Å Stemme eller ikke å Stemme; De som Faktisk vet Bedre

Nok en gang viser jeg til innlegget som deler ikke-stemmere inn i to hovedgrupper utifra hvorvidt de ikke vet bedre eller om det er nettopp det de gjør.

I foregående innlegg skildret jeg de som unnlater å stemme fordi de ikke vet bedre. I dette innlegget vil jeg ta for meg den andre gruppen; de som faktisk vet bedre og som urettferdig nok ofte blir blandet sammen med den første gruppen og den stigmatisering dette måtte innebære. Man kan være uenig med dem og deres standpunkt, men de er verken late eller ignorante. I alle fall ikke på dette området.

Der er særlig tre faktorer som driver denne gruppen til ikke å delta i den demokratiske prosessen som feilaktig er blitt synonymt med frihet. Den første er det faktum at de ikke finner sine meningsfeller i noe eksisterende, organisert norsk parti, den andre er vissheten om at samme hvem man stemmer på, og samme hvilket parti som vinner valget, så er det Staten som går av med seieren, og den tredje er rett og slett politikerforakt. Sistnevnte har vært diskutert en rekke ganger i ulike media, så jeg velger å fokusere på de to første.

Til tross for at et lands politiske landskap i stor grad reflekterer og blir et bilde på befolkningens opinion, så nekter jeg rett og slett å tro at hele denne faller mellom de såkalte ytterpunktene i norsk politikk, og at alle er fullstendig enige med ett bestemt parti.

Jeg skal absolutt ikke nekte for at der har vært betydelige divergenser mellom våre ulike regjeringer, at der er betydelige divergenser mellom de partiene som har utgjort disse, og at der kanskje er enda større divergenser mellom de partiene som enda ikke har sittet i regjering (Rødt og FrP). Men ser man på hele det ideologiske spekteret med stalinister på den ene siden og anarkokapitalister på den andre, vil man oppdage at norsk partipolitikk spenner over en svært liten del av dette.

De største avvikene ligger i den retorikken de ulike (eller kanskje ikke så ulike likevel…) partiene fører; hvor politisk korrekt de ønsker å fremstå, hvem de prøver å begeistre og så bortetter. Og kanskje aller mest hvem de vokter seg for å fornærme. Derfor ser man en rekke eksempler på en retorikk som appellerer til kjernevelgere og en praktisk politikk som appellerer til potensielle velgere.

Et ord som privatisering engasjerer nok en del mennesker på høyresiden. Samtidig kan de som frykter et samfunn der kvaliteten på helsetjenester stiger og synker i takt med saldo på bankkontoen ta det helt med ro. ”Privatisering” her til lands innebærer nemlig at Staten skal betale private aktører for å utføre de samme eller bedre tjenester enn hva det offentlige tilbyr i dag. Dermed kan både velgere og politikere puste lettet ut. Velgerene fordi ingen vil ta fra dem velferdsgodene, og politikerene fordi de har unngått å støte fra seg velgere.

Hvis man kaller en spade for en høygaffel kan man appellere til mennesker med ulike preferanser innen agrikulturgjenstander. Mange nordmenn tar de fleste av sine goder forgitt og er særdeles lite villige til å avstå fra noen av dem. Dette gjelder både de levert av Staten og de tillatt av Staten. Man kommer derfor ikke langt i politikken ved å true med å frata velgerene velferdsgoder på den ene siden eller personlig frihet og markedsgoder på den andre. Og når folket krever både ”gratis” helsetjenester og tilgang til kommersielle fjernsynskanaler, så begrenser det partienes ideologiske mulighetsgrunnlag. I alle fall hvis de har noe ønske om å bli valgt. Resultatet er det trange politiske landskapet som er faktum her i landet.

Mange vil si at man bør stemme til tross for uenigheter med de ulike partiene; at der alltid vil være mye man er uenig med, men at man likevel må svelge et par elger og stemme på det partiet man er mest enig med. Eller minst uenig. Eller det partiet som har en sak som er så viktig at man er villig til å selge sjelen sin for å få den gjennom. Beklager; min sjel er ikke til salgs.

En rekke partier har punkter i sitt valgprogram som ville vært en forbedring i forhold til dagens situasjon, men hvert eneste parti i landet har også punkter på sitt program som jeg ikke vil utsette verken andre eller meg selv for. Og man skal være klar over at når man stemmer på et parti, så kjøper man en full pakke. Stemmer man for å få vann i skolebassenget, barnehageplass til minstemann eller firefeltsvei til nærmeste kjøpesenter, kan man også risikere å støtte USAs krigføring i Midtøsten, strengere reguleringer for næringsdrivende eller en innvandringspolitikk man ikke kan stå inne for. For ikke å snakke om at en stemme er å signere en fireårskontrakt uten angrerett.

