Jeg har gjort en livsstil utav gjenbruk på interiørfronten så vel som på motefronten. Men jeg har til gode å lese en artikkel om dette temaet i hvilken jeg kjenner igjen meg selv, mitt hjem og min garderobe.
Hovedpersonene i disse artiklene har gjerne en alternativ stil der tilfeldighetene eller farveblindhet råder. Vi ser mennesker som dekorerer hjemmet sitt med gamle Norgesglass ('kan dere forstå at folk har kastet disse?!?' Nei; de har tydeligvis ikke hørt om kildesortering), Hawaiidamer i ulike former og kulører og møbler som passer inn i et halvt dusin farveskalaer. Andre (eller de samme) mener at mote og stil er relative begreper og poserer i antrekk som til forveksling ligner de jeg fikk leke med før farmor gav dem til Fretex en gang tidlig på åttitallet.
Jeg er ikke opptatt av mote i betydningen at 'forrige sesong er bare så ut', men det er først og fremst fordi jeg har lovet meg selv aldri å se på et bilde og rødme fordi det jeg synes var virkelig trendy en sesong blir en vits neste sesong (eller at jeg aldri mer skal gjøre det; en gang sent på åttitallet følte jeg meg virkelig kul i knall rosa tights med svarte striper, svart miniskjørt og like knall rosa genser). Jeg er desto mer opptatt av stil, og dette har hittill ikke kollidert med min forkjærlighet for gjenbruk.
Særlig interiør må gjerne oppgraderes litt før det passer inn i et hjem, men dette er ofte både billigere og mer miljøvennlig enn å kjøpe nytt. Sofaen min er for eksempel eldre enn jeg (alvorlig; vi har et bilde av meg på dåpsdagen min der jeg sitter på nettopp den sofaen. Faktisk ganske nøyaktig der jeg sitter nå. Jeg håper ikke det har noen dyp symbolsk mening at jeg sitter på stedet hvil) og etterhvert både slitt og umoderne, men jeg bytter ut trekkene fra tid til annen. Løse trekk er også praktisk for dyreeiere da de lett kan kastes i vaskemaskinen (sofatrekkene, altså; ikke dyrene), og jeg kan skifte farve på hele sofagruppen for en tusenlapp eller to. Spisestuestolene mine var i samme stil som sofaen, men de lot seg uten problemer trekke om. Men det jeg kanskje er aller mest stolt av er denne kommoden:
Jeg fikk den av en venn som skulle kaste den. Jeg angrer bittert på at jeg ikke tok før-bilde av den, men jeg ville ikke ha den i opprinelig form et sekund lenger enn jeg måtte. Den var grufull. Lakket i en særdeles falsk teakfarve (en gang for lenge siden; minst halvparten av lakken var skallet av) og med blanke, glorete håndtak. Så jeg fjernet et par edderkoppkolonier (godt hjulpet av Celia...uæh), pusset den og malte den. For å få en nærmest metallisk glans brukte jeg blank emaljelakk, og for å slippe de glorete håndtakene tok jeg minimalt med lakk på en malingsrull med litt bust (altså ikke en lakkrull) og lot det tørke en time (emaljelakk tørker fullstendig på fem timer) for så å rulle den over håndtakene og dermed skape det antikke uttrykket. Voila!Heller ikke på motefronten behøver gjenbruk å komromittere. Majoriteten av det jeg har i skapene mine er kjøpt second hand (høres ikke det mye bedre ut enn 'brukt'?), men alle som kjenner meg kan forsikre om at jeg er hysterisk kresen når det kommer til hva jeg viser meg i ute blant folk.
Der er særlig to typer plagg jeg ser etter på second-handmarkedet, og ingen av dem har vist seg vanskelige å finne selv etterat finanskrisen slo til for halvannet år siden.
