Nostalgi: A Trip down Memory Lane; NrK-Monopolets Enveiskjørte Gate

Jeg er gammel nok til å huske NrK-monopolet (kommentarer om at jeg ikke ser ut til å være en dag eldre enn TV2 mottas med takk. Haha). Fra et politisk ståsted er jeg selvsagt totalmotstander av noe slikt. Jeg favoriserer en økonomisk modell der ulike alternativer konkurerer på et fritt marked, ikke et statsskapt monopol eller oligopol.

Når det er sagt skal jeg på ingen måte hevde at jeg har utelukkende negative erfaringer med statskanalen (jeg er bare ikke en av disse som mener at samfunnsutviklingen skal holdes på et kunstig lavt nivå for at jeg skal kunne leve i en nostalgisk boble).

Da jeg var liten kom alle i barnehagen/på skolen og hadde sett nøyaktig samme barne-TV (med unntak av et par som hadde satelitt og ytterligere et par som ikke hadde fjernsynsapparat), og jeg ser jo i ettertid at dess mer man har, dess mer vil man ha.

Vi var stort sett fornøyde med en halvtimes barne-tv daglig (jeg er endatil gammel nok til å huske da de ikke viste barne-TV om mandagen), og når jeg nesten tredve år senere ser tilbake er det ikke til å komme fra at kvaliteten på enkelte programmer var...noe provisorisk. Men vi visste jo ikke bedre. TV-kanaler som viste tegnefilmer hele dagen var i samme kategori som iskrem til middag og aldri mer å måtte vaske ørene.

Men hvilke minner, følelser og tanker har andre i min generasjon om dette?

Er det for eksempel flere enn jeg som husker Shagma?



Det er nok noen år siden jeg så det, for jeg husker disse piratene som veldig skumle...



NrK sørget også for at vi ble gjort kjent med andre kulturer, kald krig til tross. Eller på grunn av den kalde krigen. Kanskje hadde NrK et aldri så lite pre-perestrojkaprosjekt gående? Det var nemlig ikke lett å se på Tsjekkoslovakia som en fiende når alt vi forbandt med det landet var koselige tegnefilmer. Men det jeg husker aller best fra andre siden av jernteppet var Majka, Jenta fra Verdensrommet.



Jeg minnes en sommer der alle barna i nabolaget løp rundt i gummistøvler i femogtyve plussgrader og kranglet om hvem som skulle være Majka. Det var nok de gode spesialeffektene som appelerte til oss!

Men man behøvde da ikke dra helt til kontinentet for å finne en spennende barnekultur! Våre naboer i øst hadde et misunnelsesverdig arsenal av programmer. Fra klassikere...



(Det jeg husker best er mamma sine formaninger: 'slik må aldri du gjøre!' De var muligens på sin plass...)



...til moderne fortolkninger av svensk dagligliv.



Jeg husker dette som kjempekjekt, men nå ser jeg bare en ufordragelig sutrete unge og hans moderne, urbane mor.

Men NrK handlet ikke bare om underholdning; vi fikk også vår dose kunnskap.

Det var en gang et Menneske sørget for at vi kunne alt en syvåring behøvde å vite om evolusjonsteorien.



(Jeg elsker romkappløpet til sist i introen!)

Og i Kroppen fikk vi lære langt mer enn vi behøvde. I alle fall mer enn vi behøvde å lære når mamma og pappa som satt og drakk kaffe i sofaen. Kombinasjonen vafler og forplantningslære...



(Det har alltid forundret meg litt at der faktisk kom en generasjon etter min; vi tross alt en hel aldersgruppe som har lært alt vi kan om forplantning fra Trond Viggo og finsk fjernsynsteater.

Finsk fjernsynsteater ja...NrK prøvde sikkert å utvide horisonten vår med sitt multinasjonale program, men jeg skal ikke nekte for at det har tatt meg lang tid å komme over de stereotypene NrK utsatte meg for. Jeg hadde lenge vanskelig for å tro at nettopp Finland var mer enn vodka, banning og dans på lokalet (med neveslagsmål rundt det ene hjørnet og forplantning bak det andre), at Tsjekkoslovakia var mer enn de koselige skjeggete mennene som alltid dukket opp i tegnefilmene og at barnehjem ikke nødvendigvis er fullt så tragi-romantiske som underholdningsmedia kan gi inntrykk av.

Jeg vil gjerne avslutte denne turen down Memory Lane med en gammel favoritt. Vi vestlendinger liker jo godt å klage over at alt er Oslo-/Østlandssentrert, men midt på åttitallet kom han altså. Mer erkebergensk enn Buekorps og Fløybanen til sammen. Gullars.



Når jeg ser dette innser jeg at jeg muligens ikke burde gjort narr av østeuropeiske spesialeffekter tidligere...

Kuriositeter: For de Særlig Spesielt Interesserte som er Særlig Interessert i det Spesielle

Lagt til 2o.o4.2o1o: Er det forresten flere enn jeg som lurer på hva som skjedde med han stakkaren som glemte å sørge for at mikrofonen var skrudd på?

Livsstil: Et Ryddig Hjem

Jeg innrømmer at jeg kan være dømmende, og jeg gjør meg fort opp meninger når jeg kommer hjem til folk for første gang. Ikke så å forstå at jeg foretar noen helsekontroll; jeg kan uten problemer overse litt rot og støv. Krondefinisjonen på et hjem tilsier jo at man bor der, og dette vil vise. Noe jeg derimot reagerer på, er om et hjem er overlesset av gjenstander som ikke synes å ha sin faste plass og/eller slost om plassen med gjenstander i samme eller en annen kategori.

Jeg hater nipsgjenstander inderlig og intenst, så for meg er det ikke noen fristelse å fylle hjemmet mitt med slikt. Smak og behag varierer imidlertid fra person til person, og jeg skal ikke nekte andre å samle på unyttige gjenstander. Men må de dekke hver eneste vannrette flate i hjemmet? Jeg forstår at slikt har det med å akkumulere gjennom et langt liv og at det bare er naturlig at man får mer etterhvert. Hva jeg ikke forstår er at man skal ha alt fremme samtidig. Man bruker ikke alle smykkene sine samtidig men varierer etter antrekk, anledning og humør. Eller for variasjonens skyld alene. Dette må man vel kunne gjøre når man smykker hjemmet sitt også?

Man kan variere dekoren etter årstider og høytider, etter humør og anledninger eller bare for å variere og ha en sjanse til å stille ut alle sine kjære eiedeler (om enn ikke samtidig) uten at hjemmet ser overlesset ut. Jeg kan se minst tre gode grunner til å følge dette rådet:

• Overlessede rom er rett og slett stygge. Om så hver enkelt gjenstand er pen (i den grad nipsgjenstander faktisk kan være pene) vil en masse slike gi et rotete og lite pent inntrykk
• Færre gjenstander vil gjøre den enkelte mer synlig, og pene gjenstander får dermed den oppmerksomheten de fortjener
• Hver ting man fjerner representerer en ting mindre å flytte hver eneste gang man rydder. Og en ting mindre til å bli stadig mer tynget av støv
  

Jeg er litt mildere stemt mot funksjonelle gjenstander som lysestaker, og jeg kan sette pris på en kveld med god mat og drikke, pledd, bok eller film (og/eller selskap) og et dusin levende lys. Men jeg brenner ikke stearinlys hele tiden, og dermed behøver jeg ikke alle lysestakene tjuefire timer i døgnet, syv dager i uken. Jeg har noen få lysestaker fremme; de aller peneste (disse kan man selvsagt også ha fremme etter tur). Resten tar jeg frem etter behov på lik linje med tekopper og middagstallerkner. Mer luft og mindre strev med støvtørkingen (og mindre for nysgjerrige/fandenivoldske/hevngjerrige katter å knuse).

Livsstil: I all Enkelhet

De fleste av oss kan med fordel gjøre livet enklere ved å fjerne unødvendige elementer; det være seg gjenstander, tanker, vaner eller gjøremål. Men mange bruker så mye tid og krefter på å velge hva som skal inn og hva som skal ut at denne vurderingsprosessen blir et problem i seg selv.

Når jeg velger hva jeg skal beholde i livet mitt og hva jeg skal fjerne, bruker jeg en nesten uforskammet enkel metode. Jeg veier simpelthen alt det positive opp mot alt det negative.

Det jeg beholder skal være så viktig for meg at det er verd plassen det opptar, tiden jeg bruker på det (for eksempel ved eventuell rengjøring) samt fokuset det med sin eksistens tar fra andre faktorer i livet mitt.

Det sier derfor svært mye at jeg velger å ha to katter. De røyter, de river ned ting og de sprer kattesand utover gulvet. Jeg er opptatt av å ha et rent og ryddig hjem, så jeg bruker betraktelig med tid på å rydde opp etter dem. Jeg vil ikke ha et av disse hjemmene som skriker 'jeg er en kattedame; vær så god å sitt om du tør, men på eget ansvar'.

Å rydde etter kattene utgjør faktisk en betydelig prosent av den samlede tiden jeg bruker på husarbeid. Likevel kan jeg ikke leve uten noen som møter meg i døren når jeg kommer hjem om ettermiddagen. Jeg kan ikke leve uten vekten av og varmen fra en søvnig pus i fanget. Og jeg kan ikke leve uten den myke lyden av maling.

I noen innlegg fremover vil jeg legge ut tips og råd om hvordan man kan forenkle livet sitt utenat det går utover levestandard og interesser.

Refleksjon: Hva er Kreativitet?

De fleste definisjoner på kreativitet involverer evnen til å gjøre noe ingen har gjort før, eller å gjøre noe andre har gjort før men på en ny måte. Jeg stiller meg gladelig bak denne idéen, men jeg mener kreativitet er mer enn som så.