Noen ser dette som prisen de må betale for å delta i den demokratiske prosessen. Jeg mener denne holdningen er med på å gjøre det politiske spekteret i Norge enda smalere da mennesker med mer ytterliggående meninger ofte må stemme frem mer moderate folkevalgte. Og dette skjer i tillegg til den modereringen mange folkevalgte gjennomgår i etterkant av valget. Dessuten sender denne holdningen et signal om at man aksepterer at verken politiske partier eller velgere følger en konsekvent ideologisk filosofi.

Det er blant de fleste akseptabelt at man ikke er enig med et parti på alle områder, men likevel i stor nok grad til at man stemmer eller endatil er medlem. Dette forteller meg at enten partiet, velgeren eller begge deler ikke er ideologisk rent. Erfaringen tilsier at det siste er mest sannsynlig. For all del; uenigheter og tolkningsspørsmål kan dukke opp innenfor en ideologi, men det meste jeg har sett av uenighet i politikken skriver seg fra manglende ideologisk fundament. Mennesker som danner meninger utifra egen livssituasjon og interesser, og for eksempel ønsker at visse grupper skal få flere goder mens visse aktiviteter skal reguleres. Til tross for at de aktuelle gruppene ikke har større behov enn andre sådanne, og til tross for at nevnte aktiviteter in utgangspunktet ikke er mer skadelig enn andre. Og gjerne uten å tenke på at dette kan skje på bekostning av andre. Eventuelt uten å bry seg om at det kan skje på bekostning av andre.

Men for noen er dette uaktuelt. Noen er ikke villige til å godta denne mangelen på konsekvent ideologi; ei heller å utsette seg selv og andre for følgene av å stemme frem et parti hvis plattform inneholder punkter de ikke støtter.

Mange av disse idealistene har også lite til overs for Staten; altså den store delen av det offentlige som består fra valgperiode til valgperiode. Politikere kommer og går; Staten består (ja, jeg vet. Skikkelig originalt). Og hver eneste stemme som legges i valgurnene rundt i landet er en stemme for Staten. Slik vil Staten gå seirende ut av hvert eneste valg uavhengig av hvilket parti som vinner. Dette er den andre hovedgrunnen til at visse individer velger å avstå fra å stemme, og dette er hovedtema i neste innlegg.

Å Stemme eller ikke å Stemme; De som ikke vet Bedre

Jeg viser herved til foregående innlegg der jeg deler mennesker som ikke stemmer ved stortings- og lokalvalg inn i to grupper; de som ikke vet bedre og de som faktisk vet bedre. I denne omgang vil jeg fokusere på den førstnevnte gruppen.

I denne finner man ulike grader av ignoranter. Fra de som ikke har peiling på politikk til de som vet hva de ulike partiene står for, men som ikke vet hvor de selv står i jungelen av meninger og lovnader. Disse må typisk motiveres – for ikke å si manipuleres – for i det hele tatt å gidde å stemme. Vitnemål om hvor spennende det er å delta i den politiske prosessen, forsikringer om at nettopp deres stemme teller… for ikke å snakke om fjonge slagord som vote or die fra andre siden av Atlanteren (særdeles passende fra et regime som tvangsdemokratiserer med våpen i hånd).

Jeg er fullstendig klar over at en av pilarene i vårt demokrati er at hver stemme skal telle likt uavhengig av velgerens utdannelse og kunnskapsnivå (dog avhengig av hvor i landet man bor). Jeg vet det. Og jeg er ikke ute etter lovforslag som fratar disse menneskene stemmeretten. Men om jeg skal være ærlig og politisk ukorrekt, så mener jeg at det er bedre om disse menneskene holder seg langt borte fra valgurnene.

Kanskje utvikler en håndfull av disse menneskene en genuin interesse for og kunnskap om politikk etter oppfordring fra iherdige samfunnsstøtter. Men faktum er og blir at det store flertall av nyfrelste velgere drives av krefter som har fint lite med ideologi å gjøre (det er de dessverre ikke alene om, men det får bli tema for et annet innlegg). Enten er deres motivasjon fullstendig apolitisk (han kjekke i resepsjonen er visst høyremann, så takk Gud for demokratiet), eller også preget av et ønske om å tilfredsstille egne behov (det er så vanskelig å se Oprah med en treåring løpende rundt, så jeg kommer til å stemme på det partiet som kan garantere barnehageplass før poden når skolealder eller Oprah går av med pensjon).

