Mote & Skjønnhet: Skjønnhetstips

Motebladene bugner av skjønnhetstips. Hvordan gjøre puppene større og hoftene mindre. Matte eller glossy lepper? Fremheve midjen eller bena? Eller kanskje begge deler? Men faktum er at all verdens kosmetikk og designerplagg vil være bortkastet med mindre visse faktorer er til stede. Og dette er ikke noe politisk korrekt feel-good prat om at ekte skjønnhet kommer innenfra. Dette er derimot fem punkter jeg mener lar klær og skjønnhetsprodukter komme til sin rett.

1. Vær selvbevisst - vi er heldige som har det frie marked til å forsyne oss med et enormt utvalg klær og kosmetikk (der fikk jeg sagt det også! En ny dag; et nytt slag for kapitalismen!). Dette er særlig bra siden vi mennesker er så ulike. Vi har ulike former, farver, livsstil og så videre. Og det må bety at noe som passer til én ikke nødvendigvis passer til alle andre. Når man velger stil kan man ikke ignorere dette. Når man investerer i mote (som i denne sammenheng også inkluderer kosmetikk) må man ta alle sine fysiske trekk med i betraktningen samtidig som man må vurdere hvilket inntrykk man ønsker å gi. Og enda viktigere; hvilket inntrykk ens fysiologi og mote sammen kan gjøre troverdig. Er man over 18o vil man få problemer med å fremstå som liten og søt; heller bør man utnytte det faktum at man er høy og flott og garantert blir beundret og misunnet for dette. Har man sart porselenshud bør man fremheve og utnytte dette fremfor å hige etter eksotisk olivenhud og ferskenfarvede sommerkjoler. Og selvsagt vise versa. Jeg er ingen relativist, men jeg mener faktisk at de fleste utseender kan bli pene og tiltrekkende med de riktige produktene. Og de riktige produktene er de som er tilpasset ens unike utseende.
   
2. Hent inspirasjon fra andre men vær deg selv - de fleste som kjenner meg vet at jeg har en viss fascinasjon med førstedame Jackie Kennedy. Jeg simpelthen elsker feminine drakter, ermeløse kjoler og perlekjeder. Både i kleskjøp og styling henter jeg ofte inspirasjon fra denne kvinnen, men jeg lar det bli med inspirasjonen. For det første vil jeg tro der er visse ulikheter mellom å være førstedame i det Hvite Hus og pedagogikkstudent fra Hardanger (uten at jeg skal påstå at jeg har særlig erfaring med førstnevnte), og dette må man selvsagt ta hensyn til når man foretar motevalg. For det andre er hver enkelt av oss skapt som et unikt menneske og bør verdsette den man er. Man kan aldri bli noen andre, og det bør man heller ikke hige etter. Jeg er ihuga tilhenger av kulturell utveksling, noe jeg mener er hovedingrediensen i kulurell utvikling. Kulturer henter inspirasjon fra hverandre, påvirker hverandre og lar seg påvirke av hverandre. Dette har pågått så lenge der har fantes noen form for kultur, og jeg ler alltid av de som vil bevare den rene norske kulturen. Alvorlig talt. Steialderfunn viser handel med og rituell påvirkning fra andre kulturer. Hardingfelen ligner da mistenkelig på en fiolin, og poteten som spises til nær sagt hver eneste middag her i landet ble importert fra Sør Amerika for bare et par århundrer siden (nordmenn har faktisk spist ris lenger enn poteter). Men nå har jeg argumentert meg langt ut på viddene her. Poenget mitt er at inspirasjon og påvirkning er bra, også på et individuelt nivå. Problemene begynner når man prøver å bli en kopi av et annet menneske. Likeens når én kultur prøver å bli en annen. For det første har man da mistet noe unikt, og for det andre blir kopier skjeldent like gode som originalen. Så hent inspirasjon fra de kildene som måtte passe deg. Fra jenten i klassen som ser bra ut og vet det selv, fra filmer og TV-serier, fra Paris Hilton (grøss) eller fra amerikanske førstedamer. For ikke å snakke om fra sesongens kolleksjoner. Moteblader og butikkutstillinger er manges fremste inspirasjonskilde. Men ikke mist deg selv i jakten på inspirasjon. Ikke prøv å bli den eller dem du lar deg påvirke av. Sjansene er store for at det blir lite vellykket, og sjansene er enda større for at nettopp du har noe som er verd å ta vare på og videreutvikle (nå høres jeg nesten filantropisk ut... Folk som kjenner meg lurer muligens på om jeg har mistet meg selv).
3. Vær fysisk komfortabel - jeg elsker sko. Når folk av den grunn beskylder meg for å være materialist svarer jeg med å formidle at mine sko faktisk har sjel, og å elske noe med sjel er ikke materialistisk. Da tror de muligens jeg er gal og tør ikke å kritisere meg ytterligere. Men i alle fall. Jeg elsker sko. Særlig de med høye hæler. Jo høyere jo bedre. Men...det er ikke akkurat komfortabelt å vakle rundt på 12cm stiletter en hel dag. Jeg er ikke blant de som sverger til at komfort er det aller viktigste når man skal velge antrekk (da ville jeg gått rundt i de flanellsbuksene bare katten får se meg i), men der får da være måte på hvor man skal li for skjønnheten. Jeg pleier å si at man skal li med måte for skjønnheten. Det gjelder å finne en balansegang. Og nå snakker jeg om den berømte middelveien; ikke om kunsten å gå på høye hæler. Jeg er villig til å gi opp noe komfort for å føle meg velkledd (og -skodd!), men ikke så mye at jeg lyser "woman in pain". Faktum er nemlig at smerter og ubehag ikke får frem dine beste trekk. Dersom du absolutt ikke klarer å gå med høye hæler vil jeg anbefale flate sko og et naturlig smil fremfor stiletter og en stiv grimase. Og selv om trenchcoaten er mer flatterende for din figur enn vinterkåpen i ull, er ikke blå lepper og ukontrollerte skjelvinger spesielt flatterende. Samtidig trenger man ikke gå rundt i parkdress. Dersom du likevel bestemmer deg for et alterntiv som er fysisk smertefult, det være seg klær som ikke er sesongtilpasset eller sko som ikke er fottilpasset, så vil jeg anbefale medbrakt komfort. Høye hæler blir straks enklere å håndtere (fottere?!? Det må da være et ord for skoelskere? Jeg får kontakte språkrådet) med vissheten om at man har et par ballerinasko i vesken. Og nordavinden mildner bare ved tanken på boblejakken som ligger i bilen bare to kvartal unna. Vissheten om at 'dette skal vare i ytterligere seks timer' er ofte mer smertefull enn selve smerten.
   
