Krig og Fred og sånt: Kapitalisme = Krig. Eller...?

Venstresiden påpeker ofte sammenhengen mellom kapitalistiske partier og land på den ene siden og aggressiv krigføring på den andre. På Nygårdshøyden i Bergen er der endatil et stykke grafitti som sier det enkelt og greit: Kapitalisme = Krig.

Jeg skal på ingen måte nekte for at mange individer og partier som støtter markedsøkonomien også støtter militæraksjoner rundt om i verden, og jeg skal i alle fall ikke nekte for at USA, landet som regnes som en manifestasjon av kapitalismen liker å rasle med sablene. Hvilket selvsagt kan være grunnen til at overnevnte partier støtter den selvsamme raslingen.

Når jeg presenterer mine ideologiske og politiske syn får jeg en rekke ulike reaksjoner, og særlig to nært relaterte gjengangere er direkte farlige for blodtrykket mitt. Den ene kommer i form av kritikk av at jeg ikke er ideologisk konsekvent; at jeg ikke har forstått hva kapitalismen i praksis innebærer. Den andre kommer i form av spørsmål om hvordan jeg bestemmer meg for hva jeg skal stemme ved valget; jeg har jo tydeligvis meninger fra en rekke partier og kunne like gjerne stemt Rødt som FrP.

For å ta det siste først, så stemmer jeg ikke. Mer om dette her, her, her og her. For det andre ville det vært helt utenkelig for meg å stemme på et parti på venstresiden om jeg så hadde vært fanebærer for demokratiet og stemmeretten. Jeg hører ikke hjemme noe sted i sosialistspekteret, og tanken på å stemme sosialistisk er 1oo% fremmed for meg. Men er jeg inkonsekvent?

Jeg synes faktisk ikke det. Der er mennesker som støtter markedsøkonomien som også støtter hva jeg anser som urettmessig krigføring. Der er også mennesker som anvender kapitalistisk filosofi på en måte som promoterer og legger grunnlaget for militære aksjoner. Og ikke minst er der mennesker som i kapitalismens navn kjøper hele pakken og lever opp til enhver stereotype som finnes om kapitalister. I så stor grad at det er på sin plass å moderere åpningspåstanden min. Det er nemlig ikke bare venstresiden som tror man må støtte preventiv krigføring dersom man favoriserer frihandel. Ikke så rent få kapitalister anser USA som det markedsliberale ultimatum og tror dermed at alt USA gjør er kapitalistisk. USA er kapitalistisk. USA støtter preventiv krigføring. Jeg er kapitalist. Dermed må jeg støtte preventiv krigføring.

For all del; dersom noen kommer frem til at de støtter både markedsøkonomi og visse typer militæraksjoner uavhengig av hverandre, så vil jeg simpelthen si meg respektfullt uenig. Jeg kan være både påståelig og dømmende, men jeg respekterer faktisk mennesker som holder andre meninger enn jeg selv. Jeg respekterer derimot ikke de som henter sine meninger fra en autoritet, det være seg et individ eller en organisasjon (inkludert et lands myndigheter), og tar disse for sannhet uten å kvalitetsgodkjenne dem gjennom personlig refleksjon.

Så tilbake til hovedspørsmålet. Må man støtte andre typer krigføring enn rent forsvar for å kunne kalle seg kapitalist? Nei.

Der er en rekke grunner til at jeg er kapitalist. Jeg mener det er mer effektivt, jeg mener det øker leverstandarden og jeg mener det sikrer tilgjengeligheten av de varer og tjenester vi som kunder ønsker. Men hovedgrunnen til at jeg er kapitalist er at det garanterer større frihet for individet. Ikke bare til å kjøpe og selge, men også til å leve sitt liv utifra egne preferanser. For meg er denne friheten essensiell; likeledes de rettighetene som ligger til grunn for denne friheten. Retten til liv, retten til å leve dette livet som en selv ønsker og retten til å tilegne seg eiendom er alfa og omega og fundamentet for alle mine meninger.

Denne friheten og disse rettighetene ønsker jeg også for andre. Ikke bare fordi jeg vil at andre skal ha det godt, men også fordi dess flere som deler denne friheten, dess større og mer komplekst marked, dess mer konkurranse, dess høyere kvalitet på varer, tjenester og idéer som utveksles på dette markedet.