Disse vet gjerne fint lite om resten av de respektive partienes plattform, så de har liten kontroll over hva mer de sier ja til i samme omgang. At barnehager blir bombet i Irak og Afghanistan er ikke så viktig så lenge deres egne barn får barnehageplass. Dessuten får de gjerne en god følelse av å utføre sin tilsynelatende borgerplikt, og det skal jeg ikke si noe på (annet at det faktisk ikke er noen plikt). I følge de ivrigste er det nemlig nettopp dette som skal til for å få et fullverdig liv.

Men helt alvorlig; jeg mener at mennesker som må oppfordres til å stemme, som må gis en idiotguide til politikk i forkant av valget og som må lokkes med gull, grønne skoger og vann i landets bassenger ikke burde stemme. Jeg er som nevnt ikke ute etter noen lov som forhindrer dem i å delta; særlig ikke siden dette er et problem som i stor grad løser seg selv. Disse menneskene ønsker jo i utgangspunktet ikke å stemme, så problemet med ignorantstyre løses enkelt ved ikke å oppfordre dem. Dessuten, som liberalist mener jeg at det faktisk skal være lov å være ignorant.

Å Stemme eller ikke å Stemme; De som ikke vet Bedre og De som faktisk vet Bedre

Til dere som har kikket innom fra tid til annen og ventet på innleggene om valget vil jeg gjerne takke for tålmodigheten; jeg vet det har tatt lang tid. Planen var å legge ut ett og ett innlegg, men jeg kom til at det var lettere å skrive dem alle samtidig. Jeg er ikke særlig monokron av meg. Derfor tok det en del lenger tid enn planlagt, noe jeg beklager. Men her er i alle fall fire innlegg om det kommende..."valget".

I disse dager kjemper politikere fra de ulike partiene en iherdig kamp. Med løfter om skattelette, barnehageplass og forhøyet veistandard prøver de å vinne sjelen vår. Som tilskuer til politiske debatter vitner man en klikkdannelse med påfølgende drittkasting som i alle fall jeg ikke har sett siden ungdomsskolen. Men én ting hersker der full enighet om; alle må stemme!

Og politikerene er ikke alene om å mene dette. Den selvsamme oppfordringen møter oss i en rekke medium fra skolebøker til moteblader. Noen kaller valgdeltagelse en borgerplikt; andre mener det er en rettighet vi må prise oss lykkelige for at vi har, og benytte oss av for ikke å miste. Atter andre viser til spenningen involvert i politisk deltagelse, mens noen endatil hevder man vil bli mer tiltrekkende ved å demonstrere sitt samfunnsengasjement på valgdagen. Det er helt sant; opp til flere glansede magasiner kan informere oss om at det er trendy å stemme. Kanskje jeg skulle glemme Mulberry-vesken jeg higer etter; å stemme er billigere!

Nei, jeg vil heller kaste inn en brannfakkel (noen som tok den halvgode referansen til bloggens tittel?). Jeg mener at den som må oppfordres til å stemme absolutt ikke bør stemme!

For enkelhets skyld vil jeg i dette og de kommende tre innleggene dele ikke-stemmere inn i to kategorier basert på grunnen til at de ikke stemmer; de som ikke vet bedre og de som faktisk vet bedre. Og oppfordringen om å holde seg unna valgurnene gjelder for begge grupper og alle eventuelle undergrupper. Disse vil bli nærmere skildret i de følgende innleggene.

Sjeler til Salgs

Stortingsvalget nærmer seg, og landets håpefulle stortingspolitikere og deres lakeier kjemper for din sjel. Eller stemme som de kaller det. I den sammenheng ønsker jeg i nærmeste fremtid å legge ut noen innlegg som reflekterer rundt dette temaet.

Leo

Nå er jeg virkelig imponert over meg selv. Etter nesten fem år (jeg fikk ham 18. oktober 2oo4. Det er en lett dato å huske, for det er årsdagen til stormingen av det kaprede Boeing 373 til Lufthansa i 1977) har jeg klart å ta et brukbart bilde av mitt aller kjæreste.

Leo er en ca fem og et halvt år gammel kastrert hankatt, altså i overkant av et halvt år da jeg fikk ham. Da hadde han gått alene i Vikøy noen uker, fordi noe jævla avskum hadde skaffet seg en liten venn i ferien for så å reise fra ham da hverdagen kalte.

