I want it All

Både valget og dagene derpå er overstått (merk dere at jeg ikke sier 'vel overstått'), og alt går tilbake til det vanlige. Hva nå det måtte være. Visse fenomener er lettere å vurdere i ettertid enn når man står midt oppi dem, og jeg mener dette er den perfekte tiden til å vurdere valgkampen og valget.

Det er også tiden når min ellers kyniske holdning til menneskeheten forsterkes ytterligere og grenser til desillusjon. For ikke å si misantropi.

Politikerforakt i ulike stadier er et velkjent fenomen i media så vel som blant velgerene. Med argusøyne følger man håpefulle folkevalgte i ukene før valget og nyvalgte så vel som rutinerte politikere etter valget. Kan man ta dem i løgn? Eller enda bedre; korrupsjon? I det minste problemer med å følge opp valgløftene? Og sensasjonen er stor når man har klart å sette en politiker opp mot veggen. Var det ikke det vi sa? Slike kan man simpelthen ikke stole på!

Som de fleste lesere sikkert vet, er heller ikke undertegnede fremmed for dette begrepet. Jeg har særdeles lite tro på politikere. Jeg tviler ikke på at der er gode individer blant disse også; heller ikke at mange faktisk bryr seg om hva som er best for innbyggerene i dette landet. Men det er ikke til å komme fra at selv blant de som går inn i politikken med de beste intensjoner, så blir stemmesanking viktigere og viktigere jo lenger oppover i systemet man kommer. Noen klarer fremdeles å beholde fokuset på hva som er best for menneskene, mens andre dessverre blir så opptatt av selve stemmene at de er villige til å love og lyve for å oppnå det overordnede målet; nemlig en stortingsplass.

Men helt alvorlig; jeg har ikke særlig høyere tanker om mange velgere. Nå snakker jeg ikke om de som er genuint uenige i det jeg selv står for; ei heller de som ikke deler min skepsis til den demokratiske prosessen. Jeg har venner fra ytterste venstre til ytterste høyre fløy (nå snakker jeg altså om liberalister som jeg selv; ikke om nynazister som ofte feilaktig refereres til som høyreekstreme. Sistnevnte gruppe er blant de få som ikke er representert i min omgangskrets og som nok aldri kommer til å bli det heller), og mange av mine venner er trofaste mot konge, folk og stemmerett. Nei, jeg snakker om de som legger til side alle prinsipper (hvis de i det hele tatt har noen) og stemmer på de som fortest mulig kan tilfredsstille flest mulig av deres personlige ønsker.

For å la det være helt klart; som liberalist er jeg selvsagt for både menings- og ytringsfrihet. Selv om jeg selvsagt skulle ønske at alle delte mine meninger slik at vi kunne fått det samfunnet jeg anser som ideelt, så favner også min liberalistiske holdning ulike politiske retninger (dette må på ingen måte forveksles med relativisme. Jeg mener ikke at alle meninger er verken riktige eller likeverdige, men jeg mener at man skal få lov til både å tro og gjøre feil så lenge det ikke skader andre). Inkludert meninger om hvordan disse retningene bør fremmes (i denne omgang snakker jeg om de som støtter demokratiet ved å stemme; politisk vold får bli et fremtidig tema). Men jeg har særdeles lite til overs for selvsentrerte mennesker uten ideologisk ryggrad; mange har ikke engang så mye som et ideologisk ribben.

Slike mennesker stemmer typisk på det partiet som lover nøyaktig det de selv har lyst på. Akkurat nå... For mange av dem har ikke noen form for lojalitet fra valg til valg heller.Dersom en slik velger ett år stemmer SV fordi de lover full barnehagedekning og vedkommende ikke orker å ha en sutrete fireåring hjemme hele dagen, vil han eller hun ikke ha problemer med å stemme Høyre fire år senere når poden er åtte år og dermed vil nyte godt av dette partiets grunnskolepolitikk.

