Mat & Drikke: Piña Colada-Sorbet uten Melk og Sukker

Jeg er stadig på jakt etter oppskrifter som ikke inneholder sukker. Denne eksperimenterte jeg meg frem til selv en gang jeg ventet besøk av en med melkeallergi. Jeg synes i alle fall den er fantastisk god.

Piña Colada-Sorbet
2 porsjoner

• 35o g ananas
• 2 dl kokosmelk (den skikkelige med 17% fett; ikke jukseutgaver med 6% eller 11%!)
• 1 ss presset limejuice
• Eventuelt ekstra ananas og lime til pynt

• Kjør alt i blender/stavmikser til en jevn, kremet masse
• Sett i fryseren
• Rør ca en gang i timen til den er blitt for frossen til å røre i
• Ta den ut av fyseren og kjør i blender/stavmikser enda en gang (dette fordi den vil krystallisere seg under fryseprosessen og ytterligere blending er nødvendig for å gjenopprette den kremede konsistensen
• Server straks

Variasjoner:

• Dersom man ikke har tid/tålmodighet til å røre med jevne mellomrom, kan man la massen fryse helt for så å la den tine i kjøleskap til den kan kjøres i blender. Dette tar etter min erfaring ca 4-6 timer
• Man kan utelate hele fryseprosessen for en tykk, kremet drikk; et langt sunnere alternativ til milkshake
• Man kan bruke andre frukter, men det bør være en med relativt mye syre da dette er essensielt for at ikke kokossmaken skal bli for sterk; mango er for eksempel ikke godt da den er for søt

Passer utmerket som mellommåltid eller som dessert etter de fleste middager, men er kanskje spesielt interessant etter et meksikansk eller karibisk måltid (da den alkoholholdige drikken denne er basert på stammer fra Karibien).

En velsmakende måte å få i seg både en av de fem om dagen og viktig fett. Dette er en fullverdig dessert, og verken smaken eller konsistensen tilsier at dette er et alternativ som passer for både diabetikere og melkeallerigikere. I tillegg får man en dobbel bonus ved at man kan spise med verdens beste samvittighet, samtidig som man ikke blir 'dessertkvalm' som man gjerne blir etter svært søt mat.

Mat & Drikke/Livsstil: Et Sunnere Liv

Vi ser et stadig økende fokus på helse og sunnhet, og de fleste jeg kjenner innfører visse tiltak for å leve sunt. Blant de vanligste tiltakene er redusert inntak av søtsaker. Jeg har funnet en litt annen løsning. Denne går ut på at jeg tillater meg selv å spise søtsaker, men at alt det andre jeg spiser skal være sunt. Dette innebærer et nærmest totalforbud mot sukker og tilsetningsstoffer samt fokus på sunne typer fett (å redusere fettinntaket til et minimum er det dummeste man kan gjøre. Kroppen behøver fett, og en rekke organer og funksjoner kan ikke fungere uten), proteiner og fiber. Og selvsagt vitaminer og mineraler.

For å unngå uheldige ingredienser og for å sikre meg om at maten faktisk inneholder det kroppen min behøver, lager jeg nesten all mat bra bunnen av. Jeg baker mitt eget brød, jeg bruker aldri tørre blandinger til sauser, supper og gryteretter, og jeg spiser ikke ferdigmat som Grandiosa eller lettvinte løsninger på boks.

Man har ingen kontroll over hva man får i seg så lenge man spiser ferdigmat. Produsentene benytter seg gjerne av billige typer fett, og kvaliteten og dets virkning på kroppen blir deretter. Slik mat er heller ikke kjent for sitt høye innhold av vitaminer og mineraler. Men det som kanskje plager meg aller mest med ferdigmat er sukkerinnholdet. Selv matvarer og retter som ikke forbindes med søtsmak inneholder gjerne betydelige mengder sukker, og selv om jeg ikke er ekspert vil jeg gjette meg til to grunner til dette:

For det første er sukker blant de billigste smakstilsetningene som finnes. Med priser ned mot en tier for kiloen står ikke for eksempel krydder og urter en sjanse. For det andre lever vi i et samfunn av sukkerjunkies som i økende grad forventer at nær sagt alt de spiser skal smake søtt. Markedet bugner jo av sukkerholdige varer som godteri, brus og søte bakverk, men la oss se bort fra disse et øyeblikk. La oss se på den maten som passerer som hverdagskost og som endatil kalles sunn.

