Mitt Liv: Musikk til enhver Anledning

Jeg er av den typen som gjerne husker obskure datoer og detaljer på bekostning av ting som kan virke mer pressende i hverdagen. Senest nå i høst måtte jeg gå med kåpen på meg inne gjennom en hel dag med forelesninger av den enkle grunn at jeg hadde glemt skjørtet hjemme. Men den verste dagen dette semesteret var da jeg glemte mp3-spilleren. Til tross for at jeg ikke kan synge en ren tone, er musikk en særdeles viktig del av livet mitt. Og ulike typer musikk følger meg gjennom ulike aktiviteter og sinnsstemninger. Dersom noen finner mp3-spilleren min, vil jeg ikke klandre dem om de konkluderer med at den må tilhøre en noe forstyrret person. Kuttene spriker i et utall retninger, og noen av dem kan neppe betegnes som mainstream. Men jeg er ikke schizofren; jeg er bare kompleks (det skal stå på gravstenen min)! Og jeg er både kresen og systematisk:

1. Jeg trener til - kampsanger av (nesten) alle slag! Ingenting får opp pulsen og adrenalinet som harmdirrende, takfaste toner om krig, revolusjon og seperatisme! Jeg anbefaler særlig det svenske proggbandet Knutna Nävar. De var (hyper) aktive tidlig på 7o-tallet (som mange av sine meningsfeller. Eller artsfrender...). Deres fordømmelse av utsugerveldet, (små)borgerskapen og sosialdemokratiet har holdt pulsen, motet og humøret oppe på mang en løpetur. Skjønt, det var kanskje ikke dét de hadde i tankene da de skrev 'Sången om Stalin' og 'Balladen om Ho Chi Minh'... Nasjonalsanger av den mer militante typen som den franske eller den sovjetiske fungerer også.
2. Jeg melankolerer (dersom det ikke er et ord burde det være det!) til - 'Those were the Days' og 'Time in a Bottle'. Jeg regner meg selv for å ha et jevnt godt humør, men jeg mener at litt kontrollert melankoli virker som vaksine mot ukontrollerte depresjoner. Samtidig er jeg ikke helt typen til å sippe til tyggegummipop og ulykkelig kjærlighet, og jeg har en klippefast tro på at etter regn kommer sol og alt ordner seg. Det som derimot gjør meg melankolsk på grensen til trist, er tanken på tidens nådeløse gang og det som var og som aldri kommer igjen. Det er noe smertefullt over vissheten om at man aldri får gårsdagen igjen. På den annen side hjelper denne vissheten meg å gripe dagen og leve mens jeg kan. Å bli apatisk fører ingenting godt med seg.
3. Jeg sminker meg til - "Sunday Girl". Ingenting slår en skikkelig dose 7o-tallsdekadanse. For en mer kontinental følelse er der også en fransk utgave.
4. Jeg utvider horisonten min med - å utvide horisonten er ett av disse uttrykkene som kan brukes om det meste, og som ingen egentlig kan bedømme hvorvidt stemmer eller ikke. I dette tilfellet betyr det at jeg finner det umåtelig morsomt, samtidig som det høres dypere ut å si at det utvider min horisont. I alle fall utvider jeg min horisont med japanske versjoner av musicaler. I følge Costume kan man gjøre en uformelig kjole riktig fjong ved å sette på et belte. Likeledes blir i utgangspunktet smakløse musicaler som Jesus Christ Superstar og Mamma Mia absolutt verd å se oversatt til japansk.
5. Jeg får energi av - Creedence Clearwater Revival. (Nesten) samme hva jeg skal, så gir Creedence meg den energien og det pågangsmotet som skal til for å utføre det. Skal jeg ha eksamen, så hører jeg på Creedence. Skal jeg til tannlegen, så hører jeg på Creedence. Og skal jeg til å tømme et halvt dusin kattetoalett, så hører jeg på Creedence.
   
6. Jeg slapper av til - Vashti Bunyan. Hennes noe naive iakttagelser av gresset som gror, snøen som snør (!) og øyenstikkerene som flyr i kombinasjon med psykedeliske toner har en særdeles avslappende effekt selv på undertegnede.
7. Jeg samler på - innspillinger av Internasjonalen. Ikke spør og ikke døm. En gang glemte jeg mp3-spilleren min på venterommet til legen. Jeg overveide alvorlig å bare kjøpe meg en ny og begynne samlingen på nytt, for jeg var redd der skulle være menn med hvite frakker som ventet på meg da jeg gikk for å spørre etter den. Men jeg bestemte meg for at hvis de spurte hva som var på den for å forsikre seg om at det virkelig var min, så skulle jeg svare noe slikt som 'nei...litt Britney og litt Lady Gaga. Hva? Har dere funnet en med 72 versjoner av Internasjonalen? Nei, den er ikke min. Den må tilhøre en alvorlig forstyrret person. Eventuelt en virkelig iherdig kommunist'.
8. Jeg blir romantisk av - Leonard Cohen. Der er bare noe med dype, vibrerende mannsstemmer.
9. Jeg sovner av - The Wedding Song av Peter, Paul & Mary (eller bare Paul som i denne versjonen). Å høre på denne medfører alvorlig fare for å sovne. Sikkert ingenting å kombinere med bilkjøring og håndtering av farlige maskiner.
10. Jeg liker faktisk - noen av punktene på denne listen har lite bruksområde utenfor det nevnte. Jeg hører for eksempel ikke på den hebraiske utgaven av Internasjonalen eller Proletären mens jeg spiser middag. Så i håp om å gjenopprette mitt rykte som relativt normal (?), vil jeg be dere se bort fra alt på denne listen som omhandler kommunisme og japanske musicaler, for heller å legge til Eagles, Dr. Hook, Barry McGuire, Don McLean, Nazareth og Frank Zappa.

Det skal nok endel godvilje eller mangel på tallkunnskaper til å kalle dette en topp-ti-liste, men om ikke annet, så gir den et sannferdig (om ikke komplett) bilde av meg.