Mitt Liv: Retten til Antipati

For noen innlegg siden innrømmet jeg grunnløs antipati mot visse mennesker. Der er mennesker som aldri har gjort meg eller mine fortred, men som jeg likevel misliker dypt og inderlig.

En dårlig vane, vil mange si, og jeg skal ikke påstå at det er den beste eller mest sjarmerende av mine egenskaper. Samtidig er den bedre enn visse alternativ. Det beste alternativet er naturligvis å ikke mislike noen, men jeg lever ikke i en barnesang.

Et annet alternativ er å finne grunnen til at man misliker visse mennesker, noe mange nok vil anbefale. Jeg hører imidlertid ikke med blant disse 'mange'. Jeg er nemlig redd for at jeg vil ende opp med å fabrikere grunner og dermed legitimere og rasjonalisere irrasjonelle holdninger og følelser; gjøre subjektive følelser til objektive sannheter.

Så lenge jeg vet at min antipati mot visse mennesker er rent subjektiv vil jeg verken handle utifra den eller prøve å påvirke andre med den, noe jeg ikke kan garantere at ville vært tilfelle hadde jeg objektivisert den.

Å rasjonalisere og legitimere mine dårlige sider har jeg imidlertid ingen problemer med...Haha.