Krig og Fred og sånt: Menneskene bak Statistikkene

'Ett dødsfall er en tragedie. En million er statistikk'

Ah; der fikk jeg en sjanse til å sitere Josef Stalin også! Der er særlig to feller vi mennesker ofte går i når vi hører om massedød. Det ene er som beskrevet av den bebartede diktatoren over; vi ser gjerne på tragedier av en viss størrelse som statistikk. Kanskje særlig slike der tallet på døde er så stort at man runder det opp eller ned for enkelhets skyld. Det er tross alt ikke så stor forskjell på 7o.ooo og 7o.oo1... Det andre er å bruke distanse (både kronologisk og geografisk) som trøst. Jeg har egentlig ingen problemer med å være seg selv nærmest, og jeg ville uten tvil sørget mer over nær familie og gode venner enn over mennesker jeg ikke har hørt om før de nevnes i nyhetene som offer for en eller annen tragedie. Det sier seg jo selv at man ikke kan sørge over hvert eneste menneske som dør her i verden. Ei heller kan man multiplisere sorgen med mange tusen i kjølvannet av store tragedier. Jeg forstår det.

Men at vi ikke sørger over hvert menneske som går bort her i verden betyr ikke at vi skal akseptere menneskeskapte tragedier noe sted i verden. Bak slike ligger ofte grunnleggende konsepter og holdninger, og disse må man reagere på om de forekommer i vårt eget samfunn eller på andre siden av jorden. Men det kan være vanskelig å reagere fordi vi bruker de to overnevnte forsvarsmekanismer. I slike tilfeller er det hensiktsmessig å se menneskene bak tallene. Da (terror)bombingen av Hiroshima har vært nevnt et utall ganger i de siste innleggene velger jeg å holde meg til dette.

Denne tragedien rammet mennesker de færreste av oss kjenner; mennesker på andre siden av jorden og de fleste ville vært døde nå i alle tilfeller. Den siste som opplevde begge bombene døde tidligere i år. Men prinsippene som ligger til grunn for denne handlingen er fremdeles til stede. Prinsippet om å drepe tusener (selv tusener av sivile) for å redde millioner er til stede i den preventive krigføringen (eller 'forsvarspolitikken' som prinsippets tilhengere velger å si).

Slikt et prinsipp er langt lettere å godta når man kan distansere seg fra ofrene. Men hva om en slik tragedie hadde rammet deg og dine? Bomben Little Boy som rammet Hiroshima ødela det meste innenfor en radius på flere kilometer. Tenk på alt som ligger innenfor en slik radius fra ditt eget hjem. Din egen eiendom og eiendeler, steder du har kjær og ikke minst mennesker og dyr du bryr deg om. Og tenk deg så at alt dette ble forvandlet til aske i brøkdelen av et sekund. For meg blir det i alle fall langt vanskeligere å svelge overnevnte prinsipp etter et slikt tankeeksperiment.

Og selv mennesker som i utgangspunktet aksepterer en slik utilitaristisk holdning ville fått problemer dersom det var de selv eller deres kjære som måtte ofres. På en dokumentarfilm om bombingen av Hiroshima ble et ektepar intervjuet. Sensommeren 1945 hadde de vært unge og nybakte foreldre. Barnet deres omkom i bombingen, og grunnet omstendighetene måtte de begrave det selv. De synes det var så trist at det skulle begraves helt alene, så de la barnets trehjulsykkel i samme grav. Dette var nemlig det eneste de hadde igjen av eiendeler etter terrorangrepet.

Dette var mennesker som aldri hadde påført USA eller dets folk noen form for skade.

Krig og Fred og sånt: Statistisk Menneskekjærlighet

I forrige innlegg fastslo jeg at det er uholdbart å drepe tusener for å redde millioner. Det betyr på ingen måte at jeg ønsker at så mange som mulig skal dø. Det betyr at jeg ser på ethvert drap på uskyldige (i en verdslig sammenheng; jeg kjenner til konseptet om arvesynd og idéen om at vi alle er syndige) som mord. Og ikke minst åpner et slikt konsept for skremmende muligheter.

I utgangspunktet høres det jo langt mer humant ut at tusener av mennesker skal dø enn at millioner skal dø. Men tall og statistikker er bare en brøkdel av sannheten.

For det første er det ikke her snakk om verken strafferettslige reaksjoner eller direkte selvforsvar. Det er snakk om å drepe uskyldige og gjerne tilfeldige mennesker; mennesker som ikke personlig truer deg eller dine. For det andre rettferdiggjør ikke andres handlinger dine egne. Vi lever ikke i en perfekt verden. Da ville ikke jeg sittet her og skrevet om krig og drap, for dette ville vært ukjente konsepter (eller muligens bare kjent fra film...jeg elsker krigsfilmer, og jeg har tenkt på at det ville vært fint om krig bare fantes i underholdningsindustrien på lik linje med vampyrer, videregående skoler der alle er modellpene, og naive hjernevaskede kristne [et utall filmer og serier fremstiller nær sagt alle kristne som totalt hjernevaskede skapninger som stirrer tomt fremfor seg mens de siterer Bibelen eller en annen kristen autoritet. Da med unntak av de som nytter enhver sjanse til å presse sin religion på andre. Jeg har møtt mange kristne i virkeligheten, og selv om der finnes ulike typer av dem som av de fleste andre, så har jeg fremdeles til gode å møte stereotypene fra underholdningsindustrien]. Lang parantes. The queen of associations and side tracks has spoken). Urettferdigheter vil skje, og mennesker vil bli drept. Men vi gjør ikke situasjonen bedre ved å kaste oss på voldsbølgen med tilfeldige forebyggende drap og hevnaksjoner.

Videre mener jeg denne statistiske menneskekjærligheten åpner for skremmende muligheter. Jeg har for eksempel store problemer med å forstå mennesker som er motstandere av stamcelleforskning og andre vitenskapelige metoder som benytter seg av befruktede egg, men som samtidig promoterer konseptet om å drepe tusener for å redde millioner i militær sammenheng. Er det ikke nøyaktig det samme stamcelleforskning handler om? Man forsker på befruktede egg i håp om å finne en kur for MS, for kreft eller for Parkinsons. Man håper at denne forskningen skal komme generasjoner av mennesker til gode i fremtiden.

Nå er det jo ikke alle som er motstandere av slik forskning, så for de er dette argumentet verdiløst. Men hva da med eksperimenter på mennesker etter fødselen? Josef Mengele forsket på det nazistene anså for å være laverestående folkeslag. Ville denne forskningen vært akseptabel dersom nazistene ikke hadde den overliggende planen om å utrydde disse etniske gruppene? Ville det vært greit å forske på et lite antall jøder og sigøynere for å hjelpe den resterende delen av menneskeheten? Ville det vært greit å drepe noen hundre mennesker for å finne en kur for kreft og dermed redde millioner av andre mennesker i fremtiden?

Der er mennesker som ville svart ja på disse spørsmålene. Utilitarismen i sin mest ekstreme form (handlingsutilitarisme) har som sitt ultimate mål å bringe lykke for det største mulige antall mennesker, koste hva det koste vil. Handlingsutilitarismen har imidlertid særdeles få tilhengere, og jeg vil tro den ville hatt enda færre dersom disse tilhengerene eller deres kjære utpekt til å ofres for the greater good.

Med hånden på hjertet; hvor mange ville uten protester godtatt at de selv eller deres kjære skulle tortureres i håp om å finne en kur for kreft? Hvor mange ville tatt sitt eget eller sine barns liv fordi vi er for mange mennesker på jorden og de gjenlevende ville fått det bedre hvis antallet ble mindre? Og hvor mange ville latt sine barn drepe av et annet lands militære for at et større antall mennesker i dette landet skulle bli reddet?

Dette vil bli tema i neste innlegg. Menneskene og skjebnene bak statistikkene. Det var ikke et par hundre tusen japanere som døde de to fatale sensommerdagene i 1945; det var så mange mødre, fedre, barn, venner, bønder, sekretærer, leger...det var så mange mennesker.