Refleksjon: Død eller Utvikling

Sosialantropologer snakker til stadighet om hvor tragisk det er at kulturer dør ut. Døden er som kjent tragisk. Fenomenet døende kulturer handler imidlertid ikke alltid om faktisk, fysisk død, men om utvikling. Legg merke til at jeg sier ”ikke alltid.” Jeg er fullstendig innforstått med at kulturer og folkegrupper med lave medlemstall kan dø ut i ordets rette og sørgelige forstand. Disse fortjener utvilsomt omtale, men det må bli et annet kapittel. Det er ikke dem jeg snakker om her.

La det være sagt først som sist: som liberalist mener jeg at individer og grupper av slike har rett til å velge sin egen livsstil; også dersom dette innebærer å leve i pakt med naturen slik deres forfedre har gjort i generasjoner. Men dersom de selv ønsker et mer avansert levesett (uavhengig eller gjennom kontakt med mer utviklede kulturer) er den eneste tragedien som har forekommet at overnevnte sosialantropologer har tapt et studieobjekt.

Sett fra et sådant sosialantropologisk perspektiv må en kunne hevde at en rekke kulturer har dødd ut her i Skandinavia: en steinalderkultur, en jernalderkultur, en vikingkultur, en middelalderkultur… Personlig er jeg glad for at disse kulturene har ”dødd ut”. Jeg tviler på at jeg tar meg spesielt godt ut i bjørnefell (for ikke å snakke om at de nok både stikker og klør), jeg foretrekker å kjøpe maten jeg spiser fremfor å drepe den, og jeg er avhengig av balsam, mobiltelefon og Earl Gray. Jeg har det behagelig, men som antropologisk studieobjekt er jeg neppe særlig interessant.

Så kan en spørre hva som er mest tragisk: at en kultur utvikles i tråd med eget ønske, eller at vitenskapen holder folkegrupper på et kunstig lavt nivå for å kunne studere dem som dyr i en dyrehage?