Ønskereprisen: Communist Christmas

Riktignok min egen ønskereprise men dog... Tips om hvor jeg kan finne sjokoladetrotskijer mottas med takk og eldhug (noen ord gjør seg bare bedre på nynorsk).

Jeg vil beklage mitt lange fravær. De som kjenner meg godt kjenner også til grunnen til dette. Men nå er jeg tilbake, og jeg planlegger en serie om krig og fred og slikt. Haha. Jeg holder på med en rekke innlegg om mitt syn på ulike former for krigføring samt mine refleksjoner rundt disse. For de som kjenner meg godt kommer det nok heller ikke som noe sjokk at jeg har grått meg gjennom Julefred et utall ganger denne måneden. Historien bak denne dokumentaren sier etter mitt syn det meste om den type krigføring...ja faktisk om det samfunnet den vestlige verden har skapt og fostret siden 1914.

Og så en liten gladnyhet. Jeg har fått en ny pus! En fantastisk søt kattunge som bærer navnet Celia etter Celia Sanchez.

Refleksjon: Hvem Drepte Kennedy?

Det er i dag 46 år siden president John F. Kennedy ble skutt og drept i Dallas. Av en sovjetsympatisør ved navn Lee Harvey Oswald, i følge den offisielle historien. Som jeg fremdeles har til gode å møte et menneske som virkelig tror på.

Konspirasjonsteoriene har florert og involverer alt fra CIA til KGB, fra Lyndon B. Johnson til Nikita Khrusjtsjov, og fra den amerikanske mafiaen til eksilcubanere. Men glemmer vi ikke noen? Er det ikke litt mistenkelig å først være gift med verdens mektigste mann, for så å bli enke, for så å gifte seg med verdens rikeste mann, for så å bli enke igjen? Alt i løpet av en tolvårsperiode?

Lilla vackra Jackie kunne nok kle seg, men jeg ser ikke for meg at hun var av den strategiske blodtørstige typen. Så hva gjør man da hvis ens mann står i med Marilyn Monroe (herregud, John! Her har du verdens best kledde kvinne og likevel går du og sikler etter dette blonde neket! Du burde vært sku...æh... glem det)? Svar: man finner noen andre som har interesse av sin manns bortgang!

I Jackie sitt tilfelle var der nok å ta av. Der er en grunn eller hundre til at der er så mange konspirasjonsteorier om nettopp dette. Alle som har fått med seg en episode eller to av Law and Order vet at jo flere fiender offeret hadde, jo vanskeligere er saken å løse.

Hvis jeg var i Jackies sko (eller kjoler) ville jeg valgt en medsammensvoren som hadde et visst aparat bak seg, men ikke så stort at jeg ville blitt involvert i en diplomatisk situasjon av dimensjoner. Khrusjtsjov ville nok vært med på (u)notene, men jeg ville fryktet at en telefon til ham ville dradd meg ned i et storpolitisk dragsug. Samtidig ville jeg valgt en som hadde demonstrert et visst militærtalent og -initiativ. Helst i løpet av de siste fem årene; Jackie visste nok bedre enn mange hva et komfortabelt liv som politisk leder kan gjøre med en mann over langer tid.

Videre måtte hun velge en som i alle tilfeller ville få en viss mistanke kastet mot seg, samtidig som de fleste ville avfeie denne med et 'men er han virkelig i stand til det?'. På denne måten ville hun garantert sikre seg selv, og med stor sannsynlighet sin medsammensvorne. Valget falt nok enkelt på Den Grønnkledde. Er der forresten flere en jeg som har lurt på hvorvidt Castro har én grønn drakt hengende på en knagg ved sengen eller om han har en enorm garderobe med dusinvis av slike? Hvorvidt han hver morgen står opp og tar på seg den samme uniformen som han har brukt siden revolusjonen eller om han må stå opp ekstra tidlig for å velge hvilken han skal ta på seg i dag?

I alle tilfeller ser jeg ikke for meg at Fidel var vanskelig å overtale. Siden innsettelsen hadde Kennedy konsentrert store deler sin utenriks- og forsvarspolitikk om Cuba. Noe som sikkert virket litt forstyrrende på en som nylig hadde gjennomført en revolusjon og nå prøvde å etablere et regime. Så da Jackie tok kontakt, tror jeg der var to faktorer som fikk Fidel til å svare 'Si!'. For det første må da selv en revolusjonær falle for en slik eleganse, og for det andre kunne hun sikkert informere om at Johnson, som ville overta etter hennes mann, hadde liten interesse av Cuba og desto større av Indokina.

Så min teori er at Jackie og Fidel sammen hyret Oswald og med all sannsynlighet to andre leiemordere (det er i følge alle teorier lite sannsynlig at alle skuddene kom fra samme våpen). En viss mistanke falt selvsagt på Fidel, men for det første var der dusinvis av mistenkte å ta av, for det andre betvilte mange amerikanere denne diktatorens egentlige potensiale, og for det tredje var Johnson altfor ivrig etter å starte en militæroperasjon i Vietnam (som for all del ikke må forveksles med krig! Selv om man bomber og invaderer og dreper kvinner og barn er der stor forskjell på krig og militære operasjoner! Videre må min sarkasme for all del ikke forveksles med mine virkelige meninger) til å bruke ressurser på en etterforskning i den retning.

Jeg er mer usikker på Johnsons egentlige rolle i det hele. Jeg ser for meg at han hadde sine velbegrunnede mistanker og at han muligens forventet/visste om attentatet på forhånd. Men jeg er rett og slett ikke sikker på hvorvidt det her er snakk om et Lusitania (der han fremprovoserte situasjonen, for eksempel ved å fyre opp under rykter om presidentens kvinnehistorier) eller et Pearl Harbor (der han visste om planene og kanskje kunne stoppet dem, noe han valgte å la være i og med sin egen interesse i at de ble gjennomførte). Og så lenge Sovjetunionen kunne være involvert i attentatet, hadde hans krigføring større legitimitet.

Det jeg liker best ved denne teorien er at den besvarer et spørsmål som for meg er av en nærmest åndelig karakter. Historiens mest kjente bilder av historiens best kledde kvinne viser henne i en rosa drakt (jfr tidligere påstander om at 'rosa' er forkortelse for Royalty of Satan). Men i følge farveteorier er rosa en farve som gir assosiasjoner til barn(s)lighet og uskyld. Med andre ord den perfekte farven dersom man skal utføre et attentat eller lignende (hvitt ville vært enda bedre, men en stilsikker kvinne som Jackie visste at enhver kvinne med respekt for seg selv ikke bruker hvitt etter Labor Day). I en slik situasjon ville kanskje selv jeg brukt rosa (så hvis noen ser meg i denne farven er der all grunn til å sjekke nyhetene!).

Vel, jeg er glad jeg kunne klarere et av historiens største mysterier! Takk for meg og velkommen tilbake.

Refleksjon: Den Seksuelle Devolusjonen

For å gjøre det klart først som sist; dette er ikke kritikk av sex i seg selv. Jeg vil ikke beskyldes for å nære et ønske å utrydde menneskeheten. Det er heller ikke ment som en moralpreken der jeg proklamerer 'hva som passer seg og ikke'. Jeg angriper verken sex utenfor ekteskapet eller one-night-stands. Det jeg snakker om er en tilværelse der alt på en eller annen måte handler om sex; direkte eller indirekte. Der eneste formål med å kle seg pent er å tiltrekke seg det annet kjønn, der forhold utelukkende baseres på intim omgang, og der en lørdagskveld er mislykket om man går alene hjem. Jeg sier ikke dette av frykt for å støte noen eller virke moraliserende og tantete, men for å redusere faren for at noen leser innlegget med feil inntrykk og dermed mister poenget.

Det slår meg ofte hvor mye i hverdagen som synes å handle om sex. For eksempel er det nærmest umulig å finne et moteblad med en fremside som gjør det egnet som busslektyre. Jeg føler virkelig ikke for å la medpassasjerene tro at jeg leser 'Ti tips som garanterer et ligg'. For hvordan skal de vite at jeg egentlig oppdaterer meg på høstkolleksjonene når disse annonseres med halvparten så store typer som førstnevnte? Jeg ser ikke for meg at magasiner for det motsatte kjønn er særlig mye bedre.

Videre er seksualitet grunnpilaren i svært mange forhold og ikke minst i menneskers selvfølelse. For mange er sex hovedformålet med omgang med det foretrukne kjønn (jeg uttrykker meg på denne måten for ikke å åpne for en homofilidebatt som vil ta fokuset fra hovedpoenget), og dersom det ikke skjer umiddelbart, så blir vennskap et nødvendig steg (et nødvendig onde for de som er virkelig kyniske. Eller et annet ord på k) på veien dit. Når slike mennesker pleier omgang med det ikke-foretrukne kjønn (eller mennesker de av en eller annen grunn ikke ønsker intim omgang med), har de typisk problemer med å finne noe særlig å snakke om når helgens erobringer er diskutert, inngående beskrevet og sammenlignet. Med mindre man da er klar til å planlegge neste helg.

Og det er knapt nok nødvendig å nevne at en helg er mislykket uten minst én erobring. Man kan ikke gå på fest bare for å ha det hyggelig eller møte venner; man går først og fremst for å sondere terrenget med tanke på potensielle partnere. Finner man en som tilsynelatende har de rette genene, bruser man litt med fjærene og begynner å legge en strategi. Er dette en som kan fikses med alkohol alene, eller må man til med smiger og komplimenter? Eller er det snakk om den akademiske typen som tennes av en dyp samtale hvor man briefer med innsikt og kunnskap? Eller kanskje dette er en som vil redde verden og blir myk som smør av å møte en tilsynelatende sjelefrende med oppdiktede fadderbarn og et imponerende reportoar av politisk korrekte ord og uttrykk? Sosial omgang med gamle og nye venner kommer i annen rekke, og en intelligent samtale reduseres til et sjekketriks dersom Versace-duften og noen mojitas ikke strekker til.

