Å Stemme eller ikke å Stemme; De som Faktisk vet Bedre

Nok en gang viser jeg til innlegget som deler ikke-stemmere inn i to hovedgrupper utifra hvorvidt de ikke vet bedre eller om det er nettopp det de gjør.

I foregående innlegg skildret jeg de som unnlater å stemme fordi de ikke vet bedre. I dette innlegget vil jeg ta for meg den andre gruppen; de som faktisk vet bedre og som urettferdig nok ofte blir blandet sammen med den første gruppen og den stigmatisering dette måtte innebære. Man kan være uenig med dem og deres standpunkt, men de er verken late eller ignorante. I alle fall ikke på dette området.

Der er særlig tre faktorer som driver denne gruppen til ikke å delta i den demokratiske prosessen som feilaktig er blitt synonymt med frihet. Den første er det faktum at de ikke finner sine meningsfeller i noe eksisterende, organisert norsk parti, den andre er vissheten om at samme hvem man stemmer på, og samme hvilket parti som vinner valget, så er det Staten som går av med seieren, og den tredje er rett og slett politikerforakt. Sistnevnte har vært diskutert en rekke ganger i ulike media, så jeg velger å fokusere på de to første.

Til tross for at et lands politiske landskap i stor grad reflekterer og blir et bilde på befolkningens opinion, så nekter jeg rett og slett å tro at hele denne faller mellom de såkalte ytterpunktene i norsk politikk, og at alle er fullstendig enige med ett bestemt parti.

Jeg skal absolutt ikke nekte for at der har vært betydelige divergenser mellom våre ulike regjeringer, at der er betydelige divergenser mellom de partiene som har utgjort disse, og at der kanskje er enda større divergenser mellom de partiene som enda ikke har sittet i regjering (Rødt og FrP). Men ser man på hele det ideologiske spekteret med stalinister på den ene siden og anarkokapitalister på den andre, vil man oppdage at norsk partipolitikk spenner over en svært liten del av dette.

De største avvikene ligger i den retorikken de ulike (eller kanskje ikke så ulike likevel…) partiene fører; hvor politisk korrekt de ønsker å fremstå, hvem de prøver å begeistre og så bortetter. Og kanskje aller mest hvem de vokter seg for å fornærme. Derfor ser man en rekke eksempler på en retorikk som appellerer til kjernevelgere og en praktisk politikk som appellerer til potensielle velgere.

Et ord som privatisering engasjerer nok en del mennesker på høyresiden. Samtidig kan de som frykter et samfunn der kvaliteten på helsetjenester stiger og synker i takt med saldo på bankkontoen ta det helt med ro. ”Privatisering” her til lands innebærer nemlig at Staten skal betale private aktører for å utføre de samme eller bedre tjenester enn hva det offentlige tilbyr i dag. Dermed kan både velgere og politikere puste lettet ut. Velgerene fordi ingen vil ta fra dem velferdsgodene, og politikerene fordi de har unngått å støte fra seg velgere.

Hvis man kaller en spade for en høygaffel kan man appellere til mennesker med ulike preferanser innen agrikulturgjenstander. Mange nordmenn tar de fleste av sine goder forgitt og er særdeles lite villige til å avstå fra noen av dem. Dette gjelder både de levert av Staten og de tillatt av Staten. Man kommer derfor ikke langt i politikken ved å true med å frata velgerene velferdsgoder på den ene siden eller personlig frihet og markedsgoder på den andre. Og når folket krever både ”gratis” helsetjenester og tilgang til kommersielle fjernsynskanaler, så begrenser det partienes ideologiske mulighetsgrunnlag. I alle fall hvis de har noe ønske om å bli valgt. Resultatet er det trange politiske landskapet som er faktum her i landet.

Mange vil si at man bør stemme til tross for uenigheter med de ulike partiene; at der alltid vil være mye man er uenig med, men at man likevel må svelge et par elger og stemme på det partiet man er mest enig med. Eller minst uenig. Eller det partiet som har en sak som er så viktig at man er villig til å selge sjelen sin for å få den gjennom. Beklager; min sjel er ikke til salgs.

En rekke partier har punkter i sitt valgprogram som ville vært en forbedring i forhold til dagens situasjon, men hvert eneste parti i landet har også punkter på sitt program som jeg ikke vil utsette verken andre eller meg selv for. Og man skal være klar over at når man stemmer på et parti, så kjøper man en full pakke. Stemmer man for å få vann i skolebassenget, barnehageplass til minstemann eller firefeltsvei til nærmeste kjøpesenter, kan man også risikere å støtte USAs krigføring i Midtøsten, strengere reguleringer for næringsdrivende eller en innvandringspolitikk man ikke kan stå inne for. For ikke å snakke om at en stemme er å signere en fireårskontrakt uten angrerett.

Noen ser dette som prisen de må betale for å delta i den demokratiske prosessen. Jeg mener denne holdningen er med på å gjøre det politiske spekteret i Norge enda smalere da mennesker med mer ytterliggående meninger ofte må stemme frem mer moderate folkevalgte. Og dette skjer i tillegg til den modereringen mange folkevalgte gjennomgår i etterkant av valget. Dessuten sender denne holdningen et signal om at man aksepterer at verken politiske partier eller velgere følger en konsekvent ideologisk filosofi.

Det er blant de fleste akseptabelt at man ikke er enig med et parti på alle områder, men likevel i stor nok grad til at man stemmer eller endatil er medlem. Dette forteller meg at enten partiet, velgeren eller begge deler ikke er ideologisk rent. Erfaringen tilsier at det siste er mest sannsynlig. For all del; uenigheter og tolkningsspørsmål kan dukke opp innenfor en ideologi, men det meste jeg har sett av uenighet i politikken skriver seg fra manglende ideologisk fundament. Mennesker som danner meninger utifra egen livssituasjon og interesser, og for eksempel ønsker at visse grupper skal få flere goder mens visse aktiviteter skal reguleres. Til tross for at de aktuelle gruppene ikke har større behov enn andre sådanne, og til tross for at nevnte aktiviteter in utgangspunktet ikke er mer skadelig enn andre. Og gjerne uten å tenke på at dette kan skje på bekostning av andre. Eventuelt uten å bry seg om at det kan skje på bekostning av andre.

Men for noen er dette uaktuelt. Noen er ikke villige til å godta denne mangelen på konsekvent ideologi; ei heller å utsette seg selv og andre for følgene av å stemme frem et parti hvis plattform inneholder punkter de ikke støtter.

Mange av disse idealistene har også lite til overs for Staten; altså den store delen av det offentlige som består fra valgperiode til valgperiode. Politikere kommer og går; Staten består (ja, jeg vet. Skikkelig originalt). Og hver eneste stemme som legges i valgurnene rundt i landet er en stemme for Staten. Slik vil Staten gå seirende ut av hvert eneste valg uavhengig av hvilket parti som vinner. Dette er den andre hovedgrunnen til at visse individer velger å avstå fra å stemme, og dette er hovedtema i neste innlegg.