Refleksjon: Hva er Kreativitet?

De fleste definisjoner på kreativitet involverer evnen til å gjøre noe ingen har gjort før, eller å gjøre noe andre har gjort før men på en ny måte. Jeg stiller meg gladelig bak denne idéen, men jeg mener kreativitet er mer enn som så.

Jeg favoriserer teorien om at ingen stor kultur kan utvikle seg i et vakuum (eller rettere sagt at ingen kultur kan utvikle/vokse seg stor i et vakuum), og jeg smiler litt medfølende av nasjonalister som forsvarer den rene norske kulturen. Stenalderfunn viser at den norske kulturen har blitt påvirket av andre kulturer siden lenge før ord som 'norsk' og 'kultur' ble innført. Dette ser jeg som klart positivt da jeg ikke er overbevist om at vi hadde kommet så meget mye lenger enn til nettopp stenalderen på egen hånd. Ikke fordi vi er så veldig mye dummere enn andre (dog vi lå langt etter de virkelig store noen tusen år), men fordi intellektuell og kulturell utveksling er en absolutt nødvendighet for utviklingen av nettopp intellekt og kultur.

Bevisene får man ved å studere kulturer som har hatt minimal kontakt med andre. Alternativt kan man studere understimulerte barn; der er nemlig liten tvil om at også individer er avhengige av stimuli og kontakt med andre.

Alle som har mer eller mindre ansvarlige foreldre har nok blitt advart mot å la seg påvirke av andre, og jeg skal ikke nekte for at dette kan være et godt råd. Samtidig skal jeg heller ikke nekte for at å la seg påvirke av andre er en ubestridt krav for å leve i et sivilisert samfunn. Verken kleskoder eller trafikkregler er genetisk bestemt eller medfødte instinkter, derfor må man lære dem av andre. Eller la seg påvirke...

For å komme tilbake til spørsmålet om kreativitet, så mener jeg at dette i stor grad avhenger av hvordan man prosesserer og bearbeider informasjonen man får gjennom kontakt med andre.

Å kunne følge, videreføre eller bryte med andres tankerekker kan alle være tegn på et kreativt sinn. Likeså er evnen til å assosiere ett sanseinntrykk med et annet; det være seg ved hjelp av samme sanseorgan eller et annet eller endatil med en ikke-sanselig følelse.

Et av Pablo Picassos viktigste særtrekk var evnen til å assosiere ulike synsinntrykk med hverandre. Der andre så et totall så han en fugl med sammenfoldede vinger; der andre så et nulltall eller en O så han et øye.

Verdens fremste parfymemakere innehar evnen til å skape dufter som gir assosiasjoner til farver, følelser, epoker, steder og objekter. Jeg har parfymer som lukter så rosa at jeg aldri ville funnet på å bruke dem til en rød kjole (men nå skal det sies at jeg er mer enn middels opptatt av matching), og jeg bruker aldri Chanel no 5 til moderne plagg som skinnjakke eller jeans; den er forbeholdt klassiske antrekk, gjerne med hint av mellomkrigstid.

Det aller beste eksempelet på sanseassosiasjoner og kreativitet er kanskje en av verdens og historiens største komponister; Ludwig van Beethoven. Han var døv men klarte likevel å overføre følelser som frykt og glede til notearket og formidle dem videre til publikum. Min erfaring er at man mister denne egenskapen etterhvert som man blir eldre. Det er kanskje ikke så rart; når man kommer inn i verden og prøver etter beste evne å orientere seg bruker man de redskapene man har til rådighet, også evnen til å assosiere.

Da jeg var liten var mandag en tikroning (de gamle blå tikronessedlene hadde bilde av en eller annen mann; noen som husker hvem?!?), tirsdag var en lastebil (store biler lager en tsss-lyd når de starter), onsdag var en strekkebevegelse (da jeg vekket pappa om morgenen strakte han seg og sa ooo) og så videre. En leppestift med høyt fettinnhold minnet meg om katter (da jeg skulle på karneval utkledd som katt brukte mamma en slik til å gi meg kattenese), og Niveakrem luktet som bursdagen min (som ofte falt midt i påskehøytiden som seg hør og bør ble feiret på hytte på fjellet med appelsiner og nevnte krem). Alt hadde farver, bilder og dufter.

Ett eller annet sted langs veien til å bli en voksen og ansvarlig kvinne (med selvironi) mistet jeg denne evnen. Eller kanskje den forsvant gradvis ettersom jeg anså meg selv som ferdigorientert her i verden?

Evnen til å assosiere har jeg ikke mistet, men det er ikke slik jeg orienterer. Denne evnen prøver jeg å vedlikeholde, for jeg mener den er en viktig del av et kreativt sinn. Bigband kan gi meg en nærmest uimotståelig lyst til å kle meg i knelange skjørt og påføre meg rød leppestift (her passer Chanel no 5 inn!), og mørke tordenskyer inspirerer meg til å skrive klassiske essays om dagens samfunn (en rekke av mine favorittessays ble skrevet av blant andre T. S. Elliot under den store depresjonen; en tid da metaforiske skyer lå over den vestlige verden og endte i et seks år langt tordenvær mellom 1939 og 1945. Noen som er med meg fremdeles?).

Jeg skulle sikkert klart både å bruke rød leppestift og skrive essays uten disse assosiasjonene, med jeg prøver å nære dem da jeg mener de har sin plass i en kreativ natur. Dessuten farver de hverdagen min bokstavelig talt.