Mitt Liv: 1o Ting som får meg i dårlig Humør

1. Janteloven - hva er det egentlig med mennesker som ikke klarer å glede seg over andres positive kvaliteter og prestasjoner? Man burde heller la seg inspirere. Den misunnelsen som ligger til grunn for dette konseptet er en destruktiv kraft som fører til bitterhet. Og et bittert menneske er aldri lykkelig (la oss ikke forveksle skadefrohet med lykke. Førstnevnte er nok en destruktiv kraft), og heller ikke vakkert. Jeg er ikke ett av disse generøse menneskene som elsker alle mine nester og som klarer å se noe positivt i alle. Jeg vil ikke se noe positivt i alle. Men jeg har ingen problemer med å oppdage og glede meg over andres positive sider, og jeg klarer å se positive trekk hos mennesker jeg ellers ikke liker. Og stikk i strid med Janteloven ser jeg på nettopp dette som ett av mine positive trekk!
2. Regn!!! - med fare for å gjenta meg selv...
3. Politisk korrekthet - jeg kan tenke meg én ting som er mer anstrengende enn konstant å frykte for å støte noen, og det er konstant å føle seg som et offer og lete etter støtende hentydninger i omgivelsene. Å ta bakveien behøver aldeles ikke være en kommentar om homofile; det kan simpelthen referere til å gå inn på baksiden av huset! Og helt alvorlig; der er en del grupper (eller individer som tilhører visse grupper; jeg er individualist) som trenger å ta seg selv og sine med-ettellerannet litt mindre alvorlig. Det er viktig å kunne le av seg selv og kanskje enda viktigere å godta at andre ler av en.
4. Dårlige rim - nei, Thorbjørn Egner; 'at' rimer aldeles ikke på 'mat'! Jeg blir ikke bare i dårlig humør; jeg får høyt blodtrykk og hodepine. Onde tunger vil forresten ha det til at jeg lar meg provosere litt for meget av dette. Hva nå det skal bety. Og 'mye' og 'bryet'?!? Alvorlig talt!
5. Allmenngodkjente historiske løgner og misforståelser - bolsjevikene styrtet ikke tsaren (dog de drepte/henrettet ham; velg det ordet som passer din ideologi); de styrtet den provisoriske regjeringen som hadde sittet siden tidligere samme år. Den amerikanske såkalte revolusjonen var ikke en revolusjon men en løsrivelseskrig (amerikanerene prøvde ikke å styrte den britiske regjeringen i London; de ønsket bare å løsrive seg og sine territorier fra denne), og det var også den såkalte borgerkrigen (striden bestod ikke i å ta makten over et gitt landområde, men i hvorvidt konføderasjonen hadde rett til å løsrive seg; ikke ulikt den såkalte revolusjonen). Og Lusitania fraktet våpen.
   
6. Misforstått (mis)bruk av nynorsk - jeg er virkelig glad i nynorsk. Brukt riktig er dette et vakkert språk. Men jeg hører ikke til blant de som mener at alle bør lære det, og jeg mener definitivt ikke at all (forsøk på) bruk av målformen er positivt. Særlig intelektuelle som bruker nynorsk i et forsøk på å være progressive og/eller politisk korrekte har en lei tendens til å tro at nynorsk består av bokmålsord med nynorskendinger. Men nynorsk er så meget mer. Det er et eget språk, og slik må det betraktes, behandles og brukes. Dersom man behandler det som en variasjon av bokmål blir det aldri annet enn akkurat dette. 'Beskrivelsen' heter ikke 'beskrivinga' men 'skildringa'. 'Kjærligheten' heter 'kjærleiken' og aldeles ikke 'kjærligheita' eller 'kjærlegheita'. Viser også til tidligere omtalte genitivs-s. Eget innlegg om målstriden kommer garantert.
7. Sult - jeg spiser uten problemer 6-7 ganger om dagen, og det bør omgivelsene mine være takknemlige for. Jeg er noe mer omgjengelig når fysiologiske behov er dekket.
8. Inkonsekvent tankegang - eller mangel på sådann. Nok en gang med fare for å gjenta meg selv.
9. Sladder og ryktespredning - sinnet koker i meg av visse menneskers evne til å trekke de mest sensasjonelle konklusjoner for så å videreformidle disse. Sitter en kvinne i riktig alder på venteværelset til legen er hun med all sannsynlighet gravid. Snakker noen med en av motsatt kjønn er det ganske sikkert at de har et forhold. Og er man ikke i et etablert forhold innen en viss alder er eneste forklaring at man er homoseksuell og ikke tør å komme ut av skapet. For det første er det moralsk galt å presentere særdeles usikre påstander som sanne. Og for det andre er det patetisk i det hele tatt å bry seg om andres privatliv i den grad mange gjør. Hvor lavt kan man egentlig synke? Er ens egen situasjon så kjedelig at man må fokusere på andres liv i stedet? Jeg gir jamnt faen i hvem som er gravid, hvem som ligger med hvem og hvem som er homifile. Jeg har nemlig et liv selv. Og i det livet er der ikke plass til verken triviell informasjon om andre (sann eller usann) eller stakkarslige mennesker som bruker all sin tid på å velte seg rykter og sladder.
10. Dyremishandling - jeg forventer ikke at alle skal like dyr. Men hvis du ikke liker dem, kan du ikke bare la dem være i fred? Jeg liker ikke de fleste barn, men jeg sparker og slår dem ikke av den grunn. Jeg brenner dem ikke med sigaretter for moro skyld, og jeg kaster dem ikke utfor broer. Mennesker som ikke liker dyr burde aldri skaffet seg noen, og de burde holde seg unna andres. Og i tillegg til å være moralsk forkastelig er det enda mer patetisk enn sladder. Føler man seg tøff når man brennemerker en fire-kilos katt? Synes man det er kult å ha en hund som man nekter både mat og mosjon?