Jeg favoriserer teorien om at ingen stor kultur kan utvikle seg i et vakuum (eller rettere sagt at ingen kultur kan utvikle/vokse seg stor i et vakuum), og jeg smiler litt medfølende av nasjonalister som forsvarer den rene norske kulturen. Stenalderfunn viser at den norske kulturen har blitt påvirket av andre kulturer siden lenge før ord som 'norsk' og 'kultur' ble innført. Dette ser jeg som klart positivt da jeg ikke er overbevist om at vi hadde kommet så meget mye lenger enn til nettopp stenalderen på egen hånd. Ikke fordi vi er så veldig mye dummere enn andre (dog vi lå langt etter de virkelig store noen tusen år), men fordi intellektuell og kulturell utveksling er en absolutt nødvendighet for utviklingen av nettopp intellekt og kultur.

Bevisene får man ved å studere kulturer som har hatt minimal kontakt med andre. Alternativt kan man studere understimulerte barn; der er nemlig liten tvil om at også individer er avhengige av stimuli og kontakt med andre.

Alle som har mer eller mindre ansvarlige foreldre har nok blitt advart mot å la seg påvirke av andre, og jeg skal ikke nekte for at dette kan være et godt råd. Samtidig skal jeg heller ikke nekte for at å la seg påvirke av andre er en ubestridt krav for å leve i et sivilisert samfunn. Verken kleskoder eller trafikkregler er genetisk bestemt eller medfødte instinkter, derfor må man lære dem av andre. Eller la seg påvirke...

For å komme tilbake til spørsmålet om kreativitet, så mener jeg at dette i stor grad avhenger av hvordan man prosesserer og bearbeider informasjonen man får gjennom kontakt med andre.

Å kunne følge, videreføre eller bryte med andres tankerekker kan alle være tegn på et kreativt sinn. Likeså er evnen til å assosiere ett sanseinntrykk med et annet; det være seg ved hjelp av samme sanseorgan eller et annet eller endatil med en ikke-sanselig følelse.

Et av Pablo Picassos viktigste særtrekk var evnen til å assosiere ulike synsinntrykk med hverandre. Der andre så et totall så han en fugl med sammenfoldede vinger; der andre så et nulltall eller en O så han et øye.

Verdens fremste parfymemakere innehar evnen til å skape dufter som gir assosiasjoner til farver, følelser, epoker, steder og objekter. Jeg har parfymer som lukter så rosa at jeg aldri ville funnet på å bruke dem til en rød kjole (men nå skal det sies at jeg er mer enn middels opptatt av matching), og jeg bruker aldri Chanel no 5 til moderne plagg som skinnjakke eller jeans; den er forbeholdt klassiske antrekk, gjerne med hint av mellomkrigstid.

Det aller beste eksempelet på sanseassosiasjoner og kreativitet er kanskje en av verdens og historiens største komponister; Ludwig van Beethoven. Han var døv men klarte likevel å overføre følelser som frykt og glede til notearket og formidle dem videre til publikum. Min erfaring er at man mister denne egenskapen etterhvert som man blir eldre. Det er kanskje ikke så rart; når man kommer inn i verden og prøver etter beste evne å orientere seg bruker man de redskapene man har til rådighet, også evnen til å assosiere.

Da jeg var liten var mandag en tikroning (de gamle blå tikronessedlene hadde bilde av en eller annen mann; noen som husker hvem?!?), tirsdag var en lastebil (store biler lager en tsss-lyd når de starter), onsdag var en strekkebevegelse (da jeg vekket pappa om morgenen strakte han seg og sa ooo) og så videre. En leppestift med høyt fettinnhold minnet meg om katter (da jeg skulle på karneval utkledd som katt brukte mamma en slik til å gi meg kattenese), og Niveakrem luktet som bursdagen min (som ofte falt midt i påskehøytiden som seg hør og bør ble feiret på hytte på fjellet med appelsiner og nevnte krem). Alt hadde farver, bilder og dufter.

Ett eller annet sted langs veien til å bli en voksen og ansvarlig kvinne (med selvironi) mistet jeg denne evnen. Eller kanskje den forsvant gradvis ettersom jeg anså meg selv som ferdigorientert her i verden?

Evnen til å assosiere har jeg ikke mistet, men det er ikke slik jeg orienterer. Denne evnen prøver jeg å vedlikeholde, for jeg mener den er en viktig del av et kreativt sinn. Bigband kan gi meg en nærmest uimotståelig lyst til å kle meg i knelange skjørt og påføre meg rød leppestift (her passer Chanel no 5 inn!), og mørke tordenskyer inspirerer meg til å skrive klassiske essays om dagens samfunn (en rekke av mine favorittessays ble skrevet av blant andre T. S. Elliot under den store depresjonen; en tid da metaforiske skyer lå over den vestlige verden og endte i et seks år langt tordenvær mellom 1939 og 1945. Noen som er med meg fremdeles?).

Jeg skulle sikkert klart både å bruke rød leppestift og skrive essays uten disse assosiasjonene, med jeg prøver å nære dem da jeg mener de har sin plass i en kreativ natur. Dessuten farver de hverdagen min bokstavelig talt.

Musikk/Jeg bare Spør: Waterloo, Fransk Oversettelse

Æh...så man for seg at denne skulle nå et bredt publikum i Frankrike? Muligens en og annen royalist, men ellers?!?

Musikk/Kommunisme: Leon Trotsky

Refleksjon: Sex and the City

Har du noensinne hatet noe 'alle' andre har elsket og så lurt på om du har gått glipp av et poeng eller to?