Særlig billige brød, de føromtalte sause- og suppeblandigene og enkle alternativer fra hermetikkhyllen og frysedisken inneholder sukker. Der er da ingen god grunn til at noe av dette skal smake søtt! Jeg vet det påstås at brød hever seg bedre når deigen inneholder en viss mengde sukker, men mine brød er kjemisk frie for slikt, og de hever seg fint. Jeg får endatil ofte skryt for at brødene mine er spesielt saftige of smakfulle. Men sukkerjunkiene skal ha sitt.

Selv en rekke matvarer som anses som sunne inneholder det jeg vil kalle unødvendig sukker. Tørket frukt anbefales ofte som et alternativ til godteri, men jeg anbefaler å lese ingredienslisten før man kjøper og tror man spiser sunt. En rekke slike produkter er nemlig søtet med sukker, noe jeg ikke kan se en eneste god grunn til. Slike produkter er nok et hakk eller to sunnere enn godteri, men ikke på langt nær så sunne som de kunne vært.

Frukter som ananas, papaya og mango er mer enn søte nok i seg selv, men det kan være vanskelig å finne usukrede alternativer, i alle fall i vanlige matvareforretninger. Bedre er det ikke i hermetikkhyllen. De eneste hermetiske fruktene jeg har funnet som selges i sin egen juice i stedet for i sukkerlake, er ananas og mandarinbåter. Nok en gang undrer jeg på hvorfor en søt frukt som mango skal selges og serveres i sukkerlake. For meg handler det ikke bare om at disse fruktene er søte nok i seg selv og at jeg ikke vil få i meg unødvendig sukker; jeg synes også de mister mye av sin gode og naturlige smak når sukker tilsettes. Sukkeret har det med å overvelde andre smaker, noe som er spesielt negativt for frukt som gjerne spises for sin friskhet og naturlige smak.

Noen helsekost alternativer bruker sunnere alternativer som rørsukker eller fruktose. Kan hende dette er noen hakk bedre for kroppen, men det gjør ingenting med folkets forventninger om at alt skal smake sukkersøtt. Også i helsekostbutikker finner man mye tørket frukt som er tilsatt ekstra søtning, og en lang rekke ikkeanimalisitiske alternativer til melk inneholder søtstoff. Jeg må for eksempel lete meg frem til usøtet soyamelk, og da jeg var ute etter kremfløtealternativer nyttet det ikke engang å lete. Jeg skulle lage en melke- og sukkerfri dessert, men alle de fire alternativene som kan piskes til krem og som er tilgjengelige lokalt inneholdt søtstoff av et eller annet slag. Beskjeden fra butikken var at man ville jo uansett tilsette sukker i fløten før man pisket krem. Nei, det ville jeg aldeles ikke. Kremfløte har en mild smak og en fin konsistens som ikke behøver ytterligere søtning. Særlig ikke ettersom man gjerne kombinerer krem med andre søte matvarer.

Så jeg fortsetter min søken etter sukkerfrie alternativer og sunn hverdagskost, og så spiser jeg heller godteri med litt bedre samvittighet. Der er særlig fire grunner til at jeg har valgt en sådan tilnærming til et sunnere liv:

• Å spise sukkertøy er en ærlig sak. Jeg innrømmer at jeg spiser noe usunt og der er ingen fare for at jeg skal komme til å tro jeg egentlig spiser sunt
• Jeg holder lettere rede på hvor mye sukker jeg får i meg. Hundre gram sukkertøy er er hundre gram usunn mat. Da er det verre med 17 gram i brødet, 14 gram i suppen, 28 gram i ferdigmiddagen og så videre
• Jeg venner meg ikke til søtsmak, og jeg øker heller ikke forventningene om at alt jeg spiser skal smake søtt
• Det er tross alt hverdagskost og vanlig mat jeg spiser mest av og som driver meg gjennom dagen. Derfor anser jeg denne som viktigere

Mitt Liv: Geek eller Keeg?

Som individualist burde jeg sikkert vært motstander av å kategorisere mennesker. Samtidig er jeg notorisk systematist (dersom det ikke er et ord så burde det være det. Systematiske mennesker er systematikere; mennesker som lager systemer er systematister!) som liker å sette merkelapper på alt; både bokstavelig og billedlig talt. Dessuten kan jeg være særdeles (for)dømmende.

Som individualist er jeg glad der finnes mennesker som ikke passer inn i gitte kategorier; som systematist er jeg smertefult frustrert over ikke å klare å plassere de selvsamme menneskene. Ekstra frustrerende er det når jeg ikke klarer å plassere meg selv, og her skaper særlig geekkonseptet store problemer. Er jeg geek eller keeg (det motsatte av geek)?

Det er kanskje ikke typisk geeky å være moteinteressert og ha overfylte klesskap (med mindre man da snakker om motegeeks), men hva om man tillater seg selv å ha x antall innenfor hver kategori (sko, vesker, skjørt...) og x her representerer årstall av historisk betydning? 63 jakker fordi John F. Kennedy ble skutt i 1963, 48 vesker fordi Det Kommunistiske Manifest ble utgitt i 1848, og 44 kjoler fordi D-Dagsinvasjonen skjedde i 1944. Noen som kan tenke seg hvorfor jeg tillater meg selv å ha 53 par solbriller? Hint: mann med bart. Bedre hint: to avsnitt lenger ned.

Og mens vi snakker om Det Kommunistiske Manifest; geeks blir ofte stereotypet (nær sagt alle ord kan verbes; er det geeky å verbe ord?) som asosiale eller cybersosiale. Jeg liker besøk og tilstelninger og er derfor ikke typisk geek. I alle fall ikke på dét området. Men hva med min forkjærlighet for å lage virkelig obskure temafester? Denne kaken ble laget i anledning at det var 162 år siden Det Kommunistiske Manifest ble utgitt første gang.

Geeks er dessuten ofte mennesker med klisterhjerne for tall. Det er jeg ikke, men jeg vet ikke om min måte å huske tall på er mindre geeky. Bilnummeret til foreldrene mine er foreksempel Sosialistisk Ungdom, året da Josef Stalin døde (og Souhaila Andrawes ble født), året da Nicolae Ceauşescu ble skutt (og berlinmuren falt) og månedsdagen da Hiroshima ble bombet (og D-Dagsinvasjonen begynte). Altså SU 53896.

Så geek eller keeg?

10 Tegn på at jeg er Keeg

• Jeg har aldri spilt TVspill av noe slag, og jeg lærte ordet konsoll sommeren 2oo8
• Jeg har aldri spilt dataspill
• Jeg har aldri sett Star Wars, og jeg fikk vite hva en jedi er våren 2oo8 (et lærerikt år)
• Jeg har aldri sett Startrek, Babylon 5, Batlestar Galactica eller andre serier i samme kategori
• Jeg synes det er flaut å gå inn på Spaceworld
• Utover det rent funksjonelle har jeg liten til ingen interesse for duppeditter og gadgets
• Jeg skiller ikke mellom PC og Mac (og vet ikke hva forskjellen er, ble bare fortalt av en forferdet klassekamerat at 'selvsagt er de ikke synonyme!!!'). Jeg skiller derimot mellom veske og Pradaveske, mellom trenchcoat og Burberrytrenchcoat, og mellom sko og Guccisko
• Jeg bruker ikke internettforkortelser som LOL og ROFL, og jeg måtte lete på internett for å finne eksempler på slike
• Jeg liker å kalle andre geeks
• Jeg er mer redd for å få kronisk kontaktlinseallergi enn for å bli tjukk

1o Tegn på at jeg er Geek

• Jeg ler (hysterisk) av ordspill, språkumor og historiske/politiske referanser. Og enda mer av kombinasjoner av disse. Jeg ler for eksempel fremdeles av en House episode jeg så for et halvt år siden der tittelpersonen brukte uttrykket antisemantisk
• Jeg liker å tilegne meg, ha og dele obskur kunnskap. Og jeg liker mennesker som kan dele sin obskure kunnskap med meg. Jeg har aldri forstått at fiksjonelle karakterer som Ross Geller fra Friends og Spencer Reid fra Criminal Minds skal være irriterende; man lærer jo så mye interessant av dem!
• Jeg mimer hermetegn med hendene mens jeg snakker
• Jeg gir kjæledyr navn av historisk betydning. Der var Gavrilio som satt i døren og angrep alle som gikk forbi (det stod mellom Gavrilio og Oswald), der var Rasputin som var gjennomført gal og der var Trotskij som var leder for en gjeng med røde katter (en røde armé). Og så er der jo Leo. Grå og bustete akkurat som navnebroren Leo Tolstoi. Planen var å få en svart korthårskatt som skulle hete Fjodor, men så ble det altså Celia med sine geriljatendenser
• Orddelingsfeil (ord delings feil), dårlige oversettelser og faktafeil er farlig for blodtrykket mitt
• Jeg er ikke kommunist og jeg er aldeles ikke nazist, men jeg leser Det Kommunistiske Manifest og Mein Kampf for gøy
• Jeg har gitt PCen min navn. Che er et symbolsk navn på en PC jeg drar med meg alle steder. For hvis jeg fikk velge ett menneske som skulle følge meg gjennom tykt og tynt, ville jeg i alle fall seriøst vurdert Che Guevara med sin funksjonelle og praktiske kombinasjon av lege og geriljasoldat
• Jeg blir...litt opphengt i hendelser, fenomener og mennesker
• Til tross for at jeg blir sint og frustrert og de ødelegger dagen min, så kan jeg le av orddelingsfeil av typen sukker biter (tunfisk biter i det minste bare i vann eller olje, så man er i alle fall trygg så lenge man har sitt på det tørre), lamme lår og ananas ringer (hallo, det er Mango? Å hei; lenge siden sist, Ananas!). For ikke å snakke om prosentfeil. I Dagens Næringsliv for noen uker siden var der en kvinne som klaget over at blant de som søker på lederstillinger er bare 26% kvinner og 7o% menn. Jeg ser for meg de resterende fire prosent. Alver, aliens, nisser, tusser og troll...
• Denne listen var var lettere å lage enn den forrige

Krig og Fred og sånt: Kapitalisme = Krig. Eller...?

Venstresiden påpeker ofte sammenhengen mellom kapitalistiske partier og land på den ene siden og aggressiv krigføring på den andre. På Nygårdshøyden i Bergen er der endatil et stykke grafitti som sier det enkelt og greit: Kapitalisme = Krig.

Jeg skal på ingen måte nekte for at mange individer og partier som støtter markedsøkonomien også støtter militæraksjoner rundt om i verden, og jeg skal i alle fall ikke nekte for at USA, landet som regnes som en manifestasjon av kapitalismen liker å rasle med sablene. Hvilket selvsagt kan være grunnen til at overnevnte partier støtter den selvsamme raslingen.

Når jeg presenterer mine ideologiske og politiske syn får jeg en rekke ulike reaksjoner, og særlig to nært relaterte gjengangere er direkte farlige for blodtrykket mitt. Den ene kommer i form av kritikk av at jeg ikke er ideologisk konsekvent; at jeg ikke har forstått hva kapitalismen i praksis innebærer. Den andre kommer i form av spørsmål om hvordan jeg bestemmer meg for hva jeg skal stemme ved valget; jeg har jo tydeligvis meninger fra en rekke partier og kunne like gjerne stemt Rødt som FrP.

For å ta det siste først, så stemmer jeg ikke. Mer om dette her, her, her og her. For det andre ville det vært helt utenkelig for meg å stemme på et parti på venstresiden om jeg så hadde vært fanebærer for demokratiet og stemmeretten. Jeg hører ikke hjemme noe sted i sosialistspekteret, og tanken på å stemme sosialistisk er 1oo% fremmed for meg. Men er jeg inkonsekvent?

Jeg synes faktisk ikke det. Der er mennesker som støtter markedsøkonomien som også støtter hva jeg anser som urettmessig krigføring. Der er også mennesker som anvender kapitalistisk filosofi på en måte som promoterer og legger grunnlaget for militære aksjoner. Og ikke minst er der mennesker som i kapitalismens navn kjøper hele pakken og lever opp til enhver stereotype som finnes om kapitalister. I så stor grad at det er på sin plass å moderere åpningspåstanden min. Det er nemlig ikke bare venstresiden som tror man må støtte preventiv krigføring dersom man favoriserer frihandel. Ikke så rent få kapitalister anser USA som det markedsliberale ultimatum og tror dermed at alt USA gjør er kapitalistisk. USA er kapitalistisk. USA støtter preventiv krigføring. Jeg er kapitalist. Dermed må jeg støtte preventiv krigføring.

For all del; dersom noen kommer frem til at de støtter både markedsøkonomi og visse typer militæraksjoner uavhengig av hverandre, så vil jeg simpelthen si meg respektfullt uenig. Jeg kan være både påståelig og dømmende, men jeg respekterer faktisk mennesker som holder andre meninger enn jeg selv. Jeg respekterer derimot ikke de som henter sine meninger fra en autoritet, det være seg et individ eller en organisasjon (inkludert et lands myndigheter), og tar disse for sannhet uten å kvalitetsgodkjenne dem gjennom personlig refleksjon.

Så tilbake til hovedspørsmålet. Må man støtte andre typer krigføring enn rent forsvar for å kunne kalle seg kapitalist? Nei.

Der er en rekke grunner til at jeg er kapitalist. Jeg mener det er mer effektivt, jeg mener det øker leverstandarden og jeg mener det sikrer tilgjengeligheten av de varer og tjenester vi som kunder ønsker. Men hovedgrunnen til at jeg er kapitalist er at det garanterer større frihet for individet. Ikke bare til å kjøpe og selge, men også til å leve sitt liv utifra egne preferanser. For meg er denne friheten essensiell; likeledes de rettighetene som ligger til grunn for denne friheten. Retten til liv, retten til å leve dette livet som en selv ønsker og retten til å tilegne seg eiendom er alfa og omega og fundamentet for alle mine meninger.

Denne friheten og disse rettighetene ønsker jeg også for andre. Ikke bare fordi jeg vil at andre skal ha det godt, men også fordi dess flere som deler denne friheten, dess større og mer komplekst marked, dess mer konkurranse, dess høyere kvalitet på varer, tjenester og idéer som utveksles på dette markedet.

Derfor ønsker jeg også denne friheten for mennesker i land hvis styresmakter USA har erklært sine fiender (og jeg kjøper bare ikke ideen om at Uncle Sam bare prøver å gjøre forholdene bedre for innbyggerene i disse landene; dette gjelder også for Cousin Georgie og hans tvangsdemokratisering). Mennesker som lever i et okkupert land ser sine grunnleggende rettigheter tråkket på hver eneste dag. Noen blir drept eller såret; resten blir undertrykte. Ikke engang deres egne hjem, deres egen eiendom, er trygg. Et rykte om at noen som kjenner noen som kjenner noen som kjenner noen som kanskje er en fjern slektning av en som kjenner en som kjente en selvmordsbomber skjuler seg i ens hus er nok til at tungt bevæpnede soldater kommer trampende inn med geværet hevet. Og stakkars den som gjør et fåfengt forsøk på å forsvare sin eiendom. Han blir mest sannsynlig drept på stedet og erklært terrorist slik at de som kjenner noen som kjenner noen som kjenner noen som kjente ham også kan vente seg et besøk i nærmeste fremtid.

Som kapitalist kan jeg ikke akseptere at der er mennesker som lever slik.

Er der forresten andre enn jeg som ser paradokset i at de som favoriserer intervensjon i hjemlandet er sosialister mens de som promoterer intervensjon i andre land er kapitalister?

Refleksjon: "Lady" in Red

Fredag skulle bli slik en fin dag. Jeg skulle i 25-årsdag til Kjersti og gledet meg stort til å se familien. Aller mest gledet jeg meg til å se Elise, bursdagsbarnets henrivende toåring som vokser fortere enn en nesten-tante kan følge med. Alle planer ble imidlertid spolert av et akutt anfall av nikkelallergi (bukseknappen resulterte i røde væskende blemmer over hele magen) og byttet ut med en halv sesong med Gilmore Girls, fire liter te og noen dusin profane uttrykk hver gang en av kattene brøt regelen om ikke å tråkke på magen til tante Silje (jeg våknet faktisk av svien og kløen forrige natt. Det vil si; jeg våknet av en drøm om en granat som eksploderte slik at splintene traff meg i magen. Jeg aner konturene av en krigsfilmer, derav Gilmore Girls. Som viste seg å være et bra valg, for en ørret (trout på engelsk) ble referert til som Leon Troutsky og jeg lo så mye at jeg glemte granatsplintene som satt fast i magen en stund. Kombinasjonen av ordspill og kommunisme bringer frem mine aller mest geeky sider).

Klokken nærmet seg i alle fall midnatt da jeg endelig følte meg bra nok til å hente posten. Det var mørkt og kaldt og vått (meterologiens forbannede treenighet. Ja jeg vet nattemørket ikke har noe med været å gjøre, men jeg liker det ikke når det samarbeider med og forsterker visse meterologiske fenomen. Dette begynner å bli spacy; husk at jeg har tatt mye allergimedisiner), så jeg skyndet meg inn igjen, la posten på bordet og gikk for å lage nok en kanne med te. Da jeg kom tilbake falt blikket mitt på forsiden til Klassekampen. Gerd Liv Valla mener at høyere utdanning ikke er for alle, og at selv manuelle yrker har sin verdi.

