I want it All

Både valget og dagene derpå er overstått (merk dere at jeg ikke sier 'vel overstått'), og alt går tilbake til det vanlige. Hva nå det måtte være. Visse fenomener er lettere å vurdere i ettertid enn når man står midt oppi dem, og jeg mener dette er den perfekte tiden til å vurdere valgkampen og valget.

Det er også tiden når min ellers kyniske holdning til menneskeheten forsterkes ytterligere og grenser til desillusjon. For ikke å si misantropi.

Politikerforakt i ulike stadier er et velkjent fenomen i media så vel som blant velgerene. Med argusøyne følger man håpefulle folkevalgte i ukene før valget og nyvalgte så vel som rutinerte politikere etter valget. Kan man ta dem i løgn? Eller enda bedre; korrupsjon? I det minste problemer med å følge opp valgløftene? Og sensasjonen er stor når man har klart å sette en politiker opp mot veggen. Var det ikke det vi sa? Slike kan man simpelthen ikke stole på!

Som de fleste lesere sikkert vet, er heller ikke undertegnede fremmed for dette begrepet. Jeg har særdeles lite tro på politikere. Jeg tviler ikke på at der er gode individer blant disse også; heller ikke at mange faktisk bryr seg om hva som er best for innbyggerene i dette landet. Men det er ikke til å komme fra at selv blant de som går inn i politikken med de beste intensjoner, så blir stemmesanking viktigere og viktigere jo lenger oppover i systemet man kommer. Noen klarer fremdeles å beholde fokuset på hva som er best for menneskene, mens andre dessverre blir så opptatt av selve stemmene at de er villige til å love og lyve for å oppnå det overordnede målet; nemlig en stortingsplass.

Men helt alvorlig; jeg har ikke særlig høyere tanker om mange velgere. Nå snakker jeg ikke om de som er genuint uenige i det jeg selv står for; ei heller de som ikke deler min skepsis til den demokratiske prosessen. Jeg har venner fra ytterste venstre til ytterste høyre fløy (nå snakker jeg altså om liberalister som jeg selv; ikke om nynazister som ofte feilaktig refereres til som høyreekstreme. Sistnevnte gruppe er blant de få som ikke er representert i min omgangskrets og som nok aldri kommer til å bli det heller), og mange av mine venner er trofaste mot konge, folk og stemmerett. Nei, jeg snakker om de som legger til side alle prinsipper (hvis de i det hele tatt har noen) og stemmer på de som fortest mulig kan tilfredsstille flest mulig av deres personlige ønsker.

For å la det være helt klart; som liberalist er jeg selvsagt for både menings- og ytringsfrihet. Selv om jeg selvsagt skulle ønske at alle delte mine meninger slik at vi kunne fått det samfunnet jeg anser som ideelt, så favner også min liberalistiske holdning ulike politiske retninger (dette må på ingen måte forveksles med relativisme. Jeg mener ikke at alle meninger er verken riktige eller likeverdige, men jeg mener at man skal få lov til både å tro og gjøre feil så lenge det ikke skader andre). Inkludert meninger om hvordan disse retningene bør fremmes (i denne omgang snakker jeg om de som støtter demokratiet ved å stemme; politisk vold får bli et fremtidig tema). Men jeg har særdeles lite til overs for selvsentrerte mennesker uten ideologisk ryggrad; mange har ikke engang så mye som et ideologisk ribben.

Slike mennesker stemmer typisk på det partiet som lover nøyaktig det de selv har lyst på. Akkurat nå... For mange av dem har ikke noen form for lojalitet fra valg til valg heller.Dersom en slik velger ett år stemmer SV fordi de lover full barnehagedekning og vedkommende ikke orker å ha en sutrete fireåring hjemme hele dagen, vil han eller hun ikke ha problemer med å stemme Høyre fire år senere når poden er åtte år og dermed vil nyte godt av dette partiets grunnskolepolitikk.

Men er det rart velgerene tenker slik? Denne holdningen er ikke bare allment godtatt; den blir endatil oppmuntret av partier med regjeringsmakt som mål. Det er nemlig nettopp disse velgerene partiene kjemper om hvert eneste valg. Det har nemlig lite for seg å bruke tid, penger og ressurser på de kjernevelgerene som ikke bare stemmer lojalt annenhvert år, men som også støtter partiet gjennom tykt og tynt i de fire og tyve månedene som ligger mellom hvert valg. Ingen partier har heller kjernevelgere nok til å vinne makten med disse alene. Derfor kjemper de med veltalenhet og valgstesj om de som ennå ikke har bestemt seg, og da vil det være poltisk selvmord å påpeke at deres holdninger er noe selvsentrerte.

Jeg skal ikke på noen måte nekte folk å forandre mening, men jeg synes det er trist å se den politiske prosessen redusert til en nedverdigende kamp der våpenene er løfter om hvordan skattebetalerenes penger skal brukes. Som de fleste kanskje vet, elsker jeg katter. Men de kan til tider opptre noe enkelt, og lojaliteten deres er absolutt verd å sette spørsmålstegn ved. De løper til den som gir den beste maten eller som har mest tålmodighet til å kose. Men er mennesker særlig mye bedre? Løper ikke vi til det partiet som har de fagreste løftene? Uten å vie temaet ideologi en tanke? Ei heller det faktum at over fire millioner mennesker kan bli påvirket av det valget vi tar? (Dessuten er ikke mennesker like gode å klappe som katter. 1-0 til Felis Catus).