tirsdag 3. november 2009

Mitt Liv: Tidenes 1o beste filmer

  1. Enemy at the Gates (2oo1) - hvis noen kan hjelpe meg å finne en slik Stalin-statue ville jeg blitt evig takknemlig. Og er ikke Rachel Weisz utrolig søt i militærantrekk?
  2. Fidel (2oo2) - og da snakker vi om den originale utgaven på tre og en halv time; ikke den forkortede versjonen som jeg kom i skade for å kjøpe på en bensinstasjon. Det er som å betale hundre tusen for en klokke for så å oppdage at det er en ekte Polex. Samtidig skal jeg innrømme at den lange utgaven kanskje er for spesielt interesserte (og hvem vet; kanskje der er et marked for Polex også? Det er utrolig hva spesielt interesserte kan bli spesielt interesserte i). Men er du spesielt interessert i revolusjon, geriljakrig og menn med skjegg er originalutgaven absolutt å anbefale. Jeg er litt i tvil om jeg vil anbefale å se den to ganger i strekk, men det fungerte for meg.
  3. Swing Kids (1993) - før Dr. Wilson fra House ble lege og før Batman ble...Batman, var de begge musikkinteresserte tenåringer i Hitlers Tyskland. Jeg elsker stilen i filmen, jeg elsker de svingende rytmene, og jeg elsker endatil Kenneth Branagh som halvfet nazist. Men mest av alt elsker jeg budskapet, nemlig advarselen mot å oppføre seg lydig mot en ideologi for å unngå problemer. Gjentar man en doktrine mange nok ganger er faren til stede for at man begynner å tro på den. Og forresten, er det ikke litt bekymringsverdig at Batman viste nazistiske tilbøyeligheter i sin ungdom?
  4. Ike: Countdown to D-Day (2oo4) - til tross for at Tom Selleck måtte ta barten for å spille Eisenhower; der får da være måte på kreative tolkninger i estetikkens navn. En fantastisk god film som går grundig inn i planleggingen og strategiene bak denne enorme militæroperasjonen. Bare synd filmen ender dagen før selve D-Dagen slik at vi ikke får se om invasjonen var vellykket eller ikke...haha.
  5. The Departed (2oo6) - ingen orker å se denne sammen med meg. Og jeg må jo innrømme at jeg forstår det med mindre man faktisk er ute etter et to og en halv timers foredrag om konflikten mellom det tradisjonelle og romantikken representert av Leonardo DiCaprios rollefigur og referanser til Nathaniel Hawthorne på den ene siden og det moderne og modernismen representert av Matt Damons rollefigur og referanser til James Joyce på den andre siden.
  6. From Hell (2oo1) - denne har alt! En creepy gotisk atmosfære, konspirasjoner på høyeste nivå og ikke minst Johnny Depp med en velfrisert men særdeles maskulin bart.
  7. A Christmas Truce at the Front (2oo5) - til tross for at dette strengt tatt er en dokumentar, hører den absolutt med på denne listen. Og til tross for at dens formål er å skildre en historisk hendelse, er den etter mitt (etterhvert tårevåte) syn den mest overbevisende antikrigsfilm noensinne laget. Og jeg som ler mens Titanic går ned og Den Engelske Pasienten kjemper for livet (sue me!) gråter meg gjennom en regnskog av papirlommetørkler hver gang jeg ser den. Bedre enn noe annet verk demonstrerer den det meningsløse ved moderne krigføring. En type krigføring der mennesker som ikke har noe personlig imot hverandre og som under andre omstendigheter kunne blitt venner, blir beordret til å drepe hverandre. Ikke fordi de nødvendigvis truer hverandres frihet, men på grunn av allianser og statspolitikk på et så høyt nivå at de som regjerer der oppe ikke har noen idé om livet og døden i skyttergravene. Og for mange av de involverte var dette den aller siste julen de fikk oppleve; denne desemberdagen i 1914 da de kom sammen med sine statsbestemte fiender og spilte fotball, byttet gaver og ba bønner for sine døde.
  8. All Quiet on the Western Front (193o) - siden vi likevel snakker om Første Verdenskrig. Krigen som skulle ende alle kriger... Det jeg finner aller mest fascinerende med denne filmen er at den ble laget bare 12 år etter den aktuelle krigens slutt. For det første er kvaliteten i så måte imponerende. For det andre fyller det meg med ærefrykt å tenke på at de fleste som så den i 193o faktisk hadde gjennomlevet epoken den skildrer. Og for det tredje er det en interessant mental utfordring å prøve å se den utifra perspektivet til det opprinnelige publikummet. Kanskje trodde de virkelig at denne krigen hadde endt alle kriger? Dette var jo endatil før Hitler kom til makten. Neste oppgave blir å tenke på hvordan våre oldebarn om 8o år vil se på det som kommer ut i dag, samt hvilken oppfatning de vil ha av oss og vårt forhold til verden og historien.
  9. The Guns of Navarone (1961) - nok en klassiker man bare få med seg.
  10. Gods and Generals (2oo3) - vinnerene skriver historien, derfor er det interessant å se en film som i hovedsak handler om de konføderate troppene i krigen mellom de amerikanske statene (jeg liker ikke betegnelsen 'borgerkrig' på en krig der man ikke kjemper om det samme geografiske området. Denne krigen handlet om Sørstatenes ønske om å løsrive seg; disse hadde intet ønske om å få makt over Nordstatene. Jeg betegner derfor denne krigen som en løsrivelseskrig, langt på vei sammenlignbar med den amerikanske frigjøringskrigen i hvilken de amerikanske koloniene løsrev seg fra styresmaktene i London. Sistnevnte bør heller ikke omtales som en revolusjon da kolonistene ikke prøvde å ta all makt fra de sittende styresmaktene som i den franske revolusjonen, men utelukkende søkte selvstyre over det de oppfattet som sitt eget område). Kampscenene i filmen er imponerende og veier absolutt opp for den noe stive dialogen, Stephen Lang er overbevisende i rollen som Stonewall Jackson, og Robert Duvall...det er kult at én og samme mann kan spille både Robert E. Lee og Josef Stalin?
Nå som jeg er ferdig aner jeg en viss overvekt av krigsfilmer... Jeg håper ikke dette tar troverdigheten fra den ikke-agressjonistiske holdningen jeg proklamerer under punkt 7.

8 kommentarer:

  1. Har sett masse film de siste to årene - og har en helt annen liste enn du, dvs den er ikke ferdig, men vi har i alle fall totalt ulik smak!

    SvarSlett
  2. Ulikheter driver verden fremover. Og bare så det er sagt; jeg ser andre ting enn krigsfilmer også! Denne listen er over de filmene som har gjort sterkest inntrykk på meg og som jeg kan se om og om igjen; ikke nødvendigvis hva jeg ville valgt som lørdagsunderholdning.

    SvarSlett
  3. "Underholdning"... Av en eller annen grunn er jeg allergisk mot det ordet, men det er vel bare jeg som er sær. Uansett bør du sjekke ut Bergman viss du ikke allerede har gjort det!

    SvarSlett
  4. Jeg kan ikke gå god for andre enn meg selv, så jeg vet ikke om det er 'bare du som er sær'. JEG er nemlig allergisk mot formålsløs generalisering (når jeg sier 'formålsløs' er jeg innforstått med at jeg samtidig innrømmer at generalisering kan ha sin plass. Denne plassen er etter mitt syn hypotesenivået. Generalisering kan brukes som et verktøy for å åpne for debatt eller forskning).

    Selv bruker jeg ordet 'underholdning' om de kulturelle fenomener (i konseptets videste betydning) jeg utsetter meg selv for med den hensikt å...bli underholdt...beklager. De fenomener jeg oppsøker for å få tiden til å gå mens jeg har det noen lunde hyggelig, men som jeg ikke forventer vil prege meg i nevneverdig grad. Jeg kjenner selvsagt til kommunikasjonsmodellen som sier at ALT man utsettes for vil prege en i større eller mindre grad, men dette er ikke formålet med å oppsøke DISSE fenomenene.

    Ingen av filmene på listen faller dermed i kategorien 'underholdning'. Disse har alle preget meg sterkt, blant annet har de tatt del i å forme min ikke-aggresjonistiske filosofi, mine tanker om et desentralisert militære, og min motstand mot ikke-selektive våpen og våpenbruk.

