Refleksjon: Butikktyveri

For ikke lenge siden leste jeg en artikkel om butikktyveri, og denne motiverte meg til å gå videre til ung.no og lese kommentarer fra ungdom. Jeg ble skremt. Ikke først og fremst av det faktum at så mange unge stjeler; det visste jeg tross alt. Det som virkelig var forstyrrende var manges holdning til å stjele.

En rekke mente at det er urettferdig at butikkene har mye mens en selv har lite, og enda flere mente at det ikke har noe å si når man 'bare' tar litt...

Stilt overfor fullstendig banale spørsmål og holdninger blir jeg nærmest paralysert. Det virker så totalt meningsløst å forklare at jorden er rund at jeg ikke vet hvordan jeg skal begynne. Slik føler jeg meg i konfrontert med disse ungdommene også.

Urettferdig at noen har mer enn andre...hadde jeg ikke vært en sterk tilhenger av ansvar for egne handlinger (og holdninger), ville jeg lagt skylden på sosialdemokratiet. Men om jeg ikke klandrer sosialdemokratiet for at ungdom stjeler, så har jeg ingen problemer med å påpeke at det forsyner kriminelle og smålige mennesker med tilsynelatende gode unnskyldninger for dårlig oppførsel.

Dessuten, hva vet man om de individuelle butikkers økonomi? Mange butikker sliter, og at den overordnede kjeden er stor og innbringende betyr på ingen måte at hver enkelt butikk med sine lokale eiere og ansatte har penger i overflod. Men dette burde ikke engang være nødvendig å påpeke; vi lever i Norge og snakker om mennesker som har lyst på mer, ikke som behøver mer for å overleve. Og det er på ingen måte greit å stjele fra noen selv om de har mer enn en selv!

Det er ikke mindre forstyrrende med disse som mener det har lite å si så lenge man bare stjeler litt. Da jeg ikke driver i denne bransjen selv er jeg litt usikker på hva som menes med 'litt'. Jeg går utifra at det som det meste i disse menneskenes liv er relativt. Men la oss si femti kroner. Det holder til et måltid eller noen småting. Kanskje har de rett i at butikken ikke merker dette. Men hva om alle, eller i alle fall en del, kunder stjeler for en femtilapp? La oss for enkelhets skyld si at hundre kunder stjeler for femti kroner hver. Og holdningen tilsier at det med all sannsynlighet ikke snakk om et engangstilelle.

Så la oss se for oss en kiosk eller en butikk som ligger like ved en skole der elevene stikker innom før og etter samt i storefri og eventuelle fritimer. De før omtalte hundre menneskene stjeler for de før omtalte femti kronene. Hver skoledag, altså fem ganger i uken (la oss se bort fra ferier i denne omgang). 1oo (mennesker) x 5o (kroner) x 5 (dager) = 25.ooo kroner. På en eneste uke. Det er 1oo.ooo på en måned; 95o.ooo på et skoleår med 19o dager. Og der er ingen grunn til å tro at tyveri bare skjer på skoledager.

Dette regnestykket er like enkelt som det er skremmende. Der er ingen grunn til å tro at den absolutte majoriteten av de som stjeler med denne holdningen ville klart å regne seg fremt til det samme. Jeg tror ikke det er regneferdighetene det står på, for å si det slik.

Så hvis de er i stand til å regne seg frem til et svinn på nesten en million bare på dager med lovpåbudt skole, hvordan kan de da mene at det er så lite at det ikke vil skade? For de kan da ikke mene at butikken på hjørnet ikke merker butikktyveri for en million?

Dette er genuine spørsmål; ikke retoriske sådanne. Jeg har ingen svar, men jeg har en teori om at det kan ha noe med at visse mennesker lever i sin egen verden. Men går det virkelig an å leve så til de grader i sin egen verden? (Nok et genuint spørsmål for de som måtte lure)

Refleksjon: Kriminelle Individer fra Østeuropa

Til mamma og andre som klager over at jeg skiver for langt (jeg lurer på hva moren til Tolstoj ville hatt å si om Krig og Fred, hadde hun vært i live ved utgivelsen); essensen er rekapitulert i siste avsnitt, så dere kan hoppe frem til slutten. Det var slik jeg fikk toppkarakter i Amerikansk kongresspolitikk.