Derfor ønsker jeg også denne friheten for mennesker i land hvis styresmakter USA har erklært sine fiender (og jeg kjøper bare ikke ideen om at Uncle Sam bare prøver å gjøre forholdene bedre for innbyggerene i disse landene; dette gjelder også for Cousin Georgie og hans tvangsdemokratisering). Mennesker som lever i et okkupert land ser sine grunnleggende rettigheter tråkket på hver eneste dag. Noen blir drept eller såret; resten blir undertrykte. Ikke engang deres egne hjem, deres egen eiendom, er trygg. Et rykte om at noen som kjenner noen som kjenner noen som kjenner noen som kanskje er en fjern slektning av en som kjenner en som kjente en selvmordsbomber skjuler seg i ens hus er nok til at tungt bevæpnede soldater kommer trampende inn med geværet hevet. Og stakkars den som gjør et fåfengt forsøk på å forsvare sin eiendom. Han blir mest sannsynlig drept på stedet og erklært terrorist slik at de som kjenner noen som kjenner noen som kjenner noen som kjente ham også kan vente seg et besøk i nærmeste fremtid.

Som kapitalist kan jeg ikke akseptere at der er mennesker som lever slik.

Er der forresten andre enn jeg som ser paradokset i at de som favoriserer intervensjon i hjemlandet er sosialister mens de som promoterer intervensjon i andre land er kapitalister?

Krig og Fred og sånt: Menneskene bak Statistikkene

'Ett dødsfall er en tragedie. En million er statistikk'

Ah; der fikk jeg en sjanse til å sitere Josef Stalin også! Der er særlig to feller vi mennesker ofte går i når vi hører om massedød. Det ene er som beskrevet av den bebartede diktatoren over; vi ser gjerne på tragedier av en viss størrelse som statistikk. Kanskje særlig slike der tallet på døde er så stort at man runder det opp eller ned for enkelhets skyld. Det er tross alt ikke så stor forskjell på 7o.ooo og 7o.oo1... Det andre er å bruke distanse (både kronologisk og geografisk) som trøst. Jeg har egentlig ingen problemer med å være seg selv nærmest, og jeg ville uten tvil sørget mer over nær familie og gode venner enn over mennesker jeg ikke har hørt om før de nevnes i nyhetene som offer for en eller annen tragedie. Det sier seg jo selv at man ikke kan sørge over hvert eneste menneske som dør her i verden. Ei heller kan man multiplisere sorgen med mange tusen i kjølvannet av store tragedier. Jeg forstår det.

Men at vi ikke sørger over hvert menneske som går bort her i verden betyr ikke at vi skal akseptere menneskeskapte tragedier noe sted i verden. Bak slike ligger ofte grunnleggende konsepter og holdninger, og disse må man reagere på om de forekommer i vårt eget samfunn eller på andre siden av jorden. Men det kan være vanskelig å reagere fordi vi bruker de to overnevnte forsvarsmekanismer. I slike tilfeller er det hensiktsmessig å se menneskene bak tallene. Da (terror)bombingen av Hiroshima har vært nevnt et utall ganger i de siste innleggene velger jeg å holde meg til dette.

Denne tragedien rammet mennesker de færreste av oss kjenner; mennesker på andre siden av jorden og de fleste ville vært døde nå i alle tilfeller. Den siste som opplevde begge bombene døde tidligere i år. Men prinsippene som ligger til grunn for denne handlingen er fremdeles til stede. Prinsippet om å drepe tusener (selv tusener av sivile) for å redde millioner er til stede i den preventive krigføringen (eller 'forsvarspolitikken' som prinsippets tilhengere velger å si).

Slikt et prinsipp er langt lettere å godta når man kan distansere seg fra ofrene. Men hva om en slik tragedie hadde rammet deg og dine? Bomben Little Boy som rammet Hiroshima ødela det meste innenfor en radius på flere kilometer. Tenk på alt som ligger innenfor en slik radius fra ditt eget hjem. Din egen eiendom og eiendeler, steder du har kjær og ikke minst mennesker og dyr du bryr deg om. Og tenk deg så at alt dette ble forvandlet til aske i brøkdelen av et sekund. For meg blir det i alle fall langt vanskeligere å svelge overnevnte prinsipp etter et slikt tankeeksperiment.

