Eksperiment: Pavlov og Hundene del II

Vi har alle hørt om russeren Ivan Pavlov som fikk hundene til å sikle ved tanken på mat. Jeg liker ikke sikkel. Jeg liker derimot katter. Og maling. Og kommunistmemorabilia. Derfor har jeg den sovjetiske nasjonalsangen som ringetone på mobilen.

Den ene katten min er av den typen som maler så snart han hører stemmen min. Noe av det beste han vet er når jeg snakker i telefonen, for da får han høre stemmen min samtidig som han slepper å ha fremmede i leiligheten (hadde jeg vært det eneste menneske på jorden ville han vært den lykkeligste katten på jorden. I alle fall frem til han oppdaget at noen må produsere favorittmaten hans).

I det siste har jeg merket at han begynner å male med en gang han hører telefonen ringe. Han vet utvilsomt at dette leder til at han får høre meg snakke, men jeg har ikke vært sikker på hvorvidt han reagerer på selve ringingen eller det faktum at jeg oppfører meg likt hver gang den ringer (løper rundt og banner fordi jeg ikke finner telefonen og må gå etter lyden).

Derfor bestemte jeg meg for å utføre et eksperiment (som kombinerer to av mine hovedinteresser; katter og kommunisme) og spille den sovjetiske nasjonalsangen for ham mens jeg sitter ganske rolig.

Ah, han maler! Ah, jeg har en katt som maler av den sovjetiske nasjonalsangen! Der må da finnes en pris for slikt?!? Synd International Stalin Prize for Strengthening Peace Among Peoples ikke lenger deles ut.

Billedserie: Kjente Kommunister med sine (?) Kjæledyr

Ernesto 'Che' Guevara med Hunden Hombrito



























Dette bildet er så koselig! Det skal definitivt opp på veggen på badet!



Vladimir Lenin med Katt















Dette bildet henger allerede på veggen på badet



Nicolae Ceauşescu med Hunder
































Mao Zedong med Hest



















Fidel Castro med Hund
































En meget ung og bevæpnet (og glattbarbert!!! Eller muligens prepubertal) Fidel med Hund



Advarsel: for å finne billedmateriellet til dette og forrige innlegg måtte jeg innom en del...obskure sider (slik som ceausescu.org), og jeg kan ikke garantere at bloggen min ikke har havnet på et par watchlister. Hey, Janet Napolitano. If you are reading this and if you take constructive criticism, I would advise you to wear less saturated colors; they bring out the lines in your face and add years to your age.

Krig og Fred og sånt: P(a)us(e)

Jeg har i det siste lagt ut en rekke innlegg om mitt syn på krigføring og forsvarspolitikk (og ikke minst krigføring maskert som forsvarspolitikk). Jeg har mye mer å si om dette temaet, og jeg har begynt på en rekke innlegg. Det er imidlertid et relativt tungt tema å skrive om, så jeg kommer nå til å ta en pause for så å publisere nye innlegg i denne kategorien etterhvert.

Jeg avslutter i denne omgang med å legge ut et bilde av min egen lille geriljakriger, Celia Sanchez, midt i et angrep.

Leo

Nå er jeg virkelig imponert over meg selv. Etter nesten fem år (jeg fikk ham 18. oktober 2oo4. Det er en lett dato å huske, for det er årsdagen til stormingen av det kaprede Boeing 373 til Lufthansa i 1977) har jeg klart å ta et brukbart bilde av mitt aller kjæreste.

Leo er en ca fem og et halvt år gammel kastrert hankatt, altså i overkant av et halvt år da jeg fikk ham. Da hadde han gått alene i Vikøy noen uker, fordi noe jævla avskum hadde skaffet seg en liten venn i ferien for så å reise fra ham da hverdagen kalte.

Dette er forkastelig oppførsel som jeg vil komme tilbake til senere. For de som ikke vet det, så jobber jeg som frivillig på Dyrebeskyttelsen, og jeg ser så alfor mye dårlig behandling av puser. For selv om jeg er glad for at nettopp Leo kom til nettopp meg, så har jeg ikke høye tanker om de som reiste fra ham.

Nå har jeg imidlertid fått litt høye tanker om meg selv som tydeligvis er i stand til å ta bilde av ham. Han er ikke den mest fotogene jeg kjenner... Og jeg skal ikke si hvor mange forsøk det har tatt over de siste fem årene. Takk Gud og Canon for digitalkameraet!