Krig og Fred og sånt: P(a)us(e)

Jeg har i det siste lagt ut en rekke innlegg om mitt syn på krigføring og forsvarspolitikk (og ikke minst krigføring maskert som forsvarspolitikk). Jeg har mye mer å si om dette temaet, og jeg har begynt på en rekke innlegg. Det er imidlertid et relativt tungt tema å skrive om, så jeg kommer nå til å ta en pause for så å publisere nye innlegg i denne kategorien etterhvert.

Jeg avslutter i denne omgang med å legge ut et bilde av min egen lille geriljakriger, Celia Sanchez, midt i et angrep.

Krig og Fred og sånt: Dokumentar om Angrepet på Hiroshima

Siden jeg har nevnt bombingen av Hiroshima en rekke ganger den siste uken fant jeg det på sin plass å legge ut en kort dokumentarfilm om dette temaet. Jeg har selv sett en rekke slike, og etter min mening er dette den beste.

Krig og Fred og sånt: Menneskene bak Statistikkene

'Ett dødsfall er en tragedie. En million er statistikk'

Ah; der fikk jeg en sjanse til å sitere Josef Stalin også! Der er særlig to feller vi mennesker ofte går i når vi hører om massedød. Det ene er som beskrevet av den bebartede diktatoren over; vi ser gjerne på tragedier av en viss størrelse som statistikk. Kanskje særlig slike der tallet på døde er så stort at man runder det opp eller ned for enkelhets skyld. Det er tross alt ikke så stor forskjell på 7o.ooo og 7o.oo1... Det andre er å bruke distanse (både kronologisk og geografisk) som trøst. Jeg har egentlig ingen problemer med å være seg selv nærmest, og jeg ville uten tvil sørget mer over nær familie og gode venner enn over mennesker jeg ikke har hørt om før de nevnes i nyhetene som offer for en eller annen tragedie. Det sier seg jo selv at man ikke kan sørge over hvert eneste menneske som dør her i verden. Ei heller kan man multiplisere sorgen med mange tusen i kjølvannet av store tragedier. Jeg forstår det.

Men at vi ikke sørger over hvert menneske som går bort her i verden betyr ikke at vi skal akseptere menneskeskapte tragedier noe sted i verden. Bak slike ligger ofte grunnleggende konsepter og holdninger, og disse må man reagere på om de forekommer i vårt eget samfunn eller på andre siden av jorden. Men det kan være vanskelig å reagere fordi vi bruker de to overnevnte forsvarsmekanismer. I slike tilfeller er det hensiktsmessig å se menneskene bak tallene. Da (terror)bombingen av Hiroshima har vært nevnt et utall ganger i de siste innleggene velger jeg å holde meg til dette.

Denne tragedien rammet mennesker de færreste av oss kjenner; mennesker på andre siden av jorden og de fleste ville vært døde nå i alle tilfeller. Den siste som opplevde begge bombene døde tidligere i år. Men prinsippene som ligger til grunn for denne handlingen er fremdeles til stede. Prinsippet om å drepe tusener (selv tusener av sivile) for å redde millioner er til stede i den preventive krigføringen (eller 'forsvarspolitikken' som prinsippets tilhengere velger å si).

Slikt et prinsipp er langt lettere å godta når man kan distansere seg fra ofrene. Men hva om en slik tragedie hadde rammet deg og dine? Bomben Little Boy som rammet Hiroshima ødela det meste innenfor en radius på flere kilometer. Tenk på alt som ligger innenfor en slik radius fra ditt eget hjem. Din egen eiendom og eiendeler, steder du har kjær og ikke minst mennesker og dyr du bryr deg om. Og tenk deg så at alt dette ble forvandlet til aske i brøkdelen av et sekund. For meg blir det i alle fall langt vanskeligere å svelge overnevnte prinsipp etter et slikt tankeeksperiment.

Og selv mennesker som i utgangspunktet aksepterer en slik utilitaristisk holdning ville fått problemer dersom det var de selv eller deres kjære som måtte ofres. På en dokumentarfilm om bombingen av Hiroshima ble et ektepar intervjuet. Sensommeren 1945 hadde de vært unge og nybakte foreldre. Barnet deres omkom i bombingen, og grunnet omstendighetene måtte de begrave det selv. De synes det var så trist at det skulle begraves helt alene, så de la barnets trehjulsykkel i samme grav. Dette var nemlig det eneste de hadde igjen av eiendeler etter terrorangrepet.

Dette var mennesker som aldri hadde påført USA eller dets folk noen form for skade.