Dette er forkastelig oppførsel som jeg vil komme tilbake til senere. For de som ikke vet det, så jobber jeg som frivillig på Dyrebeskyttelsen, og jeg ser så alfor mye dårlig behandling av puser. For selv om jeg er glad for at nettopp Leo kom til nettopp meg, så har jeg ikke høye tanker om de som reiste fra ham.

Nå har jeg imidlertid fått litt høye tanker om meg selv som tydeligvis er i stand til å ta bilde av ham. Han er ikke den mest fotogene jeg kjenner... Og jeg skal ikke si hvor mange forsøk det har tatt over de siste fem årene. Takk Gud og Canon for digitalkameraet!

Ondskapen og dens Støttespillere

Jeg husker ikke riktig hvor gammel jeg var. Jeg var gammel nok til å ha hørt om Hitler og den annen verdenskrig, men ikke gammel nok til å ha fått en fullstendig forståelse av de underliggende årsakene til dette mørke kapittelet i vår historie. Samtidig var jeg gammel nok til at min mor lot meg se noe annet enn barne-tv (og det sier ikke så rent lite, for jeg vokste opp med strenge regler med henhold til elektroniske medium).

I alle fall så jeg på fjernsynsskjermen og spurte mamma hvem den underlige lille mannen som brølte slik var. Var det Charlie Chaplins onde tvillingbror? Mamma fortalte meg at det var Adolf Hitler, og jeg minnes at jeg ble overrasket på grensen til sjokkert. For det første var han jo, sin latterlige fremtoning til tross, en tilnærmet vanlig mann. Verken horn eller hale. For det andre… ”Mamma, hvorfor filmet de da?” Det jeg mente var ”Hvorfor kastet de ikke alt de hadde i hendene og løp? Vekk fra denne grusomme mannen?”

Det jeg hadde fått med meg om Hitler var nemlig at han var en tyrann som stod bak mord på flere millioner mennesker og undertrykkelse av enda flere. Og her hadde tydeligvis noen stått og filmet…? Neste sjokk var enda kraftigere. Den underlige figuren tok nemlig en pause i brølingen, og… Folk applauderte! Og jublet! Jeg forstod ingenting.

Det var lenge siden jeg hadde lært at noen mennesker var slemme. Som de fleste barn med gode hjem og oppegående foreldre som bryr seg, hadde jeg blitt innprentet med aldri å bli med noen jeg ikke kjente godt. Noen mennesker ville nemlig gjøre andre vondt. Og så var der jo diverse stemødre og andre suspekte karakterer fra eventyrenes verden. Dessuten var jeg overbevist om at ene barnehagetanten bodde i en borg på en fjelltopp og spiste paddesuppe (stavekontrollen godtok uten videre det ordet… Det er nesten litt forstyrrende) til middag. Det bildet jeg har av henne oppi hodet mitt ligner til forveksling Cruella de Vil, men årene og min holdning kan ha farvet minnene en smule.

Jeg visste i alle fall at ondskap eksisterte, så forstanden min hadde ingen problemer med å fatte at noen mennesker var ondsinnede og ville andre vondt. Det som skremte meg denne dagen foran fjernsynet (og som skremmer meg den dag i dag), var å se enorme folkemasser bestående av lærere, husmødre (og bestemødre…), leger og småjenter med blomsterbuketter som hyllet ondskapen og dens håndlanger. Senere skulle det gå opp for meg at Hitler faktisk var folkevalgt, og at tusenvis av tilhengere la grunnlaget for hans umenneskelige gjerninger.

Samtidig ble jeg gradvis klar over at det kanskje ikke var fullt så lett å bekjempe ondskapen som det jeg hadde sett for meg. Som liten var jeg jo overbevist om at hvis noen med onde hensikter skulle dukke opp, så var det bare å rope på pappa. Etter hvert innså jeg at stakkars pappa hadde lite å stille opp med mot de store masser som er villige til å akseptere ondskap som et steg mot (det de anser som) en bedre verden, og de enda større masser som er villige til å ignorere ondskapens tilstedeværelse på veien mot og senere som et element i en slik verden.

Refleksjon: Kriminelle Individer fra Østeuropa

Til mamma og andre som klager over at jeg skiver for langt (jeg lurer på hva moren til Tolstoj ville hatt å si om Krig og Fred, hadde hun vært i live ved utgivelsen); essensen er rekapitulert i siste avsnitt, så dere kan hoppe frem til slutten. Det var slik jeg fikk toppkarakter i Amerikansk kongresspolitikk.