Jeg leser min andel moteblader, og i nær sagt hvert eneste nummer blir serien Sex and the City hyllet i øst og vest og opp og ned og i mente. Og der sitter jeg og lurer på om vi snakker om samme serie.

Jo; med hensyn til klær og tilbehør er der mye pent å se, men det kan jeg se i dusinvis av glansede magasiner eller på den første og beste motebloggen jeg finner det for godt å besøke. For når jeg sitter og ser på de fire hovedpersonene og deres overflod av Versacekjoler, Louboutinsko og perlekjeder, kan jeg bare tenke på uttrykket om perler og svin. For meg har det nemlig lite å si om et antrekk matcher perfekt eller koster tusenvis av dollar dersom den som bærer det fører et språk man burde lagt igjen på ungdomsskolen (eller aller helst aldri begynt å bruke, men hvem har vel ikke vært ung og ditto dum?).

Nå vil sikkert mange beskylde meg for å være moraliserende, og i håp om å unngå dette skal jeg legge spørsmålet om kvinnenes moral til side. Det handler nemlig om langt mer enn moral; det handler om stil og mannerer; det handler om å kunne diskutere mer enn utallige variasjoner av å dekke visse behov. Og ikke minst handler det om å kunne føre et språk som ikke indikerer at man ble oppdradd i en husvogn med en pantelåner og to døgnåpne spritutsalg som nærmeste naboer.

Det er heller ikke bare moteverden som hyller denne serien. Jeg hører stadig mennesker som mener det er befriende å oppleve frittalende kvinner i en så frittalende serie; særlig en amerikansk sådann. Og det er visstnok positivt at kvinner kan snakke slik, for menn skal ikke ha enerett på denslags... Jeg har aldri forstått den type kvinnefrigjøring som handler om å oppta lite sjarmerende menn sine minst sjarmerende sider.

Men mens vi snakker om menn...bli med meg på et tankeeksperiment. Hva om serien hadde handlet om fire urbane (heteroseksuelle) menn som tilbrakte store deler av tiden med å diskutere sine erorbringer? I minste detalj og med ord og uttrykk man kan forvente å finne i et herrefengsel? Ville serien da blitt oppfattet som frigjørende, innovativ og progressiv? Og ville en Armanidress og et par Diorbriller kompensert for timer med griseprat?

Mote: Uæææh!

Jeg trodde jeg hadde en viss peiling på de til enhver tid gjeldende trender, men her er et fenomen som har gått meg hus forbi. Da en venninne gjorde meg oppmerksom på disse kosedraktene for noen uker siden trodde jeg det var en spøk, men litt googling bekreftet den tacky sannheten; dette er en av vårens trender blant ungdom, men også voksne er observert ute i full offentlighet (og langt fra nærmeste brennende bygning) med disse plaggene.

For all del; de ser behagelige ut, og jeg innrømmer gladelig at jeg har klær som er mer behagelige enn trendy. Men for det første ville jeg vurdert å skifte før jeg viste meg blant folk om så huset brant, og for det andre finnes der grenser selv for hva jeg viser meg i for kattene. Alltid to deler (bukse og genser/T-skjorte), aldri mer enn ett mønstrete plagg (rutete bukse til ensfarvet topp eller stripete genser til ensfarvet bukse), aldri hel drakt i samme farve/nyanse (i så fall med en lenger topp i en annen farve som stikker ut under den i samme farve som buksen eller to nyanser av en farve som tillater nyansematching, for eksempel grå). Og ikke minst visse krav til matching, snitt og passform. Jeg tillater farver, mønstre og materialer jeg ikke viser meg ute blant folk i, men for meg er det bare logisk at koseklær har en viss stil. Jeg er nemlig ikke i stand til å kose meg hvis jeg skal se på noe som ikke matcher eller kjenne på noe som sagger bak.

Det går fint an å være komfortabel uten å ignorere alle klesregler, og det går fint an å finne pene klær som også er komfortable. Jeg trodde derimot ikke vi skulle få se en trend verre en crocksbølgen, men her er den altså. Sparkebukser for voksne.

Mat & Drikke/Livsstil: Fett

De fleste jeg kjenner er i alle fall litt opptatt av hva de spiser, og jeg er intet unntak. Det som slår meg er hvordan ulike mennesker fokuserer på svært ulike aspekter ved mer eller mindre sunn livsstil. Vitaminer, mineraler, rå mat, grønnsaker, sukkerfritt, proteindrikker...men det som kanskje forårsaker aller mest uenighet er forrige århundres hovedfiende. Nei, jeg snakker ikke om verken nazister eller kommunister; jeg snakker om fett.

For slik USAs forhold til Sovjetunionen splittet et folk en gang på sekstitallet, splitter i dag synet på fett helseguruer verden over.

Jeg er blant de som har fettinntak som hovedfokus i min relativt sunne livsstil. Jeg skulle gladelig veid noen kilo for mye om dette var prisen jeg måtte betale for å være sikker på at jeg får i meg nok fett. Når det er sagt er jeg fullstendig klar over at ikke alle typer fett er like sunne, og at der er behandlinger som gjør selv sunne fettyper mindre sunne. Men samtidig som jeg prøver å få i meg sunne typer med essensielle fettsyrer, tror jeg selv mindre sunne typer, som de funnet i meieriprodukter, kan ha en positiv effekt på kroppen.

