Refleksjon: Slave eller Forbruker; Del I

Da det analoge bakkenettet i Hordaland ble stengt sent i september gikk startskuddet for et eksperiment som skulle utvikle seg til en livsstilsendring for mitt vedkommende. Jeg bestemte meg for å teste meg selv; ville jeg klare meg en hel måned uten noen TV-sendinger, bare DVDer? Jeg har hatt TV tilgjengelig hele livet (med unntak av en uke i 2oo7 da det gamle apparatet takket for seg med et smell), og i 3o år har jeg tatt TV like for gitt som innlagt vann. Derfor var jeg langt fra sikker på hvorvidt jeg kom til å klare den prøven jeg satte meg selv på.

La det imidlertid være sagt at jeg er langt fra altetende når det kommer til visuell kringkasting. Jeg hater reality TV, jeg har aldri sett en eneste episode av Hotel Cæsar (eller noen annen såpeopera for den saks skyld), og til tross for en (utifra min egen vurdering) velutviklet sans for humor, så har jeg alvorlige problemer med å finne komiske elementer i det aller meste som kategoriseres som komedie.

Men til tross for at jeg ikke aner hvem som er hvem på Farmen og bare har resonnert meg frem til at Hotel Cæsar sikkert utspiller seg på et hotell, så er det nå rart med det. Ut på ettermiddagen trenger jeg ofte et mellommåltid før jeg tar fatt på kveldens aktiviteter. Og rastløs som jeg er, må jeg underholdes mens jeg spiser. Da passer det jo fint med en reprise av Friends. Ja jeg har sikkert sett hver episode et halvt dusin ganger, men verdien av det kjente og kjære må ikke undervurderes. Og Friends avløses typisk av nok en serie som igjen avløses av enda én... Og jeg sitter der. Kanskje holder jeg fremdeles på med mellommåltidet mitt (eller så er jeg i gang med neste mellommåltid; jeg spiser betraktelig mer enn min figur skulle tilsi), eller kanskje leter jeg med lys og lykte og fjernkontroll etter en unnskyldning til å utsette oppvasken enda en stund.

Og plutselig har der gått et par timer. Jeg sitter der fremdeles, og oppvasken står der fremdeles.

Så da bakkenettet skulle stenge, forbød jeg meg selv å skaffe meg dekoder, parabol eller kabel. Jeg lovte imidlertid meg selv at det bare var for en måned; 1. november skulle jeg å ta de nødvendige steg for nok en gang å delta i livene til Ross, Rachel og de andre vennene. Men det gikk uventet bra. De første to ukene hendte det nok at jeg av gammel vane dumpet ned på sofaen med fjernkontrollen i hånden, men etterhvert fant jeg annet å fylle ettermiddagene med.

Da november nærmet seg følte jeg ingen umiddelbar trang til å kjøpe dekoder eller noen form for abonnement. Kanskje jeg skulle vente til jul? Det ville jo bli en fin julegave til meg selv; en jeg garantert ville sette pris på etter å ha vært uten TV så lenge. Eller... Julen kom og gikk. Jeg kjøpte en second-hand Prada-veske som julegave til meg selv (det ville sikkert virket mer nobelt å si at jeg gav pengene til sultne barn i Afrika, men litt selvsentrerte må man få lov å være; jeg driver tross alt med frivillighetsarbeid!), og jeg savnet fremdeles ikke TV nevneverdig.

Nå har enda to måneder gått, og jeg lever jeg lever ennu. Jeg får nyheter vi internet eller radio, og jeg slapper av med en DVD eller tre etter mitt eget ønske, ikke etter Programbladet. For dere må ikke få inntrykk av at jeg bare leser oppbyggelig litteratur og hører på klassisk musikk! Nei, jeg har en betraktelig DVD-samling som jeg vet å utnytte meg av, og jeg kan fremdeles bli sittende foran fjernsynet noen timer.

Forskjellen er at nå ser jeg det jeg ønsker når jeg har tid og lyst; ikke det som til en hver tid tilfeldigvis sendes. Å sette på en DVD involverer akkurat nok arbeid til at jeg ikke gjør det på måfå, og jeg tenker meg om hvorvidt dette er en film, serie eller dokumentar jeg virkelig har lyst til å se. Og jeg bestemmer hvortid jeg skal sette den på. Dersom jeg trenger en dusj og en halvtime til å lage meg noe å spise før jeg setter meg ned, så venter filmen på meg. Det gir meg en god følelse av forbrukerfrihet (det er et ord av nærmest religiøse dimensjoner for en markedsliberalist som jeg!)