Refleksjon: Frykten for å bli gjort til Læresvenn

Jeg slutter aldri å forundre meg over det aggressive forsvaret som oppstår blant mange mennesker når de konfronteres med kristne individer, grupper eller verdier. Når jeg leser nettartikler skummer jeg alltid gjennom kommentarene som gjerne følger slike, og hver gang blir jeg slått av den aggresjonen kristne tema synes å vekke hos folk. Jeg leste for eksempel en artikkel om kristne som får hjelp til å takke nei til pornografi (dette var et tiltak for mennesker som selv søkte hjelp, og ingen form for tvang eller forslag om slik var involvert), og en rekke av reaksjonene handlet om at en heller bør takke nei til Jesus, at her er kristenfolket ute med moraliseringen sin igjen og så videre i samme modus. Litt surfing viste at denne trenden også gjorde seg gjeldende etter andre artikler med kristent innhold, og i grunnen alt som i det hele tatt kan relateres til kristne og deres tro.

Verden florerer av mer eller mindre organiserte trossystem med varierende grad av substans og indre sammenheng, og de færreste av oss tror på alt hver av disse predikerer. Konfrontert med livssyn man finner lite troverdig vil man gjerne si seg respektfullt uenig eller trekke smilende på skuldrene. Jeg har likevel oppdaget at møte med kristendommen ofte får frem en defensiv og aggressiv holdning blant ikke-kristne. Disse manifesterer seg i deres kritikk av kristendommen og dens ulike aspekter såvel som i deres karakterisering av kristne.

Mange behøver ikke engang konfronteres med kristendommen for å bli provosert av den. Der er nok av mennesker som irriterer seg over at det kristne tror på ikke synes troverdig eller at disse menneskene velger å følge visse moralske retningslinjer. Hvorfor skal noen føle seg plaget av at andre venter med sex til ekteskapet eller avstår fra banning, alkohol og gambling? Der er mye mennesker gjør som jeg ikke forstår, men jeg klarer ikke helt å føle meg provosert av den grunn. Der finnes mennesker som frivillig tar i edderkopper, som drikker øl og som ikke matcher eyelineren med sko og veske, men jeg har da ikke tenkt å gå ut i media med sinte kommentarer om at jeg ikke liker det de gjør. Ei heller vil jeg komme med utsagn av typen 'alle som tar i edderkopper krever at andre skal gjøre det også'.

Disse menneskene har gjerne også et lite nyansert syn på kristne, og de føler seg ofte krenket og presset så snart noen innrømmer at de er personlig kristne. Hvem har ikke hørt utsagn som 'alle kristne er moralister', 'kristne skal alltid presse sin religion på andre' og 'pass deg; han er bare ute etter å omvende deg'?

Til tross for at jeg ikke er kristen selv har jeg vært innom en rekke kristne miljøer opp gjennom årene, og jeg har mange kristne venner. Dette har lært meg mye, og der er særlig to ting som er verd å nevne i denne sammenheng.

For det første er det både absurd og krenkende å bruke uttrykk som 'alle kristne' og 'kristne skal/gjør/vil/er alltid' med mindre disse innledningene følges av grunnleggende doktriner innenfor kristendommen ('alle kristne tror på Jesus' eller lignende). Der er like mange typer kristne som der er kristne. De kommer i alle former og med alle typer personlighet. I et samfunn som er besatt av ikke å krenke, generalisere eller stereotype er det utrolig hvor mye som er akseptabelt å si om denne gruppen. Selv mennesker som ønsker lover mot å ytre utsagn av typen 'alle muslimer er potensielle terrorister' gjør seg gjerne skyldige i å stereotype kristne.

For det andre er min erfaring at mange kristne nærmest er redde for å virke moraliserende eller for å presse sin religion på andre. Jeg har som nevnt mange kristne venner, og jeg kan ikke huske å ha befunnet meg i en situasjon der jeg følte meg presset til å omvende meg. Ei heller har jeg opplevd kristne som med hevet pekefinger fordømmer meg som person eller mine gjerninger. Det betyr ikke at jeg betviler at de finnes, men jeg kan også si med absolutt sikkerhet at overnevnte påstander ikke holder mål.

Kirken tar selvsagt gjerne imot konverter, og gjennom sjelesorg kan man få svar på hvorvidt ens tanker og gjerninger er syndige. Men dette er da virkelig situasjoner en oppsøker frivillig. De kristne kommer ikke løpende etter oss med korset hevet og Bibelen i hånd. Og å innrømme at en er kristen er på ingen måte synonymt med å presse sin religion på andre. Men ofte skal det ikke mer til før enkelte føler seg presset.

Så hva ligger til grunn for slike holdninger? Hvorfor blir visse mennesker så sinte fordi andre velger å tro noe de selv ikke finner troverdig, og hvorfor føler noen det som press så snart andre presenterer seg som følgere av en viss religion?