    Men til tross for at jeg nok kan være morbid fra tid til annen ville jeg aldri kalt dette underholdning. I denne kategorien vil jeg heller plassere en serie som Magnum P.I. Pen mann med bart og litt action; verken mer eller mindre.

    Her må man også skille mellom ens egen intensjon med å oppsøke de kulturelle kildene. Jeg har ingen problemer med at andre kan anse overnevnte serie om den bebartede actionhelten som noe annet eller noe mer enn underholdning. For eksempel en som studerer actionserier eller vurderer fordeler og ulemper med private etterforskere versus statsansatte politifolk.

    Jeg mener faktisk at man kan betrakte det meste fra en akademisk innfallsvinkel om man bare fokuserer på de 'rette' aspektene. Om ikke annet, så som et uttrykk for samtiden. Dette skremmer meg litt med tanke på en del av de kulturelle fenomener vi ser i dag.

    På den annen side finnes der nok mennesker som ville valgt å se filmene fra listen min som underholdning. Som liker å slappe av til lyden av kanoner og granater...

    Poenget med de siste avsnittene er som du sikkert forstår følgende: hvor noe ligger på den skalaen som vi for enkelhets skyld kan la gå mellom akademia og underholdning, kommer an på hvordan man selv betrakter dette. For eksempel at et program som Big Brother som jeg hater inderlig og intenst kan betraktes fra et akademisk perspektiv om man for eksempel analyserer hva som ligger bak samtidens (her generaliserer jeg bevisst fordi jeg beskriver et mulig utgangspunkt for et studie) trang til å vitne medmenneskers privatliv.

    Dette kan synes å være farlig grunn for en erlært ikke-relativist som jeg selv. Jeg mener imidlertid at selv en ikke-relativist kan innse at objekter kan nyttes på ulikt vis. Det som skiller meg fra en relativist er at jeg ikke mener menneskers oppfatning av eller bruk av et objekt forandrer dettes egentlige formål.

    Tar man en bukse på hodet blir den ikke til en lue av den grunn. Handlingen forandrer ikke det faktum at buksens opphavsmann mente den skulle bæres som benklær (i denne omgang ignorerer vi eksperimentell mote som Dolce&Gabbanas seneste kolleksjon som lanserer hansker som hode-/hårpynt). Likeledes blir ikke Big Brother til en høykulturell serie selv om noen velger å innlemme den i respekterte studieformer.

    Hvis du er med meg fremdeles er du jammen god! I alle fall mener jeg at ordet 'underholdning' har sin plass, men ikke som samlebetegnelse på all (populær)kultur.

    Ellers kjenner jeg til Bergman; han var faktisk pensum i teaterstudiene i USA. Han er interessant og verd å både se og studere, men han kommer nok ikke til å toppe noen av mine lister. Jeg får ikke til å like atmosfæren i hans filmer. Bedre kan jeg ikke si det, derfor innrømmer jeg gladelig at det er min subjektive mening som gjør seg gjeldende.

    SvarSlett
  5. Kanskje jeg også vil bli underholdt, men av misforstått dannelsessykdom unngår ordet? Jeg ser jo betydelig mengder fotball, og, må jeg innrømme, mest som tidtrøyte. Og tidtrøyte er vel underholdning, på sett og vis.

    SvarSlett
  6. Så den allergien du har kan mest sannsynlig sammenlignes med det de lider av som begynner å nyse i det de oppdager at der er en katt i rommet, ikke i det katten kommer inn i rommet.

    Denne helgen skal jeg forresten se nummer 11 på listen, nemlig Red Dawn. Det skal ikke være sagt hvorvidt denne faller i underholdningskategorien eller ikke.

    SvarSlett
  7. Bra liste. Red dawn er forøvrig også bra.

    Jan Eirik

    SvarSlett
  8. Red Dawn er FANTASTISK! Så den i går/i natt.

    Jeg bare stusser litt over disse ungguttene som levte ute i naturen uker og måneder i strekk. Skitne, vanstelte og sultne. Og til enhver tid glattbarberte... Charlie Sheen beholder også sin fønede frisyre gjennom filmen.

    Men der er vel grenser for hva man kan forvente av 8o-tallet.

    SvarSlett