Refleksjon: Rasistiske Holdninger blant Barn

Det gjør meg alltid fly forbanna (nei mamma, det heter ikke "sint". "Sint" er hva jeg blir når pusen ligger på favorittgenseren min eller butikkdamen later som om hun har greie på ting hun tydeligvis ikke har) når visse åpensinnede mennesker hevder at rasisme hos barn må reflektere foreldrenes holdninger. For all del; slike korrelasjoner forekommer uten tvil oftere enn vi liker å tenke på. Der finnes tross alt en del trash der ute.

Men herregud, folkens. "Barn ville ikke kommet på noe slikt på egenhånd? De må ha lært det hjemme"? To grunnleggende prinsipper i oppvekstteorien (er det et ord? Er det patentert?) forteller meg at disse "geniene" tar feil.

For det første; barn bruker store deler av oppveksten på å finne, forbedre og eventuelt opprettholde sin plass i hierarkiet. Det hierarkiet som virker latterlig for en voksen å se tilbake på, men som var alfa, omega og enda litt på barne- og ungdomsskolen. Denne prosessen manifesterer seg på ulike måter, blant annet ved at man finner forskjeller mellom seg selv (eller den gruppen man ønsker å identifisere seg med) og andre, og så prøver å fremheve sine egne egenskaper som de overlegne sådanne.

Som et resultat av dette, terger eller mobber barn (og dessverre en del voksne) hverandre av et utall grunner. Bare fantasien setter grenser, og de fleste barn er velsignet med en særdeles god sådan. Man erter sine jevngamle fordi de bruker briller eller tannregulering. Fordi de ikke har de rette merkeklærene. Fordi de er for høye, lave, tykke eller tynne. Fordi de snakker en annen dialekt enn resten av klassen. Fordi de har en far som kjører bussen til en institusjon for psykisk utviklingshemmede (jess; den er selvopplevd). Fordi de går med gummistøvler en dag alle andre i klassen går med joggesko (og det er den også; dette er jo terapi for en som begynner å føle seg gammel. Takke meg til noen rynker rundt øynene fremfor barneskolens terrorvelde!). Fordi de har en søster som har rosa ransel et halvt år etterat rosa gikk av moten. Fordi...fordi barn er barn!

Som vi ser er barn eksperter på å finne ulikheter og slå brutalt ned på dem. Og til tross for alle vakre forestillinger om at "inni er vi like", så er faktisk et menneskes hudfarve et svært synlig trekk. Særlig for mobbere på jakt etter et offer. For Guds skyld ikke misforstå meg; jeg prøver ikke å unnskylde verken rasisme eller mobbing. Jeg bare påpeker at for en femteklassing som stikker hodet til en jevnaldrende i do fordi han har tannregulering, så er dessverre hudfarve et både synlig og utsatt trekk.

For det andre; barn er nysgjerrige og lærevillige, og de suger til seg informasjon som svamper suger til seg vann. Barn samler opplysninger fra alle kanaler tilgjengelig. Foreldre, TV, klassekamerater, Internett, eldre søsken og deres venner, blader og bøker, mennesker på gaten og så videre. Kanskje endatil fra skolen. Visse typer informasjon sitter bedre enn andre, og vi har allerede vært inne på relevansen av å klatre i hierarkiet ved å rakke ned på andre. Det er derfor nærliggende å tro at informasjon som kan brukes til nettopp dette fester seg ekstra godt.

Derfor, når barn møter rasistiske holdninger, vil mange huske og utilisere disse. Og foreldre er som vi ser bare én av en rekke kanaler og inspirasjonskilder. Og da barndom også i stor grad handler om løsrivelse, vil jeg driste meg til å hevde at foreldre er en mindre viktig kilde for mange barn og unge.

Men når alt dette er sagt, så vil jeg gjenta det jeg sa innledningsvis. Der finnes en del trash blant oss, og jeg tviler ikke på at mange barn får en rekke uintelligente fordommer inn med morsmelken. Det skulle ikke forundre meg om noen barn endatil lærer å gjøre narr av klassekamerater med tannregulering hjemme. Men la oss ikke dømme opphavet hver gang barn oppfører seg som...nettopp barn. Enkel barnepsykologi tilsier at sjansene for at de har tilegnet seg disse holdningene andre steder er betraktelig større.