Krig og Fred og sånt: Terrorisme = Det de andre Gjør

11. september hvert år minnes amerikanerene sine nesten 3ooo døde som falt på denne datoen i 2oo1. For hver av disse er et helt nettverk berørt. Barn må vokse opp uten en mor eller far, foreldre opplever den naturstridige situasjonen å overleve sine barn, og utallige vennegjenger og arbeidsplasser har nå et (eller flere) medlem for lite. Jeg føler med menneskene som ble direkte berørt og de som nå lever i frykt. Samtidig har jeg litt hardt for å svelge den retorikken som ofte kommer fra de amerikanske myndighetene på denne dagen (jeg har enda vanskeligere for å svelge handlingsplanen de har valgt som respons til overnevnte angrep, men det er stoff til et annet innlegg).

USA har på ingen måte eneretten på rollen som terroroffer, og angrepene den aktuelle septemberdagen var verken de første eller de største. At enhver er seg selv nærmest og uttrykker sine følelser deretter har jeg forsåvidt ingen problemer med, men la oss gå tilbake en setning. Hvilket terrorangrep var historiens første og hvilket var historiens største (i alle fall til nå. Jeg er ikke pessimist; jeg er realist)? Hvilket som er det første er vanskelig å avgjøre. Terror i ulike former har dessverre pågått siden sivilisasjonens barndom (eller siden Syndefallet for den religiøse delen av mine lesere). For å fortsette med å være seg selv nærmest kan man nevne angrepet på København i 18o7 som et tidlig eksempel på et relativt moderne terrorangrep. Med det mål for øyet å tvinge Danmark (og Norge) til overgivelse, satte britene store deler av byen i flammer. Lite ble gjort for å skille mellom sivile og militære mål (mest sannsynlig med en viss hensikt), og i overkant av 2ooo av de 7ooo falne var sivile.

Men hva er så det største terrorangrepet gjennom tidene? Det har jeg lite problemer med å avgjøre og desto større problemer med å godta amerikansk retorik som erklærer 11. september tidenes verste.

La oss se på selve uttrykket 'terrorisme'. Etter mitt syn har der gått en viss inflasjon i dette uttrykket, særlig de siste åtte årene. Dets personifisering ('terrorist') har fått en enda videre betydning, og jeg får til tider inntrykk av at det for enkelte omfatter alle som er en nyanse eller to mørkere enn 'godt norsk sydenbrun'. I alle fall om uttrykket modereres med adjektivet 'potensiell'.

Krondefinisjonen på terrorisme involverer imidlertid kalkulerte angrep på sivile mål med den hensikt å spre frykt og dermed tvinge myndighetene til handling/overgivelse. Og da må jo kroneksempelet være...bombingene av Hiroshima og Nagasaki i august 1945.

Ulike argumenter har vært fremmet for å forsvare disse handlingene. Man drepte tusener for å redde millioner, angrep av dette kaliberet var nødvendig for å oppnå ubetinget kapitulasjon, og ikke minst var det på sin plass etter angrepet på Pearl Harbor nesten fire år tidligere.

Etter mitt syn er holder ingen av disse påstandene mål. Muligens det andre, men til det vil jeg svare at ubetinget kapitulasjon ikke burde vært påkrevd fra amerikansk side. De fulgte heller ikke opp dette kravet i etterkant av kapitulasjonen da de lot keiseren bli sittende. Konseptet om å drepe tusener for å redde millioner er også uholdbart (noe som vil bli behandlet i neste innlegg), og et massivt angrep på et sivilt mål er aldri en akseptabel respons til et angrep på en militærbase som Pearl Harbor tross alt var. Det betyr på ingen måte at jeg godkjenner dette angrepet. Det var en aggressiv handling fra Japanske myndigheter sin side, men dét rettferdiggjør ikke angrep på sivile mennesker som tilfeldigvis er født i samme land som styresmaktene som planla aksjonen og de militære som utførte den.

Det samme gjelder selvsagt også respons på angrep mot sivile. Selv om japanske styrker hadde angrepet Honolulu i stedet for Pearl Harbor ville angrep på sivile mål vært uakseptabelt fra amerikanske styresmakter sin side. Jeg forstår trangen til hevn etter en slik hendelse, men vi bør være mer siviliserte enn tidligere generasjoner med deres konsept om blodhevn. Dersom du dreper min sønn vil jeg drepe din. Dersom du angriper vårt folk vil vi angripe ditt... Da jeg som fastslått ikke er pasifist, har jeg ingen problemer med å godta at man sloss mot dem som angriper en. Men jeg har store problemer med å godta at man angriper tilfeldige mennesker som på etter eller annet vis kan assosieres med dem som angriper en.

Kalkuleringen på den ene siden og tilfeldighetene på den andre styrker min mening om at bombingene av Hiroshima og Nagasaki så vel som en rekke andre angrep i amerikansk regi bør klassifiseres som terrorangrep. I forkant av de aktuelle bombeangrepene hadde USA en egen komité hvis formål var å finne perfekte mål for atomangrep. Et av kriteriene var at en slik aksjon skulle resultere i massive ødeleggelser på infrastruktur, kommers og mennesker. Samtidig rådet tilfeldighetene på mer enn ett område. De var ute etter å forårsake betydelige menneskelige skader, men det hadde lite å si hvilke mennesker som ble rammet. Målet var de som tilfeldigvis befant seg innenfor et visst område til en viss tid. Det viser etter mitt syn at amerikanske styresmakter og styrker ikke så offerene som en trussel i seg selv; de var bare ute etter å ødelegge og drepe.

Også da det endelige målet skulle velges blant kalkulerte muligheter rådet tilfeldighetene, noe som særlig blir klart når man ser på bakgrunnen for bombingen av Nagasaki. Egentlig var det festningsbyen Kokura som skulle bombes om morgenen 9. august. Men da skydekket over byen var over 7o% og de amerikanske flyene stod i fare for å slippe opp for drivstoff, gikk man videre til nummer to på listen.

Så tilfeldige mål har lite med forsvar å gjøre. Man er ute etter å spre frykt og fremtvinge ønskede handlinger, og de som tilfeldigvis oppholder seg på et visst sted til en viss tid må ofres. Med andre ord er der lite som skiller angrep regissert av USA fra de der USA er målet. Hovedforskjellen ligger i USAs retorikk. Men de færreste terrorister bruker jo denne betegnelsen på seg selv.