Selvsagt må man ta visse hensyn dersom man har problemer med kolesterol eller befinner seg i faresonen for blodpropp, men jeg merker en positiv effekt på min kropp og helse når jeg generelt spiser mye fett. Jeg har lest min andel litteratur på dette området og konsultert eksperter, men jeg skal ikke påstå å være en selv. Samtidig er det like logisk for meg at kroppen behøver fett som at en motor behøver olje (jeg er ikke ekspert på motorer heller, men jeg har da fått med meg noe).

Når jeg spiser mye fett merker jeg det særlig på huden og leddene, og i holismens navn regner jeg med dette er representativt for resten av kroppen også. Jeg prøver å spise fet fisk minst én gang om dagen, jeg bruker solsikkefrø i brødet og salaten, jeg bruker kalde oljer som dressing (de fleste oljer tåler lite oppvarming) eller som utgangspunkt for sitronmajonesen jeg nevnte for noen innlegg siden, og jeg prøver å spise fettholdige matvarer som oliven, avocado og nøtter.

Særlig nøtter hadde jeg problemer med å få i meg nok av før jeg begynte å lage følgende blanding:

• 2 deler grønne, stenfrie oliven
• 1 del hvitløksbåter
• 1 del mandler
• 1 ss olivenolje pr 1oo gram oliven
• krydder etter smak og ønske; for eksempel svart pepper, basilikum og oregano (jeg bruker i tillegg hvitløkspulver, for tørket hvitløk smaker annerledes enn den ferske/kokte, og jeg får aldri nok. Jeg tør ikke tenke på hvordan jeg lukter.

(jeg bruker som regel 3oo gram oliven, 15o gram hvitløk (!), 15o gram mandler og 3 spiseskjeer olivenolje)

• skrell hvitløksbåtene og kok dem i 2-5 minutter (gjerne i vann tilsatt havsalt); prøv deg frem til hvor myke du vil ha dem; de mister også noe av den sterke smaken i kokeprosessen, og det er jo ikke alle som spiser rå hvitløk som andre spiser epler og pærer...kremt
• skåld mandlene
• bland alle ingrediensene

Spises som snacks med skje eller gaffel, eller brukes som utgangspunkt for salater eller tapas. Her er tre gode fettkilder; mandler, oliven og olivenolje sammen med hvitløk og dens mange helsegevinster. Jeg synes særlig denne blandingen passer som TV-snacks, særlig da den gjerne erstatter mindre sunne alternativer. Men for all del; tilpass oppskriften etter egen smak. Dersom du hater hvitløk og elsker mandler er der ingenting som tilsier at disse må stå i mengdeforhold til hverandre.

En annen fin måte å få i seg sunt fett, er å spise fet fisk som pålegg. Stabburet har etterhvert mange varianter, men det går også an å lage sit eget pålegg (ferdigfabrikerte varianter inneholder dessuten ofte sukker og tilsetningsstoffer. For den som bryr seg om slikt).

Jeg bruker ovnsbakt laks som jeg kverker sammen med krydder (svart pepper, chilli, paprika...), litt sitron og nok raps- eller solsikkeolje til å gi blandingen en fin, smørbar konsistens. Og så deler jeg med de som klatrer oppetter bena mine mens jeg lager den. Dette pålegget smaker særlig godt sammen med hjemmelaget sitronmajones, og ikke minst er det en fin måte å bruke middagsrester.

Jeg forventer ikke at fettskeptikere skal ta mitt ord for at fett faktisk er sunt. Men jeg håper flere mennesker kan få øynene opp for denne muligheten og konsultere eksperter før de avskriver fett fullstendig.

Mitt Liv: Maooo

Jeg er en slik indivudualist som ikke er opptatt av å skille meg fra andre. Faktisk mener jeg at slike mennesker ikke er sanne individualister da de lar (hvordan de oppfatter) andre diktere egen fremtreden. Etter mitt syn er sanne individualister seg selv uavhengig av hvordan andre oppfører seg og ser ut.

Mens åttitallsfeberen (bokstavelig talt; for å like åttitallsstilen må man da ha feber. Jeg mistenker også at den forårsaker feber) har rast store deler av det siste tiåret, har jeg for eksempel favorisert den enkle feminine stilen typisk for det tidlige sekstitall. Ikke utifra et ønske om å skille meg ut, men fordi jeg mener denne stilen er penere.

De siste årene har serien Mad Men gitt denne stilen en rekke nye fans, noe som ikke plager meg det minste. Jeg løper ikke ut for å finne en ny stil jeg kan 'ha i fred' til neste fashionable serie dukker opp. Tvert imot blir jeg glad av å se andre i klær jeg selv liker; det gir meg noe pent å se på.

Det er sikkert bra jeg er en slik individualist, for nettet viser at der finnes mennesker som deler hvert eneste aspekt av min personlighet. Å finne dette var for eksempel som å møte seg selv i døren:

Tips: Quick Escape Bag

Jeg tilhører ikke noen spesielt forfulgt gruppe, og jeg prøver å holde min mafiavirksomhet til et minimum. Likevel hender det at jeg må eller ønsker å forlate leiligheten på relativt kort varsel. Det kan dreie seg om en spontan reise, en uventet invitasjon med kort gyldighet, eller kombinasjonen sykdom og bekymrede foreldre som ikke synes jeg skal ligge alene og være syk (ja, jeg vet det er i beste mening).

Fellesnevner for en rekke tidligere slike situasjoner har vært irritasjon over alt jeg har glemt. Jeg er nemlig et materialistisk menneske med stort behov for bagasje. Nok klær til enhver situasjon jeg vil befinne meg i, tilbehør som passer til alle disse klærene, ekstra kontaktlinser, øyekrem, lypsyl, enda noen kontaktlinser... Og all erfaring tilsier at jeg ikke alltid klarer å huske på alt dette når jeg står (løper) der med liten tid. Tid jeg heller kunne brukt på å si farvel til pusene mine hvis jeg i det hele tatt har den.

Derfor har jeg til enhver tid en ferdig pakket bag som inneholder det jeg måtte behøve til et par dager og netter hjemmefra. Den vil ikke kunne brukes til fjellturer, gallacruise eller andre situasjoner som krever spesiell bagasje, men den fungerer fint til spontane overnattinger av den typen jeg oftest kommer borti; en natt eller to hos venner eller familie.

Enda mer nyttig vil denne vise seg dersom jeg skulle havne i en situasjon der andre må gå inn i leiligheten min og finne det de tror jeg behøver. Jeg er som nevnt materialistisk, og min definisjon av 'behøver' er ikke nødvendigvis synonym med mange andres. Dessuten kan jeg tenke meg hyggeligere situasjoner enn at andre skal rote i undertøysskuffen min.

Skulle jeg for eksempel havne på sykehus (eller bli arrestert. Haha. Man vet aldri) er det mye enklere å be noen gå inn og hente den svarte bagen under sengen min enn å be dem pakke for meg.

Tro det eller ei; jeg har aldri vært speider.

Tips: 5-Minuttersplan

Hva ville du tatt med deg dersom du fikk vite at du måtte forlate hjemmet ditt om fem minutter og ikke visste om du kunne vende tilbake til huset i den tilstand du forlot det i? Smykker? Bilder? Bærbar PC? De fleste vil kunne svare på dette, i alle fall etter litt betenkningstid. Men ville du vært i stand til både å tenke på dette og finne valgte objekter i løpet av fem paniske minutter? Utallige studier og tragiske hendelser viser at mennesker som havner i uforutsette situasjoner får problemer med å tenke klart. Selv etterat katastrofen var et faktum 11 september 2oo1 tok en rekke av ofrene seg tid til å skru av PCer og lukke vinduer før de begav seg mot nødutgangene. Vi vet hvordan det gikk med en rekke av disse. Likeledes viser både eksperimenter og virkeligheten at flypassaskjerer som faktisk tenker gjennom hva de skal gjøre i tilfelle flystyrt har større sjanser til å overleve. Konklusjon: uforutsette hendelser og panikk er en dårlig kombinasjon som ikke gir grobunn for å yte sitt beste.

Så ville du vært i stand til å ta med deg dine kjæreste (bærbare) eiendeler i en slik situasjon uten å angre etterpå eller miste dyrebare minutter på virring og ombestemmelser?

Jeg har aldri vært i en slik situasjon, så jeg kan ikke svare på hvorvidt jeg ville vært i stand til dette. Jeg tror og håper at jeg heller aldri havner i en slik situasjon i fremtiden, men jeg akter ikke å vente til det eventuelt skjer for så å finne det ut.

Derfor ligger en stor bag lett tilgjengelig for meg, og denne er tom med unntak av en liste. På denne listen står mine viktigste eiendeler (som får plass i denne bagen) i rekkefølge samt hvor i leiligheten jeg finner dem.

I en krisesituasjon behøver jeg derfor bare huske hvor denne bagen ligger, og så forteller listen meg resten.

Kan hende virker dette overdrevet føre var. Men jeg brukte under en time på denne listen, og dersom jeg skulle få bruk for den er dette en time jeg vil være takknemlig for å ha brukt. Dessuten var det interessant å teste seg selv på denne måten; hvilke eiendeler er virkelig viktige for meg?

Refleksjon: Unholy Alliances

Konseptet om å samarbeide med djevelen er blitt mer eller mindre akseptert, særlig etter den annen verdenskrig og alliansen med Sovjetunionen og dets bebartede (er ikke dette et pent ord?!?) leder. Vi vet alle hva som skjedde med mennesker som i middelalderen inngikk en pakt med djevelen, men i ren verdslig sammenheng kan jeg se klare fordeler med slike allianser. Men fordeler for hvem? Og hva skjer med de som ikke blir tilgodesett av nevnte fordeler?

