Mitt Liv: 5 om Dagen?

Jeg kan ikke tenke meg at noen har unngått å høre at man bør spise minst 5 porsjoner (1 porsjon = 15o gram eller milliliter) frukt og grønt om dagen; helst bortimot ti. Jeg hadde lenge problemer med å oppfylle dette helsekravet, og jeg har inntrykk av at jeg ikke var den eneste.

Frukt og grønt er dyrt, det er ikke godt, jeg kommer bare ikke på det, ferskvarer har kort holdbarhet...unnskyldningene er mange, og de fleste jeg kjenner bruker mer tid på å fortelle hvorfor de ikke spiser fem om dagen enn på å faktisk spise frukt og grønt.

De fleste som kjenner meg vet at jeg er langt fra noen helsefreak. Jeg elsker vingummi nesten like høyt som jeg elsker katten min, jeg står opp midt på natten for å lage popcorn (kronisk insomnia...) og jeg bruker et halvt kilo ost hver gang jeg lager pizza (det er ingen overdrivelse; hvis jeg var ute etter å overdrive ville jeg sagt et halvt tonn). Men faktum er at jeg føler meg bedre når jeg spiser mye frukt og grønt (selvsagt i tillegg til vingummi, popcorn og ost; ikke i stedet for! Jeg er heldigvis velsignet med en høy forbrenning).

Da jeg begynte å tenke over mitt lave fruktkonsum fant jeg ingen gode grunner. Jeg liker frukt og grønt, vi lever i en tid med oppbevaringsmuligheter våre forfedre bare kunne drømme om, og det er vel ikke dyrere enn alt det andre jeg spiser.

Barn spiser visstnok mer frukt og grønt dersom det er delt opp i biter, og jeg så ingen grunn til at dette ikke skulle gjelde for meg også. Jeg har eksperimentert frem og tilbake, og jeg har kommet til følgende daglige doser:

Frukt:

• 1/2 liten eller 1/4 stor honningmelon
• 3 kiwifrukter
• 15o g ananas i biter (Euroshopper sin med store saftige biter passer best til dette formålet)
• Eventuelt 1 mango
  

Skjær kiwifruktene og melonen (og eventuelt mangoen) i biter på størrelse med nevnte ananas og bland alt sammen. Jeg lager gjerne for et par dager når jeg først er i gang, og jeg har blandingen i engangs-begere av plast som jeg setter i kjøleskapet. Dersom jeg spiser hjemme vasker jeg begeret (av hensyn til miljø og lommebok), samtidig som jeg har muligheten til å trive med meg et beger som niste og kaste emballasjen i etterkant (unnskyld, Moder Jord).

I tillegg til dette drikker jeg en halv liter appelsinjuice om dagen og passer på å ha en pose med tørkede aprikoser for hånden. Men vær forsiktig med sistnevnte. De har visse...bieffekter.

Ellers lager jeg av og til smoothie med youghurt og frosne bær. 2oo gram bær til en halv liter youghurt. Det er min favoritt, men her er det bare fantasien som setter grenser. Det du måtte like av frukt og bær kjøres simpelthen i blender sammen med youghurt eller juice. Fantastisk godt!!!

Etter mine beregninger har vi passert fem allerede! Men hvorfor stoppe her? Moderasjon er overvurdert! Hver dag spiser jeg nemlig også en hjemmelaget salat.

Grønt

(jeg gidder ikke diskusjonen om hvorvidt tomaten er en frukt eller en grønnsak; jeg bruker den som en grønnsak, og benevner den deretter. Og nei; jeg er fremdeles ikke postmodernist, bare pragmatiker)

• 1 pakke ruculasalat
  
• 1oo - 2oo gram cherrytomater eller andre små tomater
• 1/2 purreløk eller 4 vårløker
• 5 belger med sukkererter
• 2 spiseskjeer marinert fetaost
• 5 soltørkede tomater i olje
  
• 2 ss solsikkefrø
• Og så kommer grunnen til at jeg som regel får sitte alene på bussen: 2o marinerte hvitløksfedd (som sagt; moderasjon er overvurdert)
• Eventuelt noen oliven
• Sort pepper, hvitløkpepper, basilikum og/eller andre krydder

Klipp salaten i mindre biter, del tomatene i to og skjær purre og sukkerertbelger i tynne skiver og bland de resterende ingrediensene inn. La det meste av oljen renne av fetaost, soltørkede tomater og hvitløk, men der være nok igjen til at alle ingrediensene blir dekket av olje. Mye bedre enn dressing! Også dette overfører jeg til plastbeger slik at jeg lett kan medbringe det som niste.

