Refleksjon: Narkomane; Offer eller Søppel?

En rekke av våre største aviser fokuserer denne sommeren på rusmisbruk og de virkningene dette fenomenet har på samfunnet så vel som på involverte individer. Med en viss interesse og stigende frustrasjon har jeg fulgt debattene som oppstår i kjølvannet av disse artikkelseriene.

Hederlige unntak finnes som vanlig, men i all hovedsak kan meningene deles inn i to grupper. På den ene siden har man disse som unnskylder de narkomane i nær sagt alt de gjør. Som hevder at de ikke er skyld i sin situasjon og som peker på psykologiske faktorer eller traumer som forklarer, rasjonaliserer og ikke minst berettiger deres handlingsmønster. På den andre siden har man disse som mener at de narkomane selv er skyld i sin situasjon, som anser dem som søppel, og som ikke kunne brydd seg mindre om alle narkomane døde av overdose i morgen (men som muligens ville bekymret seg litt over den utgiftsposten dette ville utgjøre for skattebetalerene).

Begge disse innstillingene er særdeles lite nyanserte. Min mening vedrørende dette problemet har elementer fra begge ytterpunktene, men må på ingen måte forveksles med den gyldne (?) middelvei. Det har seg nemlig ikke slik at jeg tar en moderat holdning og mener at narkomane er litt eller delvis skyldige i sin situasjon. De forestillingene jeg har er sterke, og mitt standpunkt har lite med forsøk på å moderere seg å gjøre. Jeg mener bare at sannheten så vel som den mest formålstjenelige innfallsvinkelen inneholder elementer fra begge disse innstillingene.

For å gjøre det helt klart; jeg mener narkomane selv er skyld i sin situasjon. På ett eller annet tidspunkt har de foretatt et valg; et dårlig sådant. Jeg skal ikke nekte for at der finnes faktorer som bedrer oddsen for at en skal ta disse valgene, men disse er ikke naturlover overfor hvilke man er sjanseløse. En vond oppvekst eller en traumatisk hendelse kan gjøre det mer sannsynlig at man velger feil vei i livet, men man har fremdeles sin frie vilje (nå snakker jeg om fri vilje i en sosiologisk eller politisk sammenheng; det religiøse dilemmaet lar jeg ligge i denne omgang). Der er ingen absolutt årsak-og-effekt relasjon mellom vonde opplevelser og et liv som rusmisbruker.

Dessuten finnes der utallige eksempler på individer som har en destruktiv livsstil til tross for at de ikke har flere byrder her i livet enn det gjennomsnittsmannen og -kvinnen har. Og vise versa; de menneskene som bærer de tyngste børene er ikke nødvendigvis identiske med de som ender opp som rusmisbrukere.

Så langt er jeg faktisk enig med de som har et negativt og/eller kynisk syn på rusmisbruk(ere). Men enigheten stopper her. Der er (for meg) liten tvil om at rusmisbrukere er mennesker som har feilet en rekke ganger her i livet. Men det er de vel ikke alene om? Såvidt meg bekjent feiler alle mennesker i større eller mindre grad og med jevne eller ujevne mellomrom. Ingen er perfekte, og alle trår feil og foretar ukloke såvel som umoralske valg fra tid til annen. Den som snur ryggen til alle som feiler eller synder vil fort bli meget ensom. Det må da kunne gå an å rekke ut en hånd til et menneske som selv har satt seg i en ufordelaktig situasjon?

Misforstå meg ikke; enhver skal fremdeles stilles til ansvar for sine handlinger. Jeg mener ikke at denne utstrakte hånden skal komme i stedet for sanksjoner, men i tillegg til. Når jeg tidligere snakket om at rusmisbrukere er selv er ansvarlige for sin situasjon, så mener jeg at også at de skal stilles til ansvar i rent praktisk forstand. En rekke rusmisbrukere utfører andre kriminelle handlinger i tillegg til dem direkte knyttet opp til rusmidlene de bruker. Her snakker jeg om alle typer kriminalitet; direkte rusrelaterte, vinningskriminalitet begått for å finansiere en dyr vane og handlinger begått under innflytelse av stoffer som svekker moral og frykt for konsekvenser. Man kan argumentere for legalisering av alle/noen narkotiske stoffer så vel som av alle/noen aktiviteter knyttet opp til rusmisbruk (bruk, kjøp, salg, levering, besittelse, oppbevaring...), men i skrivende stund er alle de overnevnte straffbare. Å begynne å argumentere for eller mot legalisering vil her ta fokuset fra det egentlige temaet, så jeg skal nøye meg med å si at så lenge en handling er straffbar, må de som utfører den behandles (straffes) likt. Selvsagt med (noen særdeles få) unntak av de som ikke kan regnes som strafferettslig ansvarlige, men narkomane faller ikke automatisk i denne kategorien.

For det første mister lovverket verdien om visse samfunnsgrupper nærmest får amnesti. Dette demonstrerer mangel på respekt for lovsystemet, for de borgere som (stort sett) følger loven, og for andre kriminelle som må ta de sanksjonene rettsstaten pålegger dem.

Dessuten, og dette bringer meg til 'for det andre'; det demonstrerer manglende respekt for rusmisbrukerene. Her er vi tilbake til ansvar og verdighet. Ved å møte en narkoman med sanksjoner tildeler man ham det samme ansvar man tildeler andre. Man behandler dem som et hvilket som helst tenkende menneske med evne til å ta ansvar og betale prisen for sine handlinger.

Jeg forstår jo at for en narkoman som står tiltalt i retten, kan det virke forlokkende å prøve å få amnesti på grunnlag av sin situasjon (eller 'diagnose' om man tar den innfallsvinkelen). Men (særlig gjentatte tilfeller av) amnesti vil av omverdenen, og mest sannsynlig av den narkomane, oppfattes som en form for umyndiggjøring. Kanskje bryr ikke tiltalte seg om dette der og da, eller kanskje er det likevel bedre enn alternativet (straffesanksjonene). Men gradvis vil en slik behandling bryte ned selvbildet (samt andres oppfatning av vedkommende; en som ikke er strafferettslig tilregnelig blir typisk ikke møtt med beundring og respekt). Og et godt selvbilde er uvurderlig for å komme seg ut av et liv i rus. Å føle seg som et fullverdig menneske som er i stand til alt det andre er i stand til er første steg på veien, og endatil et langt sådan.

Så hvorfor skal man måtte velge mellom å stille narkomane til ansvar og å strekke ut en hånd? En kombinasjon av disse burde for de fleste være nærliggende da dette er en svært vanlig holdning å innta overfor egne barn. Man støtter dem gjennom hele oppveksten med det mål å gjøre dem til selvstendige voksne, samtidig som man straffer dem når de gjør noe galt. Dette er på ingen måte et paradoks; straffen er en del av den oppdragelsen og sosialiseringsprosessen som skaper veltilpassede individer.

Og for Guds skyld; jeg sammenligner ikke narkomane med barn. Erfaring tilsier at enkelte av mine lesere oppfatter to faktorer nevnt i samme avsnitt som sammenligning. I alle fall; jeg sammenligner ikke de to gruppene; jeg demonstrerer at de fleste av oss er i stand til å straffe og støtte en og samme person; gjerne også med henhold til et og samme anliggende.