Krig og Fred og sånt: Statistisk Menneskekjærlighet

I forrige innlegg fastslo jeg at det er uholdbart å drepe tusener for å redde millioner. Det betyr på ingen måte at jeg ønsker at så mange som mulig skal dø. Det betyr at jeg ser på ethvert drap på uskyldige (i en verdslig sammenheng; jeg kjenner til konseptet om arvesynd og idéen om at vi alle er syndige) som mord. Og ikke minst åpner et slikt konsept for skremmende muligheter.

I utgangspunktet høres det jo langt mer humant ut at tusener av mennesker skal dø enn at millioner skal dø. Men tall og statistikker er bare en brøkdel av sannheten.

For det første er det ikke her snakk om verken strafferettslige reaksjoner eller direkte selvforsvar. Det er snakk om å drepe uskyldige og gjerne tilfeldige mennesker; mennesker som ikke personlig truer deg eller dine. For det andre rettferdiggjør ikke andres handlinger dine egne. Vi lever ikke i en perfekt verden. Da ville ikke jeg sittet her og skrevet om krig og drap, for dette ville vært ukjente konsepter (eller muligens bare kjent fra film...jeg elsker krigsfilmer, og jeg har tenkt på at det ville vært fint om krig bare fantes i underholdningsindustrien på lik linje med vampyrer, videregående skoler der alle er modellpene, og naive hjernevaskede kristne [et utall filmer og serier fremstiller nær sagt alle kristne som totalt hjernevaskede skapninger som stirrer tomt fremfor seg mens de siterer Bibelen eller en annen kristen autoritet. Da med unntak av de som nytter enhver sjanse til å presse sin religion på andre. Jeg har møtt mange kristne i virkeligheten, og selv om der finnes ulike typer av dem som av de fleste andre, så har jeg fremdeles til gode å møte stereotypene fra underholdningsindustrien]. Lang parantes. The queen of associations and side tracks has spoken). Urettferdigheter vil skje, og mennesker vil bli drept. Men vi gjør ikke situasjonen bedre ved å kaste oss på voldsbølgen med tilfeldige forebyggende drap og hevnaksjoner.

Videre mener jeg denne statistiske menneskekjærligheten åpner for skremmende muligheter. Jeg har for eksempel store problemer med å forstå mennesker som er motstandere av stamcelleforskning og andre vitenskapelige metoder som benytter seg av befruktede egg, men som samtidig promoterer konseptet om å drepe tusener for å redde millioner i militær sammenheng. Er det ikke nøyaktig det samme stamcelleforskning handler om? Man forsker på befruktede egg i håp om å finne en kur for MS, for kreft eller for Parkinsons. Man håper at denne forskningen skal komme generasjoner av mennesker til gode i fremtiden.

Nå er det jo ikke alle som er motstandere av slik forskning, så for de er dette argumentet verdiløst. Men hva da med eksperimenter på mennesker etter fødselen? Josef Mengele forsket på det nazistene anså for å være laverestående folkeslag. Ville denne forskningen vært akseptabel dersom nazistene ikke hadde den overliggende planen om å utrydde disse etniske gruppene? Ville det vært greit å forske på et lite antall jøder og sigøynere for å hjelpe den resterende delen av menneskeheten? Ville det vært greit å drepe noen hundre mennesker for å finne en kur for kreft og dermed redde millioner av andre mennesker i fremtiden?

Der er mennesker som ville svart ja på disse spørsmålene. Utilitarismen i sin mest ekstreme form (handlingsutilitarisme) har som sitt ultimate mål å bringe lykke for det største mulige antall mennesker, koste hva det koste vil. Handlingsutilitarismen har imidlertid særdeles få tilhengere, og jeg vil tro den ville hatt enda færre dersom disse tilhengerene eller deres kjære utpekt til å ofres for the greater good.

Med hånden på hjertet; hvor mange ville uten protester godtatt at de selv eller deres kjære skulle tortureres i håp om å finne en kur for kreft? Hvor mange ville tatt sitt eget eller sine barns liv fordi vi er for mange mennesker på jorden og de gjenlevende ville fått det bedre hvis antallet ble mindre? Og hvor mange ville latt sine barn drepe av et annet lands militære for at et større antall mennesker i dette landet skulle bli reddet?

Dette vil bli tema i neste innlegg. Menneskene og skjebnene bak statistikkene. Det var ikke et par hundre tusen japanere som døde de to fatale sensommerdagene i 1945; det var så mange mødre, fedre, barn, venner, bønder, sekretærer, leger...det var så mange mennesker.