Men er det rart velgerene tenker slik? Denne holdningen er ikke bare allment godtatt; den blir endatil oppmuntret av partier med regjeringsmakt som mål. Det er nemlig nettopp disse velgerene partiene kjemper om hvert eneste valg. Det har nemlig lite for seg å bruke tid, penger og ressurser på de kjernevelgerene som ikke bare stemmer lojalt annenhvert år, men som også støtter partiet gjennom tykt og tynt i de fire og tyve månedene som ligger mellom hvert valg. Ingen partier har heller kjernevelgere nok til å vinne makten med disse alene. Derfor kjemper de med veltalenhet og valgstesj om de som ennå ikke har bestemt seg, og da vil det være poltisk selvmord å påpeke at deres holdninger er noe selvsentrerte.

Jeg skal ikke på noen måte nekte folk å forandre mening, men jeg synes det er trist å se den politiske prosessen redusert til en nedverdigende kamp der våpenene er løfter om hvordan skattebetalerenes penger skal brukes. Som de fleste kanskje vet, elsker jeg katter. Men de kan til tider opptre noe enkelt, og lojaliteten deres er absolutt verd å sette spørsmålstegn ved. De løper til den som gir den beste maten eller som har mest tålmodighet til å kose. Men er mennesker særlig mye bedre? Løper ikke vi til det partiet som har de fagreste løftene? Uten å vie temaet ideologi en tanke? Ei heller det faktum at over fire millioner mennesker kan bli påvirket av det valget vi tar? (Dessuten er ikke mennesker like gode å klappe som katter. 1-0 til Felis Catus).

And the Winner is…; Hvorfor nettopp din Stemme faktisk Teller

Jeg viser herved for siste gang til de foregående innleggene der jeg drøfter ulike aspekter av det å ikke stemme ved stortingsvalget. Jeg viser da særlig til påstanden om at Staten er den egentlige vinneren i hvert eneste valg, samt den om at statsborgere som i utgangspunktet ikke har tenkt å stemme er populære blant politikerene.

Oppfordringen om å stemme er som nevnt en av de få sakene politikere fra de ulike partiene er enige om. Man kan nesten få inntrykk av at de er genuint interesserte i oss der de ber oss inderlig om å stemme, for det vil visstnok gjøre oss lykkelige på alle måter. Glem Vårherre og Prozac. Sann lykke er å delta i Demokratiet! Og med på kjøpet får vi de myndighetene vi selv ønsker og en frihet man bare finner i et demokrati. Men når politikere oppfordrer alle til å bruke stemmeretten sin, så er det ikke først og fremst av omtanke for jordens bundne træle og ignorante sjæle. Partiene behøver som nevnt disse stemmene. Og demokratiet er ikke som den protestantiske nattverden; en stemme er ikke verdiløs selv om motivasjonen bak er vikarierende, tvilsom eller rett og slett manglende.

En stemme er synonymt med et steg nærmere makten. Og de som ikke har sin lojalitet hos et visst parti er som en pen singel mann (eller kvinne hvis du foretrekker slike). Så lenge de ikke har kjæreste er der alltid en sjanse for at de vil ha nettopp deg. Og så lenge du ikke har bestemt deg for hvem du skal stemme på, så vil alle håpefulle politikere tenke at der er en viss sjanse for at du skal velge dem!

Men det er jo ikke bare håpefulle folkevalgte og deres lakeier som anmoder om å stemme. Hvem har ikke for eksempel hatt en lærer eller ti som har redegjort for viktigheten av politisk deltagelse, og det med iver og innlevelse?

Mot i brystet, vett i pannen, seddelen i hånden,

La oss støtte opp om vårt demokrati!

Den som stemmer har den rette, sunne samfunnsånden.

Slike folk vil gode undersåtter bli!

Gjør din borgerplikt,

I ditt valgdistrikt!

La dem se du er en sann lakei!

Hver og en er svake men til sammen er vi sterke

Derfor må vi alle gå den samme vei!

Man må gjerne late som man dyrker individer;

Støtte de som lever litt…alternativt.

De som finner lykken i tarot og pyramider

Og som tolker selve livet kreativt.

Men på noen felt

Er det ideelt

Kun å opptre som en marjonett;

Dersom du vil leve fritt og tenke helt selvstendig

Må du aldri tvile på din stemmerett!

(Jeg hater linje nummer åtte i hvert vers; i følge originalen skal den ikke rime på noe som helst, så den blir hengende i løse luften. Slikt mister jeg nattesøvnen av).

Ja hvem har ikke hatt sin andel slike (det spørsmålet er så retorisk at jeg ikke engang setter spørsmålstegn bak). Der finnes nok mer eller mindre hederlige individer innenfor udanningssektoren; individer som simpelthen ønsker å se samfunnsengasjert ungdom. Men jeg skal tillate meg å være konspiratorisk nok til å spekulere i andre grunner. Jeg tror nemlig visse mennesker ønsker en sterk stat, og at noen av disse vet at bruk av stemmeretten danner et sterkt fundament for en sterk stat å bygges på. En stat legitimert av folket sitter langt tryggere enn én gjenstand for hat og misnøye.

Det demokratiet vi har her i landet er en farse. Et iscenesatt spill der Staten alltid vinner. Er der noen som husker reklamen fra Norsk Tipping som gikk på 9o-tallet; den om at Oddsen alltid vinner samme hvilket lag som måtte gå til topps i serien? Vel, der har vi et ganske nøyaktig bilde på vårt demokrati som for mange er blitt ensbetydende med frihet. Samme hvilket parti som måtte vinne valget; Staten vil gå seirende ut. Og premien er nyvalgte og entusiastiske tjenere. Samt et folk som har legitimert både disse og selve Staten.

Selve valgprosessen følger visse prosedyrer fastsatt av myndighetene. Bare prøv å tenke over hvor mange lover og regler der finnes rundt nettopp dette. Og når valget er over og de folkevalgte er klare til handling, finnes der enda flere lover for denne handlingen. Jada, slike lover kan forandres med stort nok flertall, men der er opp til flere maktnivå og såkalte demokratiske prosesser mellom velgerene og de som eventuelt skal foreta disse forandringene. Og på det aktuelle nivået er makten ute av hendene til den jevne velger. For ikke å snakke om at de som virker på dette nivået typisk er lite villige til å forandre de paragrafene som gjelder egne beskjeftigelser og goder.

Dessuten har tidligere tiders myndigheter bygget opp et særdeles tungrodd byråkratisk system som tar så lang tid å forandre at der faktisk er grenser for hva som kan gjøres innenfor en fireårsperiode. Særlig ikke når all erfaring tilsier at selv den mest glødende idealist blir farvet (eller avfarvet…jfr alle de blodrøde sosialistene som etter noen ekstra lønnstrinn og et par slottsmiddager heller må kunne karakteriseres som rosa) av noen år på Løvebakken og den maktfølelse og de frynsegoder dette innebærer. Mange (som fremdeles ikke er synonymt med alle) av de som i forkant av valget stod på barrikadene gjennomgår ganske snart en forandring og blir en del av Systemet, en del av Staten. And the winner is…

Så for Staten er det faktisk ikke så viktig hvem du stemmer på. Det er derimot svært viktig at du stemmer. De som med liv og lyst forsikrer deg om at nettopp din stemme teller har helt rett. Når du stemmer støtter du nemlig det systemet Staten har fastsatt og er en del av. For ikke å snakke om at du får en fornemmelse av deltagelse, makt og frihet som holder deg under kontroll til neste valg. Historien viser i utallige versjoner at et undertrykt folk er en fare for myndighetene. Et fritt folk derimot, vil godta det utroligste i trygg forvissing om at ved neste valg, da…! Ja; hva da?

Å Stemme eller ikke å Stemme; De som Faktisk vet Bedre

Nok en gang viser jeg til innlegget som deler ikke-stemmere inn i to hovedgrupper utifra hvorvidt de ikke vet bedre eller om det er nettopp det de gjør.

I foregående innlegg skildret jeg de som unnlater å stemme fordi de ikke vet bedre. I dette innlegget vil jeg ta for meg den andre gruppen; de som faktisk vet bedre og som urettferdig nok ofte blir blandet sammen med den første gruppen og den stigmatisering dette måtte innebære. Man kan være uenig med dem og deres standpunkt, men de er verken late eller ignorante. I alle fall ikke på dette området.

Der er særlig tre faktorer som driver denne gruppen til ikke å delta i den demokratiske prosessen som feilaktig er blitt synonymt med frihet. Den første er det faktum at de ikke finner sine meningsfeller i noe eksisterende, organisert norsk parti, den andre er vissheten om at samme hvem man stemmer på, og samme hvilket parti som vinner valget, så er det Staten som går av med seieren, og den tredje er rett og slett politikerforakt. Sistnevnte har vært diskutert en rekke ganger i ulike media, så jeg velger å fokusere på de to første.

Til tross for at et lands politiske landskap i stor grad reflekterer og blir et bilde på befolkningens opinion, så nekter jeg rett og slett å tro at hele denne faller mellom de såkalte ytterpunktene i norsk politikk, og at alle er fullstendig enige med ett bestemt parti.

Jeg skal absolutt ikke nekte for at der har vært betydelige divergenser mellom våre ulike regjeringer, at der er betydelige divergenser mellom de partiene som har utgjort disse, og at der kanskje er enda større divergenser mellom de partiene som enda ikke har sittet i regjering (Rødt og FrP). Men ser man på hele det ideologiske spekteret med stalinister på den ene siden og anarkokapitalister på den andre, vil man oppdage at norsk partipolitikk spenner over en svært liten del av dette.

De største avvikene ligger i den retorikken de ulike (eller kanskje ikke så ulike likevel…) partiene fører; hvor politisk korrekt de ønsker å fremstå, hvem de prøver å begeistre og så bortetter. Og kanskje aller mest hvem de vokter seg for å fornærme. Derfor ser man en rekke eksempler på en retorikk som appellerer til kjernevelgere og en praktisk politikk som appellerer til potensielle velgere.

Et ord som privatisering engasjerer nok en del mennesker på høyresiden. Samtidig kan de som frykter et samfunn der kvaliteten på helsetjenester stiger og synker i takt med saldo på bankkontoen ta det helt med ro. ”Privatisering” her til lands innebærer nemlig at Staten skal betale private aktører for å utføre de samme eller bedre tjenester enn hva det offentlige tilbyr i dag. Dermed kan både velgere og politikere puste lettet ut. Velgerene fordi ingen vil ta fra dem velferdsgodene, og politikerene fordi de har unngått å støte fra seg velgere.

Hvis man kaller en spade for en høygaffel kan man appellere til mennesker med ulike preferanser innen agrikulturgjenstander. Mange nordmenn tar de fleste av sine goder forgitt og er særdeles lite villige til å avstå fra noen av dem. Dette gjelder både de levert av Staten og de tillatt av Staten. Man kommer derfor ikke langt i politikken ved å true med å frata velgerene velferdsgoder på den ene siden eller personlig frihet og markedsgoder på den andre. Og når folket krever både ”gratis” helsetjenester og tilgang til kommersielle fjernsynskanaler, så begrenser det partienes ideologiske mulighetsgrunnlag. I alle fall hvis de har noe ønske om å bli valgt. Resultatet er det trange politiske landskapet som er faktum her i landet.

Mange vil si at man bør stemme til tross for uenigheter med de ulike partiene; at der alltid vil være mye man er uenig med, men at man likevel må svelge et par elger og stemme på det partiet man er mest enig med. Eller minst uenig. Eller det partiet som har en sak som er så viktig at man er villig til å selge sjelen sin for å få den gjennom. Beklager; min sjel er ikke til salgs.

En rekke partier har punkter i sitt valgprogram som ville vært en forbedring i forhold til dagens situasjon, men hvert eneste parti i landet har også punkter på sitt program som jeg ikke vil utsette verken andre eller meg selv for. Og man skal være klar over at når man stemmer på et parti, så kjøper man en full pakke. Stemmer man for å få vann i skolebassenget, barnehageplass til minstemann eller firefeltsvei til nærmeste kjøpesenter, kan man også risikere å støtte USAs krigføring i Midtøsten, strengere reguleringer for næringsdrivende eller en innvandringspolitikk man ikke kan stå inne for. For ikke å snakke om at en stemme er å signere en fireårskontrakt uten angrerett.

Noen ser dette som prisen de må betale for å delta i den demokratiske prosessen. Jeg mener denne holdningen er med på å gjøre det politiske spekteret i Norge enda smalere da mennesker med mer ytterliggående meninger ofte må stemme frem mer moderate folkevalgte. Og dette skjer i tillegg til den modereringen mange folkevalgte gjennomgår i etterkant av valget. Dessuten sender denne holdningen et signal om at man aksepterer at verken politiske partier eller velgere følger en konsekvent ideologisk filosofi.

Det er blant de fleste akseptabelt at man ikke er enig med et parti på alle områder, men likevel i stor nok grad til at man stemmer eller endatil er medlem. Dette forteller meg at enten partiet, velgeren eller begge deler ikke er ideologisk rent. Erfaringen tilsier at det siste er mest sannsynlig. For all del; uenigheter og tolkningsspørsmål kan dukke opp innenfor en ideologi, men det meste jeg har sett av uenighet i politikken skriver seg fra manglende ideologisk fundament. Mennesker som danner meninger utifra egen livssituasjon og interesser, og for eksempel ønsker at visse grupper skal få flere goder mens visse aktiviteter skal reguleres. Til tross for at de aktuelle gruppene ikke har større behov enn andre sådanne, og til tross for at nevnte aktiviteter in utgangspunktet ikke er mer skadelig enn andre. Og gjerne uten å tenke på at dette kan skje på bekostning av andre. Eventuelt uten å bry seg om at det kan skje på bekostning av andre.

Men for noen er dette uaktuelt. Noen er ikke villige til å godta denne mangelen på konsekvent ideologi; ei heller å utsette seg selv og andre for følgene av å stemme frem et parti hvis plattform inneholder punkter de ikke støtter.

Mange av disse idealistene har også lite til overs for Staten; altså den store delen av det offentlige som består fra valgperiode til valgperiode. Politikere kommer og går; Staten består (ja, jeg vet. Skikkelig originalt). Og hver eneste stemme som legges i valgurnene rundt i landet er en stemme for Staten. Slik vil Staten gå seirende ut av hvert eneste valg uavhengig av hvilket parti som vinner. Dette er den andre hovedgrunnen til at visse individer velger å avstå fra å stemme, og dette er hovedtema i neste innlegg.

Å Stemme eller ikke å Stemme; De som ikke vet Bedre

Jeg viser herved til foregående innlegg der jeg deler mennesker som ikke stemmer ved stortings- og lokalvalg inn i to grupper; de som ikke vet bedre og de som faktisk vet bedre. I denne omgang vil jeg fokusere på den førstnevnte gruppen.

I denne finner man ulike grader av ignoranter. Fra de som ikke har peiling på politikk til de som vet hva de ulike partiene står for, men som ikke vet hvor de selv står i jungelen av meninger og lovnader. Disse må typisk motiveres – for ikke å si manipuleres – for i det hele tatt å gidde å stemme. Vitnemål om hvor spennende det er å delta i den politiske prosessen, forsikringer om at nettopp deres stemme teller… for ikke å snakke om fjonge slagord som vote or die fra andre siden av Atlanteren (særdeles passende fra et regime som tvangsdemokratiserer med våpen i hånd).

Jeg er fullstendig klar over at en av pilarene i vårt demokrati er at hver stemme skal telle likt uavhengig av velgerens utdannelse og kunnskapsnivå (dog avhengig av hvor i landet man bor). Jeg vet det. Og jeg er ikke ute etter lovforslag som fratar disse menneskene stemmeretten. Men om jeg skal være ærlig og politisk ukorrekt, så mener jeg at det er bedre om disse menneskene holder seg langt borte fra valgurnene.

Kanskje utvikler en håndfull av disse menneskene en genuin interesse for og kunnskap om politikk etter oppfordring fra iherdige samfunnsstøtter. Men faktum er og blir at det store flertall av nyfrelste velgere drives av krefter som har fint lite med ideologi å gjøre (det er de dessverre ikke alene om, men det får bli tema for et annet innlegg). Enten er deres motivasjon fullstendig apolitisk (han kjekke i resepsjonen er visst høyremann, så takk Gud for demokratiet), eller også preget av et ønske om å tilfredsstille egne behov (det er så vanskelig å se Oprah med en treåring løpende rundt, så jeg kommer til å stemme på det partiet som kan garantere barnehageplass før poden når skolealder eller Oprah går av med pensjon).

Disse vet gjerne fint lite om resten av de respektive partienes plattform, så de har liten kontroll over hva mer de sier ja til i samme omgang. At barnehager blir bombet i Irak og Afghanistan er ikke så viktig så lenge deres egne barn får barnehageplass. Dessuten får de gjerne en god følelse av å utføre sin tilsynelatende borgerplikt, og det skal jeg ikke si noe på (annet at det faktisk ikke er noen plikt). I følge de ivrigste er det nemlig nettopp dette som skal til for å få et fullverdig liv.

Men helt alvorlig; jeg mener at mennesker som må oppfordres til å stemme, som må gis en idiotguide til politikk i forkant av valget og som må lokkes med gull, grønne skoger og vann i landets bassenger ikke burde stemme. Jeg er som nevnt ikke ute etter noen lov som forhindrer dem i å delta; særlig ikke siden dette er et problem som i stor grad løser seg selv. Disse menneskene ønsker jo i utgangspunktet ikke å stemme, så problemet med ignorantstyre løses enkelt ved ikke å oppfordre dem. Dessuten, som liberalist mener jeg at det faktisk skal være lov å være ignorant.

Å Stemme eller ikke å Stemme; De som ikke vet Bedre og De som faktisk vet Bedre

Til dere som har kikket innom fra tid til annen og ventet på innleggene om valget vil jeg gjerne takke for tålmodigheten; jeg vet det har tatt lang tid. Planen var å legge ut ett og ett innlegg, men jeg kom til at det var lettere å skrive dem alle samtidig. Jeg er ikke særlig monokron av meg. Derfor tok det en del lenger tid enn planlagt, noe jeg beklager. Men her er i alle fall fire innlegg om det kommende..."valget".

I disse dager kjemper politikere fra de ulike partiene en iherdig kamp. Med løfter om skattelette, barnehageplass og forhøyet veistandard prøver de å vinne sjelen vår. Som tilskuer til politiske debatter vitner man en klikkdannelse med påfølgende drittkasting som i alle fall jeg ikke har sett siden ungdomsskolen. Men én ting hersker der full enighet om; alle må stemme!

Og politikerene er ikke alene om å mene dette. Den selvsamme oppfordringen møter oss i en rekke medium fra skolebøker til moteblader. Noen kaller valgdeltagelse en borgerplikt; andre mener det er en rettighet vi må prise oss lykkelige for at vi har, og benytte oss av for ikke å miste. Atter andre viser til spenningen involvert i politisk deltagelse, mens noen endatil hevder man vil bli mer tiltrekkende ved å demonstrere sitt samfunnsengasjement på valgdagen. Det er helt sant; opp til flere glansede magasiner kan informere oss om at det er trendy å stemme. Kanskje jeg skulle glemme Mulberry-vesken jeg higer etter; å stemme er billigere!

Nei, jeg vil heller kaste inn en brannfakkel (noen som tok den halvgode referansen til bloggens tittel?). Jeg mener at den som må oppfordres til å stemme absolutt ikke bør stemme!

For enkelhets skyld vil jeg i dette og de kommende tre innleggene dele ikke-stemmere inn i to kategorier basert på grunnen til at de ikke stemmer; de som ikke vet bedre og de som faktisk vet bedre. Og oppfordringen om å holde seg unna valgurnene gjelder for begge grupper og alle eventuelle undergrupper. Disse vil bli nærmere skildret i de følgende innleggene.

Sjeler til Salgs

Stortingsvalget nærmer seg, og landets håpefulle stortingspolitikere og deres lakeier kjemper for din sjel. Eller stemme som de kaller det. I den sammenheng ønsker jeg i nærmeste fremtid å legge ut noen innlegg som reflekterer rundt dette temaet.

Ondskapen og dens Støttespillere

Jeg husker ikke riktig hvor gammel jeg var. Jeg var gammel nok til å ha hørt om Hitler og den annen verdenskrig, men ikke gammel nok til å ha fått en fullstendig forståelse av de underliggende årsakene til dette mørke kapittelet i vår historie. Samtidig var jeg gammel nok til at min mor lot meg se noe annet enn barne-tv (og det sier ikke så rent lite, for jeg vokste opp med strenge regler med henhold til elektroniske medium).

I alle fall så jeg på fjernsynsskjermen og spurte mamma hvem den underlige lille mannen som brølte slik var. Var det Charlie Chaplins onde tvillingbror? Mamma fortalte meg at det var Adolf Hitler, og jeg minnes at jeg ble overrasket på grensen til sjokkert. For det første var han jo, sin latterlige fremtoning til tross, en tilnærmet vanlig mann. Verken horn eller hale. For det andre… ”Mamma, hvorfor filmet de da?” Det jeg mente var ”Hvorfor kastet de ikke alt de hadde i hendene og løp? Vekk fra denne grusomme mannen?”

Det jeg hadde fått med meg om Hitler var nemlig at han var en tyrann som stod bak mord på flere millioner mennesker og undertrykkelse av enda flere. Og her hadde tydeligvis noen stått og filmet…? Neste sjokk var enda kraftigere. Den underlige figuren tok nemlig en pause i brølingen, og… Folk applauderte! Og jublet! Jeg forstod ingenting.

Det var lenge siden jeg hadde lært at noen mennesker var slemme. Som de fleste barn med gode hjem og oppegående foreldre som bryr seg, hadde jeg blitt innprentet med aldri å bli med noen jeg ikke kjente godt. Noen mennesker ville nemlig gjøre andre vondt. Og så var der jo diverse stemødre og andre suspekte karakterer fra eventyrenes verden. Dessuten var jeg overbevist om at ene barnehagetanten bodde i en borg på en fjelltopp og spiste paddesuppe (stavekontrollen godtok uten videre det ordet… Det er nesten litt forstyrrende) til middag. Det bildet jeg har av henne oppi hodet mitt ligner til forveksling Cruella de Vil, men årene og min holdning kan ha farvet minnene en smule.

Jeg visste i alle fall at ondskap eksisterte, så forstanden min hadde ingen problemer med å fatte at noen mennesker var ondsinnede og ville andre vondt. Det som skremte meg denne dagen foran fjernsynet (og som skremmer meg den dag i dag), var å se enorme folkemasser bestående av lærere, husmødre (og bestemødre…), leger og småjenter med blomsterbuketter som hyllet ondskapen og dens håndlanger. Senere skulle det gå opp for meg at Hitler faktisk var folkevalgt, og at tusenvis av tilhengere la grunnlaget for hans umenneskelige gjerninger.

Samtidig ble jeg gradvis klar over at det kanskje ikke var fullt så lett å bekjempe ondskapen som det jeg hadde sett for meg. Som liten var jeg jo overbevist om at hvis noen med onde hensikter skulle dukke opp, så var det bare å rope på pappa. Etter hvert innså jeg at stakkars pappa hadde lite å stille opp med mot de store masser som er villige til å akseptere ondskap som et steg mot (det de anser som) en bedre verden, og de enda større masser som er villige til å ignorere ondskapens tilstedeværelse på veien mot og senere som et element i en slik verden.