Mange mennesker dømmer og vurderer både andre og seg selv utifra hvor mange partnere man har hatt, et anerkjennende blikk eller kompliment fra en potensiell partner veier minst dobbelt så tungt som det samme fra en venninne eller kamerat, og antrekk velges med tanke på å uttrykke tilgjengelighet og villighet. Og apropos komplimenter; for mange blir et kompliment eller en oppmuntring oppfattet en seksuell invitt med mindre det kommer fra ens egen bestemor. Jeg er av den mening at (nesten) alle fortjener minst ett kompliment om dagen, men jeg er innforstått med at mange frykter å bli misoppfattet om de sier noe pent til noen av det motsatte kjønn (eller det samme kjønn om man er åpent homofil). Kanskje er dette aller verst for gutter og menn. Jenter har for det første lov å være litt søte og si pene ting til folk, og for det andre har menn et rykte som sier at de bare er ute etter én ting. Til enhver tid og i enhver situasjon. Jeg kjenner menn som vegrer seg for å gi komplimenter til jenter av frykt for at det skal misoppfattes, og jeg forstår dem så vel. For mange jenter er nemlig 'du har pene øyne' synonymt med 'jeg vil ligge med deg'. Dette kan virke innbildsk, men samtidig er det ikke en oppfatning tatt ut av løse luften da komplimenter for mange menn er en naturlig del av parringsritualet (ja, mamma. Jeg vet det høres vulgært ut, men det er faktisk hele poenget).

Simultant med at vårt eget samfunn seksualiseres, prøver man gjerne å gjøre det samme med fortiden. For å vise at alle generasjoner har vært like fokuserte på dette som vår egen. Populærkulturelle fenomener som mellom andre Dan Brown prøver å demonstrere at ethvert folkloristisk eller religiøst symbol har et seksualrelatert opphav. Selv Davidstjernen og våre tradisjonelle kirkevinduer tolkes som bilder på kjønnsliv (siden jeg allerede har overskredet grensen til det vulgære vil jeg tillate meg å lure på hvorvidt Brown er en som aldri får seg noe og derfor ser seksuelle luftspeilinger over alt). Filmindustrien på sin side tolker og videreformidler gjerne historiske hendelser på en måte som setter selve hendelsen eller epoken i skyggen av kinky forhold, og man kan få inntrykk av at seksualitet ligger bak enhver religion, enhver krig...og enhver tanke som noensinne er tenkt. Jeg er ikke så naiv at jeg ikke tror dette temaet har spilt noen som helst rolle i historien, men selv en semimisantrop som jeg tror faktisk mennesker er i stand til å tenke på litt andre ting også.

Det verste er at dette faktisk anses som progressivt. Jeg kan virkelig ikke se noe progressivt i å 'frigjøre' seg ved å ta et steg bakover i evolusjonen. En slik holdning reduserer oss til biologiske vesener der fysiologiske behov overskygger alt annet. Dersom formålet bak enhver handling og gest er å tiltrekke oss potensielle partnere, blir det eneste som faktisk setter oss over dyrene at vi er mer utspekulerte i å dekke våre dyriske behov enn hva de er. Dersom et antrekk ikke har annet formål enn å sikre en ny erobring, er der lite som skiller Haute Couture fra påfuglens halefjær. Dersom komplimenter bare er lettere tilslørt kurtisering, og dersom demonstrasjon av kunnskap egentlig er demonstrasjon av at ens gener er verd å spres, da er der lite igjen som skiller oss fra dyrene. Derav overskriften. Den seksuelle revolusjonen er blitt en devolusjon.

Bonusliste: 1o Faktorer som Gjør en Pen Bart Verdiløs

Jeg tillater meg å legge ut nok en liste. Denne gangen med ti faktorer som gjør en pen bart verdiløs. Listen gjelder selvsagt også menn uten bart, men det er jo ekstra trist når en i utgangspunktet kjekk mann lar oppførsel og andre ytre faktorer ødelegge for seg. Og med unntak av nummer én og nummer åtte, så gjelder dette for Guds skyld kvinner også!!!

1. Synkroniserte dansetrinn - både cowboyen og bikeren i Village People har en viss sjarm. Helt til de faller inn i sin innøvde dans som får meg til å tenke på talentkonkurranser på barneskolen.
2. Skinnvest - og lisseslips og cowboyboots og cowboyhatt og...med mindre det da er snakk om et faktisk kostyme (vel og merke til en anledning som ikke involverer synkroniserte dansetrinn; se over) eller man virkelig jobber med å gjete kyr.
3. Snus - jeg liker ikke sigaretter (sigarer og pipe kan forsvares fra et estetisk ståsted, skjønt jeg vil ikke akkurat anbefale noen av dem), men jeg virkelig hater snus. I alle former. Jeg brekker meg bare ved tanken.
   
4. Offentlig urinering - dette behøver vel ikke ytterlige kommentarer?
5. Hockeysveis - kanskje en tanke mer hygienisk, men ellers like grufullt som overnevnte.
6. Alt som har med Felleskjøpet å gjøre og som ikke er direkte relatert til gårdsarbeid - jeg har all respekt for bønder. Og for å kle seg praktisk. Og ikke minst for å kle seg etter forholdene. Sistnevnte betyr at det er helt greit å bruke Felleskjøpet-kjeledress og -caps når man melker kyr, spar møkk og pløyer jordene. Men det betyr også at det på ingen måte er greit å bruke dette antrekket på butikken eller på dans i ungdomshuset. John Deere havner forresten i samme kategori.
   
7. Alt som har med danseband å gjøre - samt alle relaterte 'musikk'sjangere.
8. Ørering - eller øreringer...
9. Omtale av egne og andres private deler (utenfor legekontoret) - enkelte feminister er opptatt av at vi kvinner skal våge å bruke uttrykk som tradisjonelt oppfattes som grove når vi omtaler egen kropp. For det kan menn gjøre... Helt alvorlig; dette er en type menn jeg holder meg langt unna. Jeg forundrer meg forøvrig over denne type 'kvinner'. Vi skal se ut som menn, men ikke som pene menn. Og vi skal oppføre oss som menn, men tydeligvis som en type menn hvis IQ er lavere enn skonummeret. I kvinnefrigjøringens navn. Tilgi meg for å sette spørsmålstegn ved både 'kvinne' og 'frigjøring'.
10. Spytting - jeg nevnte snus, og dette nytelses(?)middelet gjør nevnte aktivitet/uvane ytterligere kvalmende, men bare et hakk eller to (en dråpe eller to høres bare ekkelt ut i denne sammenheng). Spytting er en type oppførsel som nesten får meg til å tro på Darwin og hans utviklingslære. En normalt utrustet toåring bør være i stand til å forstå at dette er både udannet, ekkelt og uhygienisk. Men tydeligvis ikke alle voksne mannfolk... Eller kvinnfolk for den del. Uæh!
    

