For ikke lenge siden leste jeg en artikkel om butikktyveri, og denne motiverte meg til å gå videre til ung.no og lese kommentarer fra ungdom. Jeg ble skremt. Ikke først og fremst av det faktum at så mange unge stjeler; det visste jeg tross alt. Det som virkelig var forstyrrende var manges holdning til å stjele.
En rekke mente at det er urettferdig at butikkene har mye mens en selv har lite, og enda flere mente at det ikke har noe å si når man 'bare' tar litt...
Stilt overfor fullstendig banale spørsmål og holdninger blir jeg nærmest paralysert. Det virker så totalt meningsløst å forklare at jorden er rund at jeg ikke vet hvordan jeg skal begynne. Slik føler jeg meg i konfrontert med disse ungdommene også.
Urettferdig at noen har mer enn andre...hadde jeg ikke vært en sterk tilhenger av ansvar for egne handlinger (og holdninger), ville jeg lagt skylden på sosialdemokratiet. Men om jeg ikke klandrer sosialdemokratiet for at ungdom stjeler, så har jeg ingen problemer med å påpeke at det forsyner kriminelle og smålige mennesker med tilsynelatende gode unnskyldninger for dårlig oppførsel.
Dessuten, hva vet man om de individuelle butikkers økonomi? Mange butikker sliter, og at den overordnede kjeden er stor og innbringende betyr på ingen måte at hver enkelt butikk med sine lokale eiere og ansatte har penger i overflod. Men dette burde ikke engang være nødvendig å påpeke; vi lever i Norge og snakker om mennesker som har lyst på mer, ikke som behøver mer for å overleve. Og det er på ingen måte greit å stjele fra noen selv om de har mer enn en selv!
Det er ikke mindre forstyrrende med disse som mener det har lite å si så lenge man bare stjeler litt. Da jeg ikke driver i denne bransjen selv er jeg litt usikker på hva som menes med 'litt'. Jeg går utifra at det som det meste i disse menneskenes liv er relativt. Men la oss si femti kroner. Det holder til et måltid eller noen småting. Kanskje har de rett i at butikken ikke merker dette. Men hva om alle, eller i alle fall en del, kunder stjeler for en femtilapp? La oss for enkelhets skyld si at hundre kunder stjeler for femti kroner hver. Og holdningen tilsier at det med all sannsynlighet ikke snakk om et engangstilelle.
Så la oss se for oss en kiosk eller en butikk som ligger like ved en skole der elevene stikker innom før og etter samt i storefri og eventuelle fritimer. De før omtalte hundre menneskene stjeler for de før omtalte femti kronene. Hver skoledag, altså fem ganger i uken (la oss se bort fra ferier i denne omgang). 1oo (mennesker) x 5o (kroner) x 5 (dager) = 25.ooo kroner. På en eneste uke. Det er 1oo.ooo på en måned; 95o.ooo på et skoleår med 19o dager. Og der er ingen grunn til å tro at tyveri bare skjer på skoledager.
Dette regnestykket er like enkelt som det er skremmende. Der er ingen grunn til å tro at den absolutte majoriteten av de som stjeler med denne holdningen ville klart å regne seg fremt til det samme. Jeg tror ikke det er regneferdighetene det står på, for å si det slik.
Så hvis de er i stand til å regne seg frem til et svinn på nesten en million bare på dager med lovpåbudt skole, hvordan kan de da mene at det er så lite at det ikke vil skade? For de kan da ikke mene at butikken på hjørnet ikke merker butikktyveri for en million?
Dette er genuine spørsmål; ikke retoriske sådanne. Jeg har ingen svar, men jeg har en teori om at det kan ha noe med at visse mennesker lever i sin egen verden. Men går det virkelig an å leve så til de grader i sin egen verden? (Nok et genuint spørsmål for de som måtte lure)
onsdag 31. mars 2010
tirsdag 30. mars 2010
Mitt Liv: Tid for Selvangivelse
Navn - silje helén
Fødselsdato - 11 april
Fødselssted - bergen
Fødselstidspunkt - 13.10
Kjælenavn - kattene mine kaller meg 'tante silje'
Øyenfarve - blå-grå-skiftende
Hårfarve - brun
Height - 165 cm
Høyre- eller venstrehendt - høyre, men bytter om på kniv og gaffel
Favoritt-
-mat - hjemmebakt brød
-farve - grå
-tall - 17
-bokstav - k fordi den er vanskelig å uttale uten å smile
-vær - overskyet mellom 1o og 15 grader; varmt nok til å være pent kledd men ikke til å svette
-årstid - høst
-TVreklame - har ikke dekoder så jeg har ikke sett noen på...lenge
-drikk - te
-alkoholholdig Drikk - særdeles sjelden
-sjokolade - enda sjeldnere
-restaurant - Egon på Karl Johan
-tyggegummi - får meg til å føle at jeg tygger drøv
-ord - 'eldhug' og 'bygerilja'
Sengetid - altfor sent
Svakhet - temperament
Frykt - edderkopper og døden
Tenkte da jeg våknet - ah! sovnet med linser igjen! (nok en svakhet)
Appelsin- eller Eplejuice - appelsin; allergisk mot epler
Hund eller Katt - katter (flertall)
Pepsi eller Coca Cola - Coca Cola
McDonald's eller Burger King - McDonald's en veldig sjelden gang
Skrekkfilmer eller komedier - skrekkfilmer, men aller helst krigsfilmer
Sjokolade eller Vanlilje: vanilje
Svart eller Hvit: svart
Truth or Dare: truth
Leve Evig eller Dø Ung - leve evig
PS2 eller Xbox 360 - er for geeks
Slanger eller Edderkopper: pest eller kolera...slanger hvis jeg må velge
Gjørme eller Skit - her nekter jeg å velge
Gull eller Sølv - sølv, men jeg kan gjerne oppgradere til hvitt gull eller platina
Jeg har...
...klippet mitt eget hår - i min tidligste ungdom
...brent noe fordi jeg kjedet meg - nei
...danset i regnet - ja. no further comments.
...vært i et langdistanseforhold - ja
...spist noe fra bakken/gulvet - NEI!
...blitt forfulgt - ja; der finnes mennesker som tror et smil og tre vennlige ord betyr at vi er sjelefrender
...badet Naken - nei
...brukket et Ben - nei
...vært i en Ulykke - ja, med en gassovn
...vært Forelsket - ja
Jeg...
...dusjer daglig - JA!
...synger i dusjen - ja, 'cottonfields'
...synger bra - nei; egner seg best i dusjen
...banner - ja, og så angrer jeg
...tror på meg selv - ja, men jeg tror også at jeg har mange feil
...vil gå på College - been there; done that
...kommer overens med foreldrene mine - ja
...kommer overens med søsken - har ingen; foreldrene mine sluttet å få barn etter å ha fått meg. Har aldri forstått hvorfor...
...liker tordenvær - elsker det, men aller penest er det ofte før selve tordenværet når himmelen er blygrå
...spiller et instrument - nei
...snakker et fremmedspråk - ja
...sover med bamser og kosedyr - nei, men tidvis med levende dyr
...skriver dagbok - nei, bare bloggen
Kan rulle tungen til en sirkel - ja
Begge veier - nei
Kan sjonglere - teller to baller?