Selv jeg som ikke har fjernsyn har fått med meg at Norge i disse dager oversvømmes av kriminelle østeuropeere som lever opp til enhver stereotype som noen sinne har eksistert om østeuropeere generelt og sigøynere spesielt. Tigging, stjeling, svindling, ran… Servert med tåredryppende historier om dramatiske skjebner som Hallmark Channel nok ville betalt store summer for å få opphavsretten til.

Når det gjelder disse individene (hint: dette ordet er et nøkkelord for resten av innlegget, så det er like greit å merke seg det først som sist), er jeg fullstendig enig med de kommentarene som dukker opp under artikler i nettbaserte nyhetsmedium. Jeg har selv ingen problemer med å bruke ord som ’pakk’ og ’søppel’; ei heller med løsninger som går ut på å sende dem ut av landet alle som én.

Det jeg imidlertid har alvorlige problemer med, er den ordlyden som kan gi inntrykk av at, om ikke alle østeuropeere, så i alle fall alle sigøynere oppfører seg som beskrevet over. I alle fall alle sigøynere for tiden bosatt i Norge! Hvorfor skal ellers denne folkegruppen komme hit til landet?

Der er to grunner til at jeg reagerer så kraftig på denne retorikken. For det første strider den mot alle mine liberalistiske prinsipper og all min motstand mot kollektivistisk tankegang. Som individualist prøver jeg å aldri dømme mennesker på annet grunnlag enn individuelle kvaliteter (med henhold til sådanne kan jeg imidlertid dømme både hyppig og kraftig). For det andre demonstrerer vår relativt nære historie så altfor tydelig hvilke resultater en slik holdning kan medføre.

Ved å skjære alle sigøynere (eventuelt de bosatt i Norge) over en kam, skaper man mistro* og endatil hat mot en hel menneskegruppe. Ikke rent ulikt det som skjedde i vår (allerede da) siviliserte og moderne verden for sytti år siden. Jeg er ikke i tvil om at der fantes en og annen uhederlig jødisk finansmann på 3o-tallet; kanskje der endatil fantes et betraktelig antall slike. Men det rettferdiggjør på ingen måte nedslaktingen av seks millioner jøder.

Nå er muligens et lite nyansert nyhetsbilde langt mindre farlig enn nazismens herjinger, men prinsippet er det samme. Ved å stigmatisere og endatil kriminalisere en hel etnisk gruppe, skaper man en mistro som igjen kan skape hat. Synkront med dette, legger man grunnlaget for en kollektivistisk tankegang som igjen legger grunnlaget for en samfunnsmessig klikkdannelse. Og de fleste som har gått på ungdomsskolen vet at vennskap er verdifullt, mens klikkdannelser kan være skjebnesvangert.

En av mine største intellektuelle inspirasjonskilder, Friedrich Hayek, uttalte en gang (sikkert mer enn én gang, om jeg ’kjenner’ ham rett) at kollektivisme er slaveri. Slike uttalelser gjør meg enda lykkeligere enn å se et helmatchende antrekk, og nesten like lykkelig som å holde en kattunge. Et eget innlegg kunne vært skrevet om dette sitatet (man kunne sikkert endatil dannet en egen blogg som reflekterte rundt dette konseptet), men i denne omgang skal jeg nøye meg med å påpeke at kollektivisme dreper individualismen. Man blir dermed slaver av de forestillinger som finnes om egen og andres gruppetilhørighet, samt av de forestillinger som finnes om relasjoner mellom disse gruppene.

Er det ikke slik de fleste kriger oppstår (jeg er ikke fan av uttrykket å kalle en spade en spade, men jeg er mer enn tilbøyelig til å kalle en krig en krig. Ikke la dere lure av uttrykk som ’væpnet konflikt’ og lignende. Når to eller flere grupper dreper hverandres medlemmer, har man en krig. For en kvinne som blir etterlatt med åtte barn etter at mannen ble drept i et granatangrep, er det en mager trøst at han ikke falt i en krig men i en væpnet konflikt. Jeg er også fan av lange parenteser. Og av semikolon; dette tegnet er undervurdert i norsk skriftspråk!)? For de som har glemt hva jeg skrev før parentesen, så spurte jeg om det ikke er slik de fleste kriger oppstår. Man dømmer både seg selv og andre basert på hvilken gruppe de hører til; det være seg religiøse, politiske eller etniske sådanne. I stedet for å handle utifra eget initiativ, handler man som et medlem av den aktuelle gruppen. Og i stedet for å betrakte og behandle andre utifra individuelle kvaliteter, betrakter og behandler man andre som medlemmer av den gruppen de måtte høre til. Eller den gruppen man selv velger å sette dem i...