Mitt Liv: Favoditt og Favodatt

1. Favorittdyr - katter generelt og Leo spesielt.
2. Favorittfarve - grå. Noe som henger tett sammen med forrige punkt. Svarte cashmeregensere passer dårlig sammen med grå langhårskatter, og med min gjøre-det-beste-utav-enhver-situasjon-holdning har jeg kapitulert. Derfor er grå blitt min favorittfarve. Hadde jeg hatt barn ville gulpeklut garantert blitt omtalt som favoritt-tilbehør. Likeledes som et fengselsopphold i USA ville (ville; ikke har) motivert meg til å skrifte favorittfarve til oransje (favoritt-tilbehør - håndjern. Haha).
3. Favorittårstid - høst. Dette er faktisk ikke nok en kapitulasjon; jeg liker å kjenne vind mot huden mens jeg vasser i tørre blader (jeg klarer meg fint uten all den nedbøren som typisk melder seg i denne årstiden). For ikke å snakke om at jeg ut i september begynner å fungere igjen etter å ha sytt og klaget over varmen siden mai. Jeg trives best mellom fem og femten grader; hver grad over tyve trekker fem poeng fra IQen min.
4. Favorittegn - semikolon; i høyeste grad undervurdert i vårt skriftspråk.
5. Favorittdialekt - sunnmørsdialekt. Diftonger og rulle-r gjør noe med meg. Jeg har vurdert å bære med meg en lapp der det står at i tilfelle et nervøst sammenbrudd ønsker jeg å sendes til en sunnmørspsykolog (stavekontrollen godtok faktisk det ordet).
6. Favorittsmykketype - perler. Jeg har en klad hudtone så jeg liker safirer, og jeg er kvinne så jeg liker diamanter. Men ingenting slår perler. De skinner kanskje ikke så mye som for eksempel diamanter, men har man først oppdaget deres subtile glans er i alle fall jeg solgt. Noen har forresten ymtet frempå om at jeg er noe konservativ...
7. Favorittbok - Road to Serfdom av Friedrich Hayek. Der finnes mer idealistiske liberalister (Rothbard, for eksempel), og der finnes mer konsekvente tenkere. Jeg stiller meg særlig skeptisk til den blindtarmen Hayek henger på sin minarkistiske modell ved å si at i tillegg til de klassiske tre områdene hvor statlig innblanding er akseptabelt (politi, rettsvesen og militære/forsvar), så kan staten ta seg av oppgaver den kan håndtere bedre enn private. For det første er dette et bunnløst forslag (derfor er kanskje ikke 'blindtarm' den beste metaforen, men jeg betrakter dette tillegget som et unødvendig vedheng med potensiale for komplikasjoner; altså en blindtarm), og for det andre...vennligst definér 'bedre' for meg. Mer økonomisk? Mer effektivt? Med større myndighet? Og ikke minst, bedre i følge hvem? Skal man ta denne tanken helt ut, så ville Stalin uten problemer kunne stille seg bak den. 'Da! KGB, (u)rettsvesen og den Røde Armé. Og det staten kan gjøre bedre. Som er...alt! Nada kan overlates til private.' Når det er sagt (med visse innslag av min noe spesielle humor), så er likevel denne boken å anbefale på det aller varmeste. Den er både grundig og lettfattelig, og den legger etter mitt syn frem en markedsliberalistisk modell som er like lett å formidle videre som å forstå.
8. Favorittbutikk - Fretex. Nei, jeg er ikke øko-chick, men gjenbruk tillater meg å ha dyr smak på et budsjett som ikke nødvendigvis korrelerer med denne. Har man tid til å sjekke utvalget ofte, og er man åpen for å gå tomhendt ut fire av fem ganger, så kan man virkelig gjøre noen kupp. For noen måneder siden solgte de alle damejakker til kr 3o,- og jeg sikret meg én fra Filippa K og én fra Sand. Og så ler jeg godt når mennesker sier at jeg er heldig som har råd til dyr skandinavisk design. To jakker til prisen av en halvliter; det skal jeg stå i!
9. Favorittparfyme - In Two fra Stella McCartney. Det kommer neppe som et sjokk på mennesker som kjenner meg at jeg matcher parfyme og antrekk. Derfor trenger jeg i overkant av et halvt dusin parfymer. Til trenchcoat eller engelsk tweed bruker jeg London fra Burberry. Til et klassisk svart-hvitt antrekk bruker jeg Chanel no 5 (da jeg var 25 bestemte jeg meg for at jeg skulle begynne å bruke og ikke minst like denne etter 3o-årsdagen min. Nok en kapitulasjon. Haha), til romantiske antrekk bruker jeg Rose av Paul Smith, til antrekk i kategorien russisk glamour med innslag av brunt og gull bruker jeg Envy fra Gucci, og til duse sommerantrekk bruker jeg Pure Morning fra Marc O'Polo. Og på ønskelisten står Lola fra Marc Jacobs som skal brukes til velour og kashmere. Men jeg er villig til å bryte alle disse relglene for Stella. Jeg er endatil villig til å overse det faktum at hun er Pauls datter. Denne duften er så ultimat feminin. Jeg er glad i både rose- og jasminduft, men peon er mer spesiell. Kanskje fordi den er så uutforsket innen parfymemarkedet.
10. Favorittfjernsynsserie - Twin Peaks. Jeg elsker humoren i Seinfeld, plottet i Sopranos og de obskure sykdommene i House. Men ingenting slår Dale Coopers jakt på Laura Palmers morder. Dette er en særdeles vellykket kombinasjon av den mørke romantikken som representert av Hawthorne og Poe og nonsenslitteraturen som representert av Carrol. Jeg har faktisk lekt med tanken på at Lauras kokainbruk er et bilde på den hvite kaninen og at hennes død inntraff i alle fall delvis som et resultat av at hun fulgte etter denne ned i dypet. Apropos dypt...

Favorittklesplagg og -tilbehør; 5 fra mitt eget klesskap og 5 fra ønskelisten

Fra mitt eget Klesskap (bilder i denne kategorien kommer senere)

Elfenbensfarvet 'Skinn'jakke - for en tid tilbake hadde jeg et innlegg om at ethvert antrekk bør tilpasses til den som bærer det. Plagg som aldeles ikke passer inn i et Silje Helén-tilpasset antrekk er bikerjakker. Hver gang jeg prøver en slik får jeg følelsen av å se ut som en jente som gjør opprør mot foreldrene ved å bruke jakken til bandidos-kjæresten sin. Men det betyr jo ikke at jeg ikke liker skinnjakker! Og som et alternativ er denne perfekt. Snittet og det myke materialet (som faktisk ikke er skinn men som lurer alle) gjør den nett og feminin, og farven går til nær sagt alt (innbilder jeg meg i alle fall...). Men nå har vi overskredet midten av november, så jeg er redd det er på tide å pakke den bort for vinteren, selv for en varmblodshoppe som jeg.

Ermeløs, svart kjole fra Bennetton - guene må vite hvor mange ganger 'ermeløs kjole' er nevnt på denne bloggen. Men jeg elsker dem! Og dette er min absolutte favoritt. Enkel men feminin, pen men praktisk, pyntet men robust...nevnte jeg at jeg elsker den?

Sko fra Gucci - noen har ymtet frempå om at skoene er barna mine. I så fall ville jeg vært en dårlig mor. Ikke fordi jeg ikke tar godt vare på dem, men fordi jeg favoriserer. Disse og undernevnte er mine absolutte favoritter, og jeg skulle gitt opp ganske mange for å få beholde disse. Disse byttet jeg forresten til meg mot noen Brann-biletter etterat noen hadde gått i den fellen at de ikke tok med i beregningen at italienske størrelser er noe mindre enn norske.

Ankelboots/skoletter fra Christian Louboutin - disse kjøpte jeg på Finn for en nesten pinlig lav pris. Men pene er de! Ja mamma jeg skal være forsiktig, og nei jeg skal ikke brekke bena!

Boho-veske fra Prada - av alle mine vesker er dette min favoritt. Broderiene er forseggjorte og iøyefallende men uten å bli glorete eller spraglete. Og størrelsen er perfekt; der er akkurat plass til Che (det er PCen min for de som ikke vet det).

Fra Ønskelisten (ja, jeg har dyr smak...)

Trenchcoat fra Burberry

Jeg har en...del trenchcoater. Jeg er i utgangspunktet skeptisk til androgyne plagg, men i og med beltet blir disse riktig feminine. Og jeg har virkelig lyst på en fra Burberry! Eller en i hver farve. Eller to i hver farve i tilfelle noe skulle skje med en. Eller...

Tweeddrakt

Jeg jakter iherdig på den perfekte drakten. Den skal være i tweed, ha kort innsvinget jakke i enkelt snitt og knelangt skjørt i A-form. Og første gang jeg tar den på skal jeg se meg i speilet og tenke 'ah, det er Silje Helén!' (jeg pleier altså ikke tenke 'ah' når jeg ser meg i speilet...)

Ermeløs ullkjole i dogtooth-mønster - jeg har ikke noe bilde, men jeg forelsket meg første gang jeg så den i et butikkvindu i Bergen. Nå legger jeg veien til skolen om denne butikken hver dag. Jeg håper ikke butikkdamen tror det er henne jeg er interessert i...

Pet Carrier fra Louis Vuitton

Leo ønsker seg en slik! Vel og merke hvis de finnes i hans størrelse... Jeg skulle kjøpe en bæreveske til ham for en tid siden, og jeg tenkte som så at størrelse 'Liten Hund' må da passe til en stor katt. For meg er nemlig en liten hund cavalier king charles spaniel. Jeg tenkte ikke på Paris Hilton og hennes hunder i lommeformat. Leo fikk knapt nok forpotene oppi...

Ankelboots med Pels - jeg har ikke bilde å vise til, men jeg har et klart bilde i hodet mitt. Jeg så engang et par brune ankelboots med pelsdetaljer som jeg ikke har klart å glemme. De var så pene og så på toppen av det hele ut til å være gode å gå i. Nå lever jeg for å se dem igjen. Samt for en del andre ting...

Mitt Liv: Favorittklesstiler; 5 jeg bruker selv og 5 jeg liker å se på andre

Jeg er svært interessert i mote, men ikke i så måte at jeg kaster meg på hver eneste trend noen kreative homofile lanserer. Personlig er jeg mer opptatt av å ha stil(er) enn å følge moten, og min smak forandrer seg ikke nødvendigvis i takt med kolleksjonene. Denne sesongen fortviler jeg over alle de grusomme 8o-tallstrendene som aldri synes å dø. Likevel er jeg interessert i mote, både fra et kunstnerisk og et antropologisk ståsted. Jeg leser ELLE og Costume fast selv i stilmessige nedgangstider, og jeg følger en rekke moteblogger. For de av dere som ikke finner frem i jungelen av moteblader kan jeg absolutt anbefale de to overnevnte. Disse har langt mer klasse enn mange av de andre, og ikke minst fokuserer de i hovedsak på mote og skjønnhet. Et tredje alternativ er HENNE, men dette bladet inkluderer også en del artikler om politikk og samfunn. Og for all del; jeg er ikke imot slike tema, men jeg foretrekker å lese dem i andre kilder enn glansede magasiner. Og jeg mener bestemt at de som bruker slike til å oppdatere seg i samfunnsdebatten burde holde seg unna denne.

Men om jeg ikke følger trendene slavisk, så har jeg absolutt mine favoritter. Og som jeg nevnte for en tid tilbake, så mener jeg at en bør tilpasse antrekk og tilbehør til eget utseende og personlighet. Derfor bruker jeg ikke nødvendigvis alt jeg synes er pent selv.