Jeg fant meg selv 1oo% enig med Gerd Liv Valla. Med Gerd Liv Valla! Jeg gikk ut på badet for å lese om bivirkningene på allergimedisinene (dersom sympati med tidligere LO-ledere inntreffer, søk legehjelp snarest), og jeg så meg selv i speilet. Den mykeste genseren min er knall rød, og en dag med svie og smerte hadde fått ansiktet mitt til nærmest å stivne i en lite innbydende og enda mindre flatterende grimase. Jeg lignet endatil på Gerd Liv!!!

Men helt alvorlig; "damen" har et poeng eller to. Der finnes mennesker som har problemer med å fullføre selv de obligatoriske skoleårene, og løsningen er ikke alltid å tilpasse undervisningen og gjøre det 'gøy å lære'. Alle må selvsagt ha en viss mengde grunnkunnskaper (så kan man heller diskutere hva som er nødvendig mengde slike), men dersom de etter dette er lykkelige med å arbeide (fortrinnsvis etter noen år med yrkesrettet utdannelse/trening), hva gir da oss med universitetsutdannelse og noen bokstaver bak navnene våre rett til å si at de ikke lever fullverdige liv?

Jeg blir alltid fly forbanna på mennesker som forteller meg at mitt liv ikke er fullverdig siden jeg ikke har barn (den arrogansen som ligger bak et slikt utsagn...'du er ikke slik som jeg, så livet ditt er ikke bra nok'...nei, nå må jeg slutte å øse meg selv opp; nå ligner jeg i alle fall på Gerd Liv. Jeg tror jeg går og skifter til noe som ikke er rødt), og da ville det vært hyklerisk av meg å bruke samme argument om mennesker som velger å bruke hendene i stedet for hodet. Eller som vil sitte i kassen på Ica eller vaske opp etter restaurantgjester. Det er ikke sikkert alle som innehar slike stillinger mener at de har drømmeyrket, men kanskje de ikke anser karriere som det viktigste i livet? Kanskje de har andre interesser og er fornøyde med en jobb som sørger for mat på bordet, tak over hodet og litt ekstra? Eller som i alle fall var fornøyde med dette til noen fortalte dem at jobbene deres ikke er noe verd og at de ikke er lykkelige. Dersom de tror de er lykkelige er det bare fordi de ikke har den utdannelsen som er nødvendig for å kjenne sine egne følelser.

Men for å gå fra det personlige til det sosiale; hva gjør disse som mener alle skal ha universitetsutdannelse når bilen deres bryter sammen? Jeg vil tro en mekaniker er bra å ha da. Faktum er at mange slike mennesker ofte bruker en rekke av de tjenestene uutdannede mennesker yter. De spiser gjerne ute, de sover på hotell...og som alle oss andre handler de på butikken. Noen har endatil vaskehjelp hjemme. Ser de så ned på disse mennene og kvinnene som sørger for at disse opplevelsene blir fine for dem? Eller synes de synd på dem? 'Stakkars, hun kommer nok fra et dårlig hjem siden hun ikke heller forsker på verbklasser brukt i lokale dialekter i fjellene i Peru.' Jeg for min del er overlykkelig (ha! Skal vedde på at Gerd Liv aldri er overlykkelig! Forbannelsen er brutt; det hjalp å skifte til blå genser) for at mennesker ønsker ulike typer liv. Ikke bare for det mangfoldet dette skaper (mangfold er mer enn å blande mennesker med ulik hudfarve og religion), men også fordi det betyr at der er noen til å gjøre alt det jeg selv helst vil unngå.

Og så tilbake til det personlige igjen. Kall meg egoistisk, men jeg mener faktisk at dersom høyere utdannelse var for spesielt interesserte, så ville den vært spesielt interessant. Man kunne for eksempel heve nivået på det faglige og senke rentene på studielån. Jeg tror også en slik holdning ville gjort det mer prestisjefylt å studere samt mer akseptabelt å studere lenge eller gjenoppta studier i voksen alder. For det ville ikke vært noe 'alle' gjorde eller statssubsidierte sabbatsår.

Et velfungerende samfunn er en særdeles kompleks organisme. Der er en lang rekke posisjoner å fylle og oppgaver å utføre. Kan hende det er allergimedisinene som taler nå, men jeg mener at alle disse posisjonene og oppgavene er essensielle for at samfunnet skal ivareta sin status som velfungerende. Og det skulle vel bety at de som fyller og utfører dem også er essensielle? (Bør jeg begynne på nobelpristalen min? 'Jeg vil takke mamma, pappa og Gerd Liv. Og PCen min Che som har verdens høyeste tålmodighet med henhold til frenetisk bruk av 'back space'-tasten'. Nå skal jeg gå og velge antrekk til nobelprisutdelingen. Det blir sikkert ikke noe rødt. Ei heller noe med metallspenner og -knapper).

