Mitt Liv: Ikke min Dag i Dag

Jeg har aldri kommet inn i vanen med å bruke bloggen som dagbok, men jeg har hatt en noe frustrerende dag og har dermed behov for å beklage meg.

I dag tidlig la brødbakemaskinen inn årene (eller eltekroken), så jeg ser ikke bortifra at jeg kan komme til å sulte i hjel.

Lettere delerisk av sult hadde jeg et hårsprayuhell (utrolig hva stavesjekken godtar. Eller så er den redd for å si meg imot i dag) som gjorde meg litt 'stiv i maska' (jeg klarer ikke å bruke a-endinger uten hermetegn rundt). Åpningen var tett så jeg skulle se etter hva som var galt. Mens jeg så prøvde jeg å spraye, og plutselig var den ikke tett lenger.

Nå var jeg enda mer delerisk, så på vei ut døren tok jeg de første og beste skoene jeg fant. Det vil si; de første skoene jeg fant. Skoene var nemlig svarte, og i mangel på mat og høy på hårspray tenkte jeg ikke på at jeg gikk i marineblå strømpebukse. Jeg blandet marineblått og svart! En av de mest alvorlige motefeilene man kan begå! Hadde det ikke vært for at jeg fremdeles kjente hårsprayen svi i øynene ville jeg trodd jeg drømte, for dette marerittet har jeg minst en gang i uken. At jeg plutselig befinner meg på offentlig sted med sko og veske som ikke matcher, med rød genser og lyse jeans eller med svart og marineblått side om side. Dette er min versjon av naken-på-offentlig sted-drømmen. Og et kvarer for sen som jeg var (på grunn av hårsprayhendelsen) hadde jeg ikke tid til å gå hjem og skifte.

Og så ble jeg skjelt ut av et kvinnfolk. Ikke for å blande svart og marineblått (det ville jeg nesten synes jeg fortjente), men for å...legge an på mannen hennes. En bil stoppet ved et overgangsfelt, og høflig som jeg er smilte og nikket jeg til føreren (jeg setter pris på de som tar hensyn til myke trafikkanter). Hvorpå hans kone (i alle fall ett eller annet kvinnfolk som satt ved siden av ham i bilen og refererte til ham som mannen sin) rullet ned vinduet og skrek til meg at jeg måtte se å holde meg borte fra mannen hennes, at det var uhørt å legge an på menn på den måten og at hun ville huske meg. Jeg har lurt litt på hva hun så for seg. At mannen hennes og jeg hadde planlagt dette møtet nøye? At jeg skulle åpne bildøren og hoppe på ham? At jeg nikket morse for 'møt meg så snart du er fri for det hespetreet'?

Som om ikke dette var nok har Celia lært seg to måter å komme seg opp i gardinkappen; hun skifter mellom å klatre opp persiennene og å hoppe fra sofaryggen.

Hm...det hjalp å skrive dette ned. For når jeg leser gjennom det innser jeg at jeg har lite å klage over. Der finnes faktisk godt kjøpebrød, og jeg kan bake for hånd også. For ikke å snakke om at jeg kan lage andre ting enn brød. Jeg er faktisk brukbar på kjøkkenet. Og hårsprayen er ute av ansikt og øyne og ute av sinn. Og folk har sikkert bedre ting å gjøre på en palmelørdag enn å legge merke til en kvinne uten farvesans (og jeg så flere andre som blandet fy-farver!). Og det er sikkert mer synd på dette hespetreet som skjelte meg ut enn på meg. Jeg fikk tross alt en god latter utav det. Og gardinklatring veies opp av kos og maling. Og...jeg har fått en ny dokumentar om Josef Stalin! Som varer i fem timer! En som fokuserer på hans møter med først nazistene og siden de allierte (jeg har litt problemer med å skille mellom Churchill og Roosevelt/Truman og nazistene; kanskje det var Josef sitt problem også). Så det blir nok en kveld med kjøpebrød og kjefting til fjernsynet ('Still Truman for riksrett!', 'New Deal og Stalins femårsplaner er to sider av samme sak!', 'Hey, Winston! Hvis du virkelig gikk inn i krigen for å hjelpe Polen; hvorfor gav du landet gladelig til Stalin etter krigen?!?'

Når jeg leser gjennom det jeg har skrevet nok en gang slår det meg at dette muligens er en litt patetisk måte å tilbringe en lørdagskveld på. Det er best jeg slutter å skrive før jeg blir nedfor igjen.

God palmehelg, alle sammen. Hilser dere med Glenn Miller og In the Mood (for å komme in the mood for fem timer med dokumentar om 194o-tallet og krigsoppgjøret).