Jeg synes alltid det er trist å se Pianisten og andre filmer som finner sted i Øst Europa under den annen verdenskrig. For jeg vet at når nazistene jages ut/arresteres og folket tar til gatene for å feire, så er der bare et spørsmål om tid før Churchill og Truman serverer hodene deres på sølvfat til Stalin (se her, Josef, her skal du få Polen og Tsjekkoslovakia. Forresten; jeg er i godlage i dag og du har så fin bart at du skal få Ungarn og Romania også. Enjoy!).

Bare så det er klart, så forstår jeg uten problemer at de to vestlige seierherrer ikke hadde klart å redde Øst Europa og at krigsalliansen gjorde deres velsignelse og underskrifter til nødvendigheter. Men det er her etikken i slik en pakt kommer inn i bildet. Bildet av tusner som lever under et terrorvelde med Vestens velsignelse.

Jeg stiller også spørsmålstegn ved nødvendigheten av noen av disse alliansene som oppstår når ledere fra demokratiske land med vikarierende motiver støtter diktatorer. En diktator som møtte betydelig sympati i den vestlige verden var Nicolae Ceausescu, mye grunnet hans lunkne forhold til hovedfienden; Sovjetunionen. Men Ceausescus holdning til sistnevnte hadde lite med ønsket om et åpnere samfunn å gjøre.

















Herr og Fru Ceausescu; fruen har tydeligvis ikke sovet så godt i det siste

Ekteparet Ceausescu er etter mitt syn blant de verste tyrannene i nyere historie. Kanskje ikke helt på høyde (dybde) med udyr som Pol Pot og hans utsletting av en femtedel av Kambodsjas befolkning, men uten tvil i samme kategori.

Til tross for sin (taktiske) åpenhet mot vestlige nasjoner og verdier, var det alt annet enn åpenhet som rådet i Romania under dette ekteparet. Hvert eneste aspekt av rumenerenes liv ble kontrollert fra den store sammenhengen til minste detalj; fra klasserom til soverom (preventiver var ulovlig, og foster såvel som livmor og reproduktive organer ble erklært statseiendom).

Når denne statslederen likevel valgte å snu ryggen til Sovjetunionen i så stor grad som han gjorde, så var det fordi han ikke ønsket at storebror skulle stjele all oppmerksomheten. Sammenlignet med de virkelig store guttene i Sovjetunionen var nemlig Ceausescu ingenting, noe han nok var smertelig klar over. Ved å isolere Romania fra resten av østblokken ble han selv mer synlig, og ikke minst svarte han ikke til noen (andre enn sin kone) når det gjaldt å tyrannisere sitt folk.

Selvsagt legger jeg hoveddelen av ansvaret på Ceausescuduoen. Men hva med de vestlige styresmakter som så The Gruesome Twosome som en nesten-alliert? Må de med sin støtte og velsignelse ta sin del av ansvaret for det rumenske folks lidelser?

Om ikke annet så mener jeg at det er uetisk å gi sin (og sitt folks) støtte til slike ledere.

Mat & Drikke: Sitronmajones

Sitronmajones fra Mills inneholder over et dusin ingredienser: soyaolje, vann, eggeplomme, eddik, sukker, salt, sitronkonsentrat, fortykningsmiddel (guarkjernemel, xantangummi), konserveringsmiddel (kaliumsorbat, natriumbenzoat), surhetsregulerende middel (sitronsyre), aroma og farvestoff (betakaroten).

Etter min mening er over halvparten av disse unødvendige. Jeg lager min egen sitronmajones, og de fleste som har smakt denne er skjønt enige om at min er langt bedre enn Mills sin. Sunnere er den også da alle ingredienser er lette å uttale og finnes som råvarer i de fleste kjøkken til enhver tid.

Og ikke la deg skremme om du ikke liker majones. Jeg har aldri likt dette og laget i utgangspunktet min egen med tanke på andre som spiser maten min. Meget skeptisk smakte jeg en brøkdel av en teskje, og jeg var solgt. Denne er så god at den kan spises rett fra glasset!

Den er langt friskere enn majones en får over disk og kan nesten minne om en rømmedressing, noe som gjør den til et velegnet alternativ for melkeallergikere. Den kan brukes på smørbrød, som kald saus til fisk og annen sjømat, som salatdressing, som dip (til alt fra sukkererter til reker) og så videre. Og ikke minst utgjør den et godt utgangspunkt for andre oppskrifter som tunfisksalat og potetsalat. Ah; the possibilities!

Sitronmajones

• 3 eggeplommer
  
• 1 ts hvitvinseddik
• Juicen av 1 stor sitron (eventuell halvannen liten)
• 2,75 dl rapsolje (eller annen nøytral olje)

• Kjør de tre første ingrediensene i blender/mikser til de er blandet til en jevn væske, men ikke så lenge at eggeplommene begynner å tykne; dette vil skape problemer når oljen skal blandes i
  

• Mens motoren går på laveste hurtighet: hell oljen i blandingen i en tynn konstant stråle
• Visp til majonesen tykner og blir kremfarvet og luftig

Man kan bruke både blender med kniv og mikser med visp, men dersom majonesen skal brukes på smørbrød anbefaler jeg å bruke visp (og/eller forlenge vispetiden) da dette resulterer i en tykkere konsistens som ikke absorberes av brødet. Skal den derimot brukes som saus eller dressing kan en tynnere konsistens være å foretrekke.

