Refleksjon: Kriminelle Individer fra Østeuropa

Til mamma og andre som klager over at jeg skiver for langt (jeg lurer på hva moren til Tolstoj ville hatt å si om Krig og Fred, hadde hun vært i live ved utgivelsen); essensen er rekapitulert i siste avsnitt, så dere kan hoppe frem til slutten. Det var slik jeg fikk toppkarakter i Amerikansk kongresspolitikk.

Selv jeg som ikke har fjernsyn har fått med meg at Norge i disse dager oversvømmes av kriminelle østeuropeere som lever opp til enhver stereotype som noen sinne har eksistert om østeuropeere generelt og sigøynere spesielt. Tigging, stjeling, svindling, ran… Servert med tåredryppende historier om dramatiske skjebner som Hallmark Channel nok ville betalt store summer for å få opphavsretten til.

Når det gjelder disse individene (hint: dette ordet er et nøkkelord for resten av innlegget, så det er like greit å merke seg det først som sist), er jeg fullstendig enig med de kommentarene som dukker opp under artikler i nettbaserte nyhetsmedium. Jeg har selv ingen problemer med å bruke ord som ’pakk’ og ’søppel’; ei heller med løsninger som går ut på å sende dem ut av landet alle som én.

Det jeg imidlertid har alvorlige problemer med, er den ordlyden som kan gi inntrykk av at, om ikke alle østeuropeere, så i alle fall alle sigøynere oppfører seg som beskrevet over. I alle fall alle sigøynere for tiden bosatt i Norge! Hvorfor skal ellers denne folkegruppen komme hit til landet?

Der er to grunner til at jeg reagerer så kraftig på denne retorikken. For det første strider den mot alle mine liberalistiske prinsipper og all min motstand mot kollektivistisk tankegang. Som individualist prøver jeg å aldri dømme mennesker på annet grunnlag enn individuelle kvaliteter (med henhold til sådanne kan jeg imidlertid dømme både hyppig og kraftig). For det andre demonstrerer vår relativt nære historie så altfor tydelig hvilke resultater en slik holdning kan medføre.

Ved å skjære alle sigøynere (eventuelt de bosatt i Norge) over en kam, skaper man mistro* og endatil hat mot en hel menneskegruppe. Ikke rent ulikt det som skjedde i vår (allerede da) siviliserte og moderne verden for sytti år siden. Jeg er ikke i tvil om at der fantes en og annen uhederlig jødisk finansmann på 3o-tallet; kanskje der endatil fantes et betraktelig antall slike. Men det rettferdiggjør på ingen måte nedslaktingen av seks millioner jøder.

Nå er muligens et lite nyansert nyhetsbilde langt mindre farlig enn nazismens herjinger, men prinsippet er det samme. Ved å stigmatisere og endatil kriminalisere en hel etnisk gruppe, skaper man en mistro som igjen kan skape hat. Synkront med dette, legger man grunnlaget for en kollektivistisk tankegang som igjen legger grunnlaget for en samfunnsmessig klikkdannelse. Og de fleste som har gått på ungdomsskolen vet at vennskap er verdifullt, mens klikkdannelser kan være skjebnesvangert.

En av mine største intellektuelle inspirasjonskilder, Friedrich Hayek, uttalte en gang (sikkert mer enn én gang, om jeg ’kjenner’ ham rett) at kollektivisme er slaveri. Slike uttalelser gjør meg enda lykkeligere enn å se et helmatchende antrekk, og nesten like lykkelig som å holde en kattunge. Et eget innlegg kunne vært skrevet om dette sitatet (man kunne sikkert endatil dannet en egen blogg som reflekterte rundt dette konseptet), men i denne omgang skal jeg nøye meg med å påpeke at kollektivisme dreper individualismen. Man blir dermed slaver av de forestillinger som finnes om egen og andres gruppetilhørighet, samt av de forestillinger som finnes om relasjoner mellom disse gruppene.

Er det ikke slik de fleste kriger oppstår (jeg er ikke fan av uttrykket å kalle en spade en spade, men jeg er mer enn tilbøyelig til å kalle en krig en krig. Ikke la dere lure av uttrykk som ’væpnet konflikt’ og lignende. Når to eller flere grupper dreper hverandres medlemmer, har man en krig. For en kvinne som blir etterlatt med åtte barn etter at mannen ble drept i et granatangrep, er det en mager trøst at han ikke falt i en krig men i en væpnet konflikt. Jeg er også fan av lange parenteser. Og av semikolon; dette tegnet er undervurdert i norsk skriftspråk!)? For de som har glemt hva jeg skrev før parentesen, så spurte jeg om det ikke er slik de fleste kriger oppstår. Man dømmer både seg selv og andre basert på hvilken gruppe de hører til; det være seg religiøse, politiske eller etniske sådanne. I stedet for å handle utifra eget initiativ, handler man som et medlem av den aktuelle gruppen. Og i stedet for å betrakte og behandle andre utifra individuelle kvaliteter, betrakter og behandler man andre som medlemmer av den gruppen de måtte høre til. Eller den gruppen man selv velger å sette dem i...

Nøyaktig dette skjer når avisene bruker overskrifter som mer eller mindre direkte forteller oss at nordmenn blir rundstjålet/-lurt av sigøynere. Vi er nordmenn som er ofre; de er sigøynere som er kriminelle.