5 Klesstiler jeg bruker selv

1. Klassisk 6o-tall - som aller best illustreres av førstedame Jackie Kennedy. Enkle ermeløse kjoler, drakter med nette jakker (gjerne med store knapper) og selvsagt klassikeren over alle; trenchcoaten.
2. Russisk glamour - boho-stilen kan lett bli litt rotete for min smak. Russisk glamour, derimot, fungerer fint som en nedtonet utgave av denne stilen. Pelskanter, broderier og litt overdådige smykker.
3. Mørk romantikk - som for Guds skyld ikke må forveksles med goth! Mørke men ikke nødvendigvis triste farver (mørk lilla passer utmerket her), svarte blonder (fortrinnsvis av en type som ikke leder tankene i retning undertøy) og victorianske innslag.
4. Lys romantikk - sommeralternativet til overnevnte. Ikke nødvendigvis i form av hvite flagrende kjoler; da heller svale plagg i duse farver og enkelt snitt. Tunikaer, blonder og etniske innslag.
5. Nedtonet grunge - ikke nødvendigvis pent, men desto mer nostalgisk. Denne stilen får meg til å tenke på 'i gamle daga då eg var ung', noe som gjør den til et naturlig valg på en dress-down-dag. Not to mention at langermet under kortermet gjør Bastiat-T-skjorten (noen som kan gi meg et tips i orddeling her? Jeg synes selv jeg håndterer dette emnet bra, men jeg har problemer med å kombinere navn med bindestrekord) min til helårsantrekk.
   

5 Klesstiler jeg liker å se på andre

1. New Look - fra Christian Diors første kolleksjon kom ut i 1947 til overnevnte førstedame kom på banen som et moteikon var idealet noe...formfullt. Fantastisk pen stil. Vel og merke for de med den nødvendige timeglassformen.
2. Wilderness chic - jeg liker denne sporty stilen så lenge den innebærer litt mer estetikk enn å slenge på seg Bergans-jakken hver eneste dag. Ryggsekker, allværsjakker og fornuftige sko kan absolutt se bra ut, men man må legge litt tankevirksomhet i komposisjon og styling. Og ikke minst i anledning! Jeg skulle gjerne levd i en tid da man hadde ulike nivåer av oppkledning og pyntet seg oftere enn til hvert års julebord. Jeg bruker forsåvidt klærene i denne kategorien, men ikke stilen. Det betyr at jeg kan kaste på meg Bergans-jakken for å løpe på butikken eller gå en tur i høstmørket, men dette er ikke gjennomtenkt nok til å si at jeg følger selve stilen.
   
3. Preppy - jeg liker virkelig khakibukser, v-gensere og piké-/poloskjorter, men det er skjelden jeg bruker denne stilen selv. Jeg tror grunnen må være at hvis jeg likevel kler meg pent nok til å være preppy, så går jeg heller med skjørt. Og dette er en stil som passer best med bukser. Riktignok har visse typer skjørt vært lansert, men jeg har ikke vært overbegeistret for noen av dem.
   
4. Casual 7o-talls - for 3-4 år siden var dette stilen jeg sverget til. Ikke en dag uten bootleg og ribbestrikket genser med høy hals. Eventuelt kroppsnær sportsjakke. Jeg liker fremdeles å se andre med denne typen klær, men jeg tror det er noe med denne stilen som gjør at man kommer til et punkt der man har fått nok og vel som det. Særlig hvis man har bodd i en leilighet med brunt og oransje teppe på badegulvet (helt sant; jeg fikk lyst til å bade i sprit hver gang jeg tenkte på alle de som hadde tråkket på det siden 7o-tallet en gang. Særlig da dette ikke var det reneste nabolaget jeg har bodd i)
5. Lolita - jeg er ikke den som kaster meg over alle trender som kommer fra Japan, men denne liker jeg faktisk. Kombinasjonen av en victoriansk base med innslag av rokokko og goth gir et ungt men samtidig classy inntrykk. Stilen er også åpen for andre innslag som klassiske japanske plagg, punk og fantasy. Men hvor godt jeg enn liker denne stilen, så må jeg også påpeke at den utelukkende egner seg for unge kvinner, samt at man må være forsiktig med å overdrive da dette vil føre til at man ser utkledd ut. Men det bekymrer muligens ikke (alle) japanere.
   

Mitt Liv: Musikk til enhver Anledning

Jeg er av den typen som gjerne husker obskure datoer og detaljer på bekostning av ting som kan virke mer pressende i hverdagen. Senest nå i høst måtte jeg gå med kåpen på meg inne gjennom en hel dag med forelesninger av den enkle grunn at jeg hadde glemt skjørtet hjemme. Men den verste dagen dette semesteret var da jeg glemte mp3-spilleren. Til tross for at jeg ikke kan synge en ren tone, er musikk en særdeles viktig del av livet mitt. Og ulike typer musikk følger meg gjennom ulike aktiviteter og sinnsstemninger. Dersom noen finner mp3-spilleren min, vil jeg ikke klandre dem om de konkluderer med at den må tilhøre en noe forstyrret person. Kuttene spriker i et utall retninger, og noen av dem kan neppe betegnes som mainstream. Men jeg er ikke schizofren; jeg er bare kompleks (det skal stå på gravstenen min)! Og jeg er både kresen og systematisk:

1. Jeg trener til - kampsanger av (nesten) alle slag! Ingenting får opp pulsen og adrenalinet som harmdirrende, takfaste toner om krig, revolusjon og seperatisme! Jeg anbefaler særlig det svenske proggbandet Knutna Nävar. De var (hyper) aktive tidlig på 7o-tallet (som mange av sine meningsfeller. Eller artsfrender...). Deres fordømmelse av utsugerveldet, (små)borgerskapen og sosialdemokratiet har holdt pulsen, motet og humøret oppe på mang en løpetur. Skjønt, det var kanskje ikke dét de hadde i tankene da de skrev 'Sången om Stalin' og 'Balladen om Ho Chi Minh'... Nasjonalsanger av den mer militante typen som den franske eller den sovjetiske fungerer også.
2. Jeg melankolerer (dersom det ikke er et ord burde det være det!) til - 'Those were the Days' og 'Time in a Bottle'. Jeg regner meg selv for å ha et jevnt godt humør, men jeg mener at litt kontrollert melankoli virker som vaksine mot ukontrollerte depresjoner. Samtidig er jeg ikke helt typen til å sippe til tyggegummipop og ulykkelig kjærlighet, og jeg har en klippefast tro på at etter regn kommer sol og alt ordner seg. Det som derimot gjør meg melankolsk på grensen til trist, er tanken på tidens nådeløse gang og det som var og som aldri kommer igjen. Det er noe smertefullt over vissheten om at man aldri får gårsdagen igjen. På den annen side hjelper denne vissheten meg å gripe dagen og leve mens jeg kan. Å bli apatisk fører ingenting godt med seg.
3. Jeg sminker meg til - "Sunday Girl". Ingenting slår en skikkelig dose 7o-tallsdekadanse. For en mer kontinental følelse er der også en fransk utgave.
4. Jeg utvider horisonten min med - å utvide horisonten er ett av disse uttrykkene som kan brukes om det meste, og som ingen egentlig kan bedømme hvorvidt stemmer eller ikke. I dette tilfellet betyr det at jeg finner det umåtelig morsomt, samtidig som det høres dypere ut å si at det utvider min horisont. I alle fall utvider jeg min horisont med japanske versjoner av musicaler. I følge Costume kan man gjøre en uformelig kjole riktig fjong ved å sette på et belte. Likeledes blir i utgangspunktet smakløse musicaler som Jesus Christ Superstar og Mamma Mia absolutt verd å se oversatt til japansk.
5. Jeg får energi av - Creedence Clearwater Revival. (Nesten) samme hva jeg skal, så gir Creedence meg den energien og det pågangsmotet som skal til for å utføre det. Skal jeg ha eksamen, så hører jeg på Creedence. Skal jeg til tannlegen, så hører jeg på Creedence. Og skal jeg til å tømme et halvt dusin kattetoalett, så hører jeg på Creedence.
   
6. Jeg slapper av til - Vashti Bunyan. Hennes noe naive iakttagelser av gresset som gror, snøen som snør (!) og øyenstikkerene som flyr i kombinasjon med psykedeliske toner har en særdeles avslappende effekt selv på undertegnede.
7. Jeg samler på - innspillinger av Internasjonalen. Ikke spør og ikke døm. En gang glemte jeg mp3-spilleren min på venterommet til legen. Jeg overveide alvorlig å bare kjøpe meg en ny og begynne samlingen på nytt, for jeg var redd der skulle være menn med hvite frakker som ventet på meg da jeg gikk for å spørre etter den. Men jeg bestemte meg for at hvis de spurte hva som var på den for å forsikre seg om at det virkelig var min, så skulle jeg svare noe slikt som 'nei...litt Britney og litt Lady Gaga. Hva? Har dere funnet en med 72 versjoner av Internasjonalen? Nei, den er ikke min. Den må tilhøre en alvorlig forstyrret person. Eventuelt en virkelig iherdig kommunist'.
8. Jeg blir romantisk av - Leonard Cohen. Der er bare noe med dype, vibrerende mannsstemmer.
9. Jeg sovner av - The Wedding Song av Peter, Paul & Mary (eller bare Paul som i denne versjonen). Å høre på denne medfører alvorlig fare for å sovne. Sikkert ingenting å kombinere med bilkjøring og håndtering av farlige maskiner.
10. Jeg liker faktisk - noen av punktene på denne listen har lite bruksområde utenfor det nevnte. Jeg hører for eksempel ikke på den hebraiske utgaven av Internasjonalen eller Proletären mens jeg spiser middag. Så i håp om å gjenopprette mitt rykte som relativt normal (?), vil jeg be dere se bort fra alt på denne listen som omhandler kommunisme og japanske musicaler, for heller å legge til Eagles, Dr. Hook, Barry McGuire, Don McLean, Nazareth og Frank Zappa.

Det skal nok endel godvilje eller mangel på tallkunnskaper til å kalle dette en topp-ti-liste, men om ikke annet, så gir den et sannferdig (om ikke komplett) bilde av meg.