Selv jeg som ikke har fjernsyn har fått med meg at Norge i disse dager oversvømmes av kriminelle østeuropeere som lever opp til enhver stereotype som noen sinne har eksistert om østeuropeere generelt og sigøynere spesielt. Tigging, stjeling, svindling, ran… Servert med tåredryppende historier om dramatiske skjebner som Hallmark Channel nok ville betalt store summer for å få opphavsretten til.

Når det gjelder disse individene (hint: dette ordet er et nøkkelord for resten av innlegget, så det er like greit å merke seg det først som sist), er jeg fullstendig enig med de kommentarene som dukker opp under artikler i nettbaserte nyhetsmedium. Jeg har selv ingen problemer med å bruke ord som ’pakk’ og ’søppel’; ei heller med løsninger som går ut på å sende dem ut av landet alle som én.

Det jeg imidlertid har alvorlige problemer med, er den ordlyden som kan gi inntrykk av at, om ikke alle østeuropeere, så i alle fall alle sigøynere oppfører seg som beskrevet over. I alle fall alle sigøynere for tiden bosatt i Norge! Hvorfor skal ellers denne folkegruppen komme hit til landet?

Der er to grunner til at jeg reagerer så kraftig på denne retorikken. For det første strider den mot alle mine liberalistiske prinsipper og all min motstand mot kollektivistisk tankegang. Som individualist prøver jeg å aldri dømme mennesker på annet grunnlag enn individuelle kvaliteter (med henhold til sådanne kan jeg imidlertid dømme både hyppig og kraftig). For det andre demonstrerer vår relativt nære historie så altfor tydelig hvilke resultater en slik holdning kan medføre.

Ved å skjære alle sigøynere (eventuelt de bosatt i Norge) over en kam, skaper man mistro* og endatil hat mot en hel menneskegruppe. Ikke rent ulikt det som skjedde i vår (allerede da) siviliserte og moderne verden for sytti år siden. Jeg er ikke i tvil om at der fantes en og annen uhederlig jødisk finansmann på 3o-tallet; kanskje der endatil fantes et betraktelig antall slike. Men det rettferdiggjør på ingen måte nedslaktingen av seks millioner jøder.

Nå er muligens et lite nyansert nyhetsbilde langt mindre farlig enn nazismens herjinger, men prinsippet er det samme. Ved å stigmatisere og endatil kriminalisere en hel etnisk gruppe, skaper man en mistro som igjen kan skape hat. Synkront med dette, legger man grunnlaget for en kollektivistisk tankegang som igjen legger grunnlaget for en samfunnsmessig klikkdannelse. Og de fleste som har gått på ungdomsskolen vet at vennskap er verdifullt, mens klikkdannelser kan være skjebnesvangert.

En av mine største intellektuelle inspirasjonskilder, Friedrich Hayek, uttalte en gang (sikkert mer enn én gang, om jeg ’kjenner’ ham rett) at kollektivisme er slaveri. Slike uttalelser gjør meg enda lykkeligere enn å se et helmatchende antrekk, og nesten like lykkelig som å holde en kattunge. Et eget innlegg kunne vært skrevet om dette sitatet (man kunne sikkert endatil dannet en egen blogg som reflekterte rundt dette konseptet), men i denne omgang skal jeg nøye meg med å påpeke at kollektivisme dreper individualismen. Man blir dermed slaver av de forestillinger som finnes om egen og andres gruppetilhørighet, samt av de forestillinger som finnes om relasjoner mellom disse gruppene.

Er det ikke slik de fleste kriger oppstår (jeg er ikke fan av uttrykket å kalle en spade en spade, men jeg er mer enn tilbøyelig til å kalle en krig en krig. Ikke la dere lure av uttrykk som ’væpnet konflikt’ og lignende. Når to eller flere grupper dreper hverandres medlemmer, har man en krig. For en kvinne som blir etterlatt med åtte barn etter at mannen ble drept i et granatangrep, er det en mager trøst at han ikke falt i en krig men i en væpnet konflikt. Jeg er også fan av lange parenteser. Og av semikolon; dette tegnet er undervurdert i norsk skriftspråk!)? For de som har glemt hva jeg skrev før parentesen, så spurte jeg om det ikke er slik de fleste kriger oppstår. Man dømmer både seg selv og andre basert på hvilken gruppe de hører til; det være seg religiøse, politiske eller etniske sådanne. I stedet for å handle utifra eget initiativ, handler man som et medlem av den aktuelle gruppen. Og i stedet for å betrakte og behandle andre utifra individuelle kvaliteter, betrakter og behandler man andre som medlemmer av den gruppen de måtte høre til. Eller den gruppen man selv velger å sette dem i...