I tillegg har jeg en skål med "vanlige" tomater stående i kjøleskapet, og jeg passer på å ta en hver gang jeg åpner kjøleskapesdøren. Jeg spiser dem slik andre mennesker spiser epler. Dette fungerer også fint med reddiker, neper eller babygulrøtter.

Dette er hva jeg spiser. Jeg er fullstendig klar over at de fleste ikke spiser hvitløk i slike mengder, så jeg forventer ikke at alle skal følge mitt eksempel. Hiv oppi det du liker eller mener er godt for deg. Man bør også merke seg at dette ikke egner seg som slankemat. Jeg har ingen ønsker om å gå ned i vekt, og jeg teller ikke kalorier. Derfor er særlig noen av ingrediensene i salaten heller energirike.

Musikk: Those were the Days, Mary Hopkin (ikke 'Hopkins' som billedteksten insinuerer)

Sterke Meninger: Jeg hater 8o-tallet!

Jeg hater 8o-tallet! Jeg hater neon og pastell, jeg hater hockeysveis og puddelhår, og jeg hater WHAM! og Cyndi Lauper. Jeg grøsser av skulderputer, jeg ville heller gått naken enn med stenvaskede jeans, og jeg er overbevist om at ordet 'rosa' er forkortelse for 'Royalty of Satan'. Jeg så nylig en dokumentar om Berlinmurens fall, og når jeg ser østtyskere strømme inn i Vest Berlin for å kjøpe seg mintgrønne boblejakker og rosa snowjogger, da er jeg en mental millimeter fra å lure på om kommunismen kanskje ikke var så ille likevel. Jeg...simpelthen hater 8o-tallet!

Hva jeg vil med dette? Få ut litt frustrasjon etter å ha lest i siste nummer av ELLE at pastellfarvene er tilbake. Jeg takker høyere makter for Fretex!

Mitt Liv: Slave eller Forbruker; Del II

I mitt forrige innlegg fortalte jeg om min transformasjon fra TV-slave til TV-forbruker. Nå vil jeg skrive litt om et annet aspekt av samme tema.

Der finnes en del intellektuelle individer som holder seg for gode til å se TV; som finner denne aktiviteten fordummende og lavpannet.

Jeg skal være den første til å innrømme at majoriteten av den TV-tittingingen som foregår i verden er passiv og mentalt lite utfordrende. Men den største feilen ligger ikke hos verken selve TV-apparatet eller hos TV-kanalene; den ligger hos publikum som velger å la seg passivisere. Jeg skal ikke benekte at mye av det som kringkastes heller burde sendes til BIR, men selv søppel kan betraktes og analyseres fra et intellektuelt ståsted (merk at jeg ikke dermed mener at den objektive kvaliteten forbedres; jeg mener simpelthen at mennesket har evnen til å nyttegjøre seg av i utgangspunktet unyttige gjenstander og faktorer. Det er bare så få som velger å bruke denne. Og siden temaet allerede er rørt ved; nei jeg er ikke relativist, og ja jeg tror på objektive kvaliteter og sannheter!).

For det første blir en rekke interessante og intellektuelle tema filmatisert og kringkastet. Mange av de som anser TV for å ligge langt under sitt nivå hører gjerne på forelesninger. Er det mer intelligent å sitte i et auditorium og høre på en sådan enn å sitte hjemme og se den på TV; kanskje med bedre visuelle hjelpemidler og teksting for å overkomme eventuelle språkbarrierer. For ikke å snakke om filmer basert på historiske hendelser? Grunnet sitt visuelle aspekt gir disse ofte et innblikk i fortiden ingen bok eller forelesning kan konkurrere med (for all del; jeg er lettere bibliofil, så jeg prøver ikke å bagatellisere verdien av det skrevne ord. Jeg mener simpelthen at bøker og filmer dekker ulike behov).


