Jeg viser herved for siste gang til de foregående innleggene der jeg drøfter ulike aspekter av det å ikke stemme ved stortingsvalget. Jeg viser da særlig til påstanden om at Staten er den egentlige vinneren i hvert eneste valg, samt den om at statsborgere som i utgangspunktet ikke har tenkt å stemme er populære blant politikerene.
Oppfordringen om å stemme er som nevnt en av de få sakene politikere fra de ulike partiene er enige om. Man kan nesten få inntrykk av at de er genuint interesserte i oss der de ber oss inderlig om å stemme, for det vil visstnok gjøre oss lykkelige på alle måter. Glem Vårherre og Prozac. Sann lykke er å delta i Demokratiet! Og med på kjøpet får vi de myndighetene vi selv ønsker og en frihet man bare finner i et demokrati. Men når politikere oppfordrer alle til å bruke stemmeretten sin, så er det ikke først og fremst av omtanke for jordens bundne træle og ignorante sjæle. Partiene behøver som nevnt disse stemmene. Og demokratiet er ikke som den protestantiske nattverden; en stemme er ikke verdiløs selv om motivasjonen bak er vikarierende, tvilsom eller rett og slett manglende.
En stemme er synonymt med et steg nærmere makten. Og de som ikke har sin lojalitet hos et visst parti er som en pen singel mann (eller kvinne hvis du foretrekker slike). Så lenge de ikke har kjæreste er der alltid en sjanse for at de vil ha nettopp deg. Og så lenge du ikke har bestemt deg for hvem du skal stemme på, så vil alle håpefulle politikere tenke at der er en viss sjanse for at du skal velge dem!
Men det er jo ikke bare håpefulle folkevalgte og deres lakeier som anmoder om å stemme. Hvem har ikke for eksempel hatt en lærer eller ti som har redegjort for viktigheten av politisk deltagelse, og det med iver og innlevelse?
Mot i brystet, vett i pannen, seddelen i hånden,
La oss støtte opp om vårt demokrati!
Den som stemmer har den rette, sunne samfunnsånden.
Slike folk vil gode undersåtter bli!
Gjør din borgerplikt,
I ditt valgdistrikt!
La dem se du er en sann lakei!
Hver og en er svake men til sammen er vi sterke
Derfor må vi alle gå den samme vei!
Man må gjerne late som man dyrker individer;
Støtte de som lever litt…alternativt.
De som finner lykken i tarot og pyramider
Og som tolker selve livet kreativt.
Men på noen felt
Er det ideelt
Kun å opptre som en marjonett;
Dersom du vil leve fritt og tenke helt selvstendig
Må du aldri tvile på din stemmerett!
(Jeg hater linje nummer åtte i hvert vers; i følge originalen skal den ikke rime på noe som helst, så den blir hengende i løse luften. Slikt mister jeg nattesøvnen av).
Ja hvem har ikke hatt sin andel slike (det spørsmålet er så retorisk at jeg ikke engang setter spørsmålstegn bak). Der finnes nok mer eller mindre hederlige individer innenfor udanningssektoren; individer som simpelthen ønsker å se samfunnsengasjert ungdom. Men jeg skal tillate meg å være konspiratorisk nok til å spekulere i andre grunner. Jeg tror nemlig visse mennesker ønsker en sterk stat, og at noen av disse vet at bruk av stemmeretten danner et sterkt fundament for en sterk stat å bygges på. En stat legitimert av folket sitter langt tryggere enn én gjenstand for hat og misnøye.
Det demokratiet vi har her i landet er en farse. Et iscenesatt spill der Staten alltid vinner. Er der noen som husker reklamen fra Norsk Tipping som gikk på 9o-tallet; den om at Oddsen alltid vinner samme hvilket lag som måtte gå til topps i serien? Vel, der har vi et ganske nøyaktig bilde på vårt demokrati som for mange er blitt ensbetydende med frihet. Samme hvilket parti som måtte vinne valget; Staten vil gå seirende ut. Og premien er nyvalgte og entusiastiske tjenere. Samt et folk som har legitimert både disse og selve Staten.
Selve valgprosessen følger visse prosedyrer fastsatt av myndighetene. Bare prøv å tenke over hvor mange lover og regler der finnes rundt nettopp dette. Og når valget er over og de folkevalgte er klare til handling, finnes der enda flere lover for denne handlingen. Jada, slike lover kan forandres med stort nok flertall, men der er opp til flere maktnivå og såkalte demokratiske prosesser mellom velgerene og de som eventuelt skal foreta disse forandringene. Og på det aktuelle nivået er makten ute av hendene til den jevne velger. For ikke å snakke om at de som virker på dette nivået typisk er lite villige til å forandre de paragrafene som gjelder egne beskjeftigelser og goder.
Dessuten har tidligere tiders myndigheter bygget opp et særdeles tungrodd byråkratisk system som tar så lang tid å forandre at der faktisk er grenser for hva som kan gjøres innenfor en fireårsperiode. Særlig ikke når all erfaring tilsier at selv den mest glødende idealist blir farvet (eller avfarvet…jfr alle de blodrøde sosialistene som etter noen ekstra lønnstrinn og et par slottsmiddager heller må kunne karakteriseres som rosa) av noen år på Løvebakken og den maktfølelse og de frynsegoder dette innebærer. Mange (som fremdeles ikke er synonymt med alle) av de som i forkant av valget stod på barrikadene gjennomgår ganske snart en forandring og blir en del av Systemet, en del av Staten. And the winner is…
Så for Staten er det faktisk ikke så viktig hvem du stemmer på. Det er derimot svært viktig at du stemmer. De som med liv og lyst forsikrer deg om at nettopp din stemme teller har helt rett. Når du stemmer støtter du nemlig det systemet Staten har fastsatt og er en del av. For ikke å snakke om at du får en fornemmelse av deltagelse, makt og frihet som holder deg under kontroll til neste valg. Historien viser i utallige versjoner at et undertrykt folk er en fare for myndighetene. Et fritt folk derimot, vil godta det utroligste i trygg forvissing om at ved neste valg, da…! Ja; hva da?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar