Jeg vet jeg kom med et vagt løfte om mer hyppige innlegg, men et fall på isen for noen uker siden gjorde dette umulig. Legen mente jeg var heldig i og med at det var venstre hånd som fikk den verste støyten, men det hjelper lite når det kommer til bruk av tastatur. Vel, her er jeg. Klar til å fortsette der jeg sluttet av for noen uker siden. Da fastslo jeg at selv en krigsskeptiker som jeg selv kan akseptere militære (re)aksjoner som respons i visse situasjoner, men at man selv i disse må holdes ansvarlig for sine handlinger.
La det være sagt; dersom grunnlaget for krig er til stede, så mener jeg man skal sloss med to mål for øyet. Det ene er å vinne, og det andre er å vinne så fort som mulig. Ingenting er mer ødeleggende og kostbart for begge sider enn en krig som trekker ut i det uendelige. Derfor vil jeg ha slutt på konsepter som militæraksjon, væpnet aksjon og ulike grader av slike. Skyter man på hverandre eller slepper bomber over hverandres territorium, så er det krig. Og en krig sloss man for å vinne. Og ikke minst avslutte så fort som mulig.
Dwight D. Eisenhower, en av de beste generaler noensinne og hjernen bak den formidable D-Dagsinvasjonen hatet krig. Og etter mitt syn er det nettopp dette som gjorde ham til slik en god general; han kjempet for å vinne som enhver general, men han kjempet også for å vinne så fort og smertefritt som mulig.
La det være sagt; dersom grunnlaget for krig er til stede, så mener jeg man skal sloss med to mål for øyet. Det ene er å vinne, og det andre er å vinne så fort som mulig. Ingenting er mer ødeleggende og kostbart for begge sider enn en krig som trekker ut i det uendelige. Derfor vil jeg ha slutt på konsepter som militæraksjon, væpnet aksjon og ulike grader av slike. Skyter man på hverandre eller slepper bomber over hverandres territorium, så er det krig. Og en krig sloss man for å vinne. Og ikke minst avslutte så fort som mulig.
Dwight D. Eisenhower, en av de beste generaler noensinne og hjernen bak den formidable D-Dagsinvasjonen hatet krig. Og etter mitt syn er det nettopp dette som gjorde ham til slik en god general; han kjempet for å vinne som enhver general, men han kjempet også for å vinne så fort og smertefritt som mulig.
Men at man skal kjempe for å vinne betyr på ingen måte at man kan gjøre som man vil selv om forholdene ligger til rette for krigføring. Som jeg nevnte i forrige innlegg er jeg fullstendig imot enhver form for aggressiv krigføring. Og enda viktigere; forsvarsangrep skal rettes mot den/de som faktisk er til fare for en selv eller de en forsvarer.
Som jeg vil komme tilbake til i et senere innlegg mener jeg at militæret burde vært så desentralisert at enhver kjempet for å forsvare det han selv hadde kjært, mot de som truet dette. Men vi lever tross alt ikke i en ideell verden (noe krig i seg selv beviser; i en ideell verden ville disse innleggene vært overflødige), så for å være litt pragmatisk skal jeg i denne omgang tillate å betrakte et lands (eller en allianses) militære som en enhet. Alle medlemmer av et militære som angriper ens eget land er da legitime mål (nå strekker jeg meg egentlig langt i pragmatikkens navn).
Men at et lands offisielle militære eller milits går til angrep, gjør ikke dette landets befolkning til ens fiende! Dette er kjernen i mitt ikke-aggresjonistiske livssyn. Under Den Annen Verdenskrig var det ikke tyskerene vi kjempet mot; det var nazistene og Det Tredje Rikets lakeier. Likeledes var det Japans styresmakter og militære som angrep Pearl Harbor; ikke Japans befolkning. Hevnangrep som rammet sivile innbyggere i Dresden, Hiroshima og Nagasaki var derfor fullstendig uakseptable. Angrep på sivile mål er aldri en gyldig respons.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar