Krig og Fred og sånt: Kapitalisme = Krig. Eller...?

Venstresiden påpeker ofte sammenhengen mellom kapitalistiske partier og land på den ene siden og aggressiv krigføring på den andre. På Nygårdshøyden i Bergen er der endatil et stykke grafitti som sier det enkelt og greit: Kapitalisme = Krig.

Jeg skal på ingen måte nekte for at mange individer og partier som støtter markedsøkonomien også støtter militæraksjoner rundt om i verden, og jeg skal i alle fall ikke nekte for at USA, landet som regnes som en manifestasjon av kapitalismen liker å rasle med sablene. Hvilket selvsagt kan være grunnen til at overnevnte partier støtter den selvsamme raslingen.

Når jeg presenterer mine ideologiske og politiske syn får jeg en rekke ulike reaksjoner, og særlig to nært relaterte gjengangere er direkte farlige for blodtrykket mitt. Den ene kommer i form av kritikk av at jeg ikke er ideologisk konsekvent; at jeg ikke har forstått hva kapitalismen i praksis innebærer. Den andre kommer i form av spørsmål om hvordan jeg bestemmer meg for hva jeg skal stemme ved valget; jeg har jo tydeligvis meninger fra en rekke partier og kunne like gjerne stemt Rødt som FrP.

For å ta det siste først, så stemmer jeg ikke. Mer om dette her, her, her og her. For det andre ville det vært helt utenkelig for meg å stemme på et parti på venstresiden om jeg så hadde vært fanebærer for demokratiet og stemmeretten. Jeg hører ikke hjemme noe sted i sosialistspekteret, og tanken på å stemme sosialistisk er 1oo% fremmed for meg. Men er jeg inkonsekvent?

Jeg synes faktisk ikke det. Der er mennesker som støtter markedsøkonomien som også støtter hva jeg anser som urettmessig krigføring. Der er også mennesker som anvender kapitalistisk filosofi på en måte som promoterer og legger grunnlaget for militære aksjoner. Og ikke minst er der mennesker som i kapitalismens navn kjøper hele pakken og lever opp til enhver stereotype som finnes om kapitalister. I så stor grad at det er på sin plass å moderere åpningspåstanden min. Det er nemlig ikke bare venstresiden som tror man må støtte preventiv krigføring dersom man favoriserer frihandel. Ikke så rent få kapitalister anser USA som det markedsliberale ultimatum og tror dermed at alt USA gjør er kapitalistisk. USA er kapitalistisk. USA støtter preventiv krigføring. Jeg er kapitalist. Dermed må jeg støtte preventiv krigføring.

For all del; dersom noen kommer frem til at de støtter både markedsøkonomi og visse typer militæraksjoner uavhengig av hverandre, så vil jeg simpelthen si meg respektfullt uenig. Jeg kan være både påståelig og dømmende, men jeg respekterer faktisk mennesker som holder andre meninger enn jeg selv. Jeg respekterer derimot ikke de som henter sine meninger fra en autoritet, det være seg et individ eller en organisasjon (inkludert et lands myndigheter), og tar disse for sannhet uten å kvalitetsgodkjenne dem gjennom personlig refleksjon.

Så tilbake til hovedspørsmålet. Må man støtte andre typer krigføring enn rent forsvar for å kunne kalle seg kapitalist? Nei.

Der er en rekke grunner til at jeg er kapitalist. Jeg mener det er mer effektivt, jeg mener det øker leverstandarden og jeg mener det sikrer tilgjengeligheten av de varer og tjenester vi som kunder ønsker. Men hovedgrunnen til at jeg er kapitalist er at det garanterer større frihet for individet. Ikke bare til å kjøpe og selge, men også til å leve sitt liv utifra egne preferanser. For meg er denne friheten essensiell; likeledes de rettighetene som ligger til grunn for denne friheten. Retten til liv, retten til å leve dette livet som en selv ønsker og retten til å tilegne seg eiendom er alfa og omega og fundamentet for alle mine meninger.

Denne friheten og disse rettighetene ønsker jeg også for andre. Ikke bare fordi jeg vil at andre skal ha det godt, men også fordi dess flere som deler denne friheten, dess større og mer komplekst marked, dess mer konkurranse, dess høyere kvalitet på varer, tjenester og idéer som utveksles på dette markedet.

Derfor ønsker jeg også denne friheten for mennesker i land hvis styresmakter USA har erklært sine fiender (og jeg kjøper bare ikke ideen om at Uncle Sam bare prøver å gjøre forholdene bedre for innbyggerene i disse landene; dette gjelder også for Cousin Georgie og hans tvangsdemokratisering). Mennesker som lever i et okkupert land ser sine grunnleggende rettigheter tråkket på hver eneste dag. Noen blir drept eller såret; resten blir undertrykte. Ikke engang deres egne hjem, deres egen eiendom, er trygg. Et rykte om at noen som kjenner noen som kjenner noen som kjenner noen som kanskje er en fjern slektning av en som kjenner en som kjente en selvmordsbomber skjuler seg i ens hus er nok til at tungt bevæpnede soldater kommer trampende inn med geværet hevet. Og stakkars den som gjør et fåfengt forsøk på å forsvare sin eiendom. Han blir mest sannsynlig drept på stedet og erklært terrorist slik at de som kjenner noen som kjenner noen som kjenner noen som kjente ham også kan vente seg et besøk i nærmeste fremtid.

Som kapitalist kan jeg ikke akseptere at der er mennesker som lever slik.

Er der forresten andre enn jeg som ser paradokset i at de som favoriserer intervensjon i hjemlandet er sosialister mens de som promoterer intervensjon i andre land er kapitalister?

Krig og Fred og sånt: Pasifisme versus Ikke-agressjonisme

Hei igjen, alle sammen. Det går fremdeles noe sakte fremover med meg, så jeg ligger litt på etterskudd med henhold til blogging. Men her er jeg, klar til å oppfylle løfter om innlegg som omhandler krig og fred og sånt. Og hva er vel da mer naturlig enn å begynne med å presentere mitt eget syn på disse temaene.

Pasifisme er et uttrykk de fleste kjenner, og mange krigsskeptikere erklærer seg pasifister. Jeg har all respekt for de som virkelig etterlever denne ideologien, men ikke fullt så mye for alle de som bruker uttrykket uten å vite hva det innebærer. Etter mitt syn er dette blant de mest misbrukte og muligens misforståtte ideologiske termene. Man blir for eksempel ikke pasifist av å mene den væpnede konflikten som nå pågår i Irak er urettmessig. Ei heller av å reagere på bilder av barn som fånyttes leter etter sine foreldre etter et bombeattentat.

Pasifisme innebærer en total avholdenhet fra vold, også i selvforsvar. Når jeg møter mennesker som tilskriver seg denne ideologien tenker jeg at de med all sannsynlighet er motstandere av de USA-styrte militæroperasjonene som foregår i dag, at de med stor sannsynlighet stiller seg skeptiske til selv forsvarskrig på et nasjonalt nivå, og at de med en viss sannsynlighet ville vendt meg det annet kinn om jeg hadde slått dem. Men om de så består alle disse tre prøvene (i teorien; jeg pleier ikke å slå folk!) har jeg fremdeles liten tro på at de virkelig er pasifister. Jeg lurer nenmlig på hva de ville gjort hadde jeg tatt kvelertak på dem med den hensikt å drepe (fremdeles i teorien!!!) . Eller hadde jeg gått til angrep på et barn de hadde ansvaret for.

Ville de prøvd å redde sitt eget eller barnets liv ved å kjempe imot? Mest sannsynlig. I alle fall i det siste tilfellet, og i alle fall dersom man anser angriperen som mulig å overmanne.

For det fleste vil personlig selvforsvar (inkludert mennesker man har personlig ansvar for) være en selvfølge. Har man muligheten til å redde eget eller andres liv, så vil fysisk motstand nærmest være en refleksreaksjon. Og selv om man ikke ville gått til det steget å drepe en overfallsmann (i alle fall ikke med vilje/overlegg), ville man sannsynligvis i alle fall prøvd å bekjempe vedkommende og forhindre ham i å fullføre ugjerningen.

En selvfølge vil mange si, og fullstendig legitimt vil jeg si. Jeg mener man har all rett til å forsvare seg selv og mennesker man har direkte ansvar for. Og nettopp derfor omtaler jeg ikke meg selv som pasifist. Selvforsvar er nemlig ikke i overensstemmelse med pasifisme. En sann pasifist vil ikke ty til vold om så formålet er å redde eget eller familiemedlemmers liv. For mange vil dette virke absurd, og det (be)viser etter mitt syn at der ikke er på langt nær så mange virkelige pasifister som selverklærte sådanne. Men de finnes. De finnes i et lite antall i vårt eget samfunn og i hele grupper innenfor visse religioner og filosofier som amish-folket, kvekerene og buddhistene.

Men hva så med de av dere som ikke kan akseptere at mennesker drepes fordi de ikke deler USAs uklanderlige verdier, som ikke kan rettferdiggjøre sivile dødsfall og som synes definisjonen på begrepet forsvarskrig har blitt mer enn lovlig vid? Men som samtidig ville brukt de nødvendige midler for å forsvare seg selv og mennesker i sin umiddelbare nærhet? Velkommen i klubben. Der finnes muligens andre og bedre uttrykk for å beskrive denne gruppen, men jeg velger å kalle meg selv og mine likesinnede for ikke-aggresjonister.

Som ordet tilsier er jeg motstander av enhver aggressiv krigføring og angrep. Jeg kan forsvare forsvarskrig (jeg er klar over at denne setningen er et tilfelle av manglende ordvariasjon, men jeg føler at den dårlige semantikken understreker mitt poeng ytterligere) i visse tilfeller og under visse forhold, men jeg mener dette er et begrep som lett kan misbrukes. Det er for eksempel ikke forsvarskrig å forsvare egne verdier ved å bombe barnehager og sykehus i andre deler av verden. Ei heller å erklære krig mot et nasjon som har våpen som kanskje kan brukes mot en selv en gang i fremtiden.

Videre mener jeg at den som kjemper en slik krig har et enormt ansvar på seg. Selv en legitim krig gir grobunn for illegitime handlinger, og en rekke av disse skal jeg komme tilbake til ved fremtidige innlegg. Som forhåpentligvis ikke kommer med en måneds mellomrom... Takk til dere som har lest dette og fremdeles følger bloggen min.