Kan gå i spagat - nei
Kan si alfabetet baklengs - ja
Kan skrive med begge hender - ja; forlengs, baklengs og speilvendt også
Det dummeste jeg har gjort - egner seg ikke på trykk
Hvem vil jeg sitte fast i heisen med - Josef Stalin (stor sjanse for at det skal skje)
Farve på tannkosten - neongrønn
Lite kjent opplysning om meg: jeg er livredd for å såre eller skuffe andre
Tror på kjærlighet ved første blikk - nei
Hadde langt hår som barn - ja, og har hatt det siden
Sist jeg svømte i basseng - to uker siden på Sentralbadet
Sist jeg var på kjøpesenteret - torsdag
Noen sinne fått fisk - ja
Hvordan kurerer man hikke - holder pusten
Kan putte knytteneven i munnen - nei
Fødselsdato - 11 april
Fødselssted - bergen
Fødselstidspunkt - 13.10
Kjælenavn - kattene mine kaller meg 'tante silje'
Øyenfarve - blå-grå-skiftende
Hårfarve - brun
Height - 165 cm
Høyre- eller venstrehendt - høyre, men bytter om på kniv og gaffel
Favoritt-
-mat - hjemmebakt brød
-farve - grå
-tall - 17
-bokstav - k fordi den er vanskelig å uttale uten å smile
-vær - overskyet mellom 1o og 15 grader; varmt nok til å være pent kledd men ikke til å svette
-årstid - høst
-TVreklame - har ikke dekoder så jeg har ikke sett noen på...lenge
-drikk - te
-alkoholholdig Drikk - særdeles sjelden
-sjokolade - enda sjeldnere
-restaurant - Egon på Karl Johan
-tyggegummi - får meg til å føle at jeg tygger drøv
-ord - 'eldhug' og 'bygerilja'
Sengetid - altfor sent
Svakhet - temperament
Frykt - edderkopper og døden
Tenkte da jeg våknet - ah! sovnet med linser igjen! (nok en svakhet)
Appelsin- eller Eplejuice - appelsin; allergisk mot epler
Hund eller Katt - katter (flertall)
Pepsi eller Coca Cola - Coca Cola
McDonald's eller Burger King - McDonald's en veldig sjelden gang
Skrekkfilmer eller komedier - skrekkfilmer, men aller helst krigsfilmer
Sjokolade eller Vanlilje: vanilje
Svart eller Hvit: svart
Truth or Dare: truth
Leve Evig eller Dø Ung - leve evig
PS2 eller Xbox 360 - er for geeks
Slanger eller Edderkopper: pest eller kolera...slanger hvis jeg må velge
Gjørme eller Skit - her nekter jeg å velge
Gull eller Sølv - sølv, men jeg kan gjerne oppgradere til hvitt gull eller platina
Jeg har...
...klippet mitt eget hår - i min tidligste ungdom
...brent noe fordi jeg kjedet meg - nei
...danset i regnet - ja. no further comments.
...vært i et langdistanseforhold - ja
...spist noe fra bakken/gulvet - NEI!
...blitt forfulgt - ja; der finnes mennesker som tror et smil og tre vennlige ord betyr at vi er sjelefrender
...badet Naken - nei
...brukket et Ben - nei
...vært i en Ulykke - ja, med en gassovn
...vært Forelsket - ja
Jeg...
...dusjer daglig - JA!
...synger i dusjen - ja, 'cottonfields'
...synger bra - nei; egner seg best i dusjen
...banner - ja, og så angrer jeg
...tror på meg selv - ja, men jeg tror også at jeg har mange feil
...vil gå på College - been there; done that
...kommer overens med foreldrene mine - ja
...kommer overens med søsken - har ingen; foreldrene mine sluttet å få barn etter å ha fått meg. Har aldri forstått hvorfor...
...liker tordenvær - elsker det, men aller penest er det ofte før selve tordenværet når himmelen er blygrå
...spiller et instrument - nei
...snakker et fremmedspråk - ja
...sover med bamser og kosedyr - nei, men tidvis med levende dyr
...skriver dagbok - nei, bare bloggen
Kan rulle tungen til en sirkel - ja
Begge veier - nei
Kan sjonglere - teller to baller?
Kan gå i spagat - nei
Kan si alfabetet baklengs - ja
Kan skrive med begge hender - ja; forlengs, baklengs og speilvendt også
Det dummeste jeg har gjort - egner seg ikke på trykk
Hvem vil jeg sitte fast i heisen med - Josef Stalin (stor sjanse for at det skal skje)
Farve på tannkosten - neongrønn
Lite kjent opplysning om meg: jeg er livredd for å såre eller skuffe andre
Tror på kjærlighet ved første blikk - nei
Hadde langt hår som barn - ja, og har hatt det siden
Sist jeg svømte i basseng - to uker siden på Sentralbadet
Sist jeg var på kjøpesenteret - torsdag
Noen sinne fått fisk - ja
Hvordan kurerer man hikke - holder pusten
Kan putte knytteneven i munnen - nei
mandag 29. mars 2010
Krig og Fred og sånt: Fliser og Bjelker og sånt
For en tid tilbake nevnte jeg hvordan en del amerikanere synes å hevde eneretten til status som terroroffer.
Det ble ramaskrik i USA da ryktene begynte å florere om at beboere i palestinske flyktningleirer i Libanon såvel som palestinske innbyggere i Øst Jerusalem hadde feiret terrorangrepene 11 september 2oo1 med ulike uttrykk for glede og seier. Og der er ingenting å si på det; en slik reaksjon ville i høyeste grad vært usmakelig (fant de noen sinne ut om det virkelig hadde skjedd eller bare var et rykte?).
Men apropos 'usmakelig'; dette er Paul Tibbets, piloten på Enola Gay timer før angrepet på Hiroshima 6 august 1945.
Det ble ramaskrik i USA da ryktene begynte å florere om at beboere i palestinske flyktningleirer i Libanon såvel som palestinske innbyggere i Øst Jerusalem hadde feiret terrorangrepene 11 september 2oo1 med ulike uttrykk for glede og seier. Og der er ingenting å si på det; en slik reaksjon ville i høyeste grad vært usmakelig (fant de noen sinne ut om det virkelig hadde skjedd eller bare var et rykte?).
Men apropos 'usmakelig'; dette er Paul Tibbets, piloten på Enola Gay timer før angrepet på Hiroshima 6 august 1945.
søndag 28. mars 2010
Mote/Interiør/Livsstil: Gjenbruk uten Fretex-Looken
Fra tid til annen har selv de store motebladene reportasjer om gjenbruk. Ofte som respons til en eller annen krise; det være seg økonomisk eller miljømessig. Optimistisk som jeg er tenker jeg 'endelig' hver gang, og kresen som jeg er tenker jeg 'grøss og gru' fem minutter senere.
Jeg har gjort en livsstil utav gjenbruk på interiørfronten så vel som på motefronten. Men jeg har til gode å lese en artikkel om dette temaet i hvilken jeg kjenner igjen meg selv, mitt hjem og min garderobe.
Hovedpersonene i disse artiklene har gjerne en alternativ stil der tilfeldighetene eller farveblindhet råder. Vi ser mennesker som dekorerer hjemmet sitt med gamle Norgesglass ('kan dere forstå at folk har kastet disse?!?' Nei; de har tydeligvis ikke hørt om kildesortering), Hawaiidamer i ulike former og kulører og møbler som passer inn i et halvt dusin farveskalaer. Andre (eller de samme) mener at mote og stil er relative begreper og poserer i antrekk som til forveksling ligner de jeg fikk leke med før farmor gav dem til Fretex en gang tidlig på åttitallet.
Jeg er ikke opptatt av mote i betydningen at 'forrige sesong er bare så ut', men det er først og fremst fordi jeg har lovet meg selv aldri å se på et bilde og rødme fordi det jeg synes var virkelig trendy en sesong blir en vits neste sesong (eller at jeg aldri mer skal gjøre det; en gang sent på åttitallet følte jeg meg virkelig kul i knall rosa tights med svarte striper, svart miniskjørt og like knall rosa genser). Jeg er desto mer opptatt av stil, og dette har hittill ikke kollidert med min forkjærlighet for gjenbruk.
