Mitt Liv: 1o Ting jeg ser etter i en venn

1. Humor - det er ikke så viktig at en venn ler av det samme som jeg; det viktigste er at han/hun ler av noe. Jeg blir overnervøs av mennesker som aldri synes noe er morsomt.
2. Lojalitet - med mindre noe er innlysende trivielt, forventer jeg at det jeg sier ikke blir videreformidlet. Ikke fordi alt nødvendigvis er hemmelig eller fordi jeg ikke står for det jeg sier, men fordi det vitner om mangel på lojalitet å gå videre med alt som skjer mellom oss. Dersom noen videreformidler hvert eneste ord som ytres, har jeg store problemer med å stole på at vedkommende er i stand til å holde på informasjon som er virkelig bør hemmeligholdes.
3. Sarkasme - jeg mener ikke at alle behøver å være så gjennomsyret av sarkasme og ironi som det jeg er, men det er avgjørende at mine venner forstår og gjenkjenner sarkasme og ironi. Om de ikke tar en sarkastisk kommentar umiddelbart (det er jo fullstendig forståelig for alle som ikke er tankelesere. Og man kan ikke forvente at alle til enhver tid skal følge vår tankegang), så må de i alle fall innse at det var ment slik hvis jeg påpeker det. Ingenting er verre enn mennesker som forvirret sier 'jammen, hvis du ikke synes den kremerte sjokoladekaken ser apetittlig ut, hvorfor sa du det da?' Det blir litt anstrengende i lengden.
4. Ikke holde telling med gaver og tjenester - å skylde noen en tjeneste er for bekjente. Ikke venner. Det legger ikke noe godt grunnlag for et vennskap å stadig holde rede på hvem som har gjort mest for hvem i det siste. Likeledes må man kunne komme med en blomst eller en gave uten at mottakeren føler seg forpliktet til å gjengjelde. Selvsagt er det heller ikke noe godt grunnlag dersom den ene gir langt mer enn den andre av både tjenester og gaver, men blant gode venner og samvittighetsfulle mennesker tror jeg dette vil jevne seg ut automatisk. Gode venner gjør hverandre tjenester og gir hverandre gaver uten å tenke på det som gjengjeldelse eller kreve at det blir gjengjeldt.
5. Ikke holde telling med hvem som kontakter hvem - likeledes blir det fort anstrengende å henge seg opp i hvem som sist ringte eller stakk innom. Er man virkelig gode venner vil begge fra tid til annen føle trang til å ta kontakt. Dersom den ene aldri tar kontakt bør en revurdere vennskapet; likeledes dersom den ene føler seg tvunget til å ringe kanskje endatil mot sin vilje.
6. Aldri trekke konklusjoner om hverandre basert på rykter eller antagelser - dersom man lurer på noe basert på visse tegn i en venns oppførsel, så spør man i stedet for å spekulere. Og dersom man hører rykter man ikke vet om man skal tro på eller ikke, så...SPØR MAN! Hører man rykter som er så lite troverdige at man ikke ser grunn til å bekymre sin venn med dem, så kan man selvsagt vurdere dette. Men dersom disse ryktene sår den minste spire av tvil, så skylder man faktisk en god venn å spørre slik at vedkommende får sjansen til å forklare seg. Selv rykter med lite troverdighet er farlige. Hva skjer om man har hørt et rykte man egentlig ikke tror på, men... Og så ser man et tegn i den aktuelle vennens oppførsel som kan bygge opp under ryktene, og så ser man enda et tegn som sett i lys av ryktene kan tolkes i retning av at ryktene er sanne, og så ser man nok et tegn som i seg selv ikke betyr noe men som i forbindelse med ryktene og alle de andre tegene... En venn fortjener at du avliver mistanker før de i det hele tatt slår rot!
7. Kunsten å være stille - jeg skiller mellom bekjente og gode venner på en rekke måter. Et av de viktigste tegnene på ekte vennskap er at man kan være stille sammen uten at stillheten blir pinlig.