Krig og Fred og sånt: Terrorisme = Det de andre Gjør

11. september hvert år minnes amerikanerene sine nesten 3ooo døde som falt på denne datoen i 2oo1. For hver av disse er et helt nettverk berørt. Barn må vokse opp uten en mor eller far, foreldre opplever den naturstridige situasjonen å overleve sine barn, og utallige vennegjenger og arbeidsplasser har nå et (eller flere) medlem for lite. Jeg føler med menneskene som ble direkte berørt og de som nå lever i frykt. Samtidig har jeg litt hardt for å svelge den retorikken som ofte kommer fra de amerikanske myndighetene på denne dagen (jeg har enda vanskeligere for å svelge handlingsplanen de har valgt som respons til overnevnte angrep, men det er stoff til et annet innlegg).

USA har på ingen måte eneretten på rollen som terroroffer, og angrepene den aktuelle septemberdagen var verken de første eller de største. At enhver er seg selv nærmest og uttrykker sine følelser deretter har jeg forsåvidt ingen problemer med, men la oss gå tilbake en setning. Hvilket terrorangrep var historiens første og hvilket var historiens største (i alle fall til nå. Jeg er ikke pessimist; jeg er realist)? Hvilket som er det første er vanskelig å avgjøre. Terror i ulike former har dessverre pågått siden sivilisasjonens barndom (eller siden Syndefallet for den religiøse delen av mine lesere). For å fortsette med å være seg selv nærmest kan man nevne angrepet på København i 18o7 som et tidlig eksempel på et relativt moderne terrorangrep. Med det mål for øyet å tvinge Danmark (og Norge) til overgivelse, satte britene store deler av byen i flammer. Lite ble gjort for å skille mellom sivile og militære mål (mest sannsynlig med en viss hensikt), og i overkant av 2ooo av de 7ooo falne var sivile.

Men hva er så det største terrorangrepet gjennom tidene? Det har jeg lite problemer med å avgjøre og desto større problemer med å godta amerikansk retorik som erklærer 11. september tidenes verste.

La oss se på selve uttrykket 'terrorisme'. Etter mitt syn har der gått en viss inflasjon i dette uttrykket, særlig de siste åtte årene. Dets personifisering ('terrorist') har fått en enda videre betydning, og jeg får til tider inntrykk av at det for enkelte omfatter alle som er en nyanse eller to mørkere enn 'godt norsk sydenbrun'. I alle fall om uttrykket modereres med adjektivet 'potensiell'.

Krondefinisjonen på terrorisme involverer imidlertid kalkulerte angrep på sivile mål med den hensikt å spre frykt og dermed tvinge myndighetene til handling/overgivelse. Og da må jo kroneksempelet være...bombingene av Hiroshima og Nagasaki i august 1945.

Ulike argumenter har vært fremmet for å forsvare disse handlingene. Man drepte tusener for å redde millioner, angrep av dette kaliberet var nødvendig for å oppnå ubetinget kapitulasjon, og ikke minst var det på sin plass etter angrepet på Pearl Harbor nesten fire år tidligere.

Etter mitt syn er holder ingen av disse påstandene mål. Muligens det andre, men til det vil jeg svare at ubetinget kapitulasjon ikke burde vært påkrevd fra amerikansk side. De fulgte heller ikke opp dette kravet i etterkant av kapitulasjonen da de lot keiseren bli sittende. Konseptet om å drepe tusener for å redde millioner er også uholdbart (noe som vil bli behandlet i neste innlegg), og et massivt angrep på et sivilt mål er aldri en akseptabel respons til et angrep på en militærbase som Pearl Harbor tross alt var. Det betyr på ingen måte at jeg godkjenner dette angrepet. Det var en aggressiv handling fra Japanske myndigheter sin side, men dét rettferdiggjør ikke angrep på sivile mennesker som tilfeldigvis er født i samme land som styresmaktene som planla aksjonen og de militære som utførte den.

Det samme gjelder selvsagt også respons på angrep mot sivile. Selv om japanske styrker hadde angrepet Honolulu i stedet for Pearl Harbor ville angrep på sivile mål vært uakseptabelt fra amerikanske styresmakter sin side. Jeg forstår trangen til hevn etter en slik hendelse, men vi bør være mer siviliserte enn tidligere generasjoner med deres konsept om blodhevn. Dersom du dreper min sønn vil jeg drepe din. Dersom du angriper vårt folk vil vi angripe ditt... Da jeg som fastslått ikke er pasifist, har jeg ingen problemer med å godta at man sloss mot dem som angriper en. Men jeg har store problemer med å godta at man angriper tilfeldige mennesker som på etter eller annet vis kan assosieres med dem som angriper en.

