Mitt Liv: Slave eller Forbruker; Del II

I mitt forrige innlegg fortalte jeg om min transformasjon fra TV-slave til TV-forbruker. Nå vil jeg skrive litt om et annet aspekt av samme tema.

Der finnes en del intellektuelle individer som holder seg for gode til å se TV; som finner denne aktiviteten fordummende og lavpannet.

Jeg skal være den første til å innrømme at majoriteten av den TV-tittingingen som foregår i verden er passiv og mentalt lite utfordrende. Men den største feilen ligger ikke hos verken selve TV-apparatet eller hos TV-kanalene; den ligger hos publikum som velger å la seg passivisere. Jeg skal ikke benekte at mye av det som kringkastes heller burde sendes til BIR, men selv søppel kan betraktes og analyseres fra et intellektuelt ståsted (merk at jeg ikke dermed mener at den objektive kvaliteten forbedres; jeg mener simpelthen at mennesket har evnen til å nyttegjøre seg av i utgangspunktet unyttige gjenstander og faktorer. Det er bare så få som velger å bruke denne. Og siden temaet allerede er rørt ved; nei jeg er ikke relativist, og ja jeg tror på objektive kvaliteter og sannheter!).

For det første blir en rekke interessante og intellektuelle tema filmatisert og kringkastet. Mange av de som anser TV for å ligge langt under sitt nivå hører gjerne på forelesninger. Er det mer intelligent å sitte i et auditorium og høre på en sådan enn å sitte hjemme og se den på TV; kanskje med bedre visuelle hjelpemidler og teksting for å overkomme eventuelle språkbarrierer. For ikke å snakke om filmer basert på historiske hendelser? Grunnet sitt visuelle aspekt gir disse ofte et innblikk i fortiden ingen bok eller forelesning kan konkurrere med (for all del; jeg er lettere bibliofil, så jeg prøver ikke å bagatellisere verdien av det skrevne ord. Jeg mener simpelthen at bøker og filmer dekker ulike behov).


For det andre kan alle programmer anvendes på en intelligent måte. Enhver film og ethvert program kan analyseres i lys av sjanger og virkemidler. Hvorfor velger regissøren å presentere budskapet på akkurat den måten? Hvem appellerer han til (eller ønsker å appellere til) med akkurat det plottet? Hvorfor velger han å utelate deler av hovedpersonen sin bakgrunnshistorie mens han fokuserer på andre deler av den? Til tross for at det kan være vanskelig å tro til tider, så ligger der en tanke bak alt menneskeskapt, inkludert filmer og TV-serier.

Man kan også analysere plot og intriger fra et etisk synspunkt. Selv en lavpannet komedie om en brud som ikledd brudekjolen rømmer sammen med eksen sin kan danne utgangspunktet for en tankerekke eller diskusjon om det moralske (eller mangelen på sådant) i et slikt hendelsesforløp. Og hva sier det om samfunnet at utroskap og samlivsbrudd er et yndede utgangspunkt for underholdning?

Dette leder oss til nok en intellektuell anvendelse av visuell kringkasting; psykologisk analyse og vurdering. Reality TV i alle sine forstyrrende og patetiske former kan bruker til psykologiske og interkommunikative studier. Man kan på den ene side studere deltagerene (jeg nekter å skrive 'deltagerne', 'arbeiderne' eller 'velgerne'!!! Jeg anser dette for å være white trash språk, og jeg skal gladelig gå ned en karakter på eksamen for å forbeholde meg denne retten. Hva blir det neste? 'A' i stedet for 'da'? 'Kappitalist' i stedet for 'kapitalist'? 'Mast' i stedet for 'mistet'? Jeg frykter språklig forfall mer enn tredje verdenskrig!) og deres samspill med hverandre, og på den andre side kan man vurdere ulike grupper seere. Kanskje ser noen for spenningen, noen for å tilfredsstille kikkeren i seg, noen for å drømme om et bedre liv og noen for å finne feil hos deltagerene og dermed øke sin egen selvtillit.

Dette er bare forslag. Mulighetene er uendelige, og bare ens egen fantasi og intellekt setter grenser. Dessverre setter altfor mange sin grense ved passiv mottagelse hver gang de rigger seg til foran fjernsynsapparatet. Men er dette utelukkende negativt?

For det tredje og siste...hva er egentlig galt med bare å la seg underholde fra tid til annen? Jeg er overbevist om at hjernen fungerer bedre hvis vi av og til lar den slappe av og ta imot inntrykk uten å analysere dem. Av og til er det utrolig deilig å bare legge seg ned på sofaen med en film i kategorien 'lettere underholdning'.

Nøkkelen er bevisstgjøring; å være bevisst ubevisst. Det er helt greit å la seg underholde passivt så lenge det er tilsiktet og overveid. Problemet oppstår når man automatisk inntar en vegeterende og likegyldig tilstand simultant med at man trykker inn på-knappen. Man kan selvsagt diskutere hvor lenge man har godt av å være aktiv passiv tilskuer, men dette overlater jeg til andre.