Refleksjon: Verdier som Dreper

En betydelig andel av massakrer og andre skyteepisoder finner sted i USA. Og etterspillet er det samme hver eneste gang; en diskusjon om USAs liberale våpenlover oppstår. Jeg skal gjerne være med på en våpendebatt, men den diskusjonen som tradisjonen tro oppstår i kjølvannet av en tragedie tar oppmerksomheten fra et annet, og etter min mening større, problem med det amerikanske samfunnet.

Det er ikke uvanlig å hevde at der er en sammenheng mellom antall våpen i privat eierskap og antall voldsepisoder i et samfunn. Jeg skal på ingen måte nekte for at der kan finnes en naturlig korrelasjon mellom disse, for om noen bestemmer seg for å begå ett eller flere drap vil tilgang på våpen være essensielt for å sette planene ut i livet. Men gjør våpen i seg selv mennesker voldelige? Er eneste forskjellen på hvorvidt en mann blir morder eller forblir lovlydig hvorvidt han har våpen lett tilgjengelig?

Der finnes mennesker som er så forskrudde at de dreper simpelthen fordi de kan (jfr Brenda Ann Spencer). Og der finnes mennesker som bestemmer seg for å drepe i et anfall av raseri for så å roe seg ned. Tilgang på våpen i det fatale øyeblikket kan selvsagt skille morder fra lovlydig i slike tilfeller. Men hva med de planlagte attantatene Statene etterhvert har så mange av? Gjerne utført med skytevåpen og/eller eksplosiver? Columbine, Oklahoma City, ... Kan vi legge skylden på skytevåpen her også?

Jeg mener det blir for enkelt. Det blir også for enkelt å generalisere da bakgrunnen for hver av disse tragediene er unike og vi har med mennesker å gjøre som i utgangspunktet er uforutsigbare. En faktor som imidlertid synes å være en gjenganger, er hat mot en viss gruppe mennesker (en erklært fiende); det være seg medstudenter som har mobbet en, byråkratiet, abortleger og så videre. Hva får et mennesker til å gjøre seg selv til både aktor, dommer og bøddel når de dømmer individer eller grupper (spesifikke eller generelle sådanne; noen er for eksempel ute etter en bestemt gruppe vellykkede studenter som de misliker personlig, mens andre er fornøyde så lenge de får eliminert noen som helst som passer inn i denne kategorien; uavhengig av tidligere kjennskap til dem)?

Igjen er grunnene komplekse, men jeg er overbevist om at en viktig faktor er at så mye av USAs nasjonale selvtillit er knyttet opp til vold. Mye av retorikken som kommer fra øverste hold i USA handler om hvem som er fienden, hvordan man skal vinne over denne og ikke minst hva som rettferdiggjør å erklære noen sin fiende for så å gå til væpnet aksjon mot dem.

Et av argumentene som har rettferdiggjort mang en militæraksjon er at 'de deler ikke våre verdier'. Dette ble brukt mot nazistene under den annen verdenskrig, mot kommunistene under den kalde krigen og det brukes i dag mot radikale islamister. Og det er selvsagt USA som har rett til å definere 'radikale' i denne sammenhengen. Og en rekke andre sammenhenger.

USA får ofte ord på seg for å være verdenspoliti, men dette er ikke hele sannheten. De innehar også et selverklært verv som verdensdommer, og deres ord veier tyngre enn både FNs og andre land til sammen. Dersom noen av de sistnevnte er uenige er det bare tydelig at de ikke deler USAs verdier.

USA har gjentatte ganger vist at de er akseptabelt å drepe sivile på fiendens side om dette viser seg nødvendig for å vinne, og at deres verdier veier så tungt at de kan påtvinge dem andre i situasjoner som ikke angår dem. Eller rettere sagt; USA er en så viktig at alt angår dem. Under den kalde krigen gikk de så langt som til å vedta at kommunisme ikke skulle finnes i den vestlige verden. Dette betydde i praksis at land som tilfeldigvis ligger i relativ nærhet av USA ikke stod fritt til selv å velge sine myndigheter. Jeg er klar over at de fleste kommunistiske regimer ikke er demokratisk valgt, men jeg ser ikke for meg at USA ville godkjent en folkevalgt kommunistleder; ei heller en slik som hadde kommet til makten gjennom en revolusjon eller et kupp med bred støtte blant folket.

Og mens vi snakker om demokrati; dette er en av de verdiene USA visstnok har rett til å påtvinge alle de som ikke deler den. Sivile blir drept, deriblant bryllupsgjester og fødende kvinner, men det er bare prisen de må betale for et USA-sponset demokrati. Er der noen som har spurt de som har mistet sine kjære om de var villige til å betale den ultimate prisen i bytte mot stemmerett? For ironisk nok har ikke de som blir demokratiserte rett til å stemme over denne saken.

Men når denne denne holdningen stolt blir formidlet til det amerikanske folket, fra og med barnehagen, hvilken effekt har det på dem? Jeg vil tro en betydelig prosent av de som står bak massakrer og forsøk på slike er inspirert av fedrelandet. De dreper de som ikke deler deres verdier. Om uskyldige skulle havne i skuddlinjen som i Oklahoma City der 19 av de 168 døde var barn, så har Uncle Sam sagt at det er prisen man til tider må betale. Hvert av barna som døde i Oklahoma City representerer en tragedie. Det gjør også hvert av de barna som døde i Japan under den annen verdenskrig, de som døde i Vietnam under den kalde krigen og de som dør i Irak i dag. Eneste forskjell på førstnevnte og de tre sistnevnte er hvorvidt USA støtter drapene som et ledd i en kampanje.