Sjeler til Salgs

Stortingsvalget nærmer seg, og landets håpefulle stortingspolitikere og deres lakeier kjemper for din sjel. Eller stemme som de kaller det. I den sammenheng ønsker jeg i nærmeste fremtid å legge ut noen innlegg som reflekterer rundt dette temaet.

Leo

Nå er jeg virkelig imponert over meg selv. Etter nesten fem år (jeg fikk ham 18. oktober 2oo4. Det er en lett dato å huske, for det er årsdagen til stormingen av det kaprede Boeing 373 til Lufthansa i 1977) har jeg klart å ta et brukbart bilde av mitt aller kjæreste.

Leo er en ca fem og et halvt år gammel kastrert hankatt, altså i overkant av et halvt år da jeg fikk ham. Da hadde han gått alene i Vikøy noen uker, fordi noe jævla avskum hadde skaffet seg en liten venn i ferien for så å reise fra ham da hverdagen kalte.

Dette er forkastelig oppførsel som jeg vil komme tilbake til senere. For de som ikke vet det, så jobber jeg som frivillig på Dyrebeskyttelsen, og jeg ser så alfor mye dårlig behandling av puser. For selv om jeg er glad for at nettopp Leo kom til nettopp meg, så har jeg ikke høye tanker om de som reiste fra ham.

Nå har jeg imidlertid fått litt høye tanker om meg selv som tydeligvis er i stand til å ta bilde av ham. Han er ikke den mest fotogene jeg kjenner... Og jeg skal ikke si hvor mange forsøk det har tatt over de siste fem årene. Takk Gud og Canon for digitalkameraet!

Ondskapen og dens Støttespillere

Jeg husker ikke riktig hvor gammel jeg var. Jeg var gammel nok til å ha hørt om Hitler og den annen verdenskrig, men ikke gammel nok til å ha fått en fullstendig forståelse av de underliggende årsakene til dette mørke kapittelet i vår historie. Samtidig var jeg gammel nok til at min mor lot meg se noe annet enn barne-tv (og det sier ikke så rent lite, for jeg vokste opp med strenge regler med henhold til elektroniske medium).

I alle fall så jeg på fjernsynsskjermen og spurte mamma hvem den underlige lille mannen som brølte slik var. Var det Charlie Chaplins onde tvillingbror? Mamma fortalte meg at det var Adolf Hitler, og jeg minnes at jeg ble overrasket på grensen til sjokkert. For det første var han jo, sin latterlige fremtoning til tross, en tilnærmet vanlig mann. Verken horn eller hale. For det andre… ”Mamma, hvorfor filmet de da?” Det jeg mente var ”Hvorfor kastet de ikke alt de hadde i hendene og løp? Vekk fra denne grusomme mannen?”

Det jeg hadde fått med meg om Hitler var nemlig at han var en tyrann som stod bak mord på flere millioner mennesker og undertrykkelse av enda flere. Og her hadde tydeligvis noen stått og filmet…? Neste sjokk var enda kraftigere. Den underlige figuren tok nemlig en pause i brølingen, og… Folk applauderte! Og jublet! Jeg forstod ingenting.

Det var lenge siden jeg hadde lært at noen mennesker var slemme. Som de fleste barn med gode hjem og oppegående foreldre som bryr seg, hadde jeg blitt innprentet med aldri å bli med noen jeg ikke kjente godt. Noen mennesker ville nemlig gjøre andre vondt. Og så var der jo diverse stemødre og andre suspekte karakterer fra eventyrenes verden. Dessuten var jeg overbevist om at ene barnehagetanten bodde i en borg på en fjelltopp og spiste paddesuppe (stavekontrollen godtok uten videre det ordet… Det er nesten litt forstyrrende) til middag. Det bildet jeg har av henne oppi hodet mitt ligner til forveksling Cruella de Vil, men årene og min holdning kan ha farvet minnene en smule.

Jeg visste i alle fall at ondskap eksisterte, så forstanden min hadde ingen problemer med å fatte at noen mennesker var ondsinnede og ville andre vondt. Det som skremte meg denne dagen foran fjernsynet (og som skremmer meg den dag i dag), var å se enorme folkemasser bestående av lærere, husmødre (og bestemødre…), leger og småjenter med blomsterbuketter som hyllet ondskapen og dens håndlanger. Senere skulle det gå opp for meg at Hitler faktisk var folkevalgt, og at tusenvis av tilhengere la grunnlaget for hans umenneskelige gjerninger.

Samtidig ble jeg gradvis klar over at det kanskje ikke var fullt så lett å bekjempe ondskapen som det jeg hadde sett for meg. Som liten var jeg jo overbevist om at hvis noen med onde hensikter skulle dukke opp, så var det bare å rope på pappa. Etter hvert innså jeg at stakkars pappa hadde lite å stille opp med mot de store masser som er villige til å akseptere ondskap som et steg mot (det de anser som) en bedre verden, og de enda større masser som er villige til å ignorere ondskapens tilstedeværelse på veien mot og senere som et element i en slik verden.

Refleksjon: Kriminelle Individer fra Østeuropa

Til mamma og andre som klager over at jeg skiver for langt (jeg lurer på hva moren til Tolstoj ville hatt å si om Krig og Fred, hadde hun vært i live ved utgivelsen); essensen er rekapitulert i siste avsnitt, så dere kan hoppe frem til slutten. Det var slik jeg fikk toppkarakter i Amerikansk kongresspolitikk.

Selv jeg som ikke har fjernsyn har fått med meg at Norge i disse dager oversvømmes av kriminelle østeuropeere som lever opp til enhver stereotype som noen sinne har eksistert om østeuropeere generelt og sigøynere spesielt. Tigging, stjeling, svindling, ran… Servert med tåredryppende historier om dramatiske skjebner som Hallmark Channel nok ville betalt store summer for å få opphavsretten til.

Når det gjelder disse individene (hint: dette ordet er et nøkkelord for resten av innlegget, så det er like greit å merke seg det først som sist), er jeg fullstendig enig med de kommentarene som dukker opp under artikler i nettbaserte nyhetsmedium. Jeg har selv ingen problemer med å bruke ord som ’pakk’ og ’søppel’; ei heller med løsninger som går ut på å sende dem ut av landet alle som én.

Det jeg imidlertid har alvorlige problemer med, er den ordlyden som kan gi inntrykk av at, om ikke alle østeuropeere, så i alle fall alle sigøynere oppfører seg som beskrevet over. I alle fall alle sigøynere for tiden bosatt i Norge! Hvorfor skal ellers denne folkegruppen komme hit til landet?

Der er to grunner til at jeg reagerer så kraftig på denne retorikken. For det første strider den mot alle mine liberalistiske prinsipper og all min motstand mot kollektivistisk tankegang. Som individualist prøver jeg å aldri dømme mennesker på annet grunnlag enn individuelle kvaliteter (med henhold til sådanne kan jeg imidlertid dømme både hyppig og kraftig). For det andre demonstrerer vår relativt nære historie så altfor tydelig hvilke resultater en slik holdning kan medføre.

Ved å skjære alle sigøynere (eventuelt de bosatt i Norge) over en kam, skaper man mistro* og endatil hat mot en hel menneskegruppe. Ikke rent ulikt det som skjedde i vår (allerede da) siviliserte og moderne verden for sytti år siden. Jeg er ikke i tvil om at der fantes en og annen uhederlig jødisk finansmann på 3o-tallet; kanskje der endatil fantes et betraktelig antall slike. Men det rettferdiggjør på ingen måte nedslaktingen av seks millioner jøder.

Nå er muligens et lite nyansert nyhetsbilde langt mindre farlig enn nazismens herjinger, men prinsippet er det samme. Ved å stigmatisere og endatil kriminalisere en hel etnisk gruppe, skaper man en mistro som igjen kan skape hat. Synkront med dette, legger man grunnlaget for en kollektivistisk tankegang som igjen legger grunnlaget for en samfunnsmessig klikkdannelse. Og de fleste som har gått på ungdomsskolen vet at vennskap er verdifullt, mens klikkdannelser kan være skjebnesvangert.

En av mine største intellektuelle inspirasjonskilder, Friedrich Hayek, uttalte en gang (sikkert mer enn én gang, om jeg ’kjenner’ ham rett) at kollektivisme er slaveri. Slike uttalelser gjør meg enda lykkeligere enn å se et helmatchende antrekk, og nesten like lykkelig som å holde en kattunge. Et eget innlegg kunne vært skrevet om dette sitatet (man kunne sikkert endatil dannet en egen blogg som reflekterte rundt dette konseptet), men i denne omgang skal jeg nøye meg med å påpeke at kollektivisme dreper individualismen. Man blir dermed slaver av de forestillinger som finnes om egen og andres gruppetilhørighet, samt av de forestillinger som finnes om relasjoner mellom disse gruppene.

Er det ikke slik de fleste kriger oppstår (jeg er ikke fan av uttrykket å kalle en spade en spade, men jeg er mer enn tilbøyelig til å kalle en krig en krig. Ikke la dere lure av uttrykk som ’væpnet konflikt’ og lignende. Når to eller flere grupper dreper hverandres medlemmer, har man en krig. For en kvinne som blir etterlatt med åtte barn etter at mannen ble drept i et granatangrep, er det en mager trøst at han ikke falt i en krig men i en væpnet konflikt. Jeg er også fan av lange parenteser. Og av semikolon; dette tegnet er undervurdert i norsk skriftspråk!)? For de som har glemt hva jeg skrev før parentesen, så spurte jeg om det ikke er slik de fleste kriger oppstår. Man dømmer både seg selv og andre basert på hvilken gruppe de hører til; det være seg religiøse, politiske eller etniske sådanne. I stedet for å handle utifra eget initiativ, handler man som et medlem av den aktuelle gruppen. Og i stedet for å betrakte og behandle andre utifra individuelle kvaliteter, betrakter og behandler man andre som medlemmer av den gruppen de måtte høre til. Eller den gruppen man selv velger å sette dem i...

Nøyaktig dette skjer når avisene bruker overskrifter som mer eller mindre direkte forteller oss at nordmenn blir rundstjålet/-lurt av sigøynere. Vi er nordmenn som er ofre; de er sigøynere som er kriminelle.

Problemet er ikke sigøynere: problemet er kriminelle. Om jeg blir ranet på åpen gate, har ranerens etniske opphav lite å si. Og argumenter om at sigøynere er overrepresentert i rans- og tyveristatistikker holder bare ikke mål. Om så 99% av sigøynere hadde vært kriminelle (dette er et hypotetisk tall for å demonstrere; det er på ingen måte tatt fra virkeligheten), ville fremdeles den siste prosenten med lovlydige sigøynere hatt rett til å bli behandlet som andre lovlydige mennesker; som individer.

*Jeg velger å skille mellom skepsis og mistro. En viss skepsis mener jeg bare er sunt; man skal ikke uten videre stole på mennesker. Og det gjelder etniske nordmenn såvel som diverse minoriteter. Med mistro mener jeg en negativ holdning som overskrider vanlig skepsis, som gjerne er urettferdig i sin natur ved å ramme noen på falske premisser, og som er tilstedeværende til tross for at det motsatte er bevist.

Refleksjon: Narkomane; Offer eller Søppel?

En rekke av våre største aviser fokuserer denne sommeren på rusmisbruk og de virkningene dette fenomenet har på samfunnet så vel som på involverte individer. Med en viss interesse og stigende frustrasjon har jeg fulgt debattene som oppstår i kjølvannet av disse artikkelseriene.

Hederlige unntak finnes som vanlig, men i all hovedsak kan meningene deles inn i to grupper. På den ene siden har man disse som unnskylder de narkomane i nær sagt alt de gjør. Som hevder at de ikke er skyld i sin situasjon og som peker på psykologiske faktorer eller traumer som forklarer, rasjonaliserer og ikke minst berettiger deres handlingsmønster. På den andre siden har man disse som mener at de narkomane selv er skyld i sin situasjon, som anser dem som søppel, og som ikke kunne brydd seg mindre om alle narkomane døde av overdose i morgen (men som muligens ville bekymret seg litt over den utgiftsposten dette ville utgjøre for skattebetalerene).

Begge disse innstillingene er særdeles lite nyanserte. Min mening vedrørende dette problemet har elementer fra begge ytterpunktene, men må på ingen måte forveksles med den gyldne (?) middelvei. Det har seg nemlig ikke slik at jeg tar en moderat holdning og mener at narkomane er litt eller delvis skyldige i sin situasjon. De forestillingene jeg har er sterke, og mitt standpunkt har lite med forsøk på å moderere seg å gjøre. Jeg mener bare at sannheten så vel som den mest formålstjenelige innfallsvinkelen inneholder elementer fra begge disse innstillingene.

For å gjøre det helt klart; jeg mener narkomane selv er skyld i sin situasjon. På ett eller annet tidspunkt har de foretatt et valg; et dårlig sådant. Jeg skal ikke nekte for at der finnes faktorer som bedrer oddsen for at en skal ta disse valgene, men disse er ikke naturlover overfor hvilke man er sjanseløse. En vond oppvekst eller en traumatisk hendelse kan gjøre det mer sannsynlig at man velger feil vei i livet, men man har fremdeles sin frie vilje (nå snakker jeg om fri vilje i en sosiologisk eller politisk sammenheng; det religiøse dilemmaet lar jeg ligge i denne omgang). Der er ingen absolutt årsak-og-effekt relasjon mellom vonde opplevelser og et liv som rusmisbruker.

Dessuten finnes der utallige eksempler på individer som har en destruktiv livsstil til tross for at de ikke har flere byrder her i livet enn det gjennomsnittsmannen og -kvinnen har. Og vise versa; de menneskene som bærer de tyngste børene er ikke nødvendigvis identiske med de som ender opp som rusmisbrukere.

Så langt er jeg faktisk enig med de som har et negativt og/eller kynisk syn på rusmisbruk(ere). Men enigheten stopper her. Der er (for meg) liten tvil om at rusmisbrukere er mennesker som har feilet en rekke ganger her i livet. Men det er de vel ikke alene om? Såvidt meg bekjent feiler alle mennesker i større eller mindre grad og med jevne eller ujevne mellomrom. Ingen er perfekte, og alle trår feil og foretar ukloke såvel som umoralske valg fra tid til annen. Den som snur ryggen til alle som feiler eller synder vil fort bli meget ensom. Det må da kunne gå an å rekke ut en hånd til et menneske som selv har satt seg i en ufordelaktig situasjon?

Misforstå meg ikke; enhver skal fremdeles stilles til ansvar for sine handlinger. Jeg mener ikke at denne utstrakte hånden skal komme i stedet for sanksjoner, men i tillegg til. Når jeg tidligere snakket om at rusmisbrukere er selv er ansvarlige for sin situasjon, så mener jeg at også at de skal stilles til ansvar i rent praktisk forstand. En rekke rusmisbrukere utfører andre kriminelle handlinger i tillegg til dem direkte knyttet opp til rusmidlene de bruker. Her snakker jeg om alle typer kriminalitet; direkte rusrelaterte, vinningskriminalitet begått for å finansiere en dyr vane og handlinger begått under innflytelse av stoffer som svekker moral og frykt for konsekvenser. Man kan argumentere for legalisering av alle/noen narkotiske stoffer så vel som av alle/noen aktiviteter knyttet opp til rusmisbruk (bruk, kjøp, salg, levering, besittelse, oppbevaring...), men i skrivende stund er alle de overnevnte straffbare. Å begynne å argumentere for eller mot legalisering vil her ta fokuset fra det egentlige temaet, så jeg skal nøye meg med å si at så lenge en handling er straffbar, må de som utfører den behandles (straffes) likt. Selvsagt med (noen særdeles få) unntak av de som ikke kan regnes som strafferettslig ansvarlige, men narkomane faller ikke automatisk i denne kategorien.

For det første mister lovverket verdien om visse samfunnsgrupper nærmest får amnesti. Dette demonstrerer mangel på respekt for lovsystemet, for de borgere som (stort sett) følger loven, og for andre kriminelle som må ta de sanksjonene rettsstaten pålegger dem.

Dessuten, og dette bringer meg til 'for det andre'; det demonstrerer manglende respekt for rusmisbrukerene. Her er vi tilbake til ansvar og verdighet. Ved å møte en narkoman med sanksjoner tildeler man ham det samme ansvar man tildeler andre. Man behandler dem som et hvilket som helst tenkende menneske med evne til å ta ansvar og betale prisen for sine handlinger.

Jeg forstår jo at for en narkoman som står tiltalt i retten, kan det virke forlokkende å prøve å få amnesti på grunnlag av sin situasjon (eller 'diagnose' om man tar den innfallsvinkelen). Men (særlig gjentatte tilfeller av) amnesti vil av omverdenen, og mest sannsynlig av den narkomane, oppfattes som en form for umyndiggjøring. Kanskje bryr ikke tiltalte seg om dette der og da, eller kanskje er det likevel bedre enn alternativet (straffesanksjonene). Men gradvis vil en slik behandling bryte ned selvbildet (samt andres oppfatning av vedkommende; en som ikke er strafferettslig tilregnelig blir typisk ikke møtt med beundring og respekt). Og et godt selvbilde er uvurderlig for å komme seg ut av et liv i rus. Å føle seg som et fullverdig menneske som er i stand til alt det andre er i stand til er første steg på veien, og endatil et langt sådan.

Så hvorfor skal man måtte velge mellom å stille narkomane til ansvar og å strekke ut en hånd? En kombinasjon av disse burde for de fleste være nærliggende da dette er en svært vanlig holdning å innta overfor egne barn. Man støtter dem gjennom hele oppveksten med det mål å gjøre dem til selvstendige voksne, samtidig som man straffer dem når de gjør noe galt. Dette er på ingen måte et paradoks; straffen er en del av den oppdragelsen og sosialiseringsprosessen som skaper veltilpassede individer.

Og for Guds skyld; jeg sammenligner ikke narkomane med barn. Erfaring tilsier at enkelte av mine lesere oppfatter to faktorer nevnt i samme avsnitt som sammenligning. I alle fall; jeg sammenligner ikke de to gruppene; jeg demonstrerer at de fleste av oss er i stand til å straffe og støtte en og samme person; gjerne også med henhold til et og samme anliggende.

Refleksjon: Vanntette Argumenter til enhver Tid?

Jeg har fått inntrykk av at visse lesere har problemer med å tolke de ulike sjangerene jeg leker med på denne bloggen. I håp om å unngå flere misforståelser vil jeg derfor forklare og utdype.

Innleggene i denne bloggen spenner fra det jeg håper kan oppfattes som akademisk og overbevisende til det fullstendig avslappede der jeg slenger ut meninger og møter uenighet med et smil. Typisk vil innleggene i den første kategorien omhandle tema jeg mener bør være av allmenn interesse, og de meningene jeg ytrer i disse sammenhengene anser jeg som universelle sannheter (jeg er som kjent ingen relativist). Innleggene i den andre kategorien er langt mer subjektive, noe jeg uten problemer innser. Jeg forventer heller ikke at noen skal la seg overbevise. Det er heller ikke mitt mål med slike innlegg. For meg er dette en uformell journalføring, og for de som måtte være interessert er det en måte å bli kjent med meg og de mer uformelle sidene av meg.

Kanskje er det vanskelig å vite hva som faller i hvilken kategori, men der er særlig to ting man kan se etter:

1. Språket jeg fører - bruker jeg et presist språk der hvert ord (forhåpentligvis) virker veloverveid, er sjansen stor for at dette er et tema som er viktig for meg og som jeg ønsker å overbevise andre om. Er språket mer uformelt med enklere setninger og intetsigende eller tvetydige ord, er det et sikkert tegn på at jeg ikke er ute etter å overbevise.
2. Dybden i argumentene jeg legger frem - eller endatil mangel på sådanne... Dersom mitt mål er å overbevise noen vil jeg uten tvil argumentere nøye. Om jeg argumenterer godt får være opp til andre å avgjøre. Når jeg slenger ut en påstand uten å argumentere eller endatil utdype nøyaktig hva jeg mener, så er hele poenget mitt å presentere subjektive meninger gjennom en avslappet stil.

Men som jeg skriver i presentasjonen min; jeg mener at smak og behag kan diskuteres. Det er bare ikke alltid poenget er å overbevise. Og jeg mener det er viktig å beherske ulike sjangere og kommunikasjonsstiler.

Jeg anser det som tegn på manglende intelligens å aldri kunne uttrykke seg presist og aldri kunne presentere argumenter, bare meninger. Men likefullt har jeg problemer med å ta mennesker alvorlig som utelukkende behersker formell kommunikasjon. Det får meg til å tro at de enten er desperate etter å vise seg frem, eller at de simpelthen ikke behersker overgangen fra én kommunikativ situasjon til en annen. Der er uten tvil uformelle settinger der en formell kommunikasjon bør anses som påkrevd, men ikke alltid.

Det burde være enkelt å avgjøre når de respektive retoriske stilene er hensiktsmessige. Arbeidet man legger i å overbevise bør stå i samsvar med i hvilken grad dette faktisk er ens mål, vedrørende tema såvel som tidspunkt. For min egen del er det for eksempel viktigere at andre deler mitt syn på sidemål og kultursubsidier enn mitt hat mot 8o-tallet og forkjærlighet for menn med hår i ansiktet. Når jeg ytrer sterke meninger om de to sistnevnte er det mer for å gi uttrykk for hvem jeg er enn å oppmuntre andre til å dele mitt syn. (Når jeg har fått min skjeggete mann har det fint lite å si hva andre måtte mene om den saken...).

Likeledes er der en tid for alt. Når jeg bruker tid og krefter på å overbevise om ett tema, kan jeg nevne et annet og min mening om dette nærmest i forbifarten. Det betyr ikke nødvendigvis at dette emnet ikke er viktig for meg, men derimot at jeg ikke ønsker å ta fokuset fra det opprinnelige emnet. I mitt innlegg om nynorsk står der for eksempel at jeg ideelt sett ønsker å overføre så mange oppgaver som mulig til private aktører, uten at jeg utdyper dette ytterligere. Det er absolutt ikke fordi dette er et uviktig tema, men fordi jeg fryktet at en utgreiing om markedsliberalismens fordeler ville tatt fokuset fra språkdebatten. Der kommer nok en sjanse eller ti til å predikere kapitalisme også.

Det vitner ikke om lavere intelligens å føre en mer avslappet kommunikativ stil fra tid til annen. Tvert imot demonstrerer det evenen til å tolke situasjoner og tilpasse sin retorikk deretter.

Tilbake nok en gang...

Til alle kjære lesere. Jeg har hatt det med å forsvinne i det siste, og slik vil nok også de nærmeste ukene bli. Jeg er i ferd med å legge siste hånd på en større oppgave, og jeg har i perioder knapt nok tid til å tilfredsstille fysiologiske behov som mat og de daglige to timene i dusjen. Men jeg har ikke på noen måte forlatt bloggen. Nye innlegg vil komme, men kanskje ikke hver dag, og kanskje ikke jevnlig. Takk til dere som titter innom fra tid til annen, og en riktig god sommer til dere alle. Selv hater jeg varmen og gleder meg til høsten.

Refleksjon: Har Nynorsk ei Framtid?

Då eg kjenner stor godhug for nynorsk og dette innleggjet dreiar seg om nettopp måldebatten, vel eg å skriva det på nynorsk.

Ei rekkje nynorskentusiastar fryktar for framtida til denne målforma, og mange av dei kallar på nynorskfremjande føretak; gjerne i offentleg regi. Eg fylgjer sjølv måldebatten med ei viss otte, men eg fryktar kanskje desse (offentlege) initiativa mest av alt då eg mistenkjer dei for å vera særs lite føremålstenelege.

Eg har vakse opp i eit nynorskdistrikt (vakre Hardanger, for den som ikkje visste det) med bokmålstalande foreldre, so eg likar å tru at eg meistrar begge målformer forsvarleg. Og som på dei fleste område i livet freistar eg å vera fylgjerett og konsekvent.

Observante lesarar har sikkert merkja seg at eg skriv ei særs konservativ form for bokmål; kjemisk fri frå a-endingar og skilje mellom han- og hokjønnsord. Dette skriv seg ikkje frå eit hat mot nynorsk, men derimot frå eit hat mot alle mellomformer me ser i våre dagar. Båe målformer opnast stendig for tidlegare utenkjelege ord og grammatiske vendingar, og eg tykkjer dette øydelegg båe nynorsk og bokmål.

Personleg trur eg ikkje målformene nokon sinne vil gjennomgå ein total fusjon (i alle fall ikkje i levetid), men der er lita tvil om at dei rykkjar stadig nærare einannan. På bokmål er no malen å operera med tre ulike kjønn i substantiv, og verb tar typisk a-endingar i preteritum. På nynorsk vert tidlegare fy-ord som dei innleidde av prefikset mibe- stendig meir (skrive)stovereine, og endåtil nynorskaviser tillet genitivs-s (noko som gjev meg høgt blodtrykk og freistar mine ikkje-aggresjonsprinsipp).

Dette er ein trend eg verkeleg hatar. Eg skal vedgå at noko av dette hatet utan tvil skriv seg frå personlege konservative preferansar (slik eg òg mislikar utviskinga av skilnadar mellom menn og kvinner samt kombinasjonar som svarte skor og brun veske), men det kan heller ikkje vera utelukkande positivt for det (dei) norske språk(a).

Lingvistisk perestrojka resulterar utvilsamt i at fleire meistrar båe målformer, men til kva kostnad? For å hindra nynorsken i å døy ut, må ein demonstrera dei positive kvalitetane til denne målforma, og positive kvalitetar har typisk større verd dersom dei òg har status som særdrag.

Eg vil hermed presentera tre framlegg til korleis ein kan redda og endåtil fremja nynorsk. Det fyrste er nettopp å ikkje gjeva slepp på nynorsk sine særeigne kvalitetar; desse som gjer språket interessant og karakteristisk. Kvifor skal nokon bruka nynorsk når berre eit par ord og nokre få grammatiske endingar skiljar det frå bokmål? Dersom målformene i for stor grad liknar einannan, er der lite som motiverar til å velja den eine framfor den andre.

Det andre hinta eg til i førre punkt ved å referera til nynorsk som eit språk. Eg meiner nynorsk aldri vil vinna fram so lenge det handsamast som ein variasjon av bokmål, og kanskje endåtil ein underordna sådan. Mange gode intensjonar om å fremja nynorsk tek utgangspunkt i bokmål, noko som insinuerar at sistnemnde er malen og fyrstnemnde ein variasjon eller kopi av denne. Denne haldninga vil resultera i to negative faktorar:

For det fyrste vil ei slik innstilling aldri resultera i språkleg god nynorsk. Nynorsk er strukturelt ulikt bokmål, og ei ord-for-ord omsetjing vil verka klumpete og lite elegant. Ein lyt respektera nynorsken sin unike struktur og ta utgangspunkt i kva ein ynskjer å formidla når ein omset; ikkje i bokmålsteksten ein omset frå. Eg tør hevda at nynorsk har fått eit ufortent dårleg rykte og kallenamn som ’grautmål’ grunna dårleg omsetjing. Ei dårleg omsetjing vert oppfatta som ein dårleg komponert tekst, og ein slik vil sjølvsagt verka ’grautete’.

For det andre ber denne haldninga med seg bodskap om at nynorsk er underordna bokmål (sidan mange nynorsktekstar tydeleg er omsett direkte frå bokmål), og denne bodskapen vil spreia seg til motakarane. Sjølv tilhengjarar av målforma vil (om enn undermedvite) dermed godta dette lingvistiske hierarkiet.

Det tredje framlegget er paradoksalt nok å fjerna obligatorisk sidemålsundervisning. Dette kan tykkjast å verkja mot sitt føremål, men eg meiner derimot at tvunge sidemål verkjar mot sitt føremål. Eg vil tru i alle fall delar av den før omtala lingvistiske utjamninga er meint å gjera det enklare for bokmålsungdom å skriva nynorsk, og resultata av dette er òg omtala tidlegare.

Sidemål er kring dei mest hata faga, særleg blant dei som har bokmål som hovudmål. Tvang er med på å skapa hat mot sjølve språket. Mange ser opp til romanske språk som fransk og spansk så vel som til dei som studerar desse. Slike språk har fått ein viss status, men eg er ikkje i tvil om at mange ville hata dei inderleg hadde dei vore obligatoriske.

Men lat det vera sagt; dette er ikkje i seg sjølv eit tenleg argument for å fjerna eit fag frå timeplanen. Matematikk kveikjar til dømes liten eldhug hjå mange elevar, men faget kan ikkje dermed utan vidare fjernast. Eg vil ikkje seia at nynorsk er mindre viktig enn matematikk, men det er ikkje til å koma ifrå at dei fleste møter matematikk i ulike former kvar einaste dag, og at matematisk kjennskap er eit særs naudsynt kriterium for ei rekkje stillingar og verv. Samstundes kan til dømes menneskje på det sentrale austland gå gjennom livet utan korkje å lesa, skriva eller tala nynorsk. Dette er eit særs viktig poeng som faktisk er eit teneleg argument i seg sjølv.

Når ein kan gå gjennom livet utan nokon sinne å måtta bruka nynorsk utanom i skulesamanheng, er det naivt å tru at nokre timar med obligatorisk undervisning skal fremja emnet. Dei fleste bokmålstalarar opnar nynorskordboka siste gong på sidemålseksamen for sidan å gløyma henne, brenna henne eller selja henne vidare til neste kull med elevar som skal læra å hata nynorsk.

Og heilt alvorleg, når dette er røynda; kva godt fører det eigentleg med seg å tvingja elevar over heile landet til å læra nynorsk? På kva måte fremjar ein nynorsk ved at alle elevar i den vidaregåande skule må bruka nokre timar på dette emnet for så aldri å nytta det igjen? Eg meinar dette hovudsakeleg resulterar i dei før omtala dårlege omsetjingane og negative haldningane til nynorsk.