Nøyaktig dette skjer når avisene bruker overskrifter som mer eller mindre direkte forteller oss at nordmenn blir rundstjålet/-lurt av sigøynere. Vi er nordmenn som er ofre; de er sigøynere som er kriminelle.

Problemet er ikke sigøynere: problemet er kriminelle. Om jeg blir ranet på åpen gate, har ranerens etniske opphav lite å si. Og argumenter om at sigøynere er overrepresentert i rans- og tyveristatistikker holder bare ikke mål. Om så 99% av sigøynere hadde vært kriminelle (dette er et hypotetisk tall for å demonstrere; det er på ingen måte tatt fra virkeligheten), ville fremdeles den siste prosenten med lovlydige sigøynere hatt rett til å bli behandlet som andre lovlydige mennesker; som individer.

*Jeg velger å skille mellom skepsis og mistro. En viss skepsis mener jeg bare er sunt; man skal ikke uten videre stole på mennesker. Og det gjelder etniske nordmenn såvel som diverse minoriteter. Med mistro mener jeg en negativ holdning som overskrider vanlig skepsis, som gjerne er urettferdig i sin natur ved å ramme noen på falske premisser, og som er tilstedeværende til tross for at det motsatte er bevist.

Refleksjon: Narkomane; Offer eller Søppel?

En rekke av våre største aviser fokuserer denne sommeren på rusmisbruk og de virkningene dette fenomenet har på samfunnet så vel som på involverte individer. Med en viss interesse og stigende frustrasjon har jeg fulgt debattene som oppstår i kjølvannet av disse artikkelseriene.

Hederlige unntak finnes som vanlig, men i all hovedsak kan meningene deles inn i to grupper. På den ene siden har man disse som unnskylder de narkomane i nær sagt alt de gjør. Som hevder at de ikke er skyld i sin situasjon og som peker på psykologiske faktorer eller traumer som forklarer, rasjonaliserer og ikke minst berettiger deres handlingsmønster. På den andre siden har man disse som mener at de narkomane selv er skyld i sin situasjon, som anser dem som søppel, og som ikke kunne brydd seg mindre om alle narkomane døde av overdose i morgen (men som muligens ville bekymret seg litt over den utgiftsposten dette ville utgjøre for skattebetalerene).

Begge disse innstillingene er særdeles lite nyanserte. Min mening vedrørende dette problemet har elementer fra begge ytterpunktene, men må på ingen måte forveksles med den gyldne (?) middelvei. Det har seg nemlig ikke slik at jeg tar en moderat holdning og mener at narkomane er litt eller delvis skyldige i sin situasjon. De forestillingene jeg har er sterke, og mitt standpunkt har lite med forsøk på å moderere seg å gjøre. Jeg mener bare at sannheten så vel som den mest formålstjenelige innfallsvinkelen inneholder elementer fra begge disse innstillingene.

For å gjøre det helt klart; jeg mener narkomane selv er skyld i sin situasjon. På ett eller annet tidspunkt har de foretatt et valg; et dårlig sådant. Jeg skal ikke nekte for at der finnes faktorer som bedrer oddsen for at en skal ta disse valgene, men disse er ikke naturlover overfor hvilke man er sjanseløse. En vond oppvekst eller en traumatisk hendelse kan gjøre det mer sannsynlig at man velger feil vei i livet, men man har fremdeles sin frie vilje (nå snakker jeg om fri vilje i en sosiologisk eller politisk sammenheng; det religiøse dilemmaet lar jeg ligge i denne omgang). Der er ingen absolutt årsak-og-effekt relasjon mellom vonde opplevelser og et liv som rusmisbruker.

Dessuten finnes der utallige eksempler på individer som har en destruktiv livsstil til tross for at de ikke har flere byrder her i livet enn det gjennomsnittsmannen og -kvinnen har. Og vise versa; de menneskene som bærer de tyngste børene er ikke nødvendigvis identiske med de som ender opp som rusmisbrukere.