Problemet er ikke sigøynere: problemet er kriminelle. Om jeg blir ranet på åpen gate, har ranerens etniske opphav lite å si. Og argumenter om at sigøynere er overrepresentert i rans- og tyveristatistikker holder bare ikke mål. Om så 99% av sigøynere hadde vært kriminelle (dette er et hypotetisk tall for å demonstrere; det er på ingen måte tatt fra virkeligheten), ville fremdeles den siste prosenten med lovlydige sigøynere hatt rett til å bli behandlet som andre lovlydige mennesker; som individer.

*Jeg velger å skille mellom skepsis og mistro. En viss skepsis mener jeg bare er sunt; man skal ikke uten videre stole på mennesker. Og det gjelder etniske nordmenn såvel som diverse minoriteter. Med mistro mener jeg en negativ holdning som overskrider vanlig skepsis, som gjerne er urettferdig i sin natur ved å ramme noen på falske premisser, og som er tilstedeværende til tross for at det motsatte er bevist.

Refleksjon: Rasistiske Holdninger blant Barn

Det gjør meg alltid fly forbanna (nei mamma, det heter ikke "sint". "Sint" er hva jeg blir når pusen ligger på favorittgenseren min eller butikkdamen later som om hun har greie på ting hun tydeligvis ikke har) når visse åpensinnede mennesker hevder at rasisme hos barn må reflektere foreldrenes holdninger. For all del; slike korrelasjoner forekommer uten tvil oftere enn vi liker å tenke på. Der finnes tross alt en del trash der ute.

Men herregud, folkens. "Barn ville ikke kommet på noe slikt på egenhånd? De må ha lært det hjemme"? To grunnleggende prinsipper i oppvekstteorien (er det et ord? Er det patentert?) forteller meg at disse "geniene" tar feil.

For det første; barn bruker store deler av oppveksten på å finne, forbedre og eventuelt opprettholde sin plass i hierarkiet. Det hierarkiet som virker latterlig for en voksen å se tilbake på, men som var alfa, omega og enda litt på barne- og ungdomsskolen. Denne prosessen manifesterer seg på ulike måter, blant annet ved at man finner forskjeller mellom seg selv (eller den gruppen man ønsker å identifisere seg med) og andre, og så prøver å fremheve sine egne egenskaper som de overlegne sådanne.

Som et resultat av dette, terger eller mobber barn (og dessverre en del voksne) hverandre av et utall grunner. Bare fantasien setter grenser, og de fleste barn er velsignet med en særdeles god sådan. Man erter sine jevngamle fordi de bruker briller eller tannregulering. Fordi de ikke har de rette merkeklærene. Fordi de er for høye, lave, tykke eller tynne. Fordi de snakker en annen dialekt enn resten av klassen. Fordi de har en far som kjører bussen til en institusjon for psykisk utviklingshemmede (jess; den er selvopplevd). Fordi de går med gummistøvler en dag alle andre i klassen går med joggesko (og det er den også; dette er jo terapi for en som begynner å føle seg gammel. Takke meg til noen rynker rundt øynene fremfor barneskolens terrorvelde!). Fordi de har en søster som har rosa ransel et halvt år etterat rosa gikk av moten. Fordi...fordi barn er barn!

Som vi ser er barn eksperter på å finne ulikheter og slå brutalt ned på dem. Og til tross for alle vakre forestillinger om at "inni er vi like", så er faktisk et menneskes hudfarve et svært synlig trekk. Særlig for mobbere på jakt etter et offer. For Guds skyld ikke misforstå meg; jeg prøver ikke å unnskylde verken rasisme eller mobbing. Jeg bare påpeker at for en femteklassing som stikker hodet til en jevnaldrende i do fordi han har tannregulering, så er dessverre hudfarve et både synlig og utsatt trekk.

For det andre; barn er nysgjerrige og lærevillige, og de suger til seg informasjon som svamper suger til seg vann. Barn samler opplysninger fra alle kanaler tilgjengelig. Foreldre, TV, klassekamerater, Internett, eldre søsken og deres venner, blader og bøker, mennesker på gaten og så videre. Kanskje endatil fra skolen. Visse typer informasjon sitter bedre enn andre, og vi har allerede vært inne på relevansen av å klatre i hierarkiet ved å rakke ned på andre. Det er derfor nærliggende å tro at informasjon som kan brukes til nettopp dette fester seg ekstra godt.

Derfor, når barn møter rasistiske holdninger, vil mange huske og utilisere disse. Og foreldre er som vi ser bare én av en rekke kanaler og inspirasjonskilder. Og da barndom også i stor grad handler om løsrivelse, vil jeg driste meg til å hevde at foreldre er en mindre viktig kilde for mange barn og unge.

Men når alt dette er sagt, så vil jeg gjenta det jeg sa innledningsvis. Der finnes en del trash blant oss, og jeg tviler ikke på at mange barn får en rekke uintelligente fordommer inn med morsmelken. Det skulle ikke forundre meg om noen barn endatil lærer å gjøre narr av klassekamerater med tannregulering hjemme. Men la oss ikke dømme opphavet hver gang barn oppfører seg som...nettopp barn. Enkel barnepsykologi tilsier at sjansene for at de har tilegnet seg disse holdningene andre steder er betraktelig større.