Mitt Liv: Favorittaktiviteter

1. Kjøre berg-og-dal-bane - jeg elsker fart. Samtidig har jeg en viss samvittighet og ansvarsfølelse som ikke tillater meg å bli med på altfor halsbrekkende kjøreturer. Derfor priser jeg meg lykkelig for denne (relativt) trygge og kontrollerte formen for fartskick.
2. Prøve klær og komponere antrekk - med fare for å ta akademisk selvmord. Men jeg elsker å sette sammen det perfekte antrekket til meg selv eller en annen, et antrekk som virkelig får frem det beste i den som bærer det. Det handler ikke først og fremst om å se best mulig ut selv; for meg er dette med å velge klær som passer til en viss person og tilbehør som passer til både antrekket og personen nærmest en kunstform.
3. Skrive - på tide å gjenopprette mitt intellektuelle image slik at jeg ikke fremstår som en fartsgal fashionista. Jeg føler meg aldri så levende som når jeg skriver. Jeg liker å leke med ulike sjangere og uttrykksmåter, og når jeg finner det perfekte ordet eller den perfekte setningsstrukturen føler jeg meg som en katt idet den har fanget en mus og kommer for å vise den frem og få skryt. Seriøst, har dere sett når en katt kommer med en mus i munnen? Hodet hevet, ti centimeter høyere over skuldrene enn ellers og med en rak holdning som er en monark verdig. Slik føler jeg meg når jeg finner en uttrykksmåte jeg er virkelig fornøyd med eller som jeg har lett lenge etter. Disse uttrykksmåtene prøver jeg å bruke som virkemidler i de ulike sjangerene, og jeg elsker å eksperimentere med å se hvilke som er effektive og ikke. Jeg bruker mye humor og sarkasme, mens jeg er forsikig med emosjonelle argumenter. Slike finner jeg nemlig mest effektfulle når de ikke finnes i overflod. Å skrive saklig for så å komme med et følelsesargument vil det ofte slå leserene med en større kraft enn om hele avhandlingen ligner en tåredryppende victoriansk dødsscene. Å skrive om å skrive...dette blir nesten litt metalitterært!
4. Puse - for de som lurer på hva det er å puse; hva gjør man med en drikk? Man drikker den. Hva gjør man med et fly? Man flyr det. Og hva gjør man med puser? Man puser dem! Dette uttrykket innebærer alle former for kos, lek og omsorg. Jeg elsker katter, og det er ikke uvanlig at jeg kommer for sent til bussen eller forelesning fordi jeg har stoppet for å klappe en katt. Ekstra sent kommer jeg hvis jeg i tillegg må klatre over et par gjerder for å få tak i den.
5. Kjøpe sko!!! - jeg tenker til stadighet at nå har jeg nok sko. Jeg kommer til et greit rundt tall (jeg skal ikke si hvilket greie runde tall) og tenker at det er fint og ryddig, så jeg stopper der. Tenker jeg helt til jeg finner et par jeg bare må ha. Og da kan jeg jo like gjerne arbeide meg opp mot neste runde ryddige tall? Og hvis jeg begynner å nærme meg et enda rundere tall, så er det mer enn fristende å sikte på dette...
6. Uttrykke meningene mine - om alt fra politikk via filosofi til Alexander Wang sin seneste kolleksjon og hvorvidt glidelåser som dekorasjon er pent eller ikke. Dette kan sikkert enhver som har snakket med meg i mer enn 3o sekunder sikkert skrive under på. Men jeg er samtidig interessert i andres meninger. Både for å se mine egne meninger i lys av andres (og muligens revurdere mine egne; noe jeg faktisk er i stand til) og for å lære andre mennesker å kjenne. Jeg liker å ha venner og bekjente med ulike meninger, livssyn og levesett; selv slike jeg på ingen måte ønsker å oppta selv.
7. Være ute - det er så godt å kjenne frisk luft mot ansiktet! Den behøver ikke engang å være så veldig frisk; selv om jeg er glad i naturen her hjemme i Hardanger setter jeg også pris på en tur gjennom gatene i Bergen. Det er først og fremst følelsen av å være utendørs jeg liker.
8. Analysere - jeg kan få et virkelig kick av å se bak det som uttrykkes gjennom alt fra et litterært verk til en persons oppførsel. Samtidig har jeg respekt for opprinnelig mening og intensjon, og jeg er på ingen måte postmodernist. Dessuten er mennesker som overanalyserer andre ufattelig irriterende. Min bedre halvdel og jeg fikk en gang et spørsmål rettet mot oss begge. Før jeg svarte så jeg på ham for å se om han begynte å snakke, for da fikk jeg heller vente på tur. Det velmenende (?) hespetreet som hadde stilt spørsmålet ble alvorlig bekymret for meg og min manglende uavhengighet. At jeg ikke engang kunne svare på et enkelt spørsmål uten å be om tillatelse eller prøve å lese i ansiktet hans hva han mente at jeg skulle mene...! Jeg prøvde bare å unngå at vi begynte å snakke i munnen på hverandre! Slike analytikere er irriterende. Derfor prøver jeg å ikke overanalysere, og jeg er åpen for å skifte mening med henhold til konklusjoner.
9. Betrakte verden med humor - dette er vel heller en holdning enn en aktivitet, men den må bare være med. Det er denne holdningen som gjør meg til et stort sett lykkelig menneske, som motiverer meg til å møte og observere verden og som hjelper meg gjennom motgang og problemer. Jeg prøver å se humoren i det meste, og jeg prøver å ikke la dette hindre meg i å se alvoret i det samtidig.
10. Lage mat - jeg skal ikke påstå at jeg er den fødte husmor, men jeg hygger meg genuint på kjøkkenet. På mange måter kan denne interessen sammenlignes med min forkjærlighet for skriving og mote, for det er selve komposisjonen som interesserer meg. Jeg liker å finne råvarer som passer sammen, krydder som får frem det beste i disse råvarene og en fremgangsmåte som foredler i stedet for å ødelegge disse. Som et ekstra punkt på denne listen kunne jeg tatt med at jeg liker å spise maten jeg lager.

Historiens 5 Peneste Menn med Bart og Historiens 5 Peneste Menn med Skjegg

Det er neppe noen hemmelighet at jeg synes menn skal ha bart og/eller skjegg. Jeg har aldri forstått dette moderne idealet med feminine menn, ei heller de såkalt gutteaktige. Her er de, etter mitt syn, peneste mennene i hver av disse kategoriene.

Historiens 5 Peneste Menn med Bart

Josef Stalin (1878 - 1953)

Ja, jeg vet det. Komunisme. Hungersnød. Forfølging. Massedrap... Men en pen mann var han!!!

Tom Selleck (1945 ->)

Jeg hater 8o-tallet, og jeg hater Hawaii-looken. Men jeg kan uten problemer se flere episoder av Magnum etter enannen. En mer klassisk bart skal man lete lenge etter. I alle fall utenfor denne listen.

Edgar Allan Poe (18o9 - 1849)

Det er ikke det at han egentlig var så pen, det er mer det at han ser ut som en rollefigur fra sine egne historier. Som jeg elsker dypt og inderlig.

John Wilkes Booth (1838 - 1865)

Mannen som skjøt og drepte Abraham Lincoln (som har fått en i høyeste grad ufortjent helgenstatus i historien og hvis beste avgjørelse var å ta seg en tur i teateret).

Sir Edward Elgar (1857 - 1934)

Engelsk komponist. Jeg skal på ingen måte hevde at jeg vet mye om musikk, men dette er en imponerende bart!


Historiens 5 Peneste Menn med Skjegg

Friedrich Engels (182o - 1895) & Karl Marx (1818 - 1883)

Har de gitt ut et verk sammen kan man telle dem som én. En kommunistisk enhet. Pene menn med pent skjegg begge to, men Engels' er spesielt imponerende.

Thomas Jonathan 'Stonewall' Jackson (1824 - 1863)

General i den amerikanske krigen mellom statene. En pen mann, men filmutgaven fra Gods and Generals er nesten enda penere, i alle all med tanke på skjeggpryden.

Pyotr Ilyich Tchaikovsky (184o - 1893)

Jeg tar med et (relativt) ungdomsbilde og ett fra hans eldre dager for å vise at dette var en mann som beholdt sitt veltrimmede skjegg gjennom sitt voksne liv. Egentlig litt for kort og veltrimmet, men det kan jo også ha sin sjarm. I alle fall for en homofil romantisk komponist.

Lew Wallace (1827 - 19o5)

General for unionshæren under den amerikanske krigen mellom statene. For en imponerende ansiktspryd!!!

Ronnie Drew (1934 - 2oo8)

Fra The Dubliners. Nok en mann som fortjener bilder fra ulike faser av livet. Se, jeg mener virkelig se på den fylden!


Er jeg den eneste som aner en viss overvekt av herrer fra det nittende århundre? Og er det litt påfallende at en av elleve er i kategorien 'nålevende'? Og at selv denne er eldre enn foreldrene mine?

Mitt Liv: De ti Mest Interessante Hendelsene i Historien

Jeg måtte inn og forandre overskriften fra 'favoritt' til 'mest interessante'. I utgangspunktet har jeg ingenting imot å bli ansett som morbid eller markaber, men selv jeg innser at en erklært ikke-aggresjonist kan gi litt uheldige signaler ved å omtale bombingen av Hiroshima som en av sine favoritter...