Nøyaktig dette skjer når avisene bruker overskrifter som mer eller mindre direkte forteller oss at nordmenn blir rundstjålet/-lurt av sigøynere. Vi er nordmenn som er ofre; de er sigøynere som er kriminelle.

Problemet er ikke sigøynere: problemet er kriminelle. Om jeg blir ranet på åpen gate, har ranerens etniske opphav lite å si. Og argumenter om at sigøynere er overrepresentert i rans- og tyveristatistikker holder bare ikke mål. Om så 99% av sigøynere hadde vært kriminelle (dette er et hypotetisk tall for å demonstrere; det er på ingen måte tatt fra virkeligheten), ville fremdeles den siste prosenten med lovlydige sigøynere hatt rett til å bli behandlet som andre lovlydige mennesker; som individer.

*Jeg velger å skille mellom skepsis og mistro. En viss skepsis mener jeg bare er sunt; man skal ikke uten videre stole på mennesker. Og det gjelder etniske nordmenn såvel som diverse minoriteter. Med mistro mener jeg en negativ holdning som overskrider vanlig skepsis, som gjerne er urettferdig i sin natur ved å ramme noen på falske premisser, og som er tilstedeværende til tross for at det motsatte er bevist.

Refleksjon: Narkomane; Offer eller Søppel?

En rekke av våre største aviser fokuserer denne sommeren på rusmisbruk og de virkningene dette fenomenet har på samfunnet så vel som på involverte individer. Med en viss interesse og stigende frustrasjon har jeg fulgt debattene som oppstår i kjølvannet av disse artikkelseriene.

Hederlige unntak finnes som vanlig, men i all hovedsak kan meningene deles inn i to grupper. På den ene siden har man disse som unnskylder de narkomane i nær sagt alt de gjør. Som hevder at de ikke er skyld i sin situasjon og som peker på psykologiske faktorer eller traumer som forklarer, rasjonaliserer og ikke minst berettiger deres handlingsmønster. På den andre siden har man disse som mener at de narkomane selv er skyld i sin situasjon, som anser dem som søppel, og som ikke kunne brydd seg mindre om alle narkomane døde av overdose i morgen (men som muligens ville bekymret seg litt over den utgiftsposten dette ville utgjøre for skattebetalerene).

Begge disse innstillingene er særdeles lite nyanserte. Min mening vedrørende dette problemet har elementer fra begge ytterpunktene, men må på ingen måte forveksles med den gyldne (?) middelvei. Det har seg nemlig ikke slik at jeg tar en moderat holdning og mener at narkomane er litt eller delvis skyldige i sin situasjon. De forestillingene jeg har er sterke, og mitt standpunkt har lite med forsøk på å moderere seg å gjøre. Jeg mener bare at sannheten så vel som den mest formålstjenelige innfallsvinkelen inneholder elementer fra begge disse innstillingene.

For å gjøre det helt klart; jeg mener narkomane selv er skyld i sin situasjon. På ett eller annet tidspunkt har de foretatt et valg; et dårlig sådant. Jeg skal ikke nekte for at der finnes faktorer som bedrer oddsen for at en skal ta disse valgene, men disse er ikke naturlover overfor hvilke man er sjanseløse. En vond oppvekst eller en traumatisk hendelse kan gjøre det mer sannsynlig at man velger feil vei i livet, men man har fremdeles sin frie vilje (nå snakker jeg om fri vilje i en sosiologisk eller politisk sammenheng; det religiøse dilemmaet lar jeg ligge i denne omgang). Der er ingen absolutt årsak-og-effekt relasjon mellom vonde opplevelser og et liv som rusmisbruker.

Dessuten finnes der utallige eksempler på individer som har en destruktiv livsstil til tross for at de ikke har flere byrder her i livet enn det gjennomsnittsmannen og -kvinnen har. Og vise versa; de menneskene som bærer de tyngste børene er ikke nødvendigvis identiske med de som ender opp som rusmisbrukere.

Så langt er jeg faktisk enig med de som har et negativt og/eller kynisk syn på rusmisbruk(ere). Men enigheten stopper her. Der er (for meg) liten tvil om at rusmisbrukere er mennesker som har feilet en rekke ganger her i livet. Men det er de vel ikke alene om? Såvidt meg bekjent feiler alle mennesker i større eller mindre grad og med jevne eller ujevne mellomrom. Ingen er perfekte, og alle trår feil og foretar ukloke såvel som umoralske valg fra tid til annen. Den som snur ryggen til alle som feiler eller synder vil fort bli meget ensom. Det må da kunne gå an å rekke ut en hånd til et menneske som selv har satt seg i en ufordelaktig situasjon?