8. Gjensidig respekt for hverandres ulikheter - sjansen er liten for at man skal finne en kopi av seg selv. Sjansen er derimot stor for at man er særdeles overfladisk om man faktisk skulle klare dette. For ikke å snakke om at sjansen er virkelig stor for at jeg ville hatet en kopi av meg selv. Ikke fordi jeg misliker meg selv, men fordi selv jeg ville synes det ble litt mye med to stykker. Dermed vil ens venner i ulik grad ha andre verdier, meninger og interesser. Som anti-postmodernist mener jeg ikke nødvendigvis at man skal betrakte og behandle alle meninger som likeverdige, og jeg har ikke noe problem med at venner uttrykker uenighet med hverandre. Og selvsagt skal man gripe inn om disse ulikhetene skader vedkommende selv eller andre (slik rusmisbruk kan skade en selv og sladder eller utroskap kan skade andre)! Men personlige verdier og meninger som ikke er til skade for noen må man enten kunne godta at eksisterer, eller revurdere vennskapet. (Her har man selvsagt visse gråsoner, muligens særlig når det gjelder religion. En kristen mener for eksempel kanskje at det er skadelig for en venn å være ikke-kristen. Da jeg ikke er særlig religiøs selv, føler jeg meg ikke kompetent til å uttale meg særlig om akkurat dette. Jeg mener for ivrig misjonæring kan virke mot sin hensikt, men ellers overlater jeg dette til de det gjelder. Nei, forresten. En ting til. En rekke mennesker med en negativ holdning til kristendommen går helt av hengslene hver gang en kristen i det hele tatt nevner religion. Det er indoktrinering, det er respektløst og så videre. Etter min erfaring finnes der individer innen visse grupper som driver langt mer intens misjonæring enn kristne. Tilhengere av økologisk mat, de som mener du bør bytte ut Saaben med en Datsun, ulike politiske grupper, de som går til healer i stedet for til legen, de som mener du bare må høre det siste albumet til Lady Gaga... Hvorfor er det verre å spørre noen om de vil være med i kirken eller lese en kristen bok enn det er å anbefale healeren sin, spådamen sin eller økologiske oliven? Og ikke kom med noe pisspreik om at religion er så mye mer personlig. Hva som kjennes personlig varierer fra person til person; derav ordet personlig. Queen of digressions speaking.)
9. Man behøver ikke dele absolutt alt - personlig har jeg liten interesse av for eksempel å høre om andres sexliv. Hva andre venner snakker om får være opp til dem, men jeg forventer at mitt ønske respekteres av mine venner. Noe som selvsagt er gjensidig. Jeg har venner som ikke ønsker å diskutere politikk, og da respekterer jeg deres ønsker.
10. Finn balansen i å gi og (mot)ta - med punkt 4 og 5 i tankene; finn en balanse i å gi og ta. Dette gjelder alt fra materielle goder til støtte og oppmuntring. Jeg vil faktisk påstå at det ikke-materielle er viktigere enn det materielle i denne sammenhengen; men det kan si mer om meg enn om saken (jeg er jo som kjent så lite materialistisk av meg... Se forøvrig punkt tre). Jeg mener nemlig at ingenting skyver et vennskap mer ut av balanse enn en som bare snakker om seg selv. Noen mennesker er eksperter på å sette seg selv i fokus. Snakker man om noe annet, greier de alltid å relatere det til seg selv og dreie samtalen i den retningen. Disse menneskene nærmest drenerer omgivelsene sine for engergi (med fare for å høres en anelse new age ut...) For all del; som nevnt til det kjedsommelige er det viktig å ikke holde telling, og i perioder vil den ene parten i et vennskapsforhold behøve mer støtte enn den andre. Men over tid må man finne en balanse, ellers vil man få et usunt vennskap.