For det andre kan alle programmer anvendes på en intelligent måte. Enhver film og ethvert program kan analyseres i lys av sjanger og virkemidler. Hvorfor velger regissøren å presentere budskapet på akkurat den måten? Hvem appellerer han til (eller ønsker å appellere til) med akkurat det plottet? Hvorfor velger han å utelate deler av hovedpersonen sin bakgrunnshistorie mens han fokuserer på andre deler av den? Til tross for at det kan være vanskelig å tro til tider, så ligger der en tanke bak alt menneskeskapt, inkludert filmer og TV-serier.

Man kan også analysere plot og intriger fra et etisk synspunkt. Selv en lavpannet komedie om en brud som ikledd brudekjolen rømmer sammen med eksen sin kan danne utgangspunktet for en tankerekke eller diskusjon om det moralske (eller mangelen på sådant) i et slikt hendelsesforløp. Og hva sier det om samfunnet at utroskap og samlivsbrudd er et yndede utgangspunkt for underholdning?

Dette leder oss til nok en intellektuell anvendelse av visuell kringkasting; psykologisk analyse og vurdering. Reality TV i alle sine forstyrrende og patetiske former kan bruker til psykologiske og interkommunikative studier. Man kan på den ene side studere deltagerene (jeg nekter å skrive 'deltagerne', 'arbeiderne' eller 'velgerne'!!! Jeg anser dette for å være white trash språk, og jeg skal gladelig gå ned en karakter på eksamen for å forbeholde meg denne retten. Hva blir det neste? 'A' i stedet for 'da'? 'Kappitalist' i stedet for 'kapitalist'? 'Mast' i stedet for 'mistet'? Jeg frykter språklig forfall mer enn tredje verdenskrig!) og deres samspill med hverandre, og på den andre side kan man vurdere ulike grupper seere. Kanskje ser noen for spenningen, noen for å tilfredsstille kikkeren i seg, noen for å drømme om et bedre liv og noen for å finne feil hos deltagerene og dermed øke sin egen selvtillit.

Dette er bare forslag. Mulighetene er uendelige, og bare ens egen fantasi og intellekt setter grenser. Dessverre setter altfor mange sin grense ved passiv mottagelse hver gang de rigger seg til foran fjernsynsapparatet. Men er dette utelukkende negativt?

For det tredje og siste...hva er egentlig galt med bare å la seg underholde fra tid til annen? Jeg er overbevist om at hjernen fungerer bedre hvis vi av og til lar den slappe av og ta imot inntrykk uten å analysere dem. Av og til er det utrolig deilig å bare legge seg ned på sofaen med en film i kategorien 'lettere underholdning'.

Nøkkelen er bevisstgjøring; å være bevisst ubevisst. Det er helt greit å la seg underholde passivt så lenge det er tilsiktet og overveid. Problemet oppstår når man automatisk inntar en vegeterende og likegyldig tilstand simultant med at man trykker inn på-knappen. Man kan selvsagt diskutere hvor lenge man har godt av å være aktiv passiv tilskuer, men dette overlater jeg til andre.

Refleksjon: Slave eller Forbruker; Del I

Da det analoge bakkenettet i Hordaland ble stengt sent i september gikk startskuddet for et eksperiment som skulle utvikle seg til en livsstilsendring for mitt vedkommende. Jeg bestemte meg for å teste meg selv; ville jeg klare meg en hel måned uten noen TV-sendinger, bare DVDer? Jeg har hatt TV tilgjengelig hele livet (med unntak av en uke i 2oo7 da det gamle apparatet takket for seg med et smell), og i 3o år har jeg tatt TV like for gitt som innlagt vann. Derfor var jeg langt fra sikker på hvorvidt jeg kom til å klare den prøven jeg satte meg selv på.

La det imidlertid være sagt at jeg er langt fra altetende når det kommer til visuell kringkasting. Jeg hater reality TV, jeg har aldri sett en eneste episode av Hotel Cæsar (eller noen annen såpeopera for den saks skyld), og til tross for en (utifra min egen vurdering) velutviklet sans for humor, så har jeg alvorlige problemer med å finne komiske elementer i det aller meste som kategoriseres som komedie.

Men til tross for at jeg ikke aner hvem som er hvem på Farmen og bare har resonnert meg frem til at Hotel Cæsar sikkert utspiller seg på et hotell, så er det nå rart med det. Ut på ettermiddagen trenger jeg ofte et mellommåltid før jeg tar fatt på kveldens aktiviteter. Og rastløs som jeg er, må jeg underholdes mens jeg spiser. Da passer det jo fint med en reprise av Friends. Ja jeg har sikkert sett hver episode et halvt dusin ganger, men verdien av det kjente og kjære må ikke undervurderes. Og Friends avløses typisk av nok en serie som igjen avløses av enda én... Og jeg sitter der. Kanskje holder jeg fremdeles på med mellommåltidet mitt (eller så er jeg i gang med neste mellommåltid; jeg spiser betraktelig mer enn min figur skulle tilsi), eller kanskje leter jeg med lys og lykte og fjernkontroll etter en unnskyldning til å utsette oppvasken enda en stund.

Og plutselig har der gått et par timer. Jeg sitter der fremdeles, og oppvasken står der fremdeles.

Så da bakkenettet skulle stenge, forbød jeg meg selv å skaffe meg dekoder, parabol eller kabel. Jeg lovte imidlertid meg selv at det bare var for en måned; 1. november skulle jeg å ta de nødvendige steg for nok en gang å delta i livene til Ross, Rachel og de andre vennene. Men det gikk uventet bra. De første to ukene hendte det nok at jeg av gammel vane dumpet ned på sofaen med fjernkontrollen i hånden, men etterhvert fant jeg annet å fylle ettermiddagene med.

Da november nærmet seg følte jeg ingen umiddelbar trang til å kjøpe dekoder eller noen form for abonnement. Kanskje jeg skulle vente til jul? Det ville jo bli en fin julegave til meg selv; en jeg garantert ville sette pris på etter å ha vært uten TV så lenge. Eller... Julen kom og gikk. Jeg kjøpte en second-hand Prada-veske som julegave til meg selv (det ville sikkert virket mer nobelt å si at jeg gav pengene til sultne barn i Afrika, men litt selvsentrerte må man få lov å være; jeg driver tross alt med frivillighetsarbeid!), og jeg savnet fremdeles ikke TV nevneverdig.

Nå har enda to måneder gått, og jeg lever jeg lever ennu. Jeg får nyheter vi internet eller radio, og jeg slapper av med en DVD eller tre etter mitt eget ønske, ikke etter Programbladet. For dere må ikke få inntrykk av at jeg bare leser oppbyggelig litteratur og hører på klassisk musikk! Nei, jeg har en betraktelig DVD-samling som jeg vet å utnytte meg av, og jeg kan fremdeles bli sittende foran fjernsynet noen timer.

Forskjellen er at nå ser jeg det jeg ønsker når jeg har tid og lyst; ikke det som til en hver tid tilfeldigvis sendes. Å sette på en DVD involverer akkurat nok arbeid til at jeg ikke gjør det på måfå, og jeg tenker meg om hvorvidt dette er en film, serie eller dokumentar jeg virkelig har lyst til å se. Og jeg bestemmer hvortid jeg skal sette den på. Dersom jeg trenger en dusj og en halvtime til å lage meg noe å spise før jeg setter meg ned, så venter filmen på meg. Det gir meg en god følelse av forbrukerfrihet (det er et ord av nærmest religiøse dimensjoner for en markedsliberalist som jeg!)

Morsdag

Her er en sang jeg skrev til min kjære mor til morsdagen for to år siden. Det vil si; jeg har forandret én linje. Jeg oppdaget nemlig et halvgodt (og i mine øyne er "halvgodt" det samme som dårlig) rim. Og ettersom jeg ønsker å fortsette hetsingen av Thorbjørn Egner for "rimpar" som mye og bryet, så fant jeg det best å gjøre en aldri så liten justering...

Jeg vil i alle tilfeller ønske både min egen mor og alle andre mødre der ute en riktig god morsdag.


Til Mamma på Morsdagen 2oo7 (og alle kommende år)
Melodi: "De Nære Ting"

I hjertet de fineste minnene bor,
Som de om min kjære og avholdte mor.
Den kvinnen jeg alltid vil verdsette mest;
Som i mine øyne er aller best.

Jeg prøver å titte i barndommen inn;
Det er ikke lett med en voksen sitt sinn.
Men inntrykket som du har gjort på mitt liv,
Er lagret i mitt indre sjelsarkiv.

Så nå vil jeg takke deg med denne sang;
For samhold og støtte i årenes gang.
Du syns kanskje at du til tider har slitt*,
Men vit at du finnes i hjertet mitt!


Klem fra Silje Helén


*Ryktene skal ha det til at jeg ikke var verdens enkleste barn...

