Refleksjon: "Lady" in Red

Fredag skulle bli slik en fin dag. Jeg skulle i 25-årsdag til Kjersti og gledet meg stort til å se familien. Aller mest gledet jeg meg til å se Elise, bursdagsbarnets henrivende toåring som vokser fortere enn en nesten-tante kan følge med. Alle planer ble imidlertid spolert av et akutt anfall av nikkelallergi (bukseknappen resulterte i røde væskende blemmer over hele magen) og byttet ut med en halv sesong med Gilmore Girls, fire liter te og noen dusin profane uttrykk hver gang en av kattene brøt regelen om ikke å tråkke på magen til tante Silje (jeg våknet faktisk av svien og kløen forrige natt. Det vil si; jeg våknet av en drøm om en granat som eksploderte slik at splintene traff meg i magen. Jeg aner konturene av en krigsfilmer, derav Gilmore Girls. Som viste seg å være et bra valg, for en ørret (trout på engelsk) ble referert til som Leon Troutsky og jeg lo så mye at jeg glemte granatsplintene som satt fast i magen en stund. Kombinasjonen av ordspill og kommunisme bringer frem mine aller mest geeky sider).

Klokken nærmet seg i alle fall midnatt da jeg endelig følte meg bra nok til å hente posten. Det var mørkt og kaldt og vått (meterologiens forbannede treenighet. Ja jeg vet nattemørket ikke har noe med været å gjøre, men jeg liker det ikke når det samarbeider med og forsterker visse meterologiske fenomen. Dette begynner å bli spacy; husk at jeg har tatt mye allergimedisiner), så jeg skyndet meg inn igjen, la posten på bordet og gikk for å lage nok en kanne med te. Da jeg kom tilbake falt blikket mitt på forsiden til Klassekampen. Gerd Liv Valla mener at høyere utdanning ikke er for alle, og at selv manuelle yrker har sin verdi.

Jeg fant meg selv 1oo% enig med Gerd Liv Valla. Med Gerd Liv Valla! Jeg gikk ut på badet for å lese om bivirkningene på allergimedisinene (dersom sympati med tidligere LO-ledere inntreffer, søk legehjelp snarest), og jeg så meg selv i speilet. Den mykeste genseren min er knall rød, og en dag med svie og smerte hadde fått ansiktet mitt til nærmest å stivne i en lite innbydende og enda mindre flatterende grimase. Jeg lignet endatil på Gerd Liv!!!

Men helt alvorlig; "damen" har et poeng eller to. Der finnes mennesker som har problemer med å fullføre selv de obligatoriske skoleårene, og løsningen er ikke alltid å tilpasse undervisningen og gjøre det 'gøy å lære'. Alle må selvsagt ha en viss mengde grunnkunnskaper (så kan man heller diskutere hva som er nødvendig mengde slike), men dersom de etter dette er lykkelige med å arbeide (fortrinnsvis etter noen år med yrkesrettet utdannelse/trening), hva gir da oss med universitetsutdannelse og noen bokstaver bak navnene våre rett til å si at de ikke lever fullverdige liv?

Jeg blir alltid fly forbanna på mennesker som forteller meg at mitt liv ikke er fullverdig siden jeg ikke har barn (den arrogansen som ligger bak et slikt utsagn...'du er ikke slik som jeg, så livet ditt er ikke bra nok'...nei, nå må jeg slutte å øse meg selv opp; nå ligner jeg i alle fall på Gerd Liv. Jeg tror jeg går og skifter til noe som ikke er rødt), og da ville det vært hyklerisk av meg å bruke samme argument om mennesker som velger å bruke hendene i stedet for hodet. Eller som vil sitte i kassen på Ica eller vaske opp etter restaurantgjester. Det er ikke sikkert alle som innehar slike stillinger mener at de har drømmeyrket, men kanskje de ikke anser karriere som det viktigste i livet? Kanskje de har andre interesser og er fornøyde med en jobb som sørger for mat på bordet, tak over hodet og litt ekstra? Eller som i alle fall var fornøyde med dette til noen fortalte dem at jobbene deres ikke er noe verd og at de ikke er lykkelige. Dersom de tror de er lykkelige er det bare fordi de ikke har den utdannelsen som er nødvendig for å kjenne sine egne følelser.

Men for å gå fra det personlige til det sosiale; hva gjør disse som mener alle skal ha universitetsutdannelse når bilen deres bryter sammen? Jeg vil tro en mekaniker er bra å ha da. Faktum er at mange slike mennesker ofte bruker en rekke av de tjenestene uutdannede mennesker yter. De spiser gjerne ute, de sover på hotell...og som alle oss andre handler de på butikken. Noen har endatil vaskehjelp hjemme. Ser de så ned på disse mennene og kvinnene som sørger for at disse opplevelsene blir fine for dem? Eller synes de synd på dem? 'Stakkars, hun kommer nok fra et dårlig hjem siden hun ikke heller forsker på verbklasser brukt i lokale dialekter i fjellene i Peru.' Jeg for min del er overlykkelig (ha! Skal vedde på at Gerd Liv aldri er overlykkelig! Forbannelsen er brutt; det hjalp å skifte til blå genser) for at mennesker ønsker ulike typer liv. Ikke bare for det mangfoldet dette skaper (mangfold er mer enn å blande mennesker med ulik hudfarve og religion), men også fordi det betyr at der er noen til å gjøre alt det jeg selv helst vil unngå.

Og så tilbake til det personlige igjen. Kall meg egoistisk, men jeg mener faktisk at dersom høyere utdannelse var for spesielt interesserte, så ville den vært spesielt interessant. Man kunne for eksempel heve nivået på det faglige og senke rentene på studielån. Jeg tror også en slik holdning ville gjort det mer prestisjefylt å studere samt mer akseptabelt å studere lenge eller gjenoppta studier i voksen alder. For det ville ikke vært noe 'alle' gjorde eller statssubsidierte sabbatsår.

Et velfungerende samfunn er en særdeles kompleks organisme. Der er en lang rekke posisjoner å fylle og oppgaver å utføre. Kan hende det er allergimedisinene som taler nå, men jeg mener at alle disse posisjonene og oppgavene er essensielle for at samfunnet skal ivareta sin status som velfungerende. Og det skulle vel bety at de som fyller og utfører dem også er essensielle? (Bør jeg begynne på nobelpristalen min? 'Jeg vil takke mamma, pappa og Gerd Liv. Og PCen min Che som har verdens høyeste tålmodighet med henhold til frenetisk bruk av 'back space'-tasten'. Nå skal jeg gå og velge antrekk til nobelprisutdelingen. Det blir sikkert ikke noe rødt. Ei heller noe med metallspenner og -knapper).