Refleksjon: Frivillighet i det Siviliserte Samfunn

Denne artikkelen skrev jeg i 2oo5. Det er ikke (bare) latskap som gjør at jeg resirkulerer artikler; jeg mener denne er minst like aktuell i dag som for nesten et halvt tiår siden.


Frivillighet i det Siviliserte Samfunn

Før vi kan gjøre landet vårt til et bedre sted å leve, er det en ting vi må innse: vi lever i et samfunn bygget opp av Arbeiderpartiet. Og AP-politikere er ikke kjent for å anse noe som ferdig. De fortsetter å bygge opp samfunnet. Oppover og oppover. Storparten av det norske folk sover sin tornerosesøvn mens AP-hekken vokser kjempehøy, kjempehøy, kjempehøy… Roselogoen er i aller høyeste grad beskrivende. I stedet for å vente på prinsen og hans kyss, må de blandt oss som er våkne jobbe for å avlive de myter som ble plantet sammen med hekken, og som vokser i takt med den.

En av disse mytene er at ingenting kan overlates til private individer og organisasjoner; at samfunnet vil kollapse dersom styresmaktene ikke har en finger med i spillet overalt. At styresmaktene har en finger med i spillet, betyr i praksis at de styrer alt. De er tross alt kjent for å ha svært lange fingre, noe som gjenspeiler seg i skattenivået her i landet.

En relatert myte, er at et moderne, sivilisert samfunn er synonymt med en velferdsstat. De som ikke får denne oppfatningen inn med morsmelken, vil garantert få den inn med skolemelken. En mindre eller ikke-eksisterende velferdsstat, blir i enhetsskolen satt i sammenheng med andre faktorer som gjorde livet i gamle dager vanskelig, eller som gjør oss mer siviliserte enn våre forgjengere. Tusener døde i barsel eller av tuberkulose, den som var uenig med kongen og kirken ble henrettet, folket og omgivelsene var skitne, verken lyspæren eller telefonen var oppfunnet, og… man hadde ikke en stat til å ta seg av folket fra vugge til grav. Slik overlever myten om en direkte sammenheng mellom et sivilisert samfunn og en velferdstat. De to begrepene blir endatil brukt synonymt.

En rekke av de områder staten i dag kontrollerer, kan i større eller mindre grad overlates til frivillige individer og organisasjoner, eller til det frie marked. Dette gjelder ikke bare luksusgoder som kultur og underholdning, men også nødvendige tiltak som støtte til de vanskeligstilte i samfunnet.

Kultur og underholdning bør helt og holdent overlates til frivillige og et fritt, uavhengig marked. En stor andel av kulturlivet omfatter varer og tjenester som egner seg for omsetning. Resten bør sponses av frivillige basert på interesse eller ønske om publisitet. Det er nærmest grotesk at styresmaktene skal bruke skattepenger på å betale for skulpturer ingen vil kjøpe og skuespill ingen vil se.

Å overlate kultur og underholdning til private, vil dessuten føre til en mer naturlig utvikling, som i mye større grad gjenspeiler folkets interesser og trender i tiden. At noen aktører innenfor kulturlivet ikke vil klare seg på et fritt marked, er knapt nok verdt å argumentere mot. Kunst som må betales av staten fordi ingen ønsker å kjøpe, bruke, sponse eller la seg underholde av den, har ingenting på den kulturelle arena å gjøre. Skal staten gi støtte til bønder som selger råtne epler fordi ingen vil kjøpe dem? Man bør kanskje være forsiktig med å bruke et slikt eksempel. Noen kunne finne på å sette "idéen" ut i livet. Ikke bare sitt eget liv, men også alle andres.

En særdeles urovekkende variasjon av myten om at staten må være involvert i alt, er at private ikke kan ta seg av de som på en eller flere måter faller utenfor i samfunnet. Å ta seg av andre er visstnok en altfor viktig oppgave for noen andre enn staten. Dette er en så absurd påstand at en kan undres hvilken droge tornerosesøvnen skyldes. LSD; Likegyldighet, Selvbedrageri og Dovenskap?

