

”I mitt univers er du Orion.” Nåh. Hun var den poetiske typen som svarte med samme mynt! Han hadde ikke hatt mange av den typen; intelligente og kunstneriske kvinner var både mindre tiltrekkende og mer besværlige enn sine overfladiske medsøstere. Hva det første angikk var denne kvinnen unntaket som bekreftet regelen. Ikke virket hun besværlig heller; hun hadde jo fulgt ham som rottene i Hameln en gang hadde…nei huff for en sammenligning. Nå måtte han ikke ødelegge den poetiske stemningen. En kvinne med evner i den retning hadde sikkert visse forventninger som…Orion, forresten? Hva skulle det bety? Han lette i tankene etter skolelærdommen sin, men det kjentes som om alle tankene hans var pakket inn i bobleplast. Nok en morsom observasjon! Han var i ovenpå nå. Den måtte han bare huske å skrive ned!

Men først…”Orion?!?” Hun svarte ikke. Det glimtet som i metall, men han kunne ikke avgjøre om det var alkoholen som spilte ham et puss eller ikke.

Smerten var skarp og skar seg bokstavelig talt inn i hans befippede forfatning. Han prøvde å trekke pusten for å skrike, kun for å erfare at han ikke var i stand til noen av delene. Og som en siste tanke; den klareste han hadde hatt den kvelden: Orion…himmelens hodeløse jeger…

Refleksjon: Død eller Utvikling

Sosialantropologer snakker til stadighet om hvor tragisk det er at kulturer dør ut. Døden er som kjent tragisk. Fenomenet døende kulturer handler imidlertid ikke alltid om faktisk, fysisk død, men om utvikling. Legg merke til at jeg sier ”ikke alltid.” Jeg er fullstendig innforstått med at kulturer og folkegrupper med lave medlemstall kan dø ut i ordets rette og sørgelige forstand. Disse fortjener utvilsomt omtale, men det må bli et annet kapittel. Det er ikke dem jeg snakker om her.

La det være sagt først som sist: som liberalist mener jeg at individer og grupper av slike har rett til å velge sin egen livsstil; også dersom dette innebærer å leve i pakt med naturen slik deres forfedre har gjort i generasjoner. Men dersom de selv ønsker et mer avansert levesett (uavhengig eller gjennom kontakt med mer utviklede kulturer) er den eneste tragedien som har forekommet at overnevnte sosialantropologer har tapt et studieobjekt.

Sett fra et sådant sosialantropologisk perspektiv må en kunne hevde at en rekke kulturer har dødd ut her i Skandinavia: en steinalderkultur, en jernalderkultur, en vikingkultur, en middelalderkultur… Personlig er jeg glad for at disse kulturene har ”dødd ut”. Jeg tviler på at jeg tar meg spesielt godt ut i bjørnefell (for ikke å snakke om at de nok både stikker og klør), jeg foretrekker å kjøpe maten jeg spiser fremfor å drepe den, og jeg er avhengig av balsam, mobiltelefon og Earl Gray. Jeg har det behagelig, men som antropologisk studieobjekt er jeg neppe særlig interessant.

Så kan en spørre hva som er mest tragisk: at en kultur utvikles i tråd med eget ønske, eller at vitenskapen holder folkegrupper på et kunstig lavt nivå for å kunne studere dem som dyr i en dyrehage?