Refleksjon: Enebarn; bedre enn sitt Rykte?

Vi lever i en politisk korrekt tidsalder der avlat betales ved å donere til obskure interesseorganisasjoner (eller de aller største og aller mest politisk korrekte) og der dødssynder består i å gjøre narr av minoriteter ved for eksempel å bruke ikke-bifalte ord for å beskrive disses medlemmer. En gruppe synes imidlertid å falle utenfor tanke- ord- og holdningspolitiets jurisdiksjon: enebarnene.

Der oppstår ingen pinlig stillhet om noen uttaler at enebarn er sta, bortskjemte og umulige å samarbeide med, og den som proklamerer at dersom de først skal ha barn så skal de ha minst to, for det siste verden behøver er flere enebarn blir sjelden møtt med misbilligende blikk.

Jeg skal ikke nekte for at de stereotyper som finnes om denne gruppen absolutt har rot i virkeligheten, og jeg skal heller ikke nekte for at jeg har møtt enebarn jeg ikke har det travelt med å møte igjen. Men å vokse opp uten søsken kan også resultere i en rekke positive karaktertrekk som gjerne holdes utenfor debatten så vel som karakteristikkene.

For de som ikke har skjønt det enda, så er jeg selv enebarn. Jeg skal ikke påstå at jeg var noe drømmebarn (moderne barnepsykologi ville kalt meg fantasifull og grenseutforskende; foreldre for tredve år siden kalte meg vill og umulig; dog med noen gode sider), men jeg ble tidlig smertefullt klar over at siden foreldrene mine bare hadde meg, så måtte jeg være alt jeg kunne for dem. De hadde satset alt på et kort, det kortet var meg, og det var min jobb å sørge for at dette kortet var et ess. Samtidig lå der en spire av en mistanke dypt i meg. Var det fordi jeg var så vanskelig at foreldrene mine ikke fikk flere barn? Nektet jeg dem å bli en gjennomsnittsfamilie? Nok en god grunn til å være alt jeg kunne være for dem og enda litt. Selv i voksen alder følger dette meg. Jeg får dårlig samvittighet hvis det er lenge siden jeg har snakket med eller besøkt foreldrene mine; de har jo ikke andre barn til å besøke dem. Og denne trangen til å gjøre så godt som jeg kan eller som jeg skulle ønske jeg kunne, manifesterer seg også på andre områder. Jeg er opptatt av å utføre det som er pålagt meg, jeg anser det som min plikt at mennesker skal ha det godt så lenge det er opp til meg, og jeg har en dyp frykt for å såre eller skuffe.

Barn som vokser opp i en søskenflokk lærer gjerne tidlig å hevde sin rett. Det være seg retten til et visst leketøy, til det siste kakestykket eller til foreldrenes oppmerksomhet. Jeg hevder på ingen måte at alle som har søsken er aggressive og territorielle, men de fleste behandler venner med større respekt enn de gjør sine søsken. I alle fall når de har nådd en alder der de er sluttet å sloss om spader i sandkassen. Enebarn har ingen erfaring med søskenslagsmål eller med å måtte hevde seg i hjemmet. Kan hende vi er bortskjemte og derfor dårlige teamplayers, med vi er ikke nødvendigvis aggressive i vår søken etter det vi som bortskjemte individer anser som rettmessig vårt.

Dessuten spiller selvsagt faktorer som personlighet og oppdgragelse to viktige roller i et barns utvikling. Disse er minst like viktige som antall søsken, mangel på slike eller plassering i en eventuell søskenflokk. Vi er alle ulike og unike (nå nærmer jeg meg søndagsskolesjangeren med stormskritt), og jeg personlig mener at vi er mer enn summen av sosiale og biologiske omstendigheter. Samtidig er en rekke teorier bygget opp omkring karaktertrekk som resultat av familierelasjoner, og derfor mener jeg det er viktig å belyse noen av de mindre debatterte aspektene ved å være enebarn. Og overveie om vi kanskje er bedre enn vårt rykte...