Gratulerer med Dagen, Kjersti!

Min kjære kusine Kjersti fyller 25 år i dag (og Che Guevaras utenomekteskapelige sønn som jeg nevnte for tre innlegg siden fyller 46 år).

Kjersti er en av disse som klarer å være alt for alle. Som klarer å være en god mor og en god kone samtidig som hun er en god student. Som hele familien er glade for å erklære sitt slektsap til. Og som har lært meg at det er lettere å være enebarn om man har en god kusine!

Gratulerer så mye med dagen, Kjersti!

Jeg gleder meg til i kveld og håper denne gratulasjonen får deg til å se mildere på at valget (nok en gang) står mellom gråpapir, aluminiumsfolie og julepapir når gavene skal pakkes inn (Kjersti er også en av disse som til enhver anledning har dertil skikket innpakningspapir).



Ingen dyr ble skadet under produksjonen av dette innlegget. Alle værhår er fremdeles på plass og intakte.

Mat & Drikke: Te

Mange typer krydder egner seg til å sette smak på te, og de mest vanlige er kanskje de varme, søte krydderene som kanel, ingefær, nellik, muskat og kardemomme. Ingenting vondt om alle disse, men det jeg liker aller best er vanlig sort pepper. Jeg bruker ca 2o hele pepperkorn pr liter vann (multipliser eller divider alt ettersom) og lar disse først koke opp sammen med vannet for så å trekke sammen med teen. Dette gir en distinkt peppersmak, og man kan enten bruke mindre pepper eller sløyfe oppkokingen eller trekkingen dersom man bare ønsker et hint av pepper. Passer utmerket til både svart te og krydderte. Jeg er ikke kvalifisert til å si noe om verken grønn te, fruktte eller de fleste typer urtete da jeg heller drikker brukt oppvaskvann.

Billedserie: Kjente Kommunister med sine (?) Kjæledyr

Ernesto 'Che' Guevara med Hunden Hombrito



























Dette bildet er så koselig! Det skal definitivt opp på veggen på badet!



Vladimir Lenin med Katt















Dette bildet henger allerede på veggen på badet



Nicolae Ceauşescu med Hunder
































Mao Zedong med Hest



















Fidel Castro med Hund
































En meget ung og bevæpnet (og glattbarbert!!! Eller muligens prepubertal) Fidel med Hund



Advarsel: for å finne billedmateriellet til dette og forrige innlegg måtte jeg innom en del...obskure sider (slik som ceausescu.org), og jeg kan ikke garantere at bloggen min ikke har havnet på et par watchlister. Hey, Janet Napolitano. If you are reading this and if you take constructive criticism, I would advise you to wear less saturated colors; they bring out the lines in your face and add years to your age.

Billedserie: Kjente Kommunister med sine Døtre

Josef Stalin med Datteren Svetlana
























Mao Zedong med Datteren Li Na





















...og hustru nummer fire (!) Jiang Qing



Ernesto 'Che' Guevara med sine Barn pr 1963






















Che omgitt av sine døtre Hilda (fra første ekteskap med Hilda Gadea; eldste datter i hvert ekteskap er oppkalt etter moren), Celia (på fanget; min Celia har løpetid og kan takke sin Skaper for at hun er pen, for tante Silje holder på å bli gal og har ikke sovet på tre døgn. Hvilket kan være bakgrunnen for dette innlegget) og Aleida. Sønnen Camilo på fanget til hustru nummer to, Aleida March. Jeg aner ikke hvem sine pupper og ben vi ser til høyre i bildet. Hustru nummer én? Eller elskerinnen Lidia Rosa López som han fikk en sønn med året etterat dette bildet ble tatt like etter Celias fødsel i 1963? Omar Pérez (denne sønnen) fyller forresten 46 år i morgen 19 mars. Og før han ble myrdet/henrettet rakk Che å få enda en sønn, Ernesto (lurer på hvem han er oppkalt etter) som ble født 24 februar 1965. Det har blitt påstått at jeg har litt vel inngående kunnskaper om visse tema...