1. Berlinmurens Fall (1989) - for nøyaktig 2o år siden. Den muren Gorbatsjov samme år hevdet ville stå i ytterligere 1oo år. Den muren som i nesten tre tiår forhindret familier og venner i å se hverandre. Den muren som ble selve symbolet på jernteppet. Og ikke minst hvis fall ble startskuddet for og selve symbolet på et demokratisk Østeuropa (så kan en diskutere hvorvidt dette styresettet er det ideelle). Men det virkelig smerter meg å se østtyskere strømme over på vestsiden for å kjøpe pastellfarvede boblejakker og få seg hockysveis.
2. D-Dagen (1944) - 175.ooo allierte soldater. 7ooo skip. 24.ooo luftbårne styrker. Og 1o.ooo sårede og døde. Fremdeles snakker vi bare om denne junidagen for 65 år siden. Og fremdeles snakker vi bare om alliert side. Nærmere bestemt om allierte militære; også sivilbefolkningen i Frankrike led store tap, men disse er del av en annen dyster statistikk. En invasjon av slike dimensjoner synes nesten mytisk. På den ene siden fascineres jeg stort over en slik strategi, men på den andre siden blir det vanskelig å se igjen individene i disse tallene. Når dødstall angis i prosenter har vi tatt et langt steg i feil retning.
   
3. Krimkrigen (185o-årene) - en i utgangspunktet meningsløs og ikke særlig interessant krig mellom imperiemakter. Det som gjør denne krigen interessant er Florence Nightingales oppdagelser vedrørende hygiene og smitte. Der hersker liten tvil med henhold til at disse var revolusjonære, men jeg har likevel lettere for å fokusere på hvor lite de faktisk visste om disse emnene før denne krigen. Vask hendene og unngå smitte...det høres jo så logisk ut! Men så, i et anfall av selvkritikk, tenker jeg at det er lett å forveksle logikk og evne til å forstå med kunnskap. Ville det vært like enkelt for meg å bruke logikk til å trekke konklusjoner om smitte om jeg levde i en tid der jeg ikke hadde tilgang til informasjon om nettopp dette? Slik prøver jeg å tenke om mye. Jeg liker å betrakte meg selv som en rasjonell person med evne til å dra logiske slutninger, men hvor mye av dette er prisgitt den tiden i hvilken jeg lever og de tidligere generasjoner som har samlet informasjon og utført forskning som har blitt til den kunnskapen jeg og andre kan nyte godt av?
   
4. Drapet på John F. Kennedy (1963) - jeg får et skikkelig kick utav spekulative konspirasjonsteorier og vil lansere min egen senere denne måneden.
5. Bombingen av Hiroshima og Nagasaki (1945) - jeg nevner disse angrepene fordi de er de største, men man skal heller ikke glemme teppebombingen av Dresden og andre sivile mål under den annen verdenskrig. Og alle andre kriger for den del. Med disse aggressive handlingene ble konseptet om å drepe tusener for å redde millioner i større grad enn tidligere akseptert. Dette er etter mitt syn et fullstendig grotesk konsept. Joda, rent statistisk høres det jo bra ut. Men la oss ta idéen litt videre. Er ikke selve idéen bak stamcelleforskning å redde liv? Fortrinnsvis flere enn de som går tapt under selve forskningsprosessen? Og hva med Mengele og hans eksperimenter? Ved å bruke hundre jøder som forsøkskaniner (skjønt, det er vel andre gnagere nazistene først og fremst sammenlignet Davids Folk med) kunne han kanskje redde tusenvis av tyskere. Så fra en statistisk innfallsvinkel virker jo disse hendelsene rent så humane. Men et drap er et drap selv om formålet er utlitarisk. Det er ikke verken vårt ansvar eller vår rett å dømme mennesker til å dø med det formål å redde andre.
   
6. Oppdagelsen av Penicillin (1928) - selve øyeblikket var kanskje ikke særlig interessant, men resultatet er desto viktigere. For et bortskjemt individ i det tjueførste århundret virker det utrolig at en enkel infeksjon kan være dødelig. Jeg har brukt penicillin mot alt fra infiserte brann- og operasjonssår via tannkjøttinfeksjon til forkjølelse, og jeg kan ikke si jeg har opplevd noen av disse som nær-døden-opplevelser. Men hvordan ville det vært for hundre år siden? Ville jeg fremdeles vært i live? Når noen beskylder meg for å være bortskjemt fordi jeg er enebarn pleier jeg å svare at vi er alle bortskjemte fordi vi lever i det tjueførste århundret.
   
7. Julen 1914 - som nevnt på listen over mine filmfavoritter. Historien om soldatene som denne høytiden risikerte å bli henrettet for desertering ved å krype opp av skyttergravene og feire sammen med sine erklærte fiender får meg til å strigråte. Og etter å ha feiret og bedt sammen som brødre ble det forventet at de skulle gå hver til sin skyttergrav og fortsette med å drepe hverandre... Der har du grunntrekkene i moderne krigføring.
8. Europeiske bosetninger i Nord Amerika (16o7 ->) - jeg har ingen problemer med å se at mye urett skjedde i denne prosessen og at mange folkeslag ble (noen vil si blir) undertrykket. Samtidig stiller jeg meg på ingen måte bak idéen om at urinnvånerene (se! Jeg kan et politisk korrekt ord!!! Enn så lenge; hva som oppfattes som politisk korrekt forandrer seg typisk like fort som skjørtelengden og hvor vidt paljetter er glamorøst eller tacky) levde i fred og harmoni med hverandre til den hvite mann kom og ødela idyllen. Ulike stammer kriget mot hverandre, og forholdet dem imellom var på ingen måte mer hjertelig enn det mellom dem og europeerene. For ikke å snakke om at noen av disse stammene kom før andre og måtte flytte som resultat av at andre kom til. Europeerene kastet seg rett og slett inn i samme spill om land og ressurser. Men for all del; at andre har gjort hverandre urett tidligere rettferdiggjør på ingen måte at noen fortsetter denne uretten. Anyway; jeg skulle egentlig ikke komme med verken egne meninger om eller et nyansert bilde av denne bosetningsprosessen; poenget mitt er å påpeke den innvirkning denne hendelsen har hatt på hele verden i århundrene som fulgte pilgrimenes båttur og kanskje særlig det tjuende (og så langt det tjueførste) århundre. Bare tenk hvor mye global politikk og kultur Uncle Sam har vært og er involvert i!
   
9. Slaget ved Teutoburgerskogen (år 9 AD) - jeg er meget interessert i det første halve århundret av vår tidsregning. I denne tiden ble mye av Europas etniske struktur avgjort. Mennesker har flyttet på seg siden den gang, men mange folkegrupper ankom sitt nåværende kjerneområde i løpet av disse fem hundre årene. Det aktuelle slaget i hvilket romerene tapte avgjorde Romerrikets nordlige grense for de neste fire hundre årene (eller resten av dets levetid), men den dag i dag fungerer Rhinen som en kulturell grense. Grensen mellom Nord- og Sydeuropa, mellom øl- og vinkultur, mellom smør- og olivenoljepreferanser... Til tross for at kulturer på mange måter bringes nærmere enannen kommer man ikke fra det faktum at historiske grenser fremdeles har sin innvirkning. Og mitt hjerte gleder seg selvsagt over at et desentralisert militære som det germanerene kunne oppbringe var i stand til å slå den (etter den tids skala) høyteknologiske sentraliserte romerske hæren!
10. Utgivelsen av Gutenbergs Bibel (145o-årene) - forut dette hadde ulike kulturer prøvd ut ulike metoder for printing av bøker, men det var Johannes Gutenberg som tok det første steget mot å gjøre bøker til allemannseie. For meg (jeg er fremdeles et bortskjemt enebarn i det tjueførste århundre) er det vanskelig å tenke meg en tilværelse uten daglig tilgang på trykksaker av ulike slag. Selv etterat internett i stadig økende grad overtar trykkekunstens territorium. Det som er trist er at midt i denne informasjonstidsalderen er der så altfor mange som ikke vet å utnytte seg av de enorme ressursene vi har tilgjengelig.
    

Mitt Liv: 5 Menn jeg Beundrer og 5 Kvinner jeg Beundrer

Menn

1. Murray N. Rothbard (1926 - 1995) - min absolutte favoritt blant liberalistiske tenkere. Ludwig von Mises og Friedrich von Hayek er muligens mer kjente, men Rothbard er etter mitt syn en oppfyllelse av disse tos tanker. Han ble inspirert av disse samt en rekke andre store økonomer og filosofer, men han videreutviklet meningene deres og gikk lenger enn dem. I tillegg viste han hvordan liberalisme også kan forsvares fra et moralsk perspektiv; ikke bare som et utilitarisk verktøy.
2. Nathaniel Hawthorne (18o4 - 1864) - jeg fascineres av den mørke romantikken og det gotiske. Vel og merke som gjennomført (og ikke minst gjennomtenkt) kulturell sjanger, ikke som et forsøk på å overgå både andre og seg selv i å være grell og grim. Jeg er tilhenger av Edgar Allan Poe så vel som overnevnte, men jeg fascineres også av Hawthornes respekt for fortiden og hans egen plass i det som snart skulle bli fortid.
3. Booker T. Washington (1856 - 1915) - jeg hater rasisme, og noe av det mest rasistiske jeg vet er opplegg ment å fremme visse rasers situasjon. Jeg innser at visse tiltak kan være nødvendig for en gruppe som var på vei ut av en helt spesiell situasjon som slavehandel eller Holocaust, men dette må være en i høyeste grad midlertidig løsning. Unntakstiltak i respons til en unntakstilstand. Med Washingtons selvhjelpstiltak fikk ikke bare tidligere slaver og deres barn en bedre fremtid; de opparbeidet seg samtidig den respekten de fortjente. Jeg skal ikke nekte for at der var mange som ikke viste (og viser...) noen form for respekt, men drittsekker vil dessverre alltid finnes.
4. G. K. Chesterton (1874 - 1936) - en ekte språkkunstner. Hans evne til både å skape og bruke ord og konsepter, til både å sette på spissen og gå i dypet, til både å være vennligsinnet og politisk ukorrekt... Og ikke minst dekker hans karriere en rekke områder fra filosofi og religion til journalistikk og fiksjon, og i motsetning til andre multikunstnere håndterer ham dem alle elegant og med imponerende innsikt. En innsikt som nærmest virker profetisk og langt forut Chestertons egen tid.
   