Særlig interiør må gjerne oppgraderes litt før det passer inn i et hjem, men dette er ofte både billigere og mer miljøvennlig enn å kjøpe nytt. Sofaen min er for eksempel eldre enn jeg (alvorlig; vi har et bilde av meg på dåpsdagen min der jeg sitter på nettopp den sofaen. Faktisk ganske nøyaktig der jeg sitter nå. Jeg håper ikke det har noen dyp symbolsk mening at jeg sitter på stedet hvil) og etterhvert både slitt og umoderne, men jeg bytter ut trekkene fra tid til annen. Løse trekk er også praktisk for dyreeiere da de lett kan kastes i vaskemaskinen (sofatrekkene, altså; ikke dyrene), og jeg kan skifte farve på hele sofagruppen for en tusenlapp eller to. Spisestuestolene mine var i samme stil som sofaen, men de lot seg uten problemer trekke om. Men det jeg kanskje er aller mest stolt av er denne kommoden:
Jeg fikk den av en venn som skulle kaste den. Jeg angrer bittert på at jeg ikke tok før-bilde av den, men jeg ville ikke ha den i opprinelig form et sekund lenger enn jeg måtte. Den var grufull. Lakket i en særdeles falsk teakfarve (en gang for lenge siden; minst halvparten av lakken var skallet av) og med blanke, glorete håndtak. Så jeg fjernet et par edderkoppkolonier (godt hjulpet av Celia...uæh), pusset den og malte den. For å få en nærmest metallisk glans brukte jeg blank emaljelakk, og for å slippe de glorete håndtakene tok jeg minimalt med lakk på en malingsrull med litt bust (altså ikke en lakkrull) og lot det tørke en time (emaljelakk tørker fullstendig på fem timer) for så å rulle den over håndtakene og dermed skape det antikke uttrykket. Voila!
Heller ikke på motefronten behøver gjenbruk å komromittere. Majoriteten av det jeg har i skapene mine er kjøpt second hand (høres ikke det mye bedre ut enn 'brukt'?), men alle som kjenner meg kan forsikre om at jeg er hysterisk kresen når det kommer til hva jeg viser meg i ute blant folk.
Der er særlig to typer plagg jeg ser etter på second-handmarkedet, og ingen av dem har vist seg vanskelige å finne selv etterat finanskrisen slo til for halvannet år siden.
Det ene er klær som fremdeles har på merkelappene fra den opprinnelige butikken. Til tross for at inntektene stadig stiger her i landet har ikke klær og tilbehør blitt betraktelig dyrere de siste tre tiårene. Med den filosofien som råder blant de fleste av oss må jo resultatet bli at man for det første kjøper mer enn man bruker og at der for det andre ligger betraktelige samlinger ubrukt tøy rundt i de tusen hjem. Og noen har heldigvis vett til å gi disse til bruktbutikker eller i det minste til å selge dem.
Det andre er klær av en kvalitet og design som gjennom bruktmarkedet blir mer tilgjengelig. Dersom man har en viss kjennskap til merker og kvalitet og i tillegg en viss teft for å skille ekte varer fra replika eller piratkopier, kan man gjøre virkelige kupp. Jeg har en Filippa K-blazer som kostet meg kr 3o,- (Fretex solgte alle damejakker til kr 3o,-), et par Guccijeans som kostet meg kr 59,-, en Burberrytrenchcoat som kostet meg kr 100,- og en Pradakjole som også kostet meg kr 1oo,- (altså fire designerplagg for under kr 300,-). Alt har jeg fått bekreftet at er ekte varer, og dette er bare noen eksempler (jeg ser ikke for meg at noen har interesse av å lese en liste over alt jeg har i skapet).
Slike plagg er gjerne av en kvalitet som gjør at de kan brukes av flere eiere. For ikke å snakke om at i alle fall jeg bruker slike plagg med en viss forsikighet. Jeg vet ikke hvor mye forrige eier brukte Pradakjolen, men jeg har brukt den mye uten at der forekommer noen form for slitasje.
Når det gjelder sko er det viktig å skille mellom sko som noen har gått med før og sko som noen har eid før. Vi har alle hørt at det er uheldig å bruke sko som andre har gått inn eller ut. Men der er ikke så rent få ubrukte skopar i det ganske land. Mange jenter kjøper sko et nummer eller to mindre enn de egentlig bruker for så å finne ut at det kanskje ikke var så lurt. For ikke å snakke om at mange kjøper sko på nettet uten mulighet til å prøve dem. Særlig italienske sko er ofte mindre i størrelsen enn norske, og så sitter man der med et par i størrelse 39 som kjennes som 37. Eller overnevnte fenomen inntreffer; man kjøper mer enn man bruker.
I alle tilfeller er der nok av muligheter til å gjøre både miljøet og ens egen økonomi en tjeneste uten å kompromittere ens stilsans.
Der finnes en rekke steder man kan kjøpe second hand, og det varierer hvorvidt opprinnelig eier tjener penger eller ikke. Jeg har endelig kjøpt varer på finn.no, men etter å ha lest en artikkel om ungdom og butikktyveri er jeg mer på vakt for ikke å gjøre meg skyldig i helerivirksomhet. Jeg styrer for eksempel unna selgere som har et stort antall helt nye plagg fra de store kjedebutikkene. Det er dessverre ikke uvanlig at ungdom (og noen voksne...) stjeler klær for videresalg, og da først og fremst fra de store kjedebutikkene som har mindre sikkerhet og hvor eventuelle straffereaksjoner gjerne blir mindre da plaggene er billigere. Man kan selvsagt aldri vite, men nettopp derfor velger jeg å slutte å bekymre meg etter å ha tatt disse forholdsreglene. Second-handkonseptet er for viktig og har for mange fordeler til at det skal ødelegges av noen uærlige sjeler.
Å kjøpe brukt er faktisk en vinn-vinn-vinn situasjon da hvert kjøp representerer hele tre vinnere:
Jeg har gjort en livsstil utav gjenbruk på interiørfronten så vel som på motefronten. Men jeg har til gode å lese en artikkel om dette temaet i hvilken jeg kjenner igjen meg selv, mitt hjem og min garderobe.
Hovedpersonene i disse artiklene har gjerne en alternativ stil der tilfeldighetene eller farveblindhet råder. Vi ser mennesker som dekorerer hjemmet sitt med gamle Norgesglass ('kan dere forstå at folk har kastet disse?!?' Nei; de har tydeligvis ikke hørt om kildesortering), Hawaiidamer i ulike former og kulører og møbler som passer inn i et halvt dusin farveskalaer. Andre (eller de samme) mener at mote og stil er relative begreper og poserer i antrekk som til forveksling ligner de jeg fikk leke med før farmor gav dem til Fretex en gang tidlig på åttitallet.
Jeg er ikke opptatt av mote i betydningen at 'forrige sesong er bare så ut', men det er først og fremst fordi jeg har lovet meg selv aldri å se på et bilde og rødme fordi det jeg synes var virkelig trendy en sesong blir en vits neste sesong (eller at jeg aldri mer skal gjøre det; en gang sent på åttitallet følte jeg meg virkelig kul i knall rosa tights med svarte striper, svart miniskjørt og like knall rosa genser). Jeg er desto mer opptatt av stil, og dette har hittill ikke kollidert med min forkjærlighet for gjenbruk.
Særlig interiør må gjerne oppgraderes litt før det passer inn i et hjem, men dette er ofte både billigere og mer miljøvennlig enn å kjøpe nytt. Sofaen min er for eksempel eldre enn jeg (alvorlig; vi har et bilde av meg på dåpsdagen min der jeg sitter på nettopp den sofaen. Faktisk ganske nøyaktig der jeg sitter nå. Jeg håper ikke det har noen dyp symbolsk mening at jeg sitter på stedet hvil) og etterhvert både slitt og umoderne, men jeg bytter ut trekkene fra tid til annen. Løse trekk er også praktisk for dyreeiere da de lett kan kastes i vaskemaskinen (sofatrekkene, altså; ikke dyrene), og jeg kan skifte farve på hele sofagruppen for en tusenlapp eller to. Spisestuestolene mine var i samme stil som sofaen, men de lot seg uten problemer trekke om. Men det jeg kanskje er aller mest stolt av er denne kommoden:
Jeg fikk den av en venn som skulle kaste den. Jeg angrer bittert på at jeg ikke tok før-bilde av den, men jeg ville ikke ha den i opprinelig form et sekund lenger enn jeg måtte. Den var grufull. Lakket i en særdeles falsk teakfarve (en gang for lenge siden; minst halvparten av lakken var skallet av) og med blanke, glorete håndtak. Så jeg fjernet et par edderkoppkolonier (godt hjulpet av Celia...uæh), pusset den og malte den. For å få en nærmest metallisk glans brukte jeg blank emaljelakk, og for å slippe de glorete håndtakene tok jeg minimalt med lakk på en malingsrull med litt bust (altså ikke en lakkrull) og lot det tørke en time (emaljelakk tørker fullstendig på fem timer) for så å rulle den over håndtakene og dermed skape det antikke uttrykket. Voila!Heller ikke på motefronten behøver gjenbruk å komromittere. Majoriteten av det jeg har i skapene mine er kjøpt second hand (høres ikke det mye bedre ut enn 'brukt'?), men alle som kjenner meg kan forsikre om at jeg er hysterisk kresen når det kommer til hva jeg viser meg i ute blant folk.
