Mitt Liv: 5 Ting som får meg til å le og 5 Ting som ikke får meg til å le

Jeg ler mye. Jeg ler i en rekke ulike situasjoner og har ingen problemer med å le høyt når jeg er alene. Jeg prøver å holde dette til et minimum når jeg er ute blant andre mennesker; jeg har full forståelse for at jeg kan bli oppfattet som litt rar hvis jeg plutselig begynner å le på bussen eller i køen på Spar. Det betyr ikke at alle forsøk er vellykket.

Fordi jeg ler så mye av så mye, gir jeg muligens inntrykk av å være en av disse som ler av 'alt'. Det er milevis fra sannheten. Faktum er at jeg er meget kresen med henhold til hva jeg finner underholdende, og den store majoriteten av intendert humor går meg hus forbi. Jeg må nærmest forklares at og hvordan dette skal være morsomt.

5 Ting som får meg til å le

1. Stereotyper som enten overgår seg selv eller som bryter med det som forventes - jeg kan le høyt av en kommunist som begynner å snakke entusiastisk om å kontrollere produksjonsmidlene, av en feminist som ikke barberer seg under armene eller av en fra utkantnorge som har vært full hver eneste helg siden Syse-regjeringen men som aldri har vært innom noe offisielt alkoholutsalg. Slike som rettferdiggjør en viss generalisering. Likefullt lar jeg meg underholde av en bedehusdame som har 'Oops I did it again' som ringetone, en NKPer som er hysterisk opptatt av merkeklær, en terrorist som bare må se Frustrerte Fruer før har går ombord på flyet... Disse stereotypene kan gjerne være poltisk ukorrekte, men det er ikke denne ukorrektheten i seg selv som appellerer til meg. Heller ikke er det muligheten for å støte. Det er simpelthen selve stereotypene. Og la det være klart; dette er utelukkende humorrelatert. Jeg er individualist. Intellektuelt dømmer jeg mennesker enkeltvis. Men det er ikke til å komme fra at noen mennesker er levende prototyper, og det synes jeg er morsomt!
2. Ordspill og gramatiske referanser - jeg har den mest geeky språkstudenthumor man kan tenke seg. Jeg som er redd for å innrømme at jeg har sett en eneste Heroes-episode av frykt for å bli kalt geek, ler snøftende av språkrelaterte referanser. Fra det mest banale i samme gate som 'Hva sa kommoden til barna sine? -Nå skuffer du meg' til mer komplekse gramatiske vitser.
   
3. Historiske eller politiske referanser - fra Seinfeld: George planlegger å "glemme" en eiendel i leiligheten til daten sin for på den måten å sikre seg et møte nummer to. Hvorpå Jerry spør hvorfor han ikke bare møter opp i en trehest. Og jeg ler. Hver gang. Fra The Departed - Colin Sullivan (Matt Damon) har steget i gradene og blitt sivil politimann. I respons til en kollega som fremdeles er i uniform og ønsker å fortsette slik, påpeker han at det ser ut som han er klar til å invadere polen. Og jada. Jeg ler. Nazistreferanser er særlig morsomme! Og siden jeg allerede har nevnt Heroes (hey; jeg har Prada-kjole. Jeg kan ikke være geek!); er det bare jeg som synes det er morsomt at to japanere setter ut for å redde New York fra en atomkatastrofe?
   
4. Kontradiksjoner som er for dumme til å bli forbannet på - nynazister som fornekter Holocaust samtidig som de uttrykker skuffelse over at ikke flere av 'uren rase' ble utryddet, feminister som går av hengslene over uttrykk som 'damer først' men som kan komme med hundre argumenter for hvorfor nettopp en kvinne bør få en viss stilling eller verv, radikale som promoterer væpnet revolusjon samtidig som de uttrykker undring over hvorfor myndighetene bruker penger på forsvar; vi har jo ingen fiender...?!? Åh, for ikke å snakke om nasjonalister som beundrer Hitler; den eneste som faktisk har okkupert deres høyt elskede fedreland det siste århundret. Det er nesten litt søtt.
5. Stor ståhei om ingenting og stoisk reaksjon på alvorlige hendelser - jeg kan le hysterisk (og kanskje ikke særlig kvinnelig) av Seinfeld som uten problem dedikerer en hel episode til et fullstendig trivielt tema, samtidig som jeg ler like godt av at Tony Soprano 'tar seg av' en fiende så blodet spruter inne på en restaurant og restauranteieren reagerer med 'vi får vel finne en mopp'.

5 Ting som ikke får meg til å le

1. Klovner - jeg har aldri forstått hva som er morsomt med røde neser, farverike kostymer, blomster som spruter vann og skikkelser som snubler over hverandre og sparker hverandre bak. Er dette virkelig morsomt?
2. Kroppsfunksjoner - verken de forbundet med fordøyelsessystemet eller forplantningsprosessen.
3. All annen fysisk humor relatert til funksjoner, handlinger og kostymer - med mindre de er relaterte til stereotyper og/eller kontradiksjoner; for eksempel ler jeg godt av gothere i sine kvasi-uniformer som visstnok symboliserer motstand mot konformitet... Jaja. Jeg prøver altså å la være å le i det jeg går forbi dem.
4. Mainstream vitser av den typen man leser i ukeblader og lignende - noen er bare bløte og dårlige, andre blir for virkelighetsfjerne. For det første blir ting morsommere om man kan relatere dem til en virkelighet man kjenner, og for det andre er terskelen for humor langt høyere i en erklært vits enn i en reell dagligdags situasjon. En kommentar i en samtale kan være genuint morsom, men det betyr ikke at den holder mål som en faktisk vits eller del av en stand-up akt.
5. Humor hvis formål er å være kontroversiell eller støte - for meg er der nesten ingenting som er for hellig til å le av (det betyr ikke at jeg ikke ser alvoret; jeg er bare av den mening at man også bør kunne le av seriøse temaer), men politisk ukorrekthet i seg selv er ikke nok til at noe skal kunne kalles morsomt. Like lite som sex-relaterte temaer i seg selv holder mål med henhold til humor. Ingen av disse faktorene virker automatisk diskvalifiserende på vitser og humor, men mer substans (i mitt tilfelle i form av de fem punktene jeg finner morsomt) er påkrevet. Dessuten; om det er innlysende at hovedformålet er å støte eller sverte, så hjelper ikke all intelligent substans eller referanser i verden. Da blir jeg bare ille berørt både på vegne av avsender.