Og ikkje feiltolk meg. Dette har særs lite med omsut for Oslo-ungdom og andre nynorskhatarar å gjera. Dette er ikkje noko eg seier for å gjera deira skulekvardag enklare. Fyrst og fremst ottast eg den negative effekten tvunge sidemål har, og samstundes gremjast eg over den naiviteten som ligg til grunn for ein slik tankegong. At ein verkjeleg trur ein sikrar målforma si framtid ved å tvingja ungdom til å bruka nokre timar på å pugga og enno nokre timar på ein sidemålseksamen…

Heiderlege unnatak finn ein alltid, og der vil sjølvsagt vera nokre få elevar som dreg nytte av nynorskundervisning og som vil bruka målforma seinare i livet. Men desse vil også med stort sannsyn velja nynorsk dersom det tilbjodast som valfag. Eg tør dessutan gissa på at dette talet ville vore større hadde ein fylgt dei andre punkta i dette innleggjet og fylgjeleg gjort nynorsk meir freistande.

Og for all del; eg talar her om å fjerna tvunge sidemål; absolutt ikkje om å fjerna nynorsk! Eg vert mildt sagt forbanna (nei, mamma. Det heiter framleis ikkje ’sint’. Det heiter ikkje eingong gode nynorskuttrykk som ’arg’, ’harm’ eller ’vreid’. F-ordet er det einaste dekkjande i denne samanhengen) når politikarar nyttar valfridom som argument for å fjerna obligatorisk sidemål (’sidemål’ er elles ikkje synonymt med ’nynorsk’; eg og mange med meg er oppvaksne med bokmål som sidemål), for så å fremja framlegg om å fjerna nynorsk fullstendig. Med tvang!!! Dette vitnar om skremmande ignoranse, om vantande logisk og fylgjerett tankegong, og ikkje minst om misbruk av valfridomskonseptet. Igjen vert mine prinsipp om ikkje-aggresjon og eit ope sinn freista og nesten refuserte.

Mange argumenterar med det økonomiske aspektet ved å ha to målformer; at det er ein særs fordyrande prosess. Dette er direkte latterleg i eit land som gjev statsstønad til alskens obskure kunstprosjekt. Ideelt meiner eg at so mykje som mogeleg burde vore overført til private aktørar, og eg er ikkje i tvil om at ei rekkje handels-/industriføretak og organisasjonar gladeleg ville donert store summar til nynorskfremjande initiativ. Og berre tenk på kor mange kommersielle føretak som er lokaliserte i nynorskdistrikta; det er tross alt på Vestlandet storparten av verdiskapinga skjer.

Men for å vera litt pragmatisk og røyndomsnær (eg kan det òg!); sjølv i eit sosialdemokrati der det offentlege kontrollerar, regulerar og redistribuerar økonomiske midlar (eg kan ikkje med reint samvit bruka ordet ’gjeva’ då mykje av dette er pengar staten har teke frå skattebetalarane), tykkjer eg at nynorsk si framtid og eksistens er verd å nytta ressursar på. Nynorsk er ein særs vesentleg del av identiteten så vel som kulturen til ein monaleg prosent av det norske folk. Og ikkje minst er dette ein kulturfaktor som gagnar alle nynorskbrukarar uavhengig av til dømes økonomisk bakgrunn og sosialt tilhøyre, og som faktisk nyttast dagleg. I motsetnad til storparten av dei kulturelle prosjekt, initiativ og føretak som mottek offentleg stønad.

Eg trur og vonar at nynorsk har ei framtid. Nynorsk er eit vakkert språk med lange tradisjonar, og det fortenar å handsamast som eit slikt. Men ein sikrar ikkje framtida til dette spanande språket gjennom tvang og feiltydde omsetjingar; ein lyt gjera det tiltrekkjande ved å vedlikehalda og framheva unike og interessante trekk. Vidare lyt ein freista å gjeva det status som eit kulturspråk, ikkje berre som eit avskydd punkt på pensumlista; ein bøyg som møter elevar ved neste korsveg på sidemålseksamen.

Bilde: Jackie og Nikita

Dette bildet måtte jeg bare legge ut. Jackie Kennedy og Nikita Khrushchev. De som kjenner meg kjenner nok også til min fascinasjon med Jackie og hennes fantastiske og inspirerende stil. Jeg er egentlig imot konseptet med stilikoner, men jeg skal ikke nekte for at jeg har en viss førstedame i tankene når jeg kjøper nok en enkel ermeløs kjole til tross for at jeg har i overkant av et dusin hjemme.

Når jeg i tillegg er mer enn middels interessert i sovjetunionen og ulike kommunistledere, ble dette bildet bare uimotståelig.

Det ser jo ut til at de har det riktig hyggelig sammen.

Musikk: The Eagles i Bergen!