4. Vær mentalt komfortabel - er du usikker på hvorvidt et visst antrekk kler deg? Viser du litt for mye hud? Er dette virkelig din farve? Ikke bruk det. Selv om bekymringene dine er grunnløse vil de i seg selv være nok til at verden ikke får se deg fra din beste side. En selvsikker holdning vil heve ethvert antrekk, og det motsatte vil...gjøre det motsatte. Hvem sa at man ikke kan kombinere mote og logikk?!? Her kommer et bokstavelig talt farverikt eksempel: tidligere i år stod jeg og ventet på båten. Jeg hadde på meg kort skjørt med nøytrale strømpebukser under og en lys trenchcoat. Og nye sko. Jeg følte meg velkledd. Så tok en hund feil av meg og en brannhydrant (nei, det var aldeles ikke morsomt!!!) Jeg som alltid går med ekstra strømpebukser i vesken i tilfelle rakning eller andre uhell oppdaget til min store skrekk at de nettopp i dag hadde måttet vike plassen for et ekstra par med sko. I tilfelle de nyinnkjøpte skulle bli vonde i løpet av dagen. Se foregående punkt. Jeg løp til nærmeste butikk for å kjøpe nye strømpebukser, og til min enda større skrekk hadde de to farver å velge mellom; knall rosa og knall oransje. Hva førstnevnte angår; jeg har tidligere hevdet at ordet rosa er forkortelse for 'Royalty of Satan', og jeg har inngått utallige veddemål som går ut på at hvis noen ser meg i rosa skal de få...jeg husker ikke engang hva jeg lovte, så sikker var jeg i min sak (jeg vedder heller aldri; bare som uttrykk for hvor sikker jeg er på noe). Jeg var også sikker på at det ikke var noe jeg var villig til å risikere, så det ble de oransje. Nå kunne jeg i alle fall bli tatt for å være en brannhydrant, tenkte jeg i galgenhumor. Eller, jeg så nedover meg selv og fikk assosiasjoner til en hegre (advarsel: ikke google dette ordet for å få opp bilder. Der er en fotograf med dette etternavnet som tar...man kan muligens kalle dem naturbilder, men de har lite med fugler å gjøre) eller en tjeld. Borte var gleden over de nye skoene (hvis noen så dem måtte de nødvendigvis se de oransjekledde bena mine også) og borte var følelsen av å være velkledd. Resten av dagen gikk jeg rundt med en 'ikke se på meg' holdning som sikkert var like lite tiltalende som tiraden jeg tidligere hadde rettet mot eieren av den aktuelle hunden (jeg sa unnskyld senere; jeg liker hunder og har selv erfaringer som sier at de kan være noe uforutsigbare). Poenget mitt er at dersom man er usikker på sin egen fremtoning (eller som i mitt tilfelle; sikker på at jeg så grusom ut), så vil dette forhindre en i å vise seg fra sin beste side. Dette gjelder ikke bare antrekk som skiller seg ut i nevneverdig grad. Er du blyg av natur kan du lett føle deg eksponert i miniskjørt. Oppdaterer du garderoben hver sesong vil du kanskje føle deg uttdatert i fjorårets haremsbukser. Er du livredd for å bryte etiketten vil du garantert føle deg utilpass med lang kjole i et coctaiselskap. I et anfall av filantropi predikerte jeg tidligere å være seg selv. Dette bør være et overordnet mål for alle, men en (sær)egen stil uten tilhørende ønske derom er lite tiltrekkende. Jeg mener personlig at den selvtilliten som hører til en egen stil bør utvikles før eller mens man utvikler sin egen stil. Vel og merke fra et moteperspektiv. Kanhende en psykolog ville anbefalt noe annet. Er du for eksempel blant de som følger moten slavisk og/eller i stor grad bryr deg om hva andre sier men har et hemmelig ønske om å uvikle din egen stil og begynne å skille deg ut? Da vil jeg anbefale deg å opparbeide nødvendig selvtillit og selvstendighet mens du gradvis utvikler den stilen du måtte ønske. Tanken på å troppe opp i farmors omsydde forklekjole etter å ha uniformert deg i boblejakke, jeans og UGGs kan ta motet fra enhver. Begynn med et spesielt smykke. Et sjal. En annen farve på genseren enn du er vant til... Kvinner (og menn for den saks skyld) med sin egen stil er fantastisk flott, men dersom hun selv er usikker på nettopp dette vil resultatet bli deretter.
   