5. Frédéric Bastiat (18o1 - 185o) - mange skylder på at de ikke har tid til å lese. Vel, der er ting man har tid til og ting man tar seg tid til. Men jeg er innforstått med at det kan være vanskelig å finne tid til alt man skal gjennom i en travel hverdag. Og det som er så fint da er at ett av de beste verkene noensinne skrevet er på noen få titalls sider. I La Loi/The Law demonstrerer Bastiat så elegant som muligens bare en franskmann kan hva som ligger i veien for en fri tilværelse.
   

Kvinner

1. Rose Wilder Lane (1886 - 1968) - datter av Laura Ingalls Wilder som har skrevet Huset på Prærien. Det intellektet, den skrivekunsten og de liberalistiske teoriene denne kvinnen la for dagen er bare imponerende. Og da hun gikk bort 81 år gammel var hun midt i planleggingen av en treårig tur verden rundt. Jeg finner eldre mennesker som fremdeles lever og planlegger ytterst fascinerende.
   
2. Flannery O'Connor (1925 - 1964) - jeg beundrer henne for hennes lokalkoloritt, hennes evne til å skape en gotisk atmosfære av et hvilket som helst utgangspunkt og at hun aldri kompromitterte sin katolske tro gjennom karriere og sykdom. Men aller mest beundrer jeg hennes humoristiske holdning til eget handicap. Mange som lider av et handicap blir såret av andre menneskers reserverte holdning til dem, noe jeg uten problemer forstår. De er allerede i en vanskelig situasjon, og den blir ikke bedre av at mennesker ikke klarer å forholde seg til dem. Samtidig forstår jeg usikkerheten som fører til denne avstandstagenen. Mennesker med handicap kommer i like mange utgaver som individer. Noen ønsker hjelp (i alle fall tilbud om sådan) i hverdagen; andre ønsker å klare seg selv (og at alle skal forstå dette). Selvsagt er det upassende å umyndiggjøre et menneske i rullestol ved å ta tak i stolen uten tillatelse, men noen blir faktisk fornærmet bare noen tilbyr en hjelpende hånd eller to. Selv prøver jeg å innta en holdning der den aktuelle personen vet at jeg er der om nødvendig, men på en ikke-intrusiv måte. Jeg ber vedkommende si fra dersom hjelp skulle være ønskelig. Men noen ser endatil dette som en fornærmelse. Så hvordan skal vi forholde oss? Dersom man ikke tilbyr hjelp til en som ønsker det er man et dårlig menneske. Og dersom man tilbyr hjelp til en som ønsker å demonstrere sin selvstendighet er man...et dårlig menneske. Valget er ditt! Er det rart man blir usikker? Da er det en velsignet lettelse å se mennesker som kan lette på stemningen ved hjelp av humor. Kan noen spøke om et ubehagelig tema blir det straks mindre farlig. Derfor blir jeg rett og slett i godt humør av O'Connors løse og sarkastiske omgang med alvorlige emner.
3. Coco Chanel (1883 - 1971) - la det være sagt. Dette er en kvinne jeg har særdeles blandede følelser om. Noen av hennes kreasjoner er etter mitt syn det verste som har skjedd i motehistorien. Bukser for kvinner, neglelakk og eksponering til sol med den hensikt å få en mørkere hudfarve kunne jeg klart meg fint uten. Til tross for disse skamplettene i motehistorien beundrer jeg Coco enormt. For de fleste designere betyr nytenkning å gjøre noe crazy som blir ansett som kult en sesong eller to for så å bli en dårlig spøk. Coco derimot, skapte klassikere og konsepter som den dag i dag regjer øverst i motehierarkiet. Her går ikonstatus og brukervennlighet hånd i hånd. Denne kvinnen fortjener virkelig å bli ansett som en legende.
4. Anne Frank (1929 - 1945) - hun er blitt en klisjé som man kanskje assosierer med Miss Universe-taler. 'Jeg beundrer mamma og Anne Frank, og så ønsker jeg meg fred på jord og nok mat til alle.' Men en klisjé er bare dårlig om den også er innholdsløs. At denne ikoniske jødiske jenten i tillegg deler skjebne med så altfor mange samtidige gjør henne heller ikke mindre beundringsverdig. Det jeg beundrer aller mest ved henne er hennes fantastiske evne til ikke å gi opp. Hun tilbrakte to år skult på et trangt loft under stadig verre forhold. Likevel lot hun ikke disse årene bli stjålet fra henne. Til tross for den grufulle situasjonen og til tross for at hun legger for dagen deskriptive og analytiske evneroverraskende for sin alder, beholder hun tenåringssinnet. Hun er nysgjerrig, optimistisk og fjollete som en hvilken som helst tenåringsjente. Hun legger planer for fremtiden og forelsker seg i den eneste gutten hun har tilgjengelig, vennen Peter som gjemmer seg på samme loft. Slikt et pågangsmot burde være en inspirasjonskilde for oss alle.
5. Zora Neale Hurston (1891 - 1960) - hadde mye til felles med både Booker T. Washington og Rose Wilder Lane. En ypperlig skribent og en skarp iakttager med fornuftige men ukonvensjonelle syn på verden og menneskeheten.
   

Mitt Liv: Favorittmat

...og -drikke.

Jeg elsker mat. Jeg har aldri forstått mennesker som ikke har appetitt eller som bare klarer å spise til visse tider på dagen. Er jeg våken nok til å bevege kjevene er jeg våken nok til å spise! Og selv om jeg er både kresen og selektiv (i matveien som på de fleste andre av livets områder), er der mye jeg liker også. Her er topp ti:

1. Ananas - jeg er egentlig ikke en typisk fruktelsker, men ananas klarer jeg meg ikke uten. Jeg kan lett spise en kilo for dagen. Ananas er perfekt! Akkurat passe søt, akkurat en passe anelse syrlig, en interessant men lettspiselig konsistens...som jeg sa, perfekt. Vet dere forresten hvorfor denne frukten som egentlig er et (eller mange sammensmeltede) bær heter 'ananas'? Før man hadde egne kasser til å frakte dem i, brukte man banankasser med den engelske påskriften 'bananas'. Og for å skille dem fra bananene strøk man ut b'en. Så jeg går utifra at hadde de heller brukt appelsinkasser ville 'ranges' toppet listen min.
2. Sukkerspinn - ja, jeg høres sikkert ut som en femåring. Noe jeg er glad jeg ikke er, for jeg setter pris på muligheten til å spise hva jeg vil uten oppfordringer om ikke å ødelegge appetitten og så videre.
3. Eggerøre - egg er bare fantastiske! De binder sammen og hever, de er væske og (relativt) tørre, de kan brukes i søtt og salt, de...er fantastiske. Samtidig er jeg ikke overbegeistret for å se det gule og tenke 'det skulle blitt kylling', så jeg foretrekker dem i rørt tilstand.
4. Havredrikk - det ikke-animalistiske alternativet til melk. Jeg skal ikke påberope meg å være veganer, men denne drikken er god!
5. Tomater - nok et medlem av frukt- og grøntavdelingen som jeg kan konsumere enorme mengder av.
   
6. Nybakt brød - jeg er så kresen at jeg aldri kjøper brød. Det er ikke fordi jeg ikke liker brød, men fordi jeg aldri kan få kjøpebrød ferskt nok (turen fra butikken og hjem er for lang til at det kan kalles ferskt når jeg endelig kan spise. Det er ikke fordi jeg har lang vei til butikken eller går svært sent, men fordi brød taper seg så fort) og fordi jeg til dags dato ikke har funnet et kjøpebrød som er like godt som mitt eget. Sistnevnte, derimot, kan jeg spise store mengder av. Noe som er bra i og med at brødet ikke lenger vil være ferskt til neste måltid. Ikke engang for en som spiser så ofte som undertegnede.
7. Te - Earl Gray laget på svart te; ingen politisk korrekte, miljøvennlige eller helsevennlige etterligninger.
8. Vingummi - etterhvert som jeg ble eldre begynte jeg gradvis å innse at jeg aldri ville få en såkalt voksen smak og sverge til mørk sjokolade. Det har i alle fall ikke skjedd ennå.
9. Varm melk med honning - egentlig smaker ikke dette noe godt, men der er så mange barndomsminner knyttet til denne drikken at jeg til tider inntar den likevel. Trygghet, følelsen av omsorg, vissheten om at jeg har en unnskyldning til å være våken til koppen er tom...
10. Risengrynsgrøt - egentlig smaker ikke dette så formidabelt heller, men grøt er mettende på en måte som virkelig kjennes godt!
    

Mitt Liv: Tidenes 1o beste filmer

1. Enemy at the Gates (2oo1) - hvis noen kan hjelpe meg å finne en slik Stalin-statue ville jeg blitt evig takknemlig. Og er ikke Rachel Weisz utrolig søt i militærantrekk?
   
2. Fidel (2oo2) - og da snakker vi om den originale utgaven på tre og en halv time; ikke den forkortede versjonen som jeg kom i skade for å kjøpe på en bensinstasjon. Det er som å betale hundre tusen for en klokke for så å oppdage at det er en ekte Polex. Samtidig skal jeg innrømme at den lange utgaven kanskje er for spesielt interesserte (og hvem vet; kanskje der er et marked for Polex også? Det er utrolig hva spesielt interesserte kan bli spesielt interesserte i). Men er du spesielt interessert i revolusjon, geriljakrig og menn med skjegg er originalutgaven absolutt å anbefale. Jeg er litt i tvil om jeg vil anbefale å se den to ganger i strekk, men det fungerte for meg.
3. Swing Kids (1993) - før Dr. Wilson fra House ble lege og før Batman ble...Batman, var de begge musikkinteresserte tenåringer i Hitlers Tyskland. Jeg elsker stilen i filmen, jeg elsker de svingende rytmene, og jeg elsker endatil Kenneth Branagh som halvfet nazist. Men mest av alt elsker jeg budskapet, nemlig advarselen mot å oppføre seg lydig mot en ideologi for å unngå problemer. Gjentar man en doktrine mange nok ganger er faren til stede for at man begynner å tro på den. Og forresten, er det ikke litt bekymringsverdig at Batman viste nazistiske tilbøyeligheter i sin ungdom?
4. Ike: Countdown to D-Day (2oo4) - til tross for at Tom Selleck måtte ta barten for å spille Eisenhower; der får da være måte på kreative tolkninger i estetikkens navn. En fantastisk god film som går grundig inn i planleggingen og strategiene bak denne enorme militæroperasjonen. Bare synd filmen ender dagen før selve D-Dagen slik at vi ikke får se om invasjonen var vellykket eller ikke...haha.
5. The Departed (2oo6) - ingen orker å se denne sammen med meg. Og jeg må jo innrømme at jeg forstår det med mindre man faktisk er ute etter et to og en halv timers foredrag om konflikten mellom det tradisjonelle og romantikken representert av Leonardo DiCaprios rollefigur og referanser til Nathaniel Hawthorne på den ene siden og det moderne og modernismen representert av Matt Damons rollefigur og referanser til James Joyce på den andre siden.
6. From Hell (2oo1) - denne har alt! En creepy gotisk atmosfære, konspirasjoner på høyeste nivå og ikke minst Johnny Depp med en velfrisert men særdeles maskulin bart.
7. A Christmas Truce at the Front (2oo5) - til tross for at dette strengt tatt er en dokumentar, hører den absolutt med på denne listen. Og til tross for at dens formål er å skildre en historisk hendelse, er den etter mitt (etterhvert tårevåte) syn den mest overbevisende antikrigsfilm noensinne laget. Og jeg som ler mens Titanic går ned og Den Engelske Pasienten kjemper for livet (sue me!) gråter meg gjennom en regnskog av papirlommetørkler hver gang jeg ser den. Bedre enn noe annet verk demonstrerer den det meningsløse ved moderne krigføring. En type krigføring der mennesker som ikke har noe personlig imot hverandre og som under andre omstendigheter kunne blitt venner, blir beordret til å drepe hverandre. Ikke fordi de nødvendigvis truer hverandres frihet, men på grunn av allianser og statspolitikk på et så høyt nivå at de som regjerer der oppe ikke har noen idé om livet og døden i skyttergravene. Og for mange av de involverte var dette den aller siste julen de fikk oppleve; denne desemberdagen i 1914 da de kom sammen med sine statsbestemte fiender og spilte fotball, byttet gaver og ba bønner for sine døde.
   
8. All Quiet on the Western Front (193o) - siden vi likevel snakker om Første Verdenskrig. Krigen som skulle ende alle kriger... Det jeg finner aller mest fascinerende med denne filmen er at den ble laget bare 12 år etter den aktuelle krigens slutt. For det første er kvaliteten i så måte imponerende. For det andre fyller det meg med ærefrykt å tenke på at de fleste som så den i 193o faktisk hadde gjennomlevet epoken den skildrer. Og for det tredje er det en interessant mental utfordring å prøve å se den utifra perspektivet til det opprinnelige publikummet. Kanskje trodde de virkelig at denne krigen hadde endt alle kriger? Dette var jo endatil før Hitler kom til makten. Neste oppgave blir å tenke på hvordan våre oldebarn om 8o år vil se på det som kommer ut i dag, samt hvilken oppfatning de vil ha av oss og vårt forhold til verden og historien.
9. The Guns of Navarone (1961) - nok en klassiker man bare må få med seg.
10. Gods and Generals (2oo3) - vinnerene skriver historien, derfor er det interessant å se en film som i hovedsak handler om de konføderate troppene i krigen mellom de amerikanske statene (jeg liker ikke betegnelsen 'borgerkrig' på en krig der man ikke kjemper om det samme geografiske området. Denne krigen handlet om Sørstatenes ønske om å løsrive seg; disse hadde intet ønske om å få makt over Nordstatene. Jeg betegner derfor denne krigen som en løsrivelseskrig, langt på vei sammenlignbar med den amerikanske frigjøringskrigen i hvilken de amerikanske koloniene løsrev seg fra styresmaktene i London. Sistnevnte bør heller ikke omtales som en revolusjon da kolonistene ikke prøvde å ta all makt fra de sittende styresmaktene som i den franske revolusjonen, men utelukkende søkte selvstyre over det de oppfattet som sitt eget område). Kampscenene i filmen er imponerende og veier absolutt opp for den noe stive dialogen, Stephen Lang er overbevisende i rollen som Stonewall Jackson, og Robert Duvall...det er kult at én og samme mann kan spille både Robert E. Lee og Josef Stalin?

Nå som jeg er ferdig aner jeg en viss overvekt av krigsfilmer... Jeg håper ikke dette tar troverdigheten fra den ikke-agressjonistiske holdningen jeg proklamerer under punkt 7.

Mitt Liv: Mine 1oo Favoritter

I mai la jeg ut topp-ti-lister over aspekter ved mitt liv og min personlighet, noe jeg fant både interessant og lærerikt. Jeg anser meg selv for å være et selvbevisst menneske, men å bli "tvunget" til å lage lister over alt fra hva jeg ser etter i en venn til hva jeg aldri bruker eller spiser åpnet faktisk øynene mine ytterligere. Derfor kommer jeg i dagene fremover til å legge ut ti nye lister; denne gangen over mine ti favoritter på ti ulike områder:

1. Tidenes 1o beste filmer
   
2. Favorittmat
3. 5 menn jeg beundrer og 5 kvinner jeg beundrer
4. De 1o mest interessante hendelsene i historien
   
5. Historiens 5 peneste menn med bart og historiens 5 peneste menn med skjegg
   
6. Favorittaktiviteter
7. Musikk til enhver anledning
   
8. Favorittklesstiler; 5 jeg bruker selv og 5 jeg liker å se på andre
9. Favorittklesplagg og -tilbehør; 5 fra mitt eget klesskap og 5 fra ønskelisten
10. Favorittditt og yndlingsdatt
    

Musikk/ (sær) Humor / Politikk: Internasjonalen

Jeg er blitt fortalt at jeg har en noe spesiell form for humor. Mulig det, men dette er i alle fall hysterisk morsomt. Nesten like morsomt som da vi hadde en katt på Dyrebeskyttelsen som ikke sa 'mjau' men 'maooo' og jeg fikk arbeidsdagen til å gå ved å si
'Pus, hvem er den beste statsstyreren noensinne?'
'Maooo!'

Vel, det er ikke så kjekt å spa drit etter noen dusin katter; noe må man da finne på!

Refleksjon: Halloween

Jeg må innrømme at jeg har blandede følelser for Halloween. En av de vanligste kritikkene her i landet er denne dagens kommersielle rolle i vår kultur. Det kommer kanskje ikke som noen overraskelse på de som kjenner meg, men jeg anser faktisk dette aspektet for å være blant de mer positive. At noe er kommersielt bør ikke uten videre diskvalifisere det. Kommersialisering på et fritt marked skjer som resultat av mange nok mennesker ønsker å bruke ressurser på noe til at det blir lønnsomt for menneskene bak konseptet. Det blir faktisk et uttrykk for folkekultur.

Men at jeg er for dannelsen av folkekultur betyr ikke på noen måte at jeg liker alt som kommer inn under denne kategorien! Jeg hater country og danseband, jeg hater grilldress og crocks og jeg hater folkelige uttrykk. Og Halloween...jeg er ikke spesielt begeistret for skjeletter og spøkelser. Edderkopper hater jeg mer enn danseband og crocks til sammen og svarte katter og gresskar liker jeg hele året. Frankenstein og hans monster (som ikke er samme individ!!! Når jeg hører noen omtale monsteret som Frankenstein går jeg fra alle prinsipper om toleranse og ikke-aggresjon) er interessante som litterære skikkeliser og min interesse i slaviske kulturer lar meg ikke komme utenom vampyrskikkelsene. Men å kle seg ut som disse... Nei, jeg har nok ikke tatt denne nye festdagen til mitt hjerte.

Mange klager også over ufordelaktig oppførsel som kommer i kjølvannet av denne dagen. Helt alvorlig; la oss ikke skylde på dagen. Mennesker som bruker høytiden som unnskyldning for å være til plage for andre må selv ta ansvar for dette, og de som plages må legge ansvaret på de som plager; ikke på dagen. Vandalisme og trakassering bør håndteres på samme måte som årets resterende dager, og de som bruker dagen på å drikke seg full ville med all sannsynlighet gjort dette uten innføringen av en kommersialisert keltisk høytid. Vi nordmenn er ikke akkurat kjent for å behøve en unnskyldning for å drikke oss full.

Men hvis vi går bak det rent kommersielle, så har faktisk denne dagen en interessant historie. Absolutt verd å se:



Dessuten er Halloween en perfekt dag til å dele min interesse i gruppen Squirrel Nut Zippers. Jeg elsker referansene til mellomkrigstiden, de gotiske innslagene (jeg er tilhenger av det gotiske som et aspekt av den mørke romantikken, ikke som den moderne subkulturen goth) og de svingende rytmene.