Nicolae Ceauşescu med Datteren Zoia






















Elena Ceauşescu med samme Datter

































Som den rumenske Hillary Clinton virker det naturlig å nevne Elena i et punkt for seg selv



Fidel Castro med Datteren Alina




































Så...sier bilder virkelig mer enn tusen ord? Jeg kan i alle fall ikke se disse bildene fortelle at både Svetlana og Alina ble ivrige kritikere av sine fedre, eller at begge flyktet til det forhatte USA for å unnslippe deres regime. Ei heller at Nicolae og Elena fikk det fryktete Securitate til å spionere på Zoia av frykt for at hun skulle bruke sin kunnskap sine foreldre mot regimet.

Refleksjon: Enebarn; bedre enn sitt Rykte?

Vi lever i en politisk korrekt tidsalder der avlat betales ved å donere til obskure interesseorganisasjoner (eller de aller største og aller mest politisk korrekte) og der dødssynder består i å gjøre narr av minoriteter ved for eksempel å bruke ikke-bifalte ord for å beskrive disses medlemmer. En gruppe synes imidlertid å falle utenfor tanke- ord- og holdningspolitiets jurisdiksjon: enebarnene.

Der oppstår ingen pinlig stillhet om noen uttaler at enebarn er sta, bortskjemte og umulige å samarbeide med, og den som proklamerer at dersom de først skal ha barn så skal de ha minst to, for det siste verden behøver er flere enebarn blir sjelden møtt med misbilligende blikk.

Jeg skal ikke nekte for at de stereotyper som finnes om denne gruppen absolutt har rot i virkeligheten, og jeg skal heller ikke nekte for at jeg har møtt enebarn jeg ikke har det travelt med å møte igjen. Men å vokse opp uten søsken kan også resultere i en rekke positive karaktertrekk som gjerne holdes utenfor debatten så vel som karakteristikkene.

For de som ikke har skjønt det enda, så er jeg selv enebarn. Jeg skal ikke påstå at jeg var noe drømmebarn (moderne barnepsykologi ville kalt meg fantasifull og grenseutforskende; foreldre for tredve år siden kalte meg vill og umulig; dog med noen gode sider), men jeg ble tidlig smertefullt klar over at siden foreldrene mine bare hadde meg, så måtte jeg være alt jeg kunne for dem. De hadde satset alt på et kort, det kortet var meg, og det var min jobb å sørge for at dette kortet var et ess. Samtidig lå der en spire av en mistanke dypt i meg. Var det fordi jeg var så vanskelig at foreldrene mine ikke fikk flere barn? Nektet jeg dem å bli en gjennomsnittsfamilie? Nok en god grunn til å være alt jeg kunne være for dem og enda litt. Selv i voksen alder følger dette meg. Jeg får dårlig samvittighet hvis det er lenge siden jeg har snakket med eller besøkt foreldrene mine; de har jo ikke andre barn til å besøke dem. Og denne trangen til å gjøre så godt som jeg kan eller som jeg skulle ønske jeg kunne, manifesterer seg også på andre områder. Jeg er opptatt av å utføre det som er pålagt meg, jeg anser det som min plikt at mennesker skal ha det godt så lenge det er opp til meg, og jeg har en dyp frykt for å såre eller skuffe.

Barn som vokser opp i en søskenflokk lærer gjerne tidlig å hevde sin rett. Det være seg retten til et visst leketøy, til det siste kakestykket eller til foreldrenes oppmerksomhet. Jeg hevder på ingen måte at alle som har søsken er aggressive og territorielle, men de fleste behandler venner med større respekt enn de gjør sine søsken. I alle fall når de har nådd en alder der de er sluttet å sloss om spader i sandkassen. Enebarn har ingen erfaring med søskenslagsmål eller med å måtte hevde seg i hjemmet. Kan hende vi er bortskjemte og derfor dårlige teamplayers, med vi er ikke nødvendigvis aggressive i vår søken etter det vi som bortskjemte individer anser som rettmessig vårt.

Dessuten spiller selvsagt faktorer som personlighet og oppdgragelse to viktige roller i et barns utvikling. Disse er minst like viktige som antall søsken, mangel på slike eller plassering i en eventuell søskenflokk. Vi er alle ulike og unike (nå nærmer jeg meg søndagsskolesjangeren med stormskritt), og jeg personlig mener at vi er mer enn summen av sosiale og biologiske omstendigheter. Samtidig er en rekke teorier bygget opp omkring karaktertrekk som resultat av familierelasjoner, og derfor mener jeg det er viktig å belyse noen av de mindre debatterte aspektene ved å være enebarn. Og overveie om vi kanskje er bedre enn vårt rykte...