Og selv mennesker som i utgangspunktet aksepterer en slik utilitaristisk holdning ville fått problemer dersom det var de selv eller deres kjære som måtte ofres. På en dokumentarfilm om bombingen av Hiroshima ble et ektepar intervjuet. Sensommeren 1945 hadde de vært unge og nybakte foreldre. Barnet deres omkom i bombingen, og grunnet omstendighetene måtte de begrave det selv. De synes det var så trist at det skulle begraves helt alene, så de la barnets trehjulsykkel i samme grav. Dette var nemlig det eneste de hadde igjen av eiendeler etter terrorangrepet.

Dette var mennesker som aldri hadde påført USA eller dets folk noen form for skade.

Krig og Fred og sånt: Mot hvem Kjemper vi Egentlig

Jeg vet jeg kom med et vagt løfte om mer hyppige innlegg, men et fall på isen for noen uker siden gjorde dette umulig. Legen mente jeg var heldig i og med at det var venstre hånd som fikk den verste støyten, men det hjelper lite når det kommer til bruk av tastatur. Vel, her er jeg. Klar til å fortsette der jeg sluttet av for noen uker siden. Da fastslo jeg at selv en krigsskeptiker som jeg selv kan akseptere militære (re)aksjoner som respons i visse situasjoner, men at man selv i disse må holdes ansvarlig for sine handlinger.

La det være sagt; dersom grunnlaget for krig er til stede, så mener jeg man skal sloss med to mål for øyet. Det ene er å vinne, og det andre er å vinne så fort som mulig. Ingenting er mer ødeleggende og kostbart for begge sider enn en krig som trekker ut i det uendelige. Derfor vil jeg ha slutt på konsepter som militæraksjon, væpnet aksjon og ulike grader av slike. Skyter man på hverandre eller slepper bomber over hverandres territorium, så er det krig. Og en krig sloss man for å vinne. Og ikke minst avslutte så fort som mulig.

Dwight D. Eisenhower, en av de beste generaler noensinne og hjernen bak den formidable D-Dagsinvasjonen hatet krig. Og etter mitt syn er det nettopp dette som gjorde ham til slik en god general; han kjempet for å vinne som enhver general, men han kjempet også for å vinne så fort og smertefritt som mulig.

Men at man skal kjempe for å vinne betyr på ingen måte at man kan gjøre som man vil selv om forholdene ligger til rette for krigføring. Som jeg nevnte i forrige innlegg er jeg fullstendig imot enhver form for aggressiv krigføring. Og enda viktigere; forsvarsangrep skal rettes mot den/de som faktisk er til fare for en selv eller de en forsvarer.

Som jeg vil komme tilbake til i et senere innlegg mener jeg at militæret burde vært så desentralisert at enhver kjempet for å forsvare det han selv hadde kjært, mot de som truet dette. Men vi lever tross alt ikke i en ideell verden (noe krig i seg selv beviser; i en ideell verden ville disse innleggene vært overflødige), så for å være litt pragmatisk skal jeg i denne omgang tillate å betrakte et lands (eller en allianses) militære som en enhet. Alle medlemmer av et militære som angriper ens eget land er da legitime mål (nå strekker jeg meg egentlig langt i pragmatikkens navn).

Men at et lands offisielle militære eller milits går til angrep, gjør ikke dette landets befolkning til ens fiende! Dette er kjernen i mitt ikke-aggresjonistiske livssyn. Under Den Annen Verdenskrig var det ikke tyskerene vi kjempet mot; det var nazistene og Det Tredje Rikets lakeier. Likeledes var det Japans styresmakter og militære som angrep Pearl Harbor; ikke Japans befolkning. Hevnangrep som rammet sivile innbyggere i Dresden, Hiroshima og Nagasaki var derfor fullstendig uakseptable. Angrep på sivile mål er aldri en gyldig respons.

Krig og Fred og sånt: Pasifisme versus Ikke-agressjonisme

Hei igjen, alle sammen. Det går fremdeles noe sakte fremover med meg, så jeg ligger litt på etterskudd med henhold til blogging. Men her er jeg, klar til å oppfylle løfter om innlegg som omhandler krig og fred og sånt. Og hva er vel da mer naturlig enn å begynne med å presentere mitt eget syn på disse temaene.