Der er særlig to typer plagg jeg ser etter på second-handmarkedet, og ingen av dem har vist seg vanskelige å finne selv etterat finanskrisen slo til for halvannet år siden.
Det ene er klær som fremdeles har på merkelappene fra den opprinnelige butikken. Til tross for at inntektene stadig stiger her i landet har ikke klær og tilbehør blitt betraktelig dyrere de siste tre tiårene. Med den filosofien som råder blant de fleste av oss må jo resultatet bli at man for det første kjøper mer enn man bruker og at der for det andre ligger betraktelige samlinger ubrukt tøy rundt i de tusen hjem. Og noen har heldigvis vett til å gi disse til bruktbutikker eller i det minste til å selge dem.
Det andre er klær av en kvalitet og design som gjennom bruktmarkedet blir mer tilgjengelig. Dersom man har en viss kjennskap til merker og kvalitet og i tillegg en viss teft for å skille ekte varer fra replika eller piratkopier, kan man gjøre virkelige kupp. Jeg har en Filippa K-blazer som kostet meg kr 3o,- (Fretex solgte alle damejakker til kr 3o,-), et par Guccijeans som kostet meg kr 59,-, en Burberrytrenchcoat som kostet meg kr 100,- og en Pradakjole som også kostet meg kr 1oo,- (altså fire designerplagg for under kr 300,-). Alt har jeg fått bekreftet at er ekte varer, og dette er bare noen eksempler (jeg ser ikke for meg at noen har interesse av å lese en liste over alt jeg har i skapet).
Slike plagg er gjerne av en kvalitet som gjør at de kan brukes av flere eiere. For ikke å snakke om at i alle fall jeg bruker slike plagg med en viss forsikighet. Jeg vet ikke hvor mye forrige eier brukte Pradakjolen, men jeg har brukt den mye uten at der forekommer noen form for slitasje.
Når det gjelder sko er det viktig å skille mellom sko som noen har gått med før og sko som noen har eid før. Vi har alle hørt at det er uheldig å bruke sko som andre har gått inn eller ut. Men der er ikke så rent få ubrukte skopar i det ganske land. Mange jenter kjøper sko et nummer eller to mindre enn de egentlig bruker for så å finne ut at det kanskje ikke var så lurt. For ikke å snakke om at mange kjøper sko på nettet uten mulighet til å prøve dem. Særlig italienske sko er ofte mindre i størrelsen enn norske, og så sitter man der med et par i størrelse 39 som kjennes som 37. Eller overnevnte fenomen inntreffer; man kjøper mer enn man bruker.
I alle tilfeller er der nok av muligheter til å gjøre både miljøet og ens egen økonomi en tjeneste uten å kompromittere ens stilsans.
Der finnes en rekke steder man kan kjøpe second hand, og det varierer hvorvidt opprinnelig eier tjener penger eller ikke. Jeg har endelig kjøpt varer på finn.no, men etter å ha lest en artikkel om ungdom og butikktyveri er jeg mer på vakt for ikke å gjøre meg skyldig i helerivirksomhet. Jeg styrer for eksempel unna selgere som har et stort antall helt nye plagg fra de store kjedebutikkene. Det er dessverre ikke uvanlig at ungdom (og noen voksne...) stjeler klær for videresalg, og da først og fremst fra de store kjedebutikkene som har mindre sikkerhet og hvor eventuelle straffereaksjoner gjerne blir mindre da plaggene er billigere. Man kan selvsagt aldri vite, men nettopp derfor velger jeg å slutte å bekymre meg etter å ha tatt disse forholdsreglene. Second-handkonseptet er for viktig og har for mange fordeler til at det skal ødelegges av noen uærlige sjeler.
Å kjøpe brukt er faktisk en vinn-vinn-vinn situasjon da hvert kjøp representerer hele tre vinnere:
- En selv - å kjøpe brukt er billigere, og en kan kjøpe plagg i kvaliteter og kvantiteter en kanskje ikke hadde hatt råd til ellers
- Selger - privatpersoner kan tjene penger på ting de ikke lenger bruker (samtidig som de får bedre plass til ting de faktisk bruker) og veldedige organisasjoner får penger til å fortsette og muligens bedre sitt arbeide
- Miljøet - brukthandel har faktisk en dobbel miljøgevinst: en unngår alle forurensingsproblemer involvert i produksjonsprosessen og en unngår å produsere avfall
lørdag 27. mars 2010
Mitt Liv: Ikke min Dag i Dag
Jeg har aldri kommet inn i vanen med å bruke bloggen som dagbok, men jeg har hatt en noe frustrerende dag og har dermed behov for å beklage meg.
I dag tidlig la brødbakemaskinen inn årene (eller eltekroken), så jeg ser ikke bortifra at jeg kan komme til å sulte i hjel.
Lettere delerisk av sult hadde jeg et hårsprayuhell (utrolig hva stavesjekken godtar. Eller så er den redd for å si meg imot i dag) som gjorde meg litt 'stiv i maska' (jeg klarer ikke å bruke a-endinger uten hermetegn rundt). Åpningen var tett så jeg skulle se etter hva som var galt. Mens jeg så prøvde jeg å spraye, og plutselig var den ikke tett lenger.
Nå var jeg enda mer delerisk, så på vei ut døren tok jeg de første og beste skoene jeg fant. Det vil si; de første skoene jeg fant. Skoene var nemlig svarte, og i mangel på mat og høy på hårspray tenkte jeg ikke på at jeg gikk i marineblå strømpebukse. Jeg blandet marineblått og svart! En av de mest alvorlige motefeilene man kan begå! Hadde det ikke vært for at jeg fremdeles kjente hårsprayen svi i øynene ville jeg trodd jeg drømte, for dette marerittet har jeg minst en gang i uken. At jeg plutselig befinner meg på offentlig sted med sko og veske som ikke matcher, med rød genser og lyse jeans eller med svart og marineblått side om side. Dette er min versjon av naken-på-offentlig sted-drømmen. Og et kvarer for sen som jeg var (på grunn av hårsprayhendelsen) hadde jeg ikke tid til å gå hjem og skifte.
Og så ble jeg skjelt ut av et kvinnfolk. Ikke for å blande svart og marineblått (det ville jeg nesten synes jeg fortjente), men for å...legge an på mannen hennes. En bil stoppet ved et overgangsfelt, og høflig som jeg er smilte og nikket jeg til føreren (jeg setter pris på de som tar hensyn til myke trafikkanter). Hvorpå hans kone (i alle fall ett eller annet kvinnfolk som satt ved siden av ham i bilen og refererte til ham som mannen sin) rullet ned vinduet og skrek til meg at jeg måtte se å holde meg borte fra mannen hennes, at det var uhørt å legge an på menn på den måten og at hun ville huske meg. Jeg har lurt litt på hva hun så for seg. At mannen hennes og jeg hadde planlagt dette møtet nøye? At jeg skulle åpne bildøren og hoppe på ham? At jeg nikket morse for 'møt meg så snart du er fri for det hespetreet'?
Som om ikke dette var nok har Celia lært seg to måter å komme seg opp i gardinkappen; hun skifter mellom å klatre opp persiennene og å hoppe fra sofaryggen.
Hm...det hjalp å skrive dette ned. For når jeg leser gjennom det innser jeg at jeg har lite å klage over. Der finnes faktisk godt kjøpebrød, og jeg kan bake for hånd også. For ikke å snakke om at jeg kan lage andre ting enn brød. Jeg er faktisk brukbar på kjøkkenet. Og hårsprayen er ute av ansikt og øyne og ute av sinn. Og folk har sikkert bedre ting å gjøre på en palmelørdag enn å legge merke til en kvinne uten farvesans (og jeg så flere andre som blandet fy-farver!). Og det er sikkert mer synd på dette hespetreet som skjelte meg ut enn på meg. Jeg fikk tross alt en god latter utav det. Og gardinklatring veies opp av kos og maling. Og...jeg har fått en ny dokumentar om Josef Stalin! Som varer i fem timer! En som fokuserer på hans møter med først nazistene og siden de allierte (jeg har litt problemer med å skille mellom Churchill og Roosevelt/Truman og nazistene; kanskje det var Josef sitt problem også). Så det blir nok en kveld med kjøpebrød og kjefting til fjernsynet ('Still Truman for riksrett!', 'New Deal og Stalins femårsplaner er to sider av samme sak!', 'Hey, Winston! Hvis du virkelig gikk inn i krigen for å hjelpe Polen; hvorfor gav du landet gladelig til Stalin etter krigen?!?'
Når jeg leser gjennom det jeg har skrevet nok en gang slår det meg at dette muligens er en litt patetisk måte å tilbringe en lørdagskveld på. Det er best jeg slutter å skrive før jeg blir nedfor igjen.
God palmehelg, alle sammen. Hilser dere med Glenn Miller og In the Mood (for å komme in the mood for fem timer med dokumentar om 194o-tallet og krigsoppgjøret).
I dag tidlig la brødbakemaskinen inn årene (eller eltekroken), så jeg ser ikke bortifra at jeg kan komme til å sulte i hjel.
Lettere delerisk av sult hadde jeg et hårsprayuhell (utrolig hva stavesjekken godtar. Eller så er den redd for å si meg imot i dag) som gjorde meg litt 'stiv i maska' (jeg klarer ikke å bruke a-endinger uten hermetegn rundt). Åpningen var tett så jeg skulle se etter hva som var galt. Mens jeg så prøvde jeg å spraye, og plutselig var den ikke tett lenger.
Nå var jeg enda mer delerisk, så på vei ut døren tok jeg de første og beste skoene jeg fant. Det vil si; de første skoene jeg fant. Skoene var nemlig svarte, og i mangel på mat og høy på hårspray tenkte jeg ikke på at jeg gikk i marineblå strømpebukse. Jeg blandet marineblått og svart! En av de mest alvorlige motefeilene man kan begå! Hadde det ikke vært for at jeg fremdeles kjente hårsprayen svi i øynene ville jeg trodd jeg drømte, for dette marerittet har jeg minst en gang i uken. At jeg plutselig befinner meg på offentlig sted med sko og veske som ikke matcher, med rød genser og lyse jeans eller med svart og marineblått side om side. Dette er min versjon av naken-på-offentlig sted-drømmen. Og et kvarer for sen som jeg var (på grunn av hårsprayhendelsen) hadde jeg ikke tid til å gå hjem og skifte.
Og så ble jeg skjelt ut av et kvinnfolk. Ikke for å blande svart og marineblått (det ville jeg nesten synes jeg fortjente), men for å...legge an på mannen hennes. En bil stoppet ved et overgangsfelt, og høflig som jeg er smilte og nikket jeg til føreren (jeg setter pris på de som tar hensyn til myke trafikkanter). Hvorpå hans kone (i alle fall ett eller annet kvinnfolk som satt ved siden av ham i bilen og refererte til ham som mannen sin) rullet ned vinduet og skrek til meg at jeg måtte se å holde meg borte fra mannen hennes, at det var uhørt å legge an på menn på den måten og at hun ville huske meg. Jeg har lurt litt på hva hun så for seg. At mannen hennes og jeg hadde planlagt dette møtet nøye? At jeg skulle åpne bildøren og hoppe på ham? At jeg nikket morse for 'møt meg så snart du er fri for det hespetreet'?
Som om ikke dette var nok har Celia lært seg to måter å komme seg opp i gardinkappen; hun skifter mellom å klatre opp persiennene og å hoppe fra sofaryggen.
Hm...det hjalp å skrive dette ned. For når jeg leser gjennom det innser jeg at jeg har lite å klage over. Der finnes faktisk godt kjøpebrød, og jeg kan bake for hånd også. For ikke å snakke om at jeg kan lage andre ting enn brød. Jeg er faktisk brukbar på kjøkkenet. Og hårsprayen er ute av ansikt og øyne og ute av sinn. Og folk har sikkert bedre ting å gjøre på en palmelørdag enn å legge merke til en kvinne uten farvesans (og jeg så flere andre som blandet fy-farver!). Og det er sikkert mer synd på dette hespetreet som skjelte meg ut enn på meg. Jeg fikk tross alt en god latter utav det. Og gardinklatring veies opp av kos og maling. Og...jeg har fått en ny dokumentar om Josef Stalin! Som varer i fem timer! En som fokuserer på hans møter med først nazistene og siden de allierte (jeg har litt problemer med å skille mellom Churchill og Roosevelt/Truman og nazistene; kanskje det var Josef sitt problem også). Så det blir nok en kveld med kjøpebrød og kjefting til fjernsynet ('Still Truman for riksrett!', 'New Deal og Stalins femårsplaner er to sider av samme sak!', 'Hey, Winston! Hvis du virkelig gikk inn i krigen for å hjelpe Polen; hvorfor gav du landet gladelig til Stalin etter krigen?!?'
Når jeg leser gjennom det jeg har skrevet nok en gang slår det meg at dette muligens er en litt patetisk måte å tilbringe en lørdagskveld på. Det er best jeg slutter å skrive før jeg blir nedfor igjen.
God palmehelg, alle sammen. Hilser dere med Glenn Miller og In the Mood (for å komme in the mood for fem timer med dokumentar om 194o-tallet og krigsoppgjøret).
Livsstil: Unngå å bli Sukkerjunkie
For noen innlegg siden skrev jeg om overforbruket av sukker selv i matvarer som ikke forbindes med søtsmak. Her er mine beste tips til å unngå å bli sukkerjunkie:
- Ikke bruk sukker i te og kaffe – dersom du synes disse drikkene er kjedelige i seg selv, finnes der mange muligheter som ikke involverer sukker. Personlig bruker jeg melk eller fløte for en rundere smak og en mer behagelig konsistens. Ellers kan jeg anbefale krydder som kanel, kardemomme (araberene bruker kardemomme til å søte både kaffe og te, et eksempel som er verd å etterfølge), nellik og ingefær for en varm søtsmak, eller svart pepper og chilli for en spennende sterk smak. Mange bruker også sitron for en ekstra spiss. Dessuten finnes der te som er søt i seg selv, for eksempel lakrisrot og anis.
- Ikke bruk ferdigmat – bak ditt eget brød og lag supper, sauser og gryteretter fra bunnen av i stedet for med hjelp av pulver. Og bruk for all del ikke hermetiske, vakuumpakkede eller frosne alternativer. Slike inneholder ofte store mengder sukker, usunne typer fett (eller sunne typer fett som er blitt usunt gjennom feil behandling), salt og ikke minst tilsetningsstoffer. Å bruke mer råvarer og mindre ferdigprodukter gir deg full kontroll over hva du spiser, og ikke minst får du maten nøyaktig slik du ønsker. I de tilfellene du kjøper ferdigmat anbefaler jeg deg å lese innholdfortegnelsen nøye.
- Alternativ til iskrem – kjør kremfløte og frosne bær (eller frukt) i blenderen. Den kremede konsistensen og det høye fettinnholdet veier opp for manglende søtsmak. Eller bruk kokosmelk som i sorbeten jeg la ut oppskrift til for en stund siden.
- Unngå sukkerholdig pålegg – at sjokoladepålegg og sunda inneholder sukker kommer ikke som noe sjokk. Men hva med den gode norske brunosten? Eller prim? Disse påleggene inneholder mye unødvendig sukker. Endatil de fleste fiskepåleggene fra Stabburet inneholder sukker. Syltetøy kommer heldigvis i usukrede versjoner, men de fleste sverger likevel til originalutgaven med mer sukker enn bær.
- Spis frukt – frukt inneholder fruktsukker, så man bør ha en viss kontroll over inntaket. Frukt er imidlertid langt sunnere enn godteri, og inntak av frukt kan minke trangen til andre matvarer med mer usunne sukkervarianter. Sjekk imidlertid innholdsbetegnelsen på tørkede og hermetiske varianter da disse ofte tilsettes unødvendig sukker.
- Alternativ til fruktyoughurt – fruktyoughurt inneholder ofte betraktelige mengder sukker, noe som burde være helt unødvendig. Kjøp derfor sukkerfri youghurt naturell og bland heller i frukt og bær etter eget ønske og egen smak.
- Bruk krydder – som nevnt under alternativer til sukker i te og kaffe kan man bruke krydder til å sette smak. Dette gjelder selvsagt andre matvarer også. Tradisjonelt søte bakverk kan tilsettes kanel, kardemomme, ingefær, nellik og/eller vanilje i stedet for sukker, og de fleste nordmenn kan med fordel bruke mer krydder i maten. Når matretter blir mer smakfulle forsvinner gjerne behovet for den søtsmaken man har vennet seg til. Dette gjelder også søte drikker som kakao. Jeg drikker gjerne kakao med bare melk og kakaopulver, men med litt vaniljepulver, kanel eller lignende blir den søtere. Et annet alternativ er å ha litt krem i. Den blir gjerne ikke søtere av dette, men både konsistens og smak blir rundere og mer kremet.
- Unngå søte drikker – flytende sukker fortæres lettere enn det i fast form, og man drikker gjerne mer enn man er klar over. Jeg beundrer de som aldri drikker brus; selv drikker jeg det fra tid til annen, men aldri ukritisk. Det betyr at jeg tillater meg å drikke det til visse matretter eller når jeg virkelig skal kose meg, og at jeg holder rede på hvor mye jeg drikker. Jeg bruker det ikke som tørstedrikk og heller ikke fordi det er enkelt og/eller jeg har det for hånden.
- Ikke bruk sukker på grøt – når melk kokes brytes sukkerkjeden slik at den blir søt. Grøt smaker derfor søtt i seg selv, og det bør ikke være nødvendig å søte den ytterligere. Dersom man vil ha ekstra smak på den kan man for eksempel bruke kanel eller tørket frukt.
- Ha/ta kontroll over sukkerinntaket – jeg kontrollerer inntaket ved å bare spise sukker i matvarer som forbindes med (høyt) sukkerinnhold. Godteri hvis jeg får velge selv; kaker hvis jeg er i selskap og ikke vil støte vertinnen. Og brus til visse utvalgte måltider og anledninger. På denne måten konsentreres sukkerinntaket og blir lettere å holde rede på. Andre matvarer sørger jeg for at er nesten kjemisk frie for sukker ved enten å lage dem selv fra bunnen av, eller ved å kjøpe fra produsenter jeg stoler på.
fredag 26. mars 2010
Refleksjon: Frykten for å bli gjort til Læresvenn
Jeg slutter aldri å forundre meg over det aggressive forsvaret som oppstår blant mange mennesker når de konfronteres med kristne individer, grupper eller verdier. Når jeg leser nettartikler skummer jeg alltid gjennom kommentarene som gjerne følger slike, og hver gang blir jeg slått av den aggresjonen kristne tema synes å vekke hos folk. Jeg leste for eksempel en artikkel om kristne som får hjelp til å takke nei til pornografi (dette var et tiltak for mennesker som selv søkte hjelp, og ingen form for tvang eller forslag om slik var involvert), og en rekke av reaksjonene handlet om at en heller bør takke nei til Jesus, at her er kristenfolket ute med moraliseringen sin igjen og så videre i samme modus. Litt surfing viste at denne trenden også gjorde seg gjeldende etter andre artikler med kristent innhold, og i grunnen alt som i det hele tatt kan relateres til kristne og deres tro.
Verden florerer av mer eller mindre organiserte trossystem med varierende grad av substans og indre sammenheng, og de færreste av oss tror på alt hver av disse predikerer. Konfrontert med livssyn man finner lite troverdig vil man gjerne si seg respektfullt uenig eller trekke smilende på skuldrene. Jeg har likevel oppdaget at møte med kristendommen ofte får frem en defensiv og aggressiv holdning blant ikke-kristne. Disse manifesterer seg i deres kritikk av kristendommen og dens ulike aspekter såvel som i deres karakterisering av kristne.
Mange behøver ikke engang konfronteres med kristendommen for å bli provosert av den. Der er nok av mennesker som irriterer seg over at det kristne tror på ikke synes troverdig eller at disse menneskene velger å følge visse moralske retningslinjer. Hvorfor skal noen føle seg plaget av at andre venter med sex til ekteskapet eller avstår fra banning, alkohol og gambling? Der er mye mennesker gjør som jeg ikke forstår, men jeg klarer ikke helt å føle meg provosert av den grunn. Der finnes mennesker som frivillig tar i edderkopper, som drikker øl og som ikke matcher eyelineren med sko og veske, men jeg har da ikke tenkt å gå ut i media med sinte kommentarer om at jeg ikke liker det de gjør. Ei heller vil jeg komme med utsagn av typen 'alle som tar i edderkopper krever at andre skal gjøre det også'.
Disse menneskene har gjerne også et lite nyansert syn på kristne, og de føler seg ofte krenket og presset så snart noen innrømmer at de er personlig kristne. Hvem har ikke hørt utsagn som 'alle kristne er moralister', 'kristne skal alltid presse sin religion på andre' og 'pass deg; han er bare ute etter å omvende deg'?
Til tross for at jeg ikke er kristen selv har jeg vært innom en rekke kristne miljøer opp gjennom årene, og jeg har mange kristne venner. Dette har lært meg mye, og der er særlig to ting som er verd å nevne i denne sammenheng.
For det første er det både absurd og krenkende å bruke uttrykk som 'alle kristne' og 'kristne skal/gjør/vil/er alltid' med mindre disse innledningene følges av grunnleggende doktriner innenfor kristendommen ('alle kristne tror på Jesus' eller lignende). Der er like mange typer kristne som der er kristne. De kommer i alle former og med alle typer personlighet. I et samfunn som er besatt av ikke å krenke, generalisere eller stereotype er det utrolig hvor mye som er akseptabelt å si om denne gruppen. Selv mennesker som ønsker lover mot å ytre utsagn av typen 'alle muslimer er potensielle terrorister' gjør seg gjerne skyldige i å stereotype kristne.
For det andre er min erfaring at mange kristne nærmest er redde for å virke moraliserende eller for å presse sin religion på andre. Jeg har som nevnt mange kristne venner, og jeg kan ikke huske å ha befunnet meg i en situasjon der jeg følte meg presset til å omvende meg. Ei heller har jeg opplevd kristne som med hevet pekefinger fordømmer meg som person eller mine gjerninger. Det betyr ikke at jeg betviler at de finnes, men jeg kan også si med absolutt sikkerhet at overnevnte påstander ikke holder mål.
Kirken tar selvsagt gjerne imot konverter, og gjennom sjelesorg kan man få svar på hvorvidt ens tanker og gjerninger er syndige. Men dette er da virkelig situasjoner en oppsøker frivillig. De kristne kommer ikke løpende etter oss med korset hevet og Bibelen i hånd. Og å innrømme at en er kristen er på ingen måte synonymt med å presse sin religion på andre. Men ofte skal det ikke mer til før enkelte føler seg presset.
Så hva ligger til grunn for slike holdninger? Hvorfor blir visse mennesker så sinte fordi andre velger å tro noe de selv ikke finner troverdig, og hvorfor føler noen det som press så snart andre presenterer seg som følgere av en viss religion?
torsdag 25. mars 2010
Refleksjon: En Karikatur av en Bedre Verden
Som liberalist er jeg opptatt av å forkynne at man ikke behøver personlig å promotere alt man ønsker å legalisere, og at man heller ikke behøver å ønske lover mot alt man ikke liker. Det er for eksempel mulig å ønske legalisering av narkotika uten å ha noen interesse av å prøve slike stoffer, og å ønske færre restriksjoner og et bedre liv for homofile er ikke synonymt med å komme ut av skapet.
Selv er jeg en ivrig forkjemper for ytringsfriheten, men dette betyr på ingen måte at jeg selv uttrykker hva det skal være eller at jeg mener alt som kan sies bør sies.
Jeg synes ikke hakekorset bør være et ulovlig symbol, men jeg har særdeles lite til overs for 'mennesker' som bruker dette. Videre mener jeg ikke at rasistiske ytringer skal straffeforfølges med mindre de brukes som del av en videre trakassering og dermed bryter andre lover (å spraymale 'nigger' på veggen til en innvandrerbutikk er vandalisme og å bruke det samme ordet mens man banker opp en mørkhudet er vold), men jeg ville aldri brukt slike uttrykk selv uten hermetegn og en videre kontekst.
Ytringsfrihetskonseptet ble heftig diskutert i kjølvannet av publiseringen(e) av muhammedkarikaturene. Som liberalist mener jeg ikke at dette burde være en ulovlig handling, men det betyr ikke nødvendigvis at jeg mener det var en klok eller nødvendig handling.
Jeg vil bruke min ytringsfrihet til å uttrykke ting som er viktige for meg og/eller som jeg håper vil gjøre verden til et bedre sted. Etter mitt syn møter ikke de aktuelle publiseringene noen av disse kvalifikasjonene. Det gir meg ingenting å publisere bilder av denne profeten, og jeg ser ikke hvordan det skal gjøre verden til et bedre sted å gjøre så. Jeg vet at mange mennesker mener at dette stuntet kan være med på å gjøre islam til en mer åpen religion og kanskje særlig bedre situasjonen for kvinner, men jeg tror faktisk ikke dette er veien å gå. Jeg tror ikke denne handlingen vil føre til mer åpenhet; jeg frykter faktisk at den skal skape mer hat og ytterligere polarisering. Da får man heller starte en debatt (eller hoppe på en eksisterende debatt; der er nok å ta av) om islam og denne religionens doktriner, lover og restriksjoner.
Dersom noen er uenige med meg her, så har jeg ingen problemer med dette; evnen til å bli enige om å være uenige er god ¨å ha. Jeg tviler heller ikke på at noen faktisk støtter publiseringene av denne grunn; de håper en dør eller to skal åpnes. Men prøv ikke å fortelle meg at dette er motivasjonen for alle som støtter publiseringene. For mange er hat og skadefryd større motivasjoner enn visjonen om en bedre og åpnere verden. Og så lenge disse faktorene finnes vil ikke verden bli verken bedre eller åpnere.
onsdag 24. mars 2010
Refleksjon: Verdier som Dreper
En betydelig andel av massakrer og andre skyteepisoder finner sted i USA. Og etterspillet er det samme hver eneste gang; en diskusjon om USAs liberale våpenlover oppstår. Jeg skal gjerne være med på en våpendebatt, men den diskusjonen som tradisjonen tro oppstår i kjølvannet av en tragedie tar oppmerksomheten fra et annet, og etter min mening større, problem med det amerikanske samfunnet.
Det er ikke uvanlig å hevde at der er en sammenheng mellom antall våpen i privat eierskap og antall voldsepisoder i et samfunn. Jeg skal på ingen måte nekte for at der kan finnes en naturlig korrelasjon mellom disse, for om noen bestemmer seg for å begå ett eller flere drap vil tilgang på våpen være essensielt for å sette planene ut i livet. Men gjør våpen i seg selv mennesker voldelige? Er eneste forskjellen på hvorvidt en mann blir morder eller forblir lovlydig hvorvidt han har våpen lett tilgjengelig?
Der finnes mennesker som er så forskrudde at de dreper simpelthen fordi de kan (jfr Brenda Ann Spencer). Og der finnes mennesker som bestemmer seg for å drepe i et anfall av raseri for så å roe seg ned. Tilgang på våpen i det fatale øyeblikket kan selvsagt skille morder fra lovlydig i slike tilfeller. Men hva med de planlagte attantatene Statene etterhvert har så mange av? Gjerne utført med skytevåpen og/eller eksplosiver? Columbine, Oklahoma City, ... Kan vi legge skylden på skytevåpen her også?
Jeg mener det blir for enkelt. Det blir også for enkelt å generalisere da bakgrunnen for hver av disse tragediene er unike og vi har med mennesker å gjøre som i utgangspunktet er uforutsigbare. En faktor som imidlertid synes å være en gjenganger, er hat mot en viss gruppe mennesker (en erklært fiende); det være seg medstudenter som har mobbet en, byråkratiet, abortleger og så videre. Hva får et mennesker til å gjøre seg selv til både aktor, dommer og bøddel når de dømmer individer eller grupper (spesifikke eller generelle sådanne; noen er for eksempel ute etter en bestemt gruppe vellykkede studenter som de misliker personlig, mens andre er fornøyde så lenge de får eliminert noen som helst som passer inn i denne kategorien; uavhengig av tidligere kjennskap til dem)?
Igjen er grunnene komplekse, men jeg er overbevist om at en viktig faktor er at så mye av USAs nasjonale selvtillit er knyttet opp til vold. Mye av retorikken som kommer fra øverste hold i USA handler om hvem som er fienden, hvordan man skal vinne over denne og ikke minst hva som rettferdiggjør å erklære noen sin fiende for så å gå til væpnet aksjon mot dem.
Et av argumentene som har rettferdiggjort mang en militæraksjon er at 'de deler ikke våre verdier'. Dette ble brukt mot nazistene under den annen verdenskrig, mot kommunistene under den kalde krigen og det brukes i dag mot radikale islamister. Og det er selvsagt USA som har rett til å definere 'radikale' i denne sammenhengen. Og en rekke andre sammenhenger.
USA får ofte ord på seg for å være verdenspoliti, men dette er ikke hele sannheten. De innehar også et selverklært verv som verdensdommer, og deres ord veier tyngre enn både FNs og andre land til sammen. Dersom noen av de sistnevnte er uenige er det bare tydelig at de ikke deler USAs verdier.
USA har gjentatte ganger vist at de er akseptabelt å drepe sivile på fiendens side om dette viser seg nødvendig for å vinne, og at deres verdier veier så tungt at de kan påtvinge dem andre i situasjoner som ikke angår dem. Eller rettere sagt; USA er en så viktig at alt angår dem. Under den kalde krigen gikk de så langt som til å vedta at kommunisme ikke skulle finnes i den vestlige verden. Dette betydde i praksis at land som tilfeldigvis ligger i relativ nærhet av USA ikke stod fritt til selv å velge sine myndigheter. Jeg er klar over at de fleste kommunistiske regimer ikke er demokratisk valgt, men jeg ser ikke for meg at USA ville godkjent en folkevalgt kommunistleder; ei heller en slik som hadde kommet til makten gjennom en revolusjon eller et kupp med bred støtte blant folket.
Og mens vi snakker om demokrati; dette er en av de verdiene USA visstnok har rett til å påtvinge alle de som ikke deler den. Sivile blir drept, deriblant bryllupsgjester og fødende kvinner, men det er bare prisen de må betale for et USA-sponset demokrati. Er der noen som har spurt de som har mistet sine kjære om de var villige til å betale den ultimate prisen i bytte mot stemmerett? For ironisk nok har ikke de som blir demokratiserte rett til å stemme over denne saken.