Så langt er jeg faktisk enig med de som har et negativt og/eller kynisk syn på rusmisbruk(ere). Men enigheten stopper her. Der er (for meg) liten tvil om at rusmisbrukere er mennesker som har feilet en rekke ganger her i livet. Men det er de vel ikke alene om? Såvidt meg bekjent feiler alle mennesker i større eller mindre grad og med jevne eller ujevne mellomrom. Ingen er perfekte, og alle trår feil og foretar ukloke såvel som umoralske valg fra tid til annen. Den som snur ryggen til alle som feiler eller synder vil fort bli meget ensom. Det må da kunne gå an å rekke ut en hånd til et menneske som selv har satt seg i en ufordelaktig situasjon?

Misforstå meg ikke; enhver skal fremdeles stilles til ansvar for sine handlinger. Jeg mener ikke at denne utstrakte hånden skal komme i stedet for sanksjoner, men i tillegg til. Når jeg tidligere snakket om at rusmisbrukere er selv er ansvarlige for sin situasjon, så mener jeg at også at de skal stilles til ansvar i rent praktisk forstand. En rekke rusmisbrukere utfører andre kriminelle handlinger i tillegg til dem direkte knyttet opp til rusmidlene de bruker. Her snakker jeg om alle typer kriminalitet; direkte rusrelaterte, vinningskriminalitet begått for å finansiere en dyr vane og handlinger begått under innflytelse av stoffer som svekker moral og frykt for konsekvenser. Man kan argumentere for legalisering av alle/noen narkotiske stoffer så vel som av alle/noen aktiviteter knyttet opp til rusmisbruk (bruk, kjøp, salg, levering, besittelse, oppbevaring...), men i skrivende stund er alle de overnevnte straffbare. Å begynne å argumentere for eller mot legalisering vil her ta fokuset fra det egentlige temaet, så jeg skal nøye meg med å si at så lenge en handling er straffbar, må de som utfører den behandles (straffes) likt. Selvsagt med (noen særdeles få) unntak av de som ikke kan regnes som strafferettslig ansvarlige, men narkomane faller ikke automatisk i denne kategorien.

For det første mister lovverket verdien om visse samfunnsgrupper nærmest får amnesti. Dette demonstrerer mangel på respekt for lovsystemet, for de borgere som (stort sett) følger loven, og for andre kriminelle som må ta de sanksjonene rettsstaten pålegger dem.

Dessuten, og dette bringer meg til 'for det andre'; det demonstrerer manglende respekt for rusmisbrukerene. Her er vi tilbake til ansvar og verdighet. Ved å møte en narkoman med sanksjoner tildeler man ham det samme ansvar man tildeler andre. Man behandler dem som et hvilket som helst tenkende menneske med evne til å ta ansvar og betale prisen for sine handlinger.

Jeg forstår jo at for en narkoman som står tiltalt i retten, kan det virke forlokkende å prøve å få amnesti på grunnlag av sin situasjon (eller 'diagnose' om man tar den innfallsvinkelen). Men (særlig gjentatte tilfeller av) amnesti vil av omverdenen, og mest sannsynlig av den narkomane, oppfattes som en form for umyndiggjøring. Kanskje bryr ikke tiltalte seg om dette der og da, eller kanskje er det likevel bedre enn alternativet (straffesanksjonene). Men gradvis vil en slik behandling bryte ned selvbildet (samt andres oppfatning av vedkommende; en som ikke er strafferettslig tilregnelig blir typisk ikke møtt med beundring og respekt). Og et godt selvbilde er uvurderlig for å komme seg ut av et liv i rus. Å føle seg som et fullverdig menneske som er i stand til alt det andre er i stand til er første steg på veien, og endatil et langt sådan.

Så hvorfor skal man måtte velge mellom å stille narkomane til ansvar og å strekke ut en hånd? En kombinasjon av disse burde for de fleste være nærliggende da dette er en svært vanlig holdning å innta overfor egne barn. Man støtter dem gjennom hele oppveksten med det mål å gjøre dem til selvstendige voksne, samtidig som man straffer dem når de gjør noe galt. Dette er på ingen måte et paradoks; straffen er en del av den oppdragelsen og sosialiseringsprosessen som skaper veltilpassede individer.

Og for Guds skyld; jeg sammenligner ikke narkomane med barn. Erfaring tilsier at enkelte av mine lesere oppfatter to faktorer nevnt i samme avsnitt som sammenligning. I alle fall; jeg sammenligner ikke de to gruppene; jeg demonstrerer at de fleste av oss er i stand til å straffe og støtte en og samme person; gjerne også med henhold til et og samme anliggende.