Kalkuleringen på den ene siden og tilfeldighetene på den andre styrker min mening om at bombingene av Hiroshima og Nagasaki så vel som en rekke andre angrep i amerikansk regi bør klassifiseres som terrorangrep. I forkant av de aktuelle bombeangrepene hadde USA en egen komité hvis formål var å finne perfekte mål for atomangrep. Et av kriteriene var at en slik aksjon skulle resultere i massive ødeleggelser på infrastruktur, kommers og mennesker. Samtidig rådet tilfeldighetene på mer enn ett område. De var ute etter å forårsake betydelige menneskelige skader, men det hadde lite å si hvilke mennesker som ble rammet. Målet var de som tilfeldigvis befant seg innenfor et visst område til en viss tid. Det viser etter mitt syn at amerikanske styresmakter og styrker ikke så offerene som en trussel i seg selv; de var bare ute etter å ødelegge og drepe.

Også da det endelige målet skulle velges blant kalkulerte muligheter rådet tilfeldighetene, noe som særlig blir klart når man ser på bakgrunnen for bombingen av Nagasaki. Egentlig var det festningsbyen Kokura som skulle bombes om morgenen 9. august. Men da skydekket over byen var over 7o% og de amerikanske flyene stod i fare for å slippe opp for drivstoff, gikk man videre til nummer to på listen.

Så tilfeldige mål har lite med forsvar å gjøre. Man er ute etter å spre frykt og fremtvinge ønskede handlinger, og de som tilfeldigvis oppholder seg på et visst sted til en viss tid må ofres. Med andre ord er der lite som skiller angrep regissert av USA fra de der USA er målet. Hovedforskjellen ligger i USAs retorikk. Men de færreste terrorister bruker jo denne betegnelsen på seg selv.

Krig og Fred og sånt: Mot hvem Kjemper vi Egentlig

Jeg vet jeg kom med et vagt løfte om mer hyppige innlegg, men et fall på isen for noen uker siden gjorde dette umulig. Legen mente jeg var heldig i og med at det var venstre hånd som fikk den verste støyten, men det hjelper lite når det kommer til bruk av tastatur. Vel, her er jeg. Klar til å fortsette der jeg sluttet av for noen uker siden. Da fastslo jeg at selv en krigsskeptiker som jeg selv kan akseptere militære (re)aksjoner som respons i visse situasjoner, men at man selv i disse må holdes ansvarlig for sine handlinger.

La det være sagt; dersom grunnlaget for krig er til stede, så mener jeg man skal sloss med to mål for øyet. Det ene er å vinne, og det andre er å vinne så fort som mulig. Ingenting er mer ødeleggende og kostbart for begge sider enn en krig som trekker ut i det uendelige. Derfor vil jeg ha slutt på konsepter som militæraksjon, væpnet aksjon og ulike grader av slike. Skyter man på hverandre eller slepper bomber over hverandres territorium, så er det krig. Og en krig sloss man for å vinne. Og ikke minst avslutte så fort som mulig.

Dwight D. Eisenhower, en av de beste generaler noensinne og hjernen bak den formidable D-Dagsinvasjonen hatet krig. Og etter mitt syn er det nettopp dette som gjorde ham til slik en god general; han kjempet for å vinne som enhver general, men han kjempet også for å vinne så fort og smertefritt som mulig.

Men at man skal kjempe for å vinne betyr på ingen måte at man kan gjøre som man vil selv om forholdene ligger til rette for krigføring. Som jeg nevnte i forrige innlegg er jeg fullstendig imot enhver form for aggressiv krigføring. Og enda viktigere; forsvarsangrep skal rettes mot den/de som faktisk er til fare for en selv eller de en forsvarer.

Som jeg vil komme tilbake til i et senere innlegg mener jeg at militæret burde vært så desentralisert at enhver kjempet for å forsvare det han selv hadde kjært, mot de som truet dette. Men vi lever tross alt ikke i en ideell verden (noe krig i seg selv beviser; i en ideell verden ville disse innleggene vært overflødige), så for å være litt pragmatisk skal jeg i denne omgang tillate å betrakte et lands (eller en allianses) militære som en enhet. Alle medlemmer av et militære som angriper ens eget land er da legitime mål (nå strekker jeg meg egentlig langt i pragmatikkens navn).

Men at et lands offisielle militære eller milits går til angrep, gjør ikke dette landets befolkning til ens fiende! Dette er kjernen i mitt ikke-aggresjonistiske livssyn. Under Den Annen Verdenskrig var det ikke tyskerene vi kjempet mot; det var nazistene og Det Tredje Rikets lakeier. Likeledes var det Japans styresmakter og militære som angrep Pearl Harbor; ikke Japans befolkning. Hevnangrep som rammet sivile innbyggere i Dresden, Hiroshima og Nagasaki var derfor fullstendig uakseptable. Angrep på sivile mål er aldri en gyldig respons.