Misforstå meg ikke; enhver skal fremdeles stilles til ansvar for sine handlinger. Jeg mener ikke at denne utstrakte hånden skal komme i stedet for sanksjoner, men i tillegg til. Når jeg tidligere snakket om at rusmisbrukere er selv er ansvarlige for sin situasjon, så mener jeg at også at de skal stilles til ansvar i rent praktisk forstand. En rekke rusmisbrukere utfører andre kriminelle handlinger i tillegg til dem direkte knyttet opp til rusmidlene de bruker. Her snakker jeg om alle typer kriminalitet; direkte rusrelaterte, vinningskriminalitet begått for å finansiere en dyr vane og handlinger begått under innflytelse av stoffer som svekker moral og frykt for konsekvenser. Man kan argumentere for legalisering av alle/noen narkotiske stoffer så vel som av alle/noen aktiviteter knyttet opp til rusmisbruk (bruk, kjøp, salg, levering, besittelse, oppbevaring...), men i skrivende stund er alle de overnevnte straffbare. Å begynne å argumentere for eller mot legalisering vil her ta fokuset fra det egentlige temaet, så jeg skal nøye meg med å si at så lenge en handling er straffbar, må de som utfører den behandles (straffes) likt. Selvsagt med (noen særdeles få) unntak av de som ikke kan regnes som strafferettslig ansvarlige, men narkomane faller ikke automatisk i denne kategorien.

For det første mister lovverket verdien om visse samfunnsgrupper nærmest får amnesti. Dette demonstrerer mangel på respekt for lovsystemet, for de borgere som (stort sett) følger loven, og for andre kriminelle som må ta de sanksjonene rettsstaten pålegger dem.

Dessuten, og dette bringer meg til 'for det andre'; det demonstrerer manglende respekt for rusmisbrukerene. Her er vi tilbake til ansvar og verdighet. Ved å møte en narkoman med sanksjoner tildeler man ham det samme ansvar man tildeler andre. Man behandler dem som et hvilket som helst tenkende menneske med evne til å ta ansvar og betale prisen for sine handlinger.

Jeg forstår jo at for en narkoman som står tiltalt i retten, kan det virke forlokkende å prøve å få amnesti på grunnlag av sin situasjon (eller 'diagnose' om man tar den innfallsvinkelen). Men (særlig gjentatte tilfeller av) amnesti vil av omverdenen, og mest sannsynlig av den narkomane, oppfattes som en form for umyndiggjøring. Kanskje bryr ikke tiltalte seg om dette der og da, eller kanskje er det likevel bedre enn alternativet (straffesanksjonene). Men gradvis vil en slik behandling bryte ned selvbildet (samt andres oppfatning av vedkommende; en som ikke er strafferettslig tilregnelig blir typisk ikke møtt med beundring og respekt). Og et godt selvbilde er uvurderlig for å komme seg ut av et liv i rus. Å føle seg som et fullverdig menneske som er i stand til alt det andre er i stand til er første steg på veien, og endatil et langt sådan.

Så hvorfor skal man måtte velge mellom å stille narkomane til ansvar og å strekke ut en hånd? En kombinasjon av disse burde for de fleste være nærliggende da dette er en svært vanlig holdning å innta overfor egne barn. Man støtter dem gjennom hele oppveksten med det mål å gjøre dem til selvstendige voksne, samtidig som man straffer dem når de gjør noe galt. Dette er på ingen måte et paradoks; straffen er en del av den oppdragelsen og sosialiseringsprosessen som skaper veltilpassede individer.

Og for Guds skyld; jeg sammenligner ikke narkomane med barn. Erfaring tilsier at enkelte av mine lesere oppfatter to faktorer nevnt i samme avsnitt som sammenligning. I alle fall; jeg sammenligner ikke de to gruppene; jeg demonstrerer at de fleste av oss er i stand til å straffe og støtte en og samme person; gjerne også med henhold til et og samme anliggende.

Refleksjon: Vanntette Argumenter til enhver Tid?

Jeg har fått inntrykk av at visse lesere har problemer med å tolke de ulike sjangerene jeg leker med på denne bloggen. I håp om å unngå flere misforståelser vil jeg derfor forklare og utdype.