Eksperiment: Pavlov og Hundene del II

Vi har alle hørt om russeren Ivan Pavlov som fikk hundene til å sikle ved tanken på mat. Jeg liker ikke sikkel. Jeg liker derimot katter. Og maling. Og kommunistmemorabilia. Derfor har jeg den sovjetiske nasjonalsangen som ringetone på mobilen.

Den ene katten min er av den typen som maler så snart han hører stemmen min. Noe av det beste han vet er når jeg snakker i telefonen, for da får han høre stemmen min samtidig som han slepper å ha fremmede i leiligheten (hadde jeg vært det eneste menneske på jorden ville han vært den lykkeligste katten på jorden. I alle fall frem til han oppdaget at noen må produsere favorittmaten hans).

I det siste har jeg merket at han begynner å male med en gang han hører telefonen ringe. Han vet utvilsomt at dette leder til at han får høre meg snakke, men jeg har ikke vært sikker på hvorvidt han reagerer på selve ringingen eller det faktum at jeg oppfører meg likt hver gang den ringer (løper rundt og banner fordi jeg ikke finner telefonen og må gå etter lyden).

Derfor bestemte jeg meg for å utføre et eksperiment (som kombinerer to av mine hovedinteresser; katter og kommunisme) og spille den sovjetiske nasjonalsangen for ham mens jeg sitter ganske rolig.

Ah, han maler! Ah, jeg har en katt som maler av den sovjetiske nasjonalsangen! Der må da finnes en pris for slikt?!? Synd International Stalin Prize for Strengthening Peace Among Peoples ikke lenger deles ut.

Livsstil: Planlegg og Perfeksjoner Hyggestundene

Jeg er ikke en type som alltid sørger for å ha det komfortabelt. Jeg kan gå i fire timer med bena i kryss fordi jeg bare skal ditt og datt før jeg tillater meg å gå på toalettet (en vane som ikke akkurat blir lettere av å være tejunkie), jeg kan gå enda lenger halvt i hjelsultet (konsekvensene her er tross alt lettere å leve med; det er mindre flaut å besvime av sult enn å tisse på seg) og grad av behagelighet kommer langt ned på listen når jeg kler meg for å gå ut. Men når jeg skal kose meg står komfort alene i høysetet og ingenting er overlatt til tilfeldighetene.

Jeg rydder og vasker for å ha det hyggelig rundt meg og for å slippe å tenke at jeg burde gjort a, b og c, jeg dusjer og bruker bodylotion for å føle meg ren og for å unngå kløe forårsaket av tørr hud, jeg tar på meg komfortable klær i naturmaterialer slik at jeg ikke skal bli klam (og helt nye sokker da jeg elsker følelsen av nye sokker på bena), jeg finner frem teppe slik at jeg ikke skal bli kald, jeg legger frem en stabel med DVDer slik at jeg ikke må gå helt inn på soverommet der jeg oppbevarer filmer og serier dersom jeg skulle bli klar for en runde eller to til, jeg legger frem siste nummer av Costume for å ha noe lettlest for hånden under rulletekst og copyrightinformasjon, jeg sørger for at kattene har alt de behøver og ikke har tilgang på objekter som virker forstyrrende når brukt som katteleke slik at jeg ikke skal måtte reise meg for å ta meg av dem, jeg sørger for at telefonen ligger innenfor rekkevidde slik at jeg ikke må reise meg dersom den skulle ringe, og jeg sørger for at jeg har alt annet jeg måtte behøve eller få lyst på innen rekkevidde. To liter te, to kartonger med matfløte (ja, jeg bruker matfløte i teen. Fettfrykt er overdrevet), ulike typer mat eller snacks i tilfelle jeg skal ombestemme meg eller bli lei av én type (etter mye søtt er det for eksempel godt med noe salt og vise versa), fjernkontroll, paracet (særlig krigsfilmer gjør meg så engasjert at jeg til tider får vondt i hodet), våtservietter i tilfelle jeg blir klissete på hendene...

Det sier seg jo selv at jeg må reise meg fra tid til annen, særlig da to liter te gjerne har en viss effekt på kroppen og firetimersstuntene mine har lite med komfort å gjøre, men jeg prøver å holde slikt til et minimum. Kan hende dette virker overdrevet, men for meg er det en måte å belønne og være god mot meg selv. Og planleggingen øker forventningene og vissheten om at til tross for at jeg har det stritt eller travelt, så er bedre tider på vei.

Mitt Liv: Aprilspøk

Da jeg var liten klarte mamma å lure meg hvert eneste år. Ikke fordi jeg var spesielt naiv, men fordi hun hadde funnet den ultimate aprilspøken som jeg gikk på simpelthen fordi jeg ikke hadde råd til ikke å tro på den dersom den faktisk var sann. Hvert eneste år sa hun at der var en katt på plenen foran huset. Og hvert eneste år løp jeg til vinduet vel vitende om at det med all sannsynlighet var en aprilspøk, men tenk om der virkelig var en katt utenfor i år!