Det ene er klær som fremdeles har på merkelappene fra den opprinnelige butikken. Til tross for at inntektene stadig stiger her i landet har ikke klær og tilbehør blitt betraktelig dyrere de siste tre tiårene. Med den filosofien som råder blant de fleste av oss må jo resultatet bli at man for det første kjøper mer enn man bruker og at der for det andre ligger betraktelige samlinger ubrukt tøy rundt i de tusen hjem. Og noen har heldigvis vett til å gi disse til bruktbutikker eller i det minste til å selge dem.
Det andre er klær av en kvalitet og design som gjennom bruktmarkedet blir mer tilgjengelig. Dersom man har en viss kjennskap til merker og kvalitet og i tillegg en viss teft for å skille ekte varer fra replika eller piratkopier, kan man gjøre virkelige kupp. Jeg har en Filippa K-blazer som kostet meg kr 3o,- (Fretex solgte alle damejakker til kr 3o,-), et par Guccijeans som kostet meg kr 59,-, en Burberrytrenchcoat som kostet meg kr 100,- og en Pradakjole som også kostet meg kr 1oo,- (altså fire designerplagg for under kr 300,-). Alt har jeg fått bekreftet at er ekte varer, og dette er bare noen eksempler (jeg ser ikke for meg at noen har interesse av å lese en liste over alt jeg har i skapet).
Slike plagg er gjerne av en kvalitet som gjør at de kan brukes av flere eiere. For ikke å snakke om at i alle fall jeg bruker slike plagg med en viss forsikighet. Jeg vet ikke hvor mye forrige eier brukte Pradakjolen, men jeg har brukt den mye uten at der forekommer noen form for slitasje.
Når det gjelder sko er det viktig å skille mellom sko som noen har gått med før og sko som noen har eid før. Vi har alle hørt at det er uheldig å bruke sko som andre har gått inn eller ut. Men der er ikke så rent få ubrukte skopar i det ganske land. Mange jenter kjøper sko et nummer eller to mindre enn de egentlig bruker for så å finne ut at det kanskje ikke var så lurt. For ikke å snakke om at mange kjøper sko på nettet uten mulighet til å prøve dem. Særlig italienske sko er ofte mindre i størrelsen enn norske, og så sitter man der med et par i størrelse 39 som kjennes som 37. Eller overnevnte fenomen inntreffer; man kjøper mer enn man bruker.
I alle tilfeller er der nok av muligheter til å gjøre både miljøet og ens egen økonomi en tjeneste uten å kompromittere ens stilsans.
Der finnes en rekke steder man kan kjøpe second hand, og det varierer hvorvidt opprinnelig eier tjener penger eller ikke. Jeg har endelig kjøpt varer på finn.no, men etter å ha lest en artikkel om ungdom og butikktyveri er jeg mer på vakt for ikke å gjøre meg skyldig i helerivirksomhet. Jeg styrer for eksempel unna selgere som har et stort antall helt nye plagg fra de store kjedebutikkene. Det er dessverre ikke uvanlig at ungdom (og noen voksne...) stjeler klær for videresalg, og da først og fremst fra de store kjedebutikkene som har mindre sikkerhet og hvor eventuelle straffereaksjoner gjerne blir mindre da plaggene er billigere. Man kan selvsagt aldri vite, men nettopp derfor velger jeg å slutte å bekymre meg etter å ha tatt disse forholdsreglene. Second-handkonseptet er for viktig og har for mange fordeler til at det skal ødelegges av noen uærlige sjeler.
Å kjøpe brukt er faktisk en vinn-vinn-vinn situasjon da hvert kjøp representerer hele tre vinnere:
- En selv - å kjøpe brukt er billigere, og en kan kjøpe plagg i kvaliteter og kvantiteter en kanskje ikke hadde hatt råd til ellers
- Selger - privatpersoner kan tjene penger på ting de ikke lenger bruker (samtidig som de får bedre plass til ting de faktisk bruker) og veldedige organisasjoner får penger til å fortsette og muligens bedre sitt arbeide
- Miljøet - brukthandel har faktisk en dobbel miljøgevinst: en unngår alle forurensingsproblemer involvert i produksjonsprosessen og en unngår å produsere avfall
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar