Krig og Fred og sånt: Pasifisme versus Ikke-agressjonisme

Hei igjen, alle sammen. Det går fremdeles noe sakte fremover med meg, så jeg ligger litt på etterskudd med henhold til blogging. Men her er jeg, klar til å oppfylle løfter om innlegg som omhandler krig og fred og sånt. Og hva er vel da mer naturlig enn å begynne med å presentere mitt eget syn på disse temaene.

Pasifisme er et uttrykk de fleste kjenner, og mange krigsskeptikere erklærer seg pasifister. Jeg har all respekt for de som virkelig etterlever denne ideologien, men ikke fullt så mye for alle de som bruker uttrykket uten å vite hva det innebærer. Etter mitt syn er dette blant de mest misbrukte og muligens misforståtte ideologiske termene. Man blir for eksempel ikke pasifist av å mene den væpnede konflikten som nå pågår i Irak er urettmessig. Ei heller av å reagere på bilder av barn som fånyttes leter etter sine foreldre etter et bombeattentat.

Pasifisme innebærer en total avholdenhet fra vold, også i selvforsvar. Når jeg møter mennesker som tilskriver seg denne ideologien tenker jeg at de med all sannsynlighet er motstandere av de USA-styrte militæroperasjonene som foregår i dag, at de med stor sannsynlighet stiller seg skeptiske til selv forsvarskrig på et nasjonalt nivå, og at de med en viss sannsynlighet ville vendt meg det annet kinn om jeg hadde slått dem. Men om de så består alle disse tre prøvene (i teorien; jeg pleier ikke å slå folk!) har jeg fremdeles liten tro på at de virkelig er pasifister. Jeg lurer nenmlig på hva de ville gjort hadde jeg tatt kvelertak på dem med den hensikt å drepe (fremdeles i teorien!!!) . Eller hadde jeg gått til angrep på et barn de hadde ansvaret for.

Ville de prøvd å redde sitt eget eller barnets liv ved å kjempe imot? Mest sannsynlig. I alle fall i det siste tilfellet, og i alle fall dersom man anser angriperen som mulig å overmanne.

For det fleste vil personlig selvforsvar (inkludert mennesker man har personlig ansvar for) være en selvfølge. Har man muligheten til å redde eget eller andres liv, så vil fysisk motstand nærmest være en refleksreaksjon. Og selv om man ikke ville gått til det steget å drepe en overfallsmann (i alle fall ikke med vilje/overlegg), ville man sannsynligvis i alle fall prøvd å bekjempe vedkommende og forhindre ham i å fullføre ugjerningen.

En selvfølge vil mange si, og fullstendig legitimt vil jeg si. Jeg mener man har all rett til å forsvare seg selv og mennesker man har direkte ansvar for. Og nettopp derfor omtaler jeg ikke meg selv som pasifist. Selvforsvar er nemlig ikke i overensstemmelse med pasifisme. En sann pasifist vil ikke ty til vold om så formålet er å redde eget eller familiemedlemmers liv. For mange vil dette virke absurd, og det (be)viser etter mitt syn at der ikke er på langt nær så mange virkelige pasifister som selverklærte sådanne. Men de finnes. De finnes i et lite antall i vårt eget samfunn og i hele grupper innenfor visse religioner og filosofier som amish-folket, kvekerene og buddhistene.

Men hva så med de av dere som ikke kan akseptere at mennesker drepes fordi de ikke deler USAs uklanderlige verdier, som ikke kan rettferdiggjøre sivile dødsfall og som synes definisjonen på begrepet forsvarskrig har blitt mer enn lovlig vid? Men som samtidig ville brukt de nødvendige midler for å forsvare seg selv og mennesker i sin umiddelbare nærhet? Velkommen i klubben. Der finnes muligens andre og bedre uttrykk for å beskrive denne gruppen, men jeg velger å kalle meg selv og mine likesinnede for ikke-aggresjonister.

Som ordet tilsier er jeg motstander av enhver aggressiv krigføring og angrep. Jeg kan forsvare forsvarskrig (jeg er klar over at denne setningen er et tilfelle av manglende ordvariasjon, men jeg føler at den dårlige semantikken understreker mitt poeng ytterligere) i visse tilfeller og under visse forhold, men jeg mener dette er et begrep som lett kan misbrukes. Det er for eksempel ikke forsvarskrig å forsvare egne verdier ved å bombe barnehager og sykehus i andre deler av verden. Ei heller å erklære krig mot et nasjon som har våpen som kanskje kan brukes mot en selv en gang i fremtiden.

Videre mener jeg at den som kjemper en slik krig har et enormt ansvar på seg. Selv en legitim krig gir grobunn for illegitime handlinger, og en rekke av disse skal jeg komme tilbake til ved fremtidige innlegg. Som forhåpentligvis ikke kommer med en måneds mellomrom... Takk til dere som har lest dette og fremdeles følger bloggen min.

Ønskereprisen: Communist Christmas

Riktignok min egen ønskereprise men dog... Tips om hvor jeg kan finne sjokoladetrotskijer mottas med takk og eldhug (noen ord gjør seg bare bedre på nynorsk).

Jeg vil beklage mitt lange fravær. De som kjenner meg godt kjenner også til grunnen til dette. Men nå er jeg tilbake, og jeg planlegger en serie om krig og fred og slikt. Haha. Jeg holder på med en rekke innlegg om mitt syn på ulike former for krigføring samt mine refleksjoner rundt disse. For de som kjenner meg godt kommer det nok heller ikke som noe sjokk at jeg har grått meg gjennom Julefred et utall ganger denne måneden. Historien bak denne dokumentaren sier etter mitt syn det meste om den type krigføring...ja faktisk om det samfunnet den vestlige verden har skapt og fostret siden 1914.

Og så en liten gladnyhet. Jeg har fått en ny pus! En fantastisk søt kattunge som bærer navnet Celia etter Celia Sanchez.

Refleksjon: Hvem Drepte Kennedy?

Det er i dag 46 år siden president John F. Kennedy ble skutt og drept i Dallas. Av en sovjetsympatisør ved navn Lee Harvey Oswald, i følge den offisielle historien. Som jeg fremdeles har til gode å møte et menneske som virkelig tror på.

Konspirasjonsteoriene har florert og involverer alt fra CIA til KGB, fra Lyndon B. Johnson til Nikita Khrusjtsjov, og fra den amerikanske mafiaen til eksilcubanere. Men glemmer vi ikke noen? Er det ikke litt mistenkelig å først være gift med verdens mektigste mann, for så å bli enke, for så å gifte seg med verdens rikeste mann, for så å bli enke igjen? Alt i løpet av en tolvårsperiode?

Lilla vackra Jackie kunne nok kle seg, men jeg ser ikke for meg at hun var av den strategiske blodtørstige typen. Så hva gjør man da hvis ens mann står i med Marilyn Monroe (herregud, John! Her har du verdens best kledde kvinne og likevel går du og sikler etter dette blonde neket! Du burde vært sku...æh... glem det)? Svar: man finner noen andre som har interesse av sin manns bortgang!

I Jackie sitt tilfelle var der nok å ta av. Der er en grunn eller hundre til at der er så mange konspirasjonsteorier om nettopp dette. Alle som har fått med seg en episode eller to av Law and Order vet at jo flere fiender offeret hadde, jo vanskeligere er saken å løse.

Hvis jeg var i Jackies sko (eller kjoler) ville jeg valgt en medsammensvoren som hadde et visst aparat bak seg, men ikke så stort at jeg ville blitt involvert i en diplomatisk situasjon av dimensjoner. Khrusjtsjov ville nok vært med på (u)notene, men jeg ville fryktet at en telefon til ham ville dradd meg ned i et storpolitisk dragsug. Samtidig ville jeg valgt en som hadde demonstrert et visst militærtalent og -initiativ. Helst i løpet av de siste fem årene; Jackie visste nok bedre enn mange hva et komfortabelt liv som politisk leder kan gjøre med en mann over langer tid.

Videre måtte hun velge en som i alle tilfeller ville få en viss mistanke kastet mot seg, samtidig som de fleste ville avfeie denne med et 'men er han virkelig i stand til det?'. På denne måten ville hun garantert sikre seg selv, og med stor sannsynlighet sin medsammensvorne. Valget falt nok enkelt på Den Grønnkledde. Er der forresten flere en jeg som har lurt på hvorvidt Castro har én grønn drakt hengende på en knagg ved sengen eller om han har en enorm garderobe med dusinvis av slike? Hvorvidt han hver morgen står opp og tar på seg den samme uniformen som han har brukt siden revolusjonen eller om han må stå opp ekstra tidlig for å velge hvilken han skal ta på seg i dag?

I alle tilfeller ser jeg ikke for meg at Fidel var vanskelig å overtale. Siden innsettelsen hadde Kennedy konsentrert store deler sin utenriks- og forsvarspolitikk om Cuba. Noe som sikkert virket litt forstyrrende på en som nylig hadde gjennomført en revolusjon og nå prøvde å etablere et regime. Så da Jackie tok kontakt, tror jeg der var to faktorer som fikk Fidel til å svare 'Si!'. For det første må da selv en revolusjonær falle for en slik eleganse, og for det andre kunne hun sikkert informere om at Johnson, som ville overta etter hennes mann, hadde liten interesse av Cuba og desto større av Indokina.

Så min teori er at Jackie og Fidel sammen hyret Oswald og med all sannsynlighet to andre leiemordere (det er i følge alle teorier lite sannsynlig at alle skuddene kom fra samme våpen). En viss mistanke falt selvsagt på Fidel, men for det første var der dusinvis av mistenkte å ta av, for det andre betvilte mange amerikanere denne diktatorens egentlige potensiale, og for det tredje var Johnson altfor ivrig etter å starte en militæroperasjon i Vietnam (som for all del ikke må forveksles med krig! Selv om man bomber og invaderer og dreper kvinner og barn er der stor forskjell på krig og militære operasjoner! Videre må min sarkasme for all del ikke forveksles med mine virkelige meninger) til å bruke ressurser på en etterforskning i den retning.

Jeg er mer usikker på Johnsons egentlige rolle i det hele. Jeg ser for meg at han hadde sine velbegrunnede mistanker og at han muligens forventet/visste om attentatet på forhånd. Men jeg er rett og slett ikke sikker på hvorvidt det her er snakk om et Lusitania (der han fremprovoserte situasjonen, for eksempel ved å fyre opp under rykter om presidentens kvinnehistorier) eller et Pearl Harbor (der han visste om planene og kanskje kunne stoppet dem, noe han valgte å la være i og med sin egen interesse i at de ble gjennomførte). Og så lenge Sovjetunionen kunne være involvert i attentatet, hadde hans krigføring større legitimitet.

Det jeg liker best ved denne teorien er at den besvarer et spørsmål som for meg er av en nærmest åndelig karakter. Historiens mest kjente bilder av historiens best kledde kvinne viser henne i en rosa drakt (jfr tidligere påstander om at 'rosa' er forkortelse for Royalty of Satan). Men i følge farveteorier er rosa en farve som gir assosiasjoner til barn(s)lighet og uskyld. Med andre ord den perfekte farven dersom man skal utføre et attentat eller lignende (hvitt ville vært enda bedre, men en stilsikker kvinne som Jackie visste at enhver kvinne med respekt for seg selv ikke bruker hvitt etter Labor Day). I en slik situasjon ville kanskje selv jeg brukt rosa (så hvis noen ser meg i denne farven er der all grunn til å sjekke nyhetene!).

Vel, jeg er glad jeg kunne klarere et av historiens største mysterier! Takk for meg og velkommen tilbake.

Refleksjon: Den Seksuelle Devolusjonen

For å gjøre det klart først som sist; dette er ikke kritikk av sex i seg selv. Jeg vil ikke beskyldes for å nære et ønske å utrydde menneskeheten. Det er heller ikke ment som en moralpreken der jeg proklamerer 'hva som passer seg og ikke'. Jeg angriper verken sex utenfor ekteskapet eller one-night-stands. Det jeg snakker om er en tilværelse der alt på en eller annen måte handler om sex; direkte eller indirekte. Der eneste formål med å kle seg pent er å tiltrekke seg det annet kjønn, der forhold utelukkende baseres på intim omgang, og der en lørdagskveld er mislykket om man går alene hjem. Jeg sier ikke dette av frykt for å støte noen eller virke moraliserende og tantete, men for å redusere faren for at noen leser innlegget med feil inntrykk og dermed mister poenget.

Det slår meg ofte hvor mye i hverdagen som synes å handle om sex. For eksempel er det nærmest umulig å finne et moteblad med en fremside som gjør det egnet som busslektyre. Jeg føler virkelig ikke for å la medpassasjerene tro at jeg leser 'Ti tips som garanterer et ligg'. For hvordan skal de vite at jeg egentlig oppdaterer meg på høstkolleksjonene når disse annonseres med halvparten så store typer som førstnevnte? Jeg ser ikke for meg at magasiner for det motsatte kjønn er særlig mye bedre.

Videre er seksualitet grunnpilaren i svært mange forhold og ikke minst i menneskers selvfølelse. For mange er sex hovedformålet med omgang med det foretrukne kjønn (jeg uttrykker meg på denne måten for ikke å åpne for en homofilidebatt som vil ta fokuset fra hovedpoenget), og dersom det ikke skjer umiddelbart, så blir vennskap et nødvendig steg (et nødvendig onde for de som er virkelig kyniske. Eller et annet ord på k) på veien dit. Når slike mennesker pleier omgang med det ikke-foretrukne kjønn (eller mennesker de av en eller annen grunn ikke ønsker intim omgang med), har de typisk problemer med å finne noe særlig å snakke om når helgens erobringer er diskutert, inngående beskrevet og sammenlignet. Med mindre man da er klar til å planlegge neste helg.

Og det er knapt nok nødvendig å nevne at en helg er mislykket uten minst én erobring. Man kan ikke gå på fest bare for å ha det hyggelig eller møte venner; man går først og fremst for å sondere terrenget med tanke på potensielle partnere. Finner man en som tilsynelatende har de rette genene, bruser man litt med fjærene og begynner å legge en strategi. Er dette en som kan fikses med alkohol alene, eller må man til med smiger og komplimenter? Eller er det snakk om den akademiske typen som tennes av en dyp samtale hvor man briefer med innsikt og kunnskap? Eller kanskje dette er en som vil redde verden og blir myk som smør av å møte en tilsynelatende sjelefrende med oppdiktede fadderbarn og et imponerende reportoar av politisk korrekte ord og uttrykk? Sosial omgang med gamle og nye venner kommer i annen rekke, og en intelligent samtale reduseres til et sjekketriks dersom Versace-duften og noen mojitas ikke strekker til.

Mange mennesker dømmer og vurderer både andre og seg selv utifra hvor mange partnere man har hatt, et anerkjennende blikk eller kompliment fra en potensiell partner veier minst dobbelt så tungt som det samme fra en venninne eller kamerat, og antrekk velges med tanke på å uttrykke tilgjengelighet og villighet. Og apropos komplimenter; for mange blir et kompliment eller en oppmuntring oppfattet en seksuell invitt med mindre det kommer fra ens egen bestemor. Jeg er av den mening at (nesten) alle fortjener minst ett kompliment om dagen, men jeg er innforstått med at mange frykter å bli misoppfattet om de sier noe pent til noen av det motsatte kjønn (eller det samme kjønn om man er åpent homofil). Kanskje er dette aller verst for gutter og menn. Jenter har for det første lov å være litt søte og si pene ting til folk, og for det andre har menn et rykte som sier at de bare er ute etter én ting. Til enhver tid og i enhver situasjon. Jeg kjenner menn som vegrer seg for å gi komplimenter til jenter av frykt for at det skal misoppfattes, og jeg forstår dem så vel. For mange jenter er nemlig 'du har pene øyne' synonymt med 'jeg vil ligge med deg'. Dette kan virke innbildsk, men samtidig er det ikke en oppfatning tatt ut av løse luften da komplimenter for mange menn er en naturlig del av parringsritualet (ja, mamma. Jeg vet det høres vulgært ut, men det er faktisk hele poenget).

Simultant med at vårt eget samfunn seksualiseres, prøver man gjerne å gjøre det samme med fortiden. For å vise at alle generasjoner har vært like fokuserte på dette som vår egen. Populærkulturelle fenomener som mellom andre Dan Brown prøver å demonstrere at ethvert folkloristisk eller religiøst symbol har et seksualrelatert opphav. Selv Davidstjernen og våre tradisjonelle kirkevinduer tolkes som bilder på kjønnsliv (siden jeg allerede har overskredet grensen til det vulgære vil jeg tillate meg å lure på hvorvidt Brown er en som aldri får seg noe og derfor ser seksuelle luftspeilinger over alt). Filmindustrien på sin side tolker og videreformidler gjerne historiske hendelser på en måte som setter selve hendelsen eller epoken i skyggen av kinky forhold, og man kan få inntrykk av at seksualitet ligger bak enhver religion, enhver krig...og enhver tanke som noensinne er tenkt. Jeg er ikke så naiv at jeg ikke tror dette temaet har spilt noen som helst rolle i historien, men selv en semimisantrop som jeg tror faktisk mennesker er i stand til å tenke på litt andre ting også.

Det verste er at dette faktisk anses som progressivt. Jeg kan virkelig ikke se noe progressivt i å 'frigjøre' seg ved å ta et steg bakover i evolusjonen. En slik holdning reduserer oss til biologiske vesener der fysiologiske behov overskygger alt annet. Dersom formålet bak enhver handling og gest er å tiltrekke oss potensielle partnere, blir det eneste som faktisk setter oss over dyrene at vi er mer utspekulerte i å dekke våre dyriske behov enn hva de er. Dersom et antrekk ikke har annet formål enn å sikre en ny erobring, er der lite som skiller Haute Couture fra påfuglens halefjær. Dersom komplimenter bare er lettere tilslørt kurtisering, og dersom demonstrasjon av kunnskap egentlig er demonstrasjon av at ens gener er verd å spres, da er der lite igjen som skiller oss fra dyrene. Derav overskriften. Den seksuelle revolusjonen er blitt en devolusjon.

Bonusliste: 1o Faktorer som Gjør en Pen Bart Verdiløs

Jeg tillater meg å legge ut nok en liste. Denne gangen med ti faktorer som gjør en pen bart verdiløs. Listen gjelder selvsagt også menn uten bart, men det er jo ekstra trist når en i utgangspunktet kjekk mann lar oppførsel og andre ytre faktorer ødelegge for seg. Og med unntak av nummer én og nummer åtte, så gjelder dette for Guds skyld kvinner også!!!

1. Synkroniserte dansetrinn - både cowboyen og bikeren i Village People har en viss sjarm. Helt til de faller inn i sin innøvde dans som får meg til å tenke på talentkonkurranser på barneskolen.
2. Skinnvest - og lisseslips og cowboyboots og cowboyhatt og...med mindre det da er snakk om et faktisk kostyme (vel og merke til en anledning som ikke involverer synkroniserte dansetrinn; se over) eller man virkelig jobber med å gjete kyr.
3. Snus - jeg liker ikke sigaretter (sigarer og pipe kan forsvares fra et estetisk ståsted, skjønt jeg vil ikke akkurat anbefale noen av dem), men jeg virkelig hater snus. I alle former. Jeg brekker meg bare ved tanken.
   
4. Offentlig urinering - dette behøver vel ikke ytterlige kommentarer?
5. Hockeysveis - kanskje en tanke mer hygienisk, men ellers like grufullt som overnevnte.
6. Alt som har med Felleskjøpet å gjøre og som ikke er direkte relatert til gårdsarbeid - jeg har all respekt for bønder. Og for å kle seg praktisk. Og ikke minst for å kle seg etter forholdene. Sistnevnte betyr at det er helt greit å bruke Felleskjøpet-kjeledress og -caps når man melker kyr, spar møkk og pløyer jordene. Men det betyr også at det på ingen måte er greit å bruke dette antrekket på butikken eller på dans i ungdomshuset. John Deere havner forresten i samme kategori.
   
7. Alt som har med danseband å gjøre - samt alle relaterte 'musikk'sjangere.
8. Ørering - eller øreringer...
9. Omtale av egne og andres private deler (utenfor legekontoret) - enkelte feminister er opptatt av at vi kvinner skal våge å bruke uttrykk som tradisjonelt oppfattes som grove når vi omtaler egen kropp. For det kan menn gjøre... Helt alvorlig; dette er en type menn jeg holder meg langt unna. Jeg forundrer meg forøvrig over denne type 'kvinner'. Vi skal se ut som menn, men ikke som pene menn. Og vi skal oppføre oss som menn, men tydeligvis som en type menn hvis IQ er lavere enn skonummeret. I kvinnefrigjøringens navn. Tilgi meg for å sette spørsmålstegn ved både 'kvinne' og 'frigjøring'.
10. Spytting - jeg nevnte snus, og dette nytelses(?)middelet gjør nevnte aktivitet/uvane ytterligere kvalmende, men bare et hakk eller to (en dråpe eller to høres bare ekkelt ut i denne sammenheng). Spytting er en type oppførsel som nesten får meg til å tro på Darwin og hans utviklingslære. En normalt utrustet toåring bør være i stand til å forstå at dette er både udannet, ekkelt og uhygienisk. Men tydeligvis ikke alle voksne mannfolk... Eller kvinnfolk for den del. Uæh!
    

Mitt Liv: Favoditt og Favodatt

1. Favorittdyr - katter generelt og Leo spesielt.
2. Favorittfarve - grå. Noe som henger tett sammen med forrige punkt. Svarte cashmeregensere passer dårlig sammen med grå langhårskatter, og med min gjøre-det-beste-utav-enhver-situasjon-holdning har jeg kapitulert. Derfor er grå blitt min favorittfarve. Hadde jeg hatt barn ville gulpeklut garantert blitt omtalt som favoritt-tilbehør. Likeledes som et fengselsopphold i USA ville (ville; ikke har) motivert meg til å skrifte favorittfarve til oransje (favoritt-tilbehør - håndjern. Haha).
3. Favorittårstid - høst. Dette er faktisk ikke nok en kapitulasjon; jeg liker å kjenne vind mot huden mens jeg vasser i tørre blader (jeg klarer meg fint uten all den nedbøren som typisk melder seg i denne årstiden). For ikke å snakke om at jeg ut i september begynner å fungere igjen etter å ha sytt og klaget over varmen siden mai. Jeg trives best mellom fem og femten grader; hver grad over tyve trekker fem poeng fra IQen min.
4. Favorittegn - semikolon; i høyeste grad undervurdert i vårt skriftspråk.
5. Favorittdialekt - sunnmørsdialekt. Diftonger og rulle-r gjør noe med meg. Jeg har vurdert å bære med meg en lapp der det står at i tilfelle et nervøst sammenbrudd ønsker jeg å sendes til en sunnmørspsykolog (stavekontrollen godtok faktisk det ordet).
6. Favorittsmykketype - perler. Jeg har en klad hudtone så jeg liker safirer, og jeg er kvinne så jeg liker diamanter. Men ingenting slår perler. De skinner kanskje ikke så mye som for eksempel diamanter, men har man først oppdaget deres subtile glans er i alle fall jeg solgt. Noen har forresten ymtet frempå om at jeg er noe konservativ...
7. Favorittbok - Road to Serfdom av Friedrich Hayek. Der finnes mer idealistiske liberalister (Rothbard, for eksempel), og der finnes mer konsekvente tenkere. Jeg stiller meg særlig skeptisk til den blindtarmen Hayek henger på sin minarkistiske modell ved å si at i tillegg til de klassiske tre områdene hvor statlig innblanding er akseptabelt (politi, rettsvesen og militære/forsvar), så kan staten ta seg av oppgaver den kan håndtere bedre enn private. For det første er dette et bunnløst forslag (derfor er kanskje ikke 'blindtarm' den beste metaforen, men jeg betrakter dette tillegget som et unødvendig vedheng med potensiale for komplikasjoner; altså en blindtarm), og for det andre...vennligst definér 'bedre' for meg. Mer økonomisk? Mer effektivt? Med større myndighet? Og ikke minst, bedre i følge hvem? Skal man ta denne tanken helt ut, så ville Stalin uten problemer kunne stille seg bak den. 'Da! KGB, (u)rettsvesen og den Røde Armé. Og det staten kan gjøre bedre. Som er...alt! Nada kan overlates til private.' Når det er sagt (med visse innslag av min noe spesielle humor), så er likevel denne boken å anbefale på det aller varmeste. Den er både grundig og lettfattelig, og den legger etter mitt syn frem en markedsliberalistisk modell som er like lett å formidle videre som å forstå.
8. Favorittbutikk - Fretex. Nei, jeg er ikke øko-chick, men gjenbruk tillater meg å ha dyr smak på et budsjett som ikke nødvendigvis korrelerer med denne. Har man tid til å sjekke utvalget ofte, og er man åpen for å gå tomhendt ut fire av fem ganger, så kan man virkelig gjøre noen kupp. For noen måneder siden solgte de alle damejakker til kr 3o,- og jeg sikret meg én fra Filippa K og én fra Sand. Og så ler jeg godt når mennesker sier at jeg er heldig som har råd til dyr skandinavisk design. To jakker til prisen av en halvliter; det skal jeg stå i!
9. Favorittparfyme - In Two fra Stella McCartney. Det kommer neppe som et sjokk på mennesker som kjenner meg at jeg matcher parfyme og antrekk. Derfor trenger jeg i overkant av et halvt dusin parfymer. Til trenchcoat eller engelsk tweed bruker jeg London fra Burberry. Til et klassisk svart-hvitt antrekk bruker jeg Chanel no 5 (da jeg var 25 bestemte jeg meg for at jeg skulle begynne å bruke og ikke minst like denne etter 3o-årsdagen min. Nok en kapitulasjon. Haha), til romantiske antrekk bruker jeg Rose av Paul Smith, til antrekk i kategorien russisk glamour med innslag av brunt og gull bruker jeg Envy fra Gucci, og til duse sommerantrekk bruker jeg Pure Morning fra Marc O'Polo. Og på ønskelisten står Lola fra Marc Jacobs som skal brukes til velour og kashmere. Men jeg er villig til å bryte alle disse relglene for Stella. Jeg er endatil villig til å overse det faktum at hun er Pauls datter. Denne duften er så ultimat feminin. Jeg er glad i både rose- og jasminduft, men peon er mer spesiell. Kanskje fordi den er så uutforsket innen parfymemarkedet.
10. Favorittfjernsynsserie - Twin Peaks. Jeg elsker humoren i Seinfeld, plottet i Sopranos og de obskure sykdommene i House. Men ingenting slår Dale Coopers jakt på Laura Palmers morder. Dette er en særdeles vellykket kombinasjon av den mørke romantikken som representert av Hawthorne og Poe og nonsenslitteraturen som representert av Carrol. Jeg har faktisk lekt med tanken på at Lauras kokainbruk er et bilde på den hvite kaninen og at hennes død inntraff i alle fall delvis som et resultat av at hun fulgte etter denne ned i dypet. Apropos dypt...

Favorittklesplagg og -tilbehør; 5 fra mitt eget klesskap og 5 fra ønskelisten

Fra mitt eget Klesskap (bilder i denne kategorien kommer senere)

Elfenbensfarvet 'Skinn'jakke - for en tid tilbake hadde jeg et innlegg om at ethvert antrekk bør tilpasses til den som bærer det. Plagg som aldeles ikke passer inn i et Silje Helén-tilpasset antrekk er bikerjakker. Hver gang jeg prøver en slik får jeg følelsen av å se ut som en jente som gjør opprør mot foreldrene ved å bruke jakken til bandidos-kjæresten sin. Men det betyr jo ikke at jeg ikke liker skinnjakker! Og som et alternativ er denne perfekt. Snittet og det myke materialet (som faktisk ikke er skinn men som lurer alle) gjør den nett og feminin, og farven går til nær sagt alt (innbilder jeg meg i alle fall...). Men nå har vi overskredet midten av november, så jeg er redd det er på tide å pakke den bort for vinteren, selv for en varmblodshoppe som jeg.

Ermeløs, svart kjole fra Bennetton - guene må vite hvor mange ganger 'ermeløs kjole' er nevnt på denne bloggen. Men jeg elsker dem! Og dette er min absolutte favoritt. Enkel men feminin, pen men praktisk, pyntet men robust...nevnte jeg at jeg elsker den?

Sko fra Gucci - noen har ymtet frempå om at skoene er barna mine. I så fall ville jeg vært en dårlig mor. Ikke fordi jeg ikke tar godt vare på dem, men fordi jeg favoriserer. Disse og undernevnte er mine absolutte favoritter, og jeg skulle gitt opp ganske mange for å få beholde disse. Disse byttet jeg forresten til meg mot noen Brann-biletter etterat noen hadde gått i den fellen at de ikke tok med i beregningen at italienske størrelser er noe mindre enn norske.

Ankelboots/skoletter fra Christian Louboutin - disse kjøpte jeg på Finn for en nesten pinlig lav pris. Men pene er de! Ja mamma jeg skal være forsiktig, og nei jeg skal ikke brekke bena!

Boho-veske fra Prada - av alle mine vesker er dette min favoritt. Broderiene er forseggjorte og iøyefallende men uten å bli glorete eller spraglete. Og størrelsen er perfekt; der er akkurat plass til Che (det er PCen min for de som ikke vet det).

Fra Ønskelisten (ja, jeg har dyr smak...)

Trenchcoat fra Burberry

Jeg har en...del trenchcoater. Jeg er i utgangspunktet skeptisk til androgyne plagg, men i og med beltet blir disse riktig feminine. Og jeg har virkelig lyst på en fra Burberry! Eller en i hver farve. Eller to i hver farve i tilfelle noe skulle skje med en. Eller...

Tweeddrakt

Jeg jakter iherdig på den perfekte drakten. Den skal være i tweed, ha kort innsvinget jakke i enkelt snitt og knelangt skjørt i A-form. Og første gang jeg tar den på skal jeg se meg i speilet og tenke 'ah, det er Silje Helén!' (jeg pleier altså ikke tenke 'ah' når jeg ser meg i speilet...)

Ermeløs ullkjole i dogtooth-mønster - jeg har ikke noe bilde, men jeg forelsket meg første gang jeg så den i et butikkvindu i Bergen. Nå legger jeg veien til skolen om denne butikken hver dag. Jeg håper ikke butikkdamen tror det er henne jeg er interessert i...

Pet Carrier fra Louis Vuitton

Leo ønsker seg en slik! Vel og merke hvis de finnes i hans størrelse... Jeg skulle kjøpe en bæreveske til ham for en tid siden, og jeg tenkte som så at størrelse 'Liten Hund' må da passe til en stor katt. For meg er nemlig en liten hund cavalier king charles spaniel. Jeg tenkte ikke på Paris Hilton og hennes hunder i lommeformat. Leo fikk knapt nok forpotene oppi...

Ankelboots med Pels - jeg har ikke bilde å vise til, men jeg har et klart bilde i hodet mitt. Jeg så engang et par brune ankelboots med pelsdetaljer som jeg ikke har klart å glemme. De var så pene og så på toppen av det hele ut til å være gode å gå i. Nå lever jeg for å se dem igjen. Samt for en del andre ting...

Mitt Liv: Favorittklesstiler; 5 jeg bruker selv og 5 jeg liker å se på andre

Jeg er svært interessert i mote, men ikke i så måte at jeg kaster meg på hver eneste trend noen kreative homofile lanserer. Personlig er jeg mer opptatt av å ha stil(er) enn å følge moten, og min smak forandrer seg ikke nødvendigvis i takt med kolleksjonene. Denne sesongen fortviler jeg over alle de grusomme 8o-tallstrendene som aldri synes å dø. Likevel er jeg interessert i mote, både fra et kunstnerisk og et antropologisk ståsted. Jeg leser ELLE og Costume fast selv i stilmessige nedgangstider, og jeg følger en rekke moteblogger. For de av dere som ikke finner frem i jungelen av moteblader kan jeg absolutt anbefale de to overnevnte. Disse har langt mer klasse enn mange av de andre, og ikke minst fokuserer de i hovedsak på mote og skjønnhet. Et tredje alternativ er HENNE, men dette bladet inkluderer også en del artikler om politikk og samfunn. Og for all del; jeg er ikke imot slike tema, men jeg foretrekker å lese dem i andre kilder enn glansede magasiner. Og jeg mener bestemt at de som bruker slike til å oppdatere seg i samfunnsdebatten burde holde seg unna denne.

Men om jeg ikke følger trendene slavisk, så har jeg absolutt mine favoritter. Og som jeg nevnte for en tid tilbake, så mener jeg at en bør tilpasse antrekk og tilbehør til eget utseende og personlighet. Derfor bruker jeg ikke nødvendigvis alt jeg synes er pent selv.

5 Klesstiler jeg bruker selv

1. Klassisk 6o-tall - som aller best illustreres av førstedame Jackie Kennedy. Enkle ermeløse kjoler, drakter med nette jakker (gjerne med store knapper) og selvsagt klassikeren over alle; trenchcoaten.
2. Russisk glamour - boho-stilen kan lett bli litt rotete for min smak. Russisk glamour, derimot, fungerer fint som en nedtonet utgave av denne stilen. Pelskanter, broderier og litt overdådige smykker.
3. Mørk romantikk - som for Guds skyld ikke må forveksles med goth! Mørke men ikke nødvendigvis triste farver (mørk lilla passer utmerket her), svarte blonder (fortrinnsvis av en type som ikke leder tankene i retning undertøy) og victorianske innslag.
4. Lys romantikk - sommeralternativet til overnevnte. Ikke nødvendigvis i form av hvite flagrende kjoler; da heller svale plagg i duse farver og enkelt snitt. Tunikaer, blonder og etniske innslag.
5. Nedtonet grunge - ikke nødvendigvis pent, men desto mer nostalgisk. Denne stilen får meg til å tenke på 'i gamle daga då eg var ung', noe som gjør den til et naturlig valg på en dress-down-dag. Not to mention at langermet under kortermet gjør Bastiat-T-skjorten (noen som kan gi meg et tips i orddeling her? Jeg synes selv jeg håndterer dette emnet bra, men jeg har problemer med å kombinere navn med bindestrekord) min til helårsantrekk.
   

5 Klesstiler jeg liker å se på andre

1. New Look - fra Christian Diors første kolleksjon kom ut i 1947 til overnevnte førstedame kom på banen som et moteikon var idealet noe...formfullt. Fantastisk pen stil. Vel og merke for de med den nødvendige timeglassformen.
2. Wilderness chic - jeg liker denne sporty stilen så lenge den innebærer litt mer estetikk enn å slenge på seg Bergans-jakken hver eneste dag. Ryggsekker, allværsjakker og fornuftige sko kan absolutt se bra ut, men man må legge litt tankevirksomhet i komposisjon og styling. Og ikke minst i anledning! Jeg skulle gjerne levd i en tid da man hadde ulike nivåer av oppkledning og pyntet seg oftere enn til hvert års julebord. Jeg bruker forsåvidt klærene i denne kategorien, men ikke stilen. Det betyr at jeg kan kaste på meg Bergans-jakken for å løpe på butikken eller gå en tur i høstmørket, men dette er ikke gjennomtenkt nok til å si at jeg følger selve stilen.
   
3. Preppy - jeg liker virkelig khakibukser, v-gensere og piké-/poloskjorter, men det er skjelden jeg bruker denne stilen selv. Jeg tror grunnen må være at hvis jeg likevel kler meg pent nok til å være preppy, så går jeg heller med skjørt. Og dette er en stil som passer best med bukser. Riktignok har visse typer skjørt vært lansert, men jeg har ikke vært overbegeistret for noen av dem.
   
4. Casual 7o-talls - for 3-4 år siden var dette stilen jeg sverget til. Ikke en dag uten bootleg og ribbestrikket genser med høy hals. Eventuelt kroppsnær sportsjakke. Jeg liker fremdeles å se andre med denne typen klær, men jeg tror det er noe med denne stilen som gjør at man kommer til et punkt der man har fått nok og vel som det. Særlig hvis man har bodd i en leilighet med brunt og oransje teppe på badegulvet (helt sant; jeg fikk lyst til å bade i sprit hver gang jeg tenkte på alle de som hadde tråkket på det siden 7o-tallet en gang. Særlig da dette ikke var det reneste nabolaget jeg har bodd i)
5. Lolita - jeg er ikke den som kaster meg over alle trender som kommer fra Japan, men denne liker jeg faktisk. Kombinasjonen av en victoriansk base med innslag av rokokko og goth gir et ungt men samtidig classy inntrykk. Stilen er også åpen for andre innslag som klassiske japanske plagg, punk og fantasy. Men hvor godt jeg enn liker denne stilen, så må jeg også påpeke at den utelukkende egner seg for unge kvinner, samt at man må være forsiktig med å overdrive da dette vil føre til at man ser utkledd ut. Men det bekymrer muligens ikke (alle) japanere.
   

Mitt Liv: Musikk til enhver Anledning

Jeg er av den typen som gjerne husker obskure datoer og detaljer på bekostning av ting som kan virke mer pressende i hverdagen. Senest nå i høst måtte jeg gå med kåpen på meg inne gjennom en hel dag med forelesninger av den enkle grunn at jeg hadde glemt skjørtet hjemme. Men den verste dagen dette semesteret var da jeg glemte mp3-spilleren. Til tross for at jeg ikke kan synge en ren tone, er musikk en særdeles viktig del av livet mitt. Og ulike typer musikk følger meg gjennom ulike aktiviteter og sinnsstemninger. Dersom noen finner mp3-spilleren min, vil jeg ikke klandre dem om de konkluderer med at den må tilhøre en noe forstyrret person. Kuttene spriker i et utall retninger, og noen av dem kan neppe betegnes som mainstream. Men jeg er ikke schizofren; jeg er bare kompleks (det skal stå på gravstenen min)! Og jeg er både kresen og systematisk:

1. Jeg trener til - kampsanger av (nesten) alle slag! Ingenting får opp pulsen og adrenalinet som harmdirrende, takfaste toner om krig, revolusjon og seperatisme! Jeg anbefaler særlig det svenske proggbandet Knutna Nävar. De var (hyper) aktive tidlig på 7o-tallet (som mange av sine meningsfeller. Eller artsfrender...). Deres fordømmelse av utsugerveldet, (små)borgerskapen og sosialdemokratiet har holdt pulsen, motet og humøret oppe på mang en løpetur. Skjønt, det var kanskje ikke dét de hadde i tankene da de skrev 'Sången om Stalin' og 'Balladen om Ho Chi Minh'... Nasjonalsanger av den mer militante typen som den franske eller den sovjetiske fungerer også.
2. Jeg melankolerer (dersom det ikke er et ord burde det være det!) til - 'Those were the Days' og 'Time in a Bottle'. Jeg regner meg selv for å ha et jevnt godt humør, men jeg mener at litt kontrollert melankoli virker som vaksine mot ukontrollerte depresjoner. Samtidig er jeg ikke helt typen til å sippe til tyggegummipop og ulykkelig kjærlighet, og jeg har en klippefast tro på at etter regn kommer sol og alt ordner seg. Det som derimot gjør meg melankolsk på grensen til trist, er tanken på tidens nådeløse gang og det som var og som aldri kommer igjen. Det er noe smertefullt over vissheten om at man aldri får gårsdagen igjen. På den annen side hjelper denne vissheten meg å gripe dagen og leve mens jeg kan. Å bli apatisk fører ingenting godt med seg.
3. Jeg sminker meg til - "Sunday Girl". Ingenting slår en skikkelig dose 7o-tallsdekadanse. For en mer kontinental følelse er der også en fransk utgave.
4. Jeg utvider horisonten min med - å utvide horisonten er ett av disse uttrykkene som kan brukes om det meste, og som ingen egentlig kan bedømme hvorvidt stemmer eller ikke. I dette tilfellet betyr det at jeg finner det umåtelig morsomt, samtidig som det høres dypere ut å si at det utvider min horisont. I alle fall utvider jeg min horisont med japanske versjoner av musicaler. I følge Costume kan man gjøre en uformelig kjole riktig fjong ved å sette på et belte. Likeledes blir i utgangspunktet smakløse musicaler som Jesus Christ Superstar og Mamma Mia absolutt verd å se oversatt til japansk.
5. Jeg får energi av - Creedence Clearwater Revival. (Nesten) samme hva jeg skal, så gir Creedence meg den energien og det pågangsmotet som skal til for å utføre det. Skal jeg ha eksamen, så hører jeg på Creedence. Skal jeg til tannlegen, så hører jeg på Creedence. Og skal jeg til å tømme et halvt dusin kattetoalett, så hører jeg på Creedence.
   
6. Jeg slapper av til - Vashti Bunyan. Hennes noe naive iakttagelser av gresset som gror, snøen som snør (!) og øyenstikkerene som flyr i kombinasjon med psykedeliske toner har en særdeles avslappende effekt selv på undertegnede.
7. Jeg samler på - innspillinger av Internasjonalen. Ikke spør og ikke døm. En gang glemte jeg mp3-spilleren min på venterommet til legen. Jeg overveide alvorlig å bare kjøpe meg en ny og begynne samlingen på nytt, for jeg var redd der skulle være menn med hvite frakker som ventet på meg da jeg gikk for å spørre etter den. Men jeg bestemte meg for at hvis de spurte hva som var på den for å forsikre seg om at det virkelig var min, så skulle jeg svare noe slikt som 'nei...litt Britney og litt Lady Gaga. Hva? Har dere funnet en med 72 versjoner av Internasjonalen? Nei, den er ikke min. Den må tilhøre en alvorlig forstyrret person. Eventuelt en virkelig iherdig kommunist'.
8. Jeg blir romantisk av - Leonard Cohen. Der er bare noe med dype, vibrerende mannsstemmer.
9. Jeg sovner av - The Wedding Song av Peter, Paul & Mary (eller bare Paul som i denne versjonen). Å høre på denne medfører alvorlig fare for å sovne. Sikkert ingenting å kombinere med bilkjøring og håndtering av farlige maskiner.
10. Jeg liker faktisk - noen av punktene på denne listen har lite bruksområde utenfor det nevnte. Jeg hører for eksempel ikke på den hebraiske utgaven av Internasjonalen eller Proletären mens jeg spiser middag. Så i håp om å gjenopprette mitt rykte som relativt normal (?), vil jeg be dere se bort fra alt på denne listen som omhandler kommunisme og japanske musicaler, for heller å legge til Eagles, Dr. Hook, Barry McGuire, Don McLean, Nazareth og Frank Zappa.

Det skal nok endel godvilje eller mangel på tallkunnskaper til å kalle dette en topp-ti-liste, men om ikke annet, så gir den et sannferdig (om ikke komplett) bilde av meg.

Mitt Liv: Favorittaktiviteter

1. Kjøre berg-og-dal-bane - jeg elsker fart. Samtidig har jeg en viss samvittighet og ansvarsfølelse som ikke tillater meg å bli med på altfor halsbrekkende kjøreturer. Derfor priser jeg meg lykkelig for denne (relativt) trygge og kontrollerte formen for fartskick.
2. Prøve klær og komponere antrekk - med fare for å ta akademisk selvmord. Men jeg elsker å sette sammen det perfekte antrekket til meg selv eller en annen, et antrekk som virkelig får frem det beste i den som bærer det. Det handler ikke først og fremst om å se best mulig ut selv; for meg er dette med å velge klær som passer til en viss person og tilbehør som passer til både antrekket og personen nærmest en kunstform.
3. Skrive - på tide å gjenopprette mitt intellektuelle image slik at jeg ikke fremstår som en fartsgal fashionista. Jeg føler meg aldri så levende som når jeg skriver. Jeg liker å leke med ulike sjangere og uttrykksmåter, og når jeg finner det perfekte ordet eller den perfekte setningsstrukturen føler jeg meg som en katt idet den har fanget en mus og kommer for å vise den frem og få skryt. Seriøst, har dere sett når en katt kommer med en mus i munnen? Hodet hevet, ti centimeter høyere over skuldrene enn ellers og med en rak holdning som er en monark verdig. Slik føler jeg meg når jeg finner en uttrykksmåte jeg er virkelig fornøyd med eller som jeg har lett lenge etter. Disse uttrykksmåtene prøver jeg å bruke som virkemidler i de ulike sjangerene, og jeg elsker å eksperimentere med å se hvilke som er effektive og ikke. Jeg bruker mye humor og sarkasme, mens jeg er forsikig med emosjonelle argumenter. Slike finner jeg nemlig mest effektfulle når de ikke finnes i overflod. Å skrive saklig for så å komme med et følelsesargument vil det ofte slå leserene med en større kraft enn om hele avhandlingen ligner en tåredryppende victoriansk dødsscene. Å skrive om å skrive...dette blir nesten litt metalitterært!
4. Puse - for de som lurer på hva det er å puse; hva gjør man med en drikk? Man drikker den. Hva gjør man med et fly? Man flyr det. Og hva gjør man med puser? Man puser dem! Dette uttrykket innebærer alle former for kos, lek og omsorg. Jeg elsker katter, og det er ikke uvanlig at jeg kommer for sent til bussen eller forelesning fordi jeg har stoppet for å klappe en katt. Ekstra sent kommer jeg hvis jeg i tillegg må klatre over et par gjerder for å få tak i den.
5. Kjøpe sko!!! - jeg tenker til stadighet at nå har jeg nok sko. Jeg kommer til et greit rundt tall (jeg skal ikke si hvilket greie runde tall) og tenker at det er fint og ryddig, så jeg stopper der. Tenker jeg helt til jeg finner et par jeg bare må ha. Og da kan jeg jo like gjerne arbeide meg opp mot neste runde ryddige tall? Og hvis jeg begynner å nærme meg et enda rundere tall, så er det mer enn fristende å sikte på dette...
6. Uttrykke meningene mine - om alt fra politikk via filosofi til Alexander Wang sin seneste kolleksjon og hvorvidt glidelåser som dekorasjon er pent eller ikke. Dette kan sikkert enhver som har snakket med meg i mer enn 3o sekunder sikkert skrive under på. Men jeg er samtidig interessert i andres meninger. Både for å se mine egne meninger i lys av andres (og muligens revurdere mine egne; noe jeg faktisk er i stand til) og for å lære andre mennesker å kjenne. Jeg liker å ha venner og bekjente med ulike meninger, livssyn og levesett; selv slike jeg på ingen måte ønsker å oppta selv.
7. Være ute - det er så godt å kjenne frisk luft mot ansiktet! Den behøver ikke engang å være så veldig frisk; selv om jeg er glad i naturen her hjemme i Hardanger setter jeg også pris på en tur gjennom gatene i Bergen. Det er først og fremst følelsen av å være utendørs jeg liker.
8. Analysere - jeg kan få et virkelig kick av å se bak det som uttrykkes gjennom alt fra et litterært verk til en persons oppførsel. Samtidig har jeg respekt for opprinnelig mening og intensjon, og jeg er på ingen måte postmodernist. Dessuten er mennesker som overanalyserer andre ufattelig irriterende. Min bedre halvdel og jeg fikk en gang et spørsmål rettet mot oss begge. Før jeg svarte så jeg på ham for å se om han begynte å snakke, for da fikk jeg heller vente på tur. Det velmenende (?) hespetreet som hadde stilt spørsmålet ble alvorlig bekymret for meg og min manglende uavhengighet. At jeg ikke engang kunne svare på et enkelt spørsmål uten å be om tillatelse eller prøve å lese i ansiktet hans hva han mente at jeg skulle mene...! Jeg prøvde bare å unngå at vi begynte å snakke i munnen på hverandre! Slike analytikere er irriterende. Derfor prøver jeg å ikke overanalysere, og jeg er åpen for å skifte mening med henhold til konklusjoner.
9. Betrakte verden med humor - dette er vel heller en holdning enn en aktivitet, men den må bare være med. Det er denne holdningen som gjør meg til et stort sett lykkelig menneske, som motiverer meg til å møte og observere verden og som hjelper meg gjennom motgang og problemer. Jeg prøver å se humoren i det meste, og jeg prøver å ikke la dette hindre meg i å se alvoret i det samtidig.
10. Lage mat - jeg skal ikke påstå at jeg er den fødte husmor, men jeg hygger meg genuint på kjøkkenet. På mange måter kan denne interessen sammenlignes med min forkjærlighet for skriving og mote, for det er selve komposisjonen som interesserer meg. Jeg liker å finne råvarer som passer sammen, krydder som får frem det beste i disse råvarene og en fremgangsmåte som foredler i stedet for å ødelegge disse. Som et ekstra punkt på denne listen kunne jeg tatt med at jeg liker å spise maten jeg lager.