Men når denne denne holdningen stolt blir formidlet til det amerikanske folket, fra og med barnehagen, hvilken effekt har det på dem? Jeg vil tro en betydelig prosent av de som står bak massakrer og forsøk på slike er inspirert av fedrelandet. De dreper de som ikke deler deres verdier. Om uskyldige skulle havne i skuddlinjen som i Oklahoma City der 19 av de 168 døde var barn, så har Uncle Sam sagt at det er prisen man til tider må betale. Hvert av barna som døde i Oklahoma City representerer en tragedie. Det gjør også hvert av de barna som døde i Japan under den annen verdenskrig, de som døde i Vietnam under den kalde krigen og de som dør i Irak i dag. Eneste forskjell på førstnevnte og de tre sistnevnte er hvorvidt USA støtter drapene som et ledd i en kampanje.
Det er ikke uvanlig å hevde at der er en sammenheng mellom antall våpen i privat eierskap og antall voldsepisoder i et samfunn. Jeg skal på ingen måte nekte for at der kan finnes en naturlig korrelasjon mellom disse, for om noen bestemmer seg for å begå ett eller flere drap vil tilgang på våpen være essensielt for å sette planene ut i livet. Men gjør våpen i seg selv mennesker voldelige? Er eneste forskjellen på hvorvidt en mann blir morder eller forblir lovlydig hvorvidt han har våpen lett tilgjengelig?
Der finnes mennesker som er så forskrudde at de dreper simpelthen fordi de kan (jfr Brenda Ann Spencer). Og der finnes mennesker som bestemmer seg for å drepe i et anfall av raseri for så å roe seg ned. Tilgang på våpen i det fatale øyeblikket kan selvsagt skille morder fra lovlydig i slike tilfeller. Men hva med de planlagte attantatene Statene etterhvert har så mange av? Gjerne utført med skytevåpen og/eller eksplosiver? Columbine, Oklahoma City, ... Kan vi legge skylden på skytevåpen her også?
Jeg mener det blir for enkelt. Det blir også for enkelt å generalisere da bakgrunnen for hver av disse tragediene er unike og vi har med mennesker å gjøre som i utgangspunktet er uforutsigbare. En faktor som imidlertid synes å være en gjenganger, er hat mot en viss gruppe mennesker (en erklært fiende); det være seg medstudenter som har mobbet en, byråkratiet, abortleger og så videre. Hva får et mennesker til å gjøre seg selv til både aktor, dommer og bøddel når de dømmer individer eller grupper (spesifikke eller generelle sådanne; noen er for eksempel ute etter en bestemt gruppe vellykkede studenter som de misliker personlig, mens andre er fornøyde så lenge de får eliminert noen som helst som passer inn i denne kategorien; uavhengig av tidligere kjennskap til dem)?
Igjen er grunnene komplekse, men jeg er overbevist om at en viktig faktor er at så mye av USAs nasjonale selvtillit er knyttet opp til vold. Mye av retorikken som kommer fra øverste hold i USA handler om hvem som er fienden, hvordan man skal vinne over denne og ikke minst hva som rettferdiggjør å erklære noen sin fiende for så å gå til væpnet aksjon mot dem.
Et av argumentene som har rettferdiggjort mang en militæraksjon er at 'de deler ikke våre verdier'. Dette ble brukt mot nazistene under den annen verdenskrig, mot kommunistene under den kalde krigen og det brukes i dag mot radikale islamister. Og det er selvsagt USA som har rett til å definere 'radikale' i denne sammenhengen. Og en rekke andre sammenhenger.
USA får ofte ord på seg for å være verdenspoliti, men dette er ikke hele sannheten. De innehar også et selverklært verv som verdensdommer, og deres ord veier tyngre enn både FNs og andre land til sammen. Dersom noen av de sistnevnte er uenige er det bare tydelig at de ikke deler USAs verdier.
USA har gjentatte ganger vist at de er akseptabelt å drepe sivile på fiendens side om dette viser seg nødvendig for å vinne, og at deres verdier veier så tungt at de kan påtvinge dem andre i situasjoner som ikke angår dem. Eller rettere sagt; USA er en så viktig at alt angår dem. Under den kalde krigen gikk de så langt som til å vedta at kommunisme ikke skulle finnes i den vestlige verden. Dette betydde i praksis at land som tilfeldigvis ligger i relativ nærhet av USA ikke stod fritt til selv å velge sine myndigheter. Jeg er klar over at de fleste kommunistiske regimer ikke er demokratisk valgt, men jeg ser ikke for meg at USA ville godkjent en folkevalgt kommunistleder; ei heller en slik som hadde kommet til makten gjennom en revolusjon eller et kupp med bred støtte blant folket.
Og mens vi snakker om demokrati; dette er en av de verdiene USA visstnok har rett til å påtvinge alle de som ikke deler den. Sivile blir drept, deriblant bryllupsgjester og fødende kvinner, men det er bare prisen de må betale for et USA-sponset demokrati. Er der noen som har spurt de som har mistet sine kjære om de var villige til å betale den ultimate prisen i bytte mot stemmerett? For ironisk nok har ikke de som blir demokratiserte rett til å stemme over denne saken.
Men når denne denne holdningen stolt blir formidlet til det amerikanske folket, fra og med barnehagen, hvilken effekt har det på dem? Jeg vil tro en betydelig prosent av de som står bak massakrer og forsøk på slike er inspirert av fedrelandet. De dreper de som ikke deler deres verdier. Om uskyldige skulle havne i skuddlinjen som i Oklahoma City der 19 av de 168 døde var barn, så har Uncle Sam sagt at det er prisen man til tider må betale. Hvert av barna som døde i Oklahoma City representerer en tragedie. Det gjør også hvert av de barna som døde i Japan under den annen verdenskrig, de som døde i Vietnam under den kalde krigen og de som dør i Irak i dag. Eneste forskjell på førstnevnte og de tre sistnevnte er hvorvidt USA støtter drapene som et ledd i en kampanje.
Mat & Drikke: Piña Colada-Sorbet uten Melk og Sukker
Jeg er stadig på jakt etter oppskrifter som ikke inneholder sukker. Denne eksperimenterte jeg meg frem til selv en gang jeg ventet besøk av en med melkeallergi. Jeg synes i alle fall den er fantastisk god.
Piña Colada-Sorbet
2 porsjoner
Variasjoner:
En velsmakende måte å få i seg både en av de fem om dagen og viktig fett. Dette er en fullverdig dessert, og verken smaken eller konsistensen tilsier at dette er et alternativ som passer for både diabetikere og melkeallerigikere. I tillegg får man en dobbel bonus ved at man kan spise med verdens beste samvittighet, samtidig som man ikke blir 'dessertkvalm' som man gjerne blir etter svært søt mat.
Piña Colada-Sorbet
2 porsjoner
- 35o g ananas
- 2 dl kokosmelk (den skikkelige med 17% fett; ikke jukseutgaver med 6% eller 11%!)
- 1 ss presset limejuice
- Eventuelt ekstra ananas og lime til pynt
- Kjør alt i blender/stavmikser til en jevn, kremet masse
- Sett i fryseren
- Rør ca en gang i timen til den er blitt for frossen til å røre i
- Ta den ut av fyseren og kjør i blender/stavmikser enda en gang (dette fordi den vil krystallisere seg under fryseprosessen og ytterligere blending er nødvendig for å gjenopprette den kremede konsistensen
- Server straks
Variasjoner:
- Dersom man ikke har tid/tålmodighet til å røre med jevne mellomrom, kan man la massen fryse helt for så å la den tine i kjøleskap til den kan kjøres i blender. Dette tar etter min erfaring ca 4-6 timer
- Man kan utelate hele fryseprosessen for en tykk, kremet drikk; et langt sunnere alternativ til milkshake
- Man kan bruke andre frukter, men det bør være en med relativt mye syre da dette er essensielt for at ikke kokossmaken skal bli for sterk; mango er for eksempel ikke godt da den er for søt
En velsmakende måte å få i seg både en av de fem om dagen og viktig fett. Dette er en fullverdig dessert, og verken smaken eller konsistensen tilsier at dette er et alternativ som passer for både diabetikere og melkeallerigikere. I tillegg får man en dobbel bonus ved at man kan spise med verdens beste samvittighet, samtidig som man ikke blir 'dessertkvalm' som man gjerne blir etter svært søt mat.
Abonner på:
Innlegg (Atom)