Å overlate denne oppgaven til frivillige, vil være økonomisk besparende fordi man fjerner et svært dyrt mellomledd. Bedrifter som driver direktesalg reklamerer ofte med at de ikke har noen fordyrende mellomledd. Man skal lete lenge etter et mer fordyrende mellomledd enn staten. Av de mangfoldige millioner staten hvert år tar fra det norske folk, forsvinner enorme summer i byråkratiet og andre steder skattebetalerne ikke har noen som helst oversikt over. Å beregne og kreve inn skatter, og å beregne og betale ut økonomisk støtte, er kun en liten del av det som skal dekkes før pengene når den som trenger det.

Det å ta seg av de vanskeligstilte i samfunnet er imidlertid ikke bare et spørsmål om penger. Eller rettere sagt; det burde ikke være det. Likevel vil det være det så lenge staten sitter med ansvaret. Der en frivillig, et medmenneske, ser et ansikt, en personlighet og en historie, ser staten et nummer som utgjør en utgiftspost. De som står nederst på samfunnsstigen fortjener bedre. De fortjener en venn som lytter og bryr seg og som personlig interesserer seg for dem, deres liv og deres fremtid.

Det å la private involvere seg på dette området vil i mange tilfeller også føre til større ansvarsfølelse hos både giver og mottaker. En som personlig har valgt å involvere seg i en sak eller i et medmenneskes liv, vil se til at de penger og ressurser og den tid de har investert, blir brukt i samsvar med deres intensjoner. De vil også ha mye større kontroll med hvorvidt mottakeren oppfyller eventuelle krav stilt som betingelse for hjelp og støtte. Dette vil igjen øke sjansene for at mottakeren kommer seg ut av sin nåværende situasjon, eller i alle fall forbedrer den. Samtidig vil mange mottakere føle et større ansvar når støtten kommer direkte fra private mennesker som har valgt å hjelpe dem. Denne gruppen er ikke alene om å glemme at alle statlige ytelser opprinnelig kommer fra private skattebetalere…

Mange på venstresiden i politikken vil argumentere at dersom staten ikke tar seg av både de overnevnte oppgaver og andre, vil ingen involvere seg. Ingen vil donere penger, og ingen vil bruke sin dyrebare fritid. Det er ikke alltid nødvendig å motsi denne gruppen. Det er ofte mer effektivt å vente til de motsier seg selv. Hva er vel mer selvmotsigende enn en fullsatt sal, et langt demonstrasjonstog eller en betydelig gruppe velgere som hevder at dersom staten ikke tvinger folk til å gi, da vil ingen gi? Enten er enhver for opptatt med seg selv og sin egen agenda til å høre at alle rundt dem er minst like ivrige givere som det de selv er, eller så er den egentlige grunnen at det er enklere å overlate "veldedighet" til staten. Tør man gjette på at svaret er en kombinasjon av de to? Selv i dag ser vi en rekke eksempler på at nordmenn donerer tid og penger til en rekke formål og tiltak. Det er nærliggende å tro at man ville gitt enda mer dersom skattenivået ble senket, og dersom myten om at alt er staten sitt ansvar ville blitt avlivet.

Et annet argument som blir flittig brukt av skeptikerne, er at alle ville involvert seg i noen få populære saker, mens andre saker ville blitt fullstendig glemt til fordel for disse. Nok en gang har statens odelsgutter og –jenter motsagt seg selv. Løsningen er ganske enkelt å la dem som bekymrer seg for "upopulære" saker ta seg av disse. Men det enkleste er selvfølgelig å la staten ta seg av denne oppgaven.

Det aller enkleste er jo å overlate absolutt alt til staten. Tenk så enkelt hvis styresmaktene gjorde våre daglige innkjøp, luftet hunden og la frem klærne vi skal ha på oss i morgen. For ikke å snakke om hvis de tenkte for oss! I følge Rema 1000, er det enkle ofte det beste. Stikkordet er "ofte". Ikke alltid. Vi må jobbe for et samfunn bestående av selvstendige, tenkende individer som tar ansvar for seg selv, sitt liv og sine handlinger. Ikke for et enkelt samfunn. Vi må fremme ideen om et samfunn der enkeltmennesker velger å involvere seg i saker basert på egen interesse eller andres uvitenhet; et samfunn der giveren får bestemme hva og hvem de vil gi til, så vel som hvordan de skal gi og hvordan gaven skal brukes.

Men før dette kan skje, må det norske folk våkne fra sin tornerosesøvn og begynne å hogge ned hekken av arbeiderpartiroser som omringer landet vårt og bevisstheten vår.