Krig og Fred og sånt: Menneskene bak Statistikkene

'Ett dødsfall er en tragedie. En million er statistikk'

Ah; der fikk jeg en sjanse til å sitere Josef Stalin også! Der er særlig to feller vi mennesker ofte går i når vi hører om massedød. Det ene er som beskrevet av den bebartede diktatoren over; vi ser gjerne på tragedier av en viss størrelse som statistikk. Kanskje særlig slike der tallet på døde er så stort at man runder det opp eller ned for enkelhets skyld. Det er tross alt ikke så stor forskjell på 7o.ooo og 7o.oo1... Det andre er å bruke distanse (både kronologisk og geografisk) som trøst. Jeg har egentlig ingen problemer med å være seg selv nærmest, og jeg ville uten tvil sørget mer over nær familie og gode venner enn over mennesker jeg ikke har hørt om før de nevnes i nyhetene som offer for en eller annen tragedie. Det sier seg jo selv at man ikke kan sørge over hvert eneste menneske som dør her i verden. Ei heller kan man multiplisere sorgen med mange tusen i kjølvannet av store tragedier. Jeg forstår det.

Men at vi ikke sørger over hvert menneske som går bort her i verden betyr ikke at vi skal akseptere menneskeskapte tragedier noe sted i verden. Bak slike ligger ofte grunnleggende konsepter og holdninger, og disse må man reagere på om de forekommer i vårt eget samfunn eller på andre siden av jorden. Men det kan være vanskelig å reagere fordi vi bruker de to overnevnte forsvarsmekanismer. I slike tilfeller er det hensiktsmessig å se menneskene bak tallene. Da (terror)bombingen av Hiroshima har vært nevnt et utall ganger i de siste innleggene velger jeg å holde meg til dette.

Denne tragedien rammet mennesker de færreste av oss kjenner; mennesker på andre siden av jorden og de fleste ville vært døde nå i alle tilfeller. Den siste som opplevde begge bombene døde tidligere i år. Men prinsippene som ligger til grunn for denne handlingen er fremdeles til stede. Prinsippet om å drepe tusener (selv tusener av sivile) for å redde millioner er til stede i den preventive krigføringen (eller 'forsvarspolitikken' som prinsippets tilhengere velger å si).

Slikt et prinsipp er langt lettere å godta når man kan distansere seg fra ofrene. Men hva om en slik tragedie hadde rammet deg og dine? Bomben Little Boy som rammet Hiroshima ødela det meste innenfor en radius på flere kilometer. Tenk på alt som ligger innenfor en slik radius fra ditt eget hjem. Din egen eiendom og eiendeler, steder du har kjær og ikke minst mennesker og dyr du bryr deg om. Og tenk deg så at alt dette ble forvandlet til aske i brøkdelen av et sekund. For meg blir det i alle fall langt vanskeligere å svelge overnevnte prinsipp etter et slikt tankeeksperiment.

Og selv mennesker som i utgangspunktet aksepterer en slik utilitaristisk holdning ville fått problemer dersom det var de selv eller deres kjære som måtte ofres. På en dokumentarfilm om bombingen av Hiroshima ble et ektepar intervjuet. Sensommeren 1945 hadde de vært unge og nybakte foreldre. Barnet deres omkom i bombingen, og grunnet omstendighetene måtte de begrave det selv. De synes det var så trist at det skulle begraves helt alene, så de la barnets trehjulsykkel i samme grav. Dette var nemlig det eneste de hadde igjen av eiendeler etter terrorangrepet.

Dette var mennesker som aldri hadde påført USA eller dets folk noen form for skade.