mandag 18. mai 2009

Refleksjon: Mobilavhengighet?

En rekke medier har tatt for seg temaet mobilavhengighet. Man ser med stor bekymring på mennesker som blir nervøse og rastløse av å gå en dag uten telefon, og noen går endatil så langt at de sammenligner fenomenet med rusavhengighet.

Jeg skal ikke benekte at der finnes mennesker som er genuint så avhengige av mobilen at det representerer et virkelig problem. Men er det bare eieren av telefonen som bør holdes ansvarlig?

I løpet av de siste ti årene har mobiltelefoner blitt allemannseie, og de fleste av oss kan nåes hvor og når som helst. Med det resultat at venner og bekjente og arbeidsgiver og faen og hans oldefar forventer umiddelbar kontakt. Kan man ikke svare akkurat der og da, forventes det at man sender en melding. Sitter i møte. Ringer om ti minutter. For gudene forby at der går ti minutter uten at man lar høre fra seg! Da er man mest sannsynlig død, eller i alle fall uforskammet.

Er man så uheldige å legge mobilen igjen hjemme eller sleppe opp for batteri (er det rart man slepper opp for batteri så mange telefoner og meldinger som man mottar på en gjennomsninttsdag?) en dag, finner man den garantert igjen full av tapte anrop og meldinger av typen Hvor er du?, Nå har jeg ringt atten ganger uten å få svar!, Er du i live?, Er der noe galt?, Svar da, for helvete! og så videre.

Så...kan noe av den nervøsiteten man opplever gjennom dagen relateres til de meldingene man vet venter når man kommer hjem og ikke nødvendigvis en genuin mobilavhengighet?

Dette er absolutt ikke ment som en kritikk av verken mobiltelefonen som kommunikasjonsmiddel eller et samfunn der majoriteten av interpersonal kommunikasjon skjer umiddelbart gjennom moderne teknoligi. Jeg er selv begeistret for de mulighetene moblitelefonen åpner for, og de positive sidene veier langt tyngre enn de negative.

Det eneste jeg er ute etter å angripe er den holdningen at man til enhver tid skal være tilgjengelig og villig til å snakke.

4 kommentarer:

  1. En fordel med mobiltelefoner, og for så vidt også mange moderne linjefaste telefoner, er at de har anropslogg og svarerfunksjon som viser at vedkommende slett ikke har ringt så mange ganger som han/hun hevder. Det er selvopplevd. Det er ellers påfallende å se hvor mange som umiddelbart etter at et foredrag/forelesning/seminar eller en teater-/kinoforestilling er ferdig, straks hiver seg over telefonene sine. Heldigvis hadde de (nesten) husket på å slå av lyden først.

    Selv irriterer jeg meg over dem som absolutt må jabbe i telefonen ved restaurantbord, til og med når det er en eller flere andre ved bordet som åpenbart ikke deltar i mobilsamtalen. Tilgjenglighet virker for noen viktigere enn innholdet i samtalene.

    SvarSlett
  2. Anropsloggen er blant telefonens mer nyttige funksjoner. Ikke bare kan man se hvem som faktisk HAR ringt; man kan også se hvem som IKKE har ringt. Den hvite (?) løgnen 'jammen jeg prøvde å ringe' er herved avleggs.

    Ellers burde det være en selvfølge at normal folkeskikk gjelder også i telefonrelaterte situasjoner. Med det mener jeg at man ikke snakker der stillhet bør være forventet, at man er forsiktig med å snakke i selskap med andre som ikke deltar i samtalen og at man ikke snakker om tema som gjør andre brydd å høre på. Jeg er IKKE interessert i å høre om medpassasjerenes sexliv hver gang jeg setter meg på bussen. Men det gjelder uavhengig av hvorvidt det er snakk om en telefonsamtale eller en samtale med begge/alle deltakere til stede.

    Noe jeg nemlig reagerer på, er at enkelte finner det uforskammet å snakke i telefonen på fullt offtentlige steder hvor der allerede forekommer både støy og samtaler. En rekke mennesker synes det er verre å være vitne til en mobilsamtale enn en face to face samtale mellom to eller flere mennesker.

    Hva er det da som irriterer dem? At de ikke hører den andre delen av samtalen og dermed tar nysgjerrigheten overhånd?

    SvarSlett
  3. Man snakker lett høyere i telefonen enn i en konversasjon tete à tete. Dermed har en telfonsamtale en tendens til å bli mer påtrengende og plagsom for andre i nærheten enn ansikt til ansikt-dialogen uansett tema.

    Selvfølgelig må man få snakke i telefonen på offentlige steder, men når jeg finner det påfallende og unaturlig i en restaurant (som ikke er et offentlig sted, men privat eiendom), er det med en forventning om at man er der for å nyte maten og drikken og selskapet med de(n) andre ved bordet, og ikke for å snakke i telefonen (med utenforstående).

    SvarSlett
  4. For all del; det er viktig å skille mellom offentlig som i 'eid av det offentlige' og offentlig som 'i offentlighet' (ute blant andre mennesker).

    Dersom eierene av for eksempel en restaurant ønsker å nedlegge totalforbud mot mobiltelefonbruk, har jeg ingen problemer med dette. Dette kan skje som resultat av egne ønsker eller gjentatte ønsker fra gjestene som jo legger grunnlaget for deres inntekt og dermed eksistens.

    Faktisk mener jeg at private foretak har rett til å lage nær sagt hvilke regler de måtte ønske så lenge det er min rett å velge og vrake blant disse foretakene. Markedsøkonomi i praksis. Men nå er jeg visst inne på et eget tema som garantert vil bli diskutert på et senere tidspunkt; nemlig retten til å råde over egen eiendom.

    Men når det kommer til mobiltelefonbruk er det som sagt opp til enhver bedrift å lage sine egne regler. Når det kommer til faktisk offentlige steder (steder som altså er eid av det offentlige; noe vi dessverre har en del av her i landet) bør man selvsagt følge normal folkeskikk (for de som måtte ha en forståelse av det konseptet), men der bør ikke innføres lover med mindre det er snakk om for eksempel sikkerhet.

    SvarSlett