Sjeler til Salgs

Stortingsvalget nærmer seg, og landets håpefulle stortingspolitikere og deres lakeier kjemper for din sjel. Eller stemme som de kaller det. I den sammenheng ønsker jeg i nærmeste fremtid å legge ut noen innlegg som reflekterer rundt dette temaet.

Leo

Nå er jeg virkelig imponert over meg selv. Etter nesten fem år (jeg fikk ham 18. oktober 2oo4. Det er en lett dato å huske, for det er årsdagen til stormingen av det kaprede Boeing 373 til Lufthansa i 1977) har jeg klart å ta et brukbart bilde av mitt aller kjæreste.

Leo er en ca fem og et halvt år gammel kastrert hankatt, altså i overkant av et halvt år da jeg fikk ham. Da hadde han gått alene i Vikøy noen uker, fordi noe jævla avskum hadde skaffet seg en liten venn i ferien for så å reise fra ham da hverdagen kalte.

Dette er forkastelig oppførsel som jeg vil komme tilbake til senere. For de som ikke vet det, så jobber jeg som frivillig på Dyrebeskyttelsen, og jeg ser så alfor mye dårlig behandling av puser. For selv om jeg er glad for at nettopp Leo kom til nettopp meg, så har jeg ikke høye tanker om de som reiste fra ham.

Nå har jeg imidlertid fått litt høye tanker om meg selv som tydeligvis er i stand til å ta bilde av ham. Han er ikke den mest fotogene jeg kjenner... Og jeg skal ikke si hvor mange forsøk det har tatt over de siste fem årene. Takk Gud og Canon for digitalkameraet!

Ondskapen og dens Støttespillere

Jeg husker ikke riktig hvor gammel jeg var. Jeg var gammel nok til å ha hørt om Hitler og den annen verdenskrig, men ikke gammel nok til å ha fått en fullstendig forståelse av de underliggende årsakene til dette mørke kapittelet i vår historie. Samtidig var jeg gammel nok til at min mor lot meg se noe annet enn barne-tv (og det sier ikke så rent lite, for jeg vokste opp med strenge regler med henhold til elektroniske medium).

I alle fall så jeg på fjernsynsskjermen og spurte mamma hvem den underlige lille mannen som brølte slik var. Var det Charlie Chaplins onde tvillingbror? Mamma fortalte meg at det var Adolf Hitler, og jeg minnes at jeg ble overrasket på grensen til sjokkert. For det første var han jo, sin latterlige fremtoning til tross, en tilnærmet vanlig mann. Verken horn eller hale. For det andre… ”Mamma, hvorfor filmet de da?” Det jeg mente var ”Hvorfor kastet de ikke alt de hadde i hendene og løp? Vekk fra denne grusomme mannen?”

Det jeg hadde fått med meg om Hitler var nemlig at han var en tyrann som stod bak mord på flere millioner mennesker og undertrykkelse av enda flere. Og her hadde tydeligvis noen stått og filmet…? Neste sjokk var enda kraftigere. Den underlige figuren tok nemlig en pause i brølingen, og… Folk applauderte! Og jublet! Jeg forstod ingenting.

Det var lenge siden jeg hadde lært at noen mennesker var slemme. Som de fleste barn med gode hjem og oppegående foreldre som bryr seg, hadde jeg blitt innprentet med aldri å bli med noen jeg ikke kjente godt. Noen mennesker ville nemlig gjøre andre vondt. Og så var der jo diverse stemødre og andre suspekte karakterer fra eventyrenes verden. Dessuten var jeg overbevist om at ene barnehagetanten bodde i en borg på en fjelltopp og spiste paddesuppe (stavekontrollen godtok uten videre det ordet… Det er nesten litt forstyrrende) til middag. Det bildet jeg har av henne oppi hodet mitt ligner til forveksling Cruella de Vil, men årene og min holdning kan ha farvet minnene en smule.

Jeg visste i alle fall at ondskap eksisterte, så forstanden min hadde ingen problemer med å fatte at noen mennesker var ondsinnede og ville andre vondt. Det som skremte meg denne dagen foran fjernsynet (og som skremmer meg den dag i dag), var å se enorme folkemasser bestående av lærere, husmødre (og bestemødre…), leger og småjenter med blomsterbuketter som hyllet ondskapen og dens håndlanger. Senere skulle det gå opp for meg at Hitler faktisk var folkevalgt, og at tusenvis av tilhengere la grunnlaget for hans umenneskelige gjerninger.

Samtidig ble jeg gradvis klar over at det kanskje ikke var fullt så lett å bekjempe ondskapen som det jeg hadde sett for meg. Som liten var jeg jo overbevist om at hvis noen med onde hensikter skulle dukke opp, så var det bare å rope på pappa. Etter hvert innså jeg at stakkars pappa hadde lite å stille opp med mot de store masser som er villige til å akseptere ondskap som et steg mot (det de anser som) en bedre verden, og de enda større masser som er villige til å ignorere ondskapens tilstedeværelse på veien mot og senere som et element i en slik verden.