Pasifisme er et uttrykk de fleste kjenner, og mange krigsskeptikere erklærer seg pasifister. Jeg har all respekt for de som virkelig etterlever denne ideologien, men ikke fullt så mye for alle de som bruker uttrykket uten å vite hva det innebærer. Etter mitt syn er dette blant de mest misbrukte og muligens misforståtte ideologiske termene. Man blir for eksempel ikke pasifist av å mene den væpnede konflikten som nå pågår i Irak er urettmessig. Ei heller av å reagere på bilder av barn som fånyttes leter etter sine foreldre etter et bombeattentat.

Pasifisme innebærer en total avholdenhet fra vold, også i selvforsvar. Når jeg møter mennesker som tilskriver seg denne ideologien tenker jeg at de med all sannsynlighet er motstandere av de USA-styrte militæroperasjonene som foregår i dag, at de med stor sannsynlighet stiller seg skeptiske til selv forsvarskrig på et nasjonalt nivå, og at de med en viss sannsynlighet ville vendt meg det annet kinn om jeg hadde slått dem. Men om de så består alle disse tre prøvene (i teorien; jeg pleier ikke å slå folk!) har jeg fremdeles liten tro på at de virkelig er pasifister. Jeg lurer nenmlig på hva de ville gjort hadde jeg tatt kvelertak på dem med den hensikt å drepe (fremdeles i teorien!!!) . Eller hadde jeg gått til angrep på et barn de hadde ansvaret for.

Ville de prøvd å redde sitt eget eller barnets liv ved å kjempe imot? Mest sannsynlig. I alle fall i det siste tilfellet, og i alle fall dersom man anser angriperen som mulig å overmanne.

For det fleste vil personlig selvforsvar (inkludert mennesker man har personlig ansvar for) være en selvfølge. Har man muligheten til å redde eget eller andres liv, så vil fysisk motstand nærmest være en refleksreaksjon. Og selv om man ikke ville gått til det steget å drepe en overfallsmann (i alle fall ikke med vilje/overlegg), ville man sannsynligvis i alle fall prøvd å bekjempe vedkommende og forhindre ham i å fullføre ugjerningen.

En selvfølge vil mange si, og fullstendig legitimt vil jeg si. Jeg mener man har all rett til å forsvare seg selv og mennesker man har direkte ansvar for. Og nettopp derfor omtaler jeg ikke meg selv som pasifist. Selvforsvar er nemlig ikke i overensstemmelse med pasifisme. En sann pasifist vil ikke ty til vold om så formålet er å redde eget eller familiemedlemmers liv. For mange vil dette virke absurd, og det (be)viser etter mitt syn at der ikke er på langt nær så mange virkelige pasifister som selverklærte sådanne. Men de finnes. De finnes i et lite antall i vårt eget samfunn og i hele grupper innenfor visse religioner og filosofier som amish-folket, kvekerene og buddhistene.

Men hva så med de av dere som ikke kan akseptere at mennesker drepes fordi de ikke deler USAs uklanderlige verdier, som ikke kan rettferdiggjøre sivile dødsfall og som synes definisjonen på begrepet forsvarskrig har blitt mer enn lovlig vid? Men som samtidig ville brukt de nødvendige midler for å forsvare seg selv og mennesker i sin umiddelbare nærhet? Velkommen i klubben. Der finnes muligens andre og bedre uttrykk for å beskrive denne gruppen, men jeg velger å kalle meg selv og mine likesinnede for ikke-aggresjonister.

Som ordet tilsier er jeg motstander av enhver aggressiv krigføring og angrep. Jeg kan forsvare forsvarskrig (jeg er klar over at denne setningen er et tilfelle av manglende ordvariasjon, men jeg føler at den dårlige semantikken understreker mitt poeng ytterligere) i visse tilfeller og under visse forhold, men jeg mener dette er et begrep som lett kan misbrukes. Det er for eksempel ikke forsvarskrig å forsvare egne verdier ved å bombe barnehager og sykehus i andre deler av verden. Ei heller å erklære krig mot et nasjon som har våpen som kanskje kan brukes mot en selv en gang i fremtiden.

Videre mener jeg at den som kjemper en slik krig har et enormt ansvar på seg. Selv en legitim krig gir grobunn for illegitime handlinger, og en rekke av disse skal jeg komme tilbake til ved fremtidige innlegg. Som forhåpentligvis ikke kommer med en måneds mellomrom... Takk til dere som har lest dette og fremdeles følger bloggen min.