5. La gleden over andres fordeler bli din største fordel - du verden så filantropisk jeg er i dag! Der er mange menneskelige egenskaper som virker lite tiltalende. En av de aller verste er smålighet. Manglende evne til å påpeke og glede seg over andres fordeler. Å være raus med komplimenter vil ikke bare gjøre godt for mottakerene av disse; det vil gjøre deg mer tiltrekkende! Du skal ikke opptre som en underdanig hund og overlesse alle du møter med komplimenter; det kan lett virke irriterende på motparten og få deg selv til å fremstå som på desperat jakt etter venner eller anerkjennelse. Men hvis noen tar ordet og sier noe fornuftig, si det til dem. Hvis noen har gjort en ekstra god jobb, la dem få vite det. Og hvis noen tar seg ekstra godt ut i dag...helt alvorlig. Du blir ikke mindre pen av å innrømme at andre er pene! Tvert imot vil du fremstå som en raus person som er så sikker på deg selv at du ikke føler deg truet av andres fortrinn. Og selvsikkerhet i moderate mengder er tiltrekkende. Og for all del; tilpass komplimentene til den aktuelle mottakeren! Du er pen, du er smart, du er...hva betyr det egentlig? Det kan selvsagt være hyggelig å høre noen si at man er pen, men egentlig er dette en særdeles intetsigende påstand. Sier vedkommende det samme til alle han møter? Mener han det? Er han ute etter å smigre deg? Har han i det hele tatt sett på deg? Etthvert kompliment bør ha som hovedformål å få mottakeren til å føle seg sett. Kommentér at resepsjonisten på arbeidsplassen tar seg godt ut i blått, at en elev skriver interessant fordi han er så flink til å beskrive, at en kollega er tålmodig fordi du så hvor godt hun håndterte en vanskelig kunde tidligere i dag. La det underliggende budskapet være 'jeg ser deg og jeg liker det jeg ser', ikke 'jeg prøver å smigre deg'. Mennesker som er så rause har en udefinerbar skjønnhet ved seg som ikke har noe med verken sminke eller klær å gjøre. En skjønnhet som man kan oppnå helt gratis og samtidig gjøre hverdagen lysere for andre.