Refleksjon: Frivillighet i det Siviliserte Samfunn

Denne artikkelen skrev jeg i 2oo5. Det er ikke (bare) latskap som gjør at jeg resirkulerer artikler; jeg mener denne er minst like aktuell i dag som for nesten et halvt tiår siden.


Frivillighet i det Siviliserte Samfunn

Før vi kan gjøre landet vårt til et bedre sted å leve, er det en ting vi må innse: vi lever i et samfunn bygget opp av Arbeiderpartiet. Og AP-politikere er ikke kjent for å anse noe som ferdig. De fortsetter å bygge opp samfunnet. Oppover og oppover. Storparten av det norske folk sover sin tornerosesøvn mens AP-hekken vokser kjempehøy, kjempehøy, kjempehøy… Roselogoen er i aller høyeste grad beskrivende. I stedet for å vente på prinsen og hans kyss, må de blandt oss som er våkne jobbe for å avlive de myter som ble plantet sammen med hekken, og som vokser i takt med den.

En av disse mytene er at ingenting kan overlates til private individer og organisasjoner; at samfunnet vil kollapse dersom styresmaktene ikke har en finger med i spillet overalt. At styresmaktene har en finger med i spillet, betyr i praksis at de styrer alt. De er tross alt kjent for å ha svært lange fingre, noe som gjenspeiler seg i skattenivået her i landet.

En relatert myte, er at et moderne, sivilisert samfunn er synonymt med en velferdsstat. De som ikke får denne oppfatningen inn med morsmelken, vil garantert få den inn med skolemelken. En mindre eller ikke-eksisterende velferdsstat, blir i enhetsskolen satt i sammenheng med andre faktorer som gjorde livet i gamle dager vanskelig, eller som gjør oss mer siviliserte enn våre forgjengere. Tusener døde i barsel eller av tuberkulose, den som var uenig med kongen og kirken ble henrettet, folket og omgivelsene var skitne, verken lyspæren eller telefonen var oppfunnet, og… man hadde ikke en stat til å ta seg av folket fra vugge til grav. Slik overlever myten om en direkte sammenheng mellom et sivilisert samfunn og en velferdstat. De to begrepene blir endatil brukt synonymt.

En rekke av de områder staten i dag kontrollerer, kan i større eller mindre grad overlates til frivillige individer og organisasjoner, eller til det frie marked. Dette gjelder ikke bare luksusgoder som kultur og underholdning, men også nødvendige tiltak som støtte til de vanskeligstilte i samfunnet.

Kultur og underholdning bør helt og holdent overlates til frivillige og et fritt, uavhengig marked. En stor andel av kulturlivet omfatter varer og tjenester som egner seg for omsetning. Resten bør sponses av frivillige basert på interesse eller ønske om publisitet. Det er nærmest grotesk at styresmaktene skal bruke skattepenger på å betale for skulpturer ingen vil kjøpe og skuespill ingen vil se.

Å overlate kultur og underholdning til private, vil dessuten føre til en mer naturlig utvikling, som i mye større grad gjenspeiler folkets interesser og trender i tiden. At noen aktører innenfor kulturlivet ikke vil klare seg på et fritt marked, er knapt nok verdt å argumentere mot. Kunst som må betales av staten fordi ingen ønsker å kjøpe, bruke, sponse eller la seg underholde av den, har ingenting på den kulturelle arena å gjøre. Skal staten gi støtte til bønder som selger råtne epler fordi ingen vil kjøpe dem? Man bør kanskje være forsiktig med å bruke et slikt eksempel. Noen kunne finne på å sette "idéen" ut i livet. Ikke bare sitt eget liv, men også alle andres.

En særdeles urovekkende variasjon av myten om at staten må være involvert i alt, er at private ikke kan ta seg av de som på en eller flere måter faller utenfor i samfunnet. Å ta seg av andre er visstnok en altfor viktig oppgave for noen andre enn staten. Dette er en så absurd påstand at en kan undres hvilken droge tornerosesøvnen skyldes. LSD; Likegyldighet, Selvbedrageri og Dovenskap?

Å overlate denne oppgaven til frivillige, vil være økonomisk besparende fordi man fjerner et svært dyrt mellomledd. Bedrifter som driver direktesalg reklamerer ofte med at de ikke har noen fordyrende mellomledd. Man skal lete lenge etter et mer fordyrende mellomledd enn staten. Av de mangfoldige millioner staten hvert år tar fra det norske folk, forsvinner enorme summer i byråkratiet og andre steder skattebetalerne ikke har noen som helst oversikt over. Å beregne og kreve inn skatter, og å beregne og betale ut økonomisk støtte, er kun en liten del av det som skal dekkes før pengene når den som trenger det.

Det å ta seg av de vanskeligstilte i samfunnet er imidlertid ikke bare et spørsmål om penger. Eller rettere sagt; det burde ikke være det. Likevel vil det være det så lenge staten sitter med ansvaret. Der en frivillig, et medmenneske, ser et ansikt, en personlighet og en historie, ser staten et nummer som utgjør en utgiftspost. De som står nederst på samfunnsstigen fortjener bedre. De fortjener en venn som lytter og bryr seg og som personlig interesserer seg for dem, deres liv og deres fremtid.

Det å la private involvere seg på dette området vil i mange tilfeller også føre til større ansvarsfølelse hos både giver og mottaker. En som personlig har valgt å involvere seg i en sak eller i et medmenneskes liv, vil se til at de penger og ressurser og den tid de har investert, blir brukt i samsvar med deres intensjoner. De vil også ha mye større kontroll med hvorvidt mottakeren oppfyller eventuelle krav stilt som betingelse for hjelp og støtte. Dette vil igjen øke sjansene for at mottakeren kommer seg ut av sin nåværende situasjon, eller i alle fall forbedrer den. Samtidig vil mange mottakere føle et større ansvar når støtten kommer direkte fra private mennesker som har valgt å hjelpe dem. Denne gruppen er ikke alene om å glemme at alle statlige ytelser opprinnelig kommer fra private skattebetalere…

Mange på venstresiden i politikken vil argumentere at dersom staten ikke tar seg av både de overnevnte oppgaver og andre, vil ingen involvere seg. Ingen vil donere penger, og ingen vil bruke sin dyrebare fritid. Det er ikke alltid nødvendig å motsi denne gruppen. Det er ofte mer effektivt å vente til de motsier seg selv. Hva er vel mer selvmotsigende enn en fullsatt sal, et langt demonstrasjonstog eller en betydelig gruppe velgere som hevder at dersom staten ikke tvinger folk til å gi, da vil ingen gi? Enten er enhver for opptatt med seg selv og sin egen agenda til å høre at alle rundt dem er minst like ivrige givere som det de selv er, eller så er den egentlige grunnen at det er enklere å overlate "veldedighet" til staten. Tør man gjette på at svaret er en kombinasjon av de to? Selv i dag ser vi en rekke eksempler på at nordmenn donerer tid og penger til en rekke formål og tiltak. Det er nærliggende å tro at man ville gitt enda mer dersom skattenivået ble senket, og dersom myten om at alt er staten sitt ansvar ville blitt avlivet.

Et annet argument som blir flittig brukt av skeptikerne, er at alle ville involvert seg i noen få populære saker, mens andre saker ville blitt fullstendig glemt til fordel for disse. Nok en gang har statens odelsgutter og –jenter motsagt seg selv. Løsningen er ganske enkelt å la dem som bekymrer seg for "upopulære" saker ta seg av disse. Men det enkleste er selvfølgelig å la staten ta seg av denne oppgaven.

Det aller enkleste er jo å overlate absolutt alt til staten. Tenk så enkelt hvis styresmaktene gjorde våre daglige innkjøp, luftet hunden og la frem klærne vi skal ha på oss i morgen. For ikke å snakke om hvis de tenkte for oss! I følge Rema 1000, er det enkle ofte det beste. Stikkordet er "ofte". Ikke alltid. Vi må jobbe for et samfunn bestående av selvstendige, tenkende individer som tar ansvar for seg selv, sitt liv og sine handlinger. Ikke for et enkelt samfunn. Vi må fremme ideen om et samfunn der enkeltmennesker velger å involvere seg i saker basert på egen interesse eller andres uvitenhet; et samfunn der giveren får bestemme hva og hvem de vil gi til, så vel som hvordan de skal gi og hvordan gaven skal brukes.

Men før dette kan skje, må det norske folk våkne fra sin tornerosesøvn og begynne å hogge ned hekken av arbeiderpartiroser som omringer landet vårt og bevisstheten vår.