Innleggene i denne bloggen spenner fra det jeg håper kan oppfattes som akademisk og overbevisende til det fullstendig avslappede der jeg slenger ut meninger og møter uenighet med et smil. Typisk vil innleggene i den første kategorien omhandle tema jeg mener bør være av allmenn interesse, og de meningene jeg ytrer i disse sammenhengene anser jeg som universelle sannheter (jeg er som kjent ingen relativist). Innleggene i den andre kategorien er langt mer subjektive, noe jeg uten problemer innser. Jeg forventer heller ikke at noen skal la seg overbevise. Det er heller ikke mitt mål med slike innlegg. For meg er dette en uformell journalføring, og for de som måtte være interessert er det en måte å bli kjent med meg og de mer uformelle sidene av meg.

Kanskje er det vanskelig å vite hva som faller i hvilken kategori, men der er særlig to ting man kan se etter:

1. Språket jeg fører - bruker jeg et presist språk der hvert ord (forhåpentligvis) virker veloverveid, er sjansen stor for at dette er et tema som er viktig for meg og som jeg ønsker å overbevise andre om. Er språket mer uformelt med enklere setninger og intetsigende eller tvetydige ord, er det et sikkert tegn på at jeg ikke er ute etter å overbevise.
2. Dybden i argumentene jeg legger frem - eller endatil mangel på sådanne... Dersom mitt mål er å overbevise noen vil jeg uten tvil argumentere nøye. Om jeg argumenterer godt får være opp til andre å avgjøre. Når jeg slenger ut en påstand uten å argumentere eller endatil utdype nøyaktig hva jeg mener, så er hele poenget mitt å presentere subjektive meninger gjennom en avslappet stil.

Men som jeg skriver i presentasjonen min; jeg mener at smak og behag kan diskuteres. Det er bare ikke alltid poenget er å overbevise. Og jeg mener det er viktig å beherske ulike sjangere og kommunikasjonsstiler.

Jeg anser det som tegn på manglende intelligens å aldri kunne uttrykke seg presist og aldri kunne presentere argumenter, bare meninger. Men likefullt har jeg problemer med å ta mennesker alvorlig som utelukkende behersker formell kommunikasjon. Det får meg til å tro at de enten er desperate etter å vise seg frem, eller at de simpelthen ikke behersker overgangen fra én kommunikativ situasjon til en annen. Der er uten tvil uformelle settinger der en formell kommunikasjon bør anses som påkrevd, men ikke alltid.

Det burde være enkelt å avgjøre når de respektive retoriske stilene er hensiktsmessige. Arbeidet man legger i å overbevise bør stå i samsvar med i hvilken grad dette faktisk er ens mål, vedrørende tema såvel som tidspunkt. For min egen del er det for eksempel viktigere at andre deler mitt syn på sidemål og kultursubsidier enn mitt hat mot 8o-tallet og forkjærlighet for menn med hår i ansiktet. Når jeg ytrer sterke meninger om de to sistnevnte er det mer for å gi uttrykk for hvem jeg er enn å oppmuntre andre til å dele mitt syn. (Når jeg har fått min skjeggete mann har det fint lite å si hva andre måtte mene om den saken...).

Likeledes er der en tid for alt. Når jeg bruker tid og krefter på å overbevise om ett tema, kan jeg nevne et annet og min mening om dette nærmest i forbifarten. Det betyr ikke nødvendigvis at dette emnet ikke er viktig for meg, men derimot at jeg ikke ønsker å ta fokuset fra det opprinnelige emnet. I mitt innlegg om nynorsk står der for eksempel at jeg ideelt sett ønsker å overføre så mange oppgaver som mulig til private aktører, uten at jeg utdyper dette ytterligere. Det er absolutt ikke fordi dette er et uviktig tema, men fordi jeg fryktet at en utgreiing om markedsliberalismens fordeler ville tatt fokuset fra språkdebatten. Der kommer nok en sjanse eller ti til å predikere kapitalisme også.

Det vitner ikke om lavere intelligens å føre en mer avslappet kommunikativ stil fra tid til annen. Tvert imot demonstrerer det evenen til å tolke situasjoner og tilpasse sin retorikk deretter.

Tilbake nok en gang...

Til alle kjære lesere. Jeg har hatt det med å forsvinne i det siste, og slik vil nok også de nærmeste ukene bli. Jeg er i ferd med å legge siste hånd på en større oppgave, og jeg har i perioder knapt nok tid til å tilfredsstille fysiologiske behov som mat og de daglige to timene i dusjen. Men jeg har ikke på noen måte forlatt bloggen. Nye innlegg vil komme, men kanskje ikke hver dag, og kanskje ikke jevnlig. Takk til dere som titter innom fra tid til annen, og en riktig god sommer til dere alle